Ågotnes om Skjervheim.

”La oss anta at en sosiolog var interessert i folks forventninger om levekostnadsutviklingen,” skriver Knut Ågotnes, som i Klassekampen 18. april forsetter å holde Hans Skjervheim ansvarlig for human- og samfunnsviternes famøse Hjernevaks-fadese.

Han [altså sosiologen] gjør intervjuer og lager en statistikk over disse forventningene koblet opp mot informantenes inntektsnivå. La oss si at han finner at av dem som sier at den vil gå opp, er det en klar overvekt av personer med lav inntekt, av dem som sier at den ikke vil gå opp, er det en klar overvekt av personer med høy inntekt. Han har kanskje en hypotese om en årsakssammenheng her. Kan det være slik at de med lav inntekt bekymrer seg mer om husholdningsbudsjettet enn de med høy inntekt, og at de derfor frykter framtiden på dette området? Han vil vel normalt ikke tenke: "Jeg mener at levekostnaden kommer til å gå opp fordi jeg har lav inntekt." Forskeren må i utgangspunktet ha et forskningsdesign for denne undersøkelsen, et design som inkluderer hvordan han skal teste sin hypotese.

Nå er jeg ingen Skjervheim-ekspert, og kan ikke huske å ha lest noe av Skjervheim spesifikt om statistikk, men jeg tillater meg å betvile fortsettelsen:

Til alt dette vil Skjervheim si at forskeren her objektiverer informantene, at de ikke tas på alvor som autonome, tenkende og handlende subjekter, men at de behandles som determinerte av sine sosioøkonomiske vilkår.

Påstanden synes basert på en misforståelse av hva Skjervheim mente med sitt skille mellom to- og tre-leddete relasjoner. Han introduserte temaet i essayet ”Deltakar og tilskodar”: Når to personer diskuterer fremtidige levekostnader, da har vi en treleddet relasjon (to personer og et tredje: saksinnholdet). Dersom den ene personen derimot konsentrerer seg om det faktum at den andre tror levekostnadene vil gå opp, får vi en toleddet relasjon: han tar ikke lenger den andres meninger på alvor, men objektiverer dem -- han reduserer kompisen og hans utsagn til et faktum i sin verden. Dette siste har Skjervheim både moralske og vitenskapsteoretiske innvendinger mot; dette var også kjernen i hans positivismekritikk -- at den ikke tok mennesker på alvor som tenkende individer, men behandlet folk som determinerte av, eksempelvis, sosioøkonomiske vilkår.

Hvorvidt dette er hva nevnte sosiolog gjør, vil for en stor del avhenge av hva Ågotnes legger i ordene ”hypotese om årsakssammenheng”. Hvis forskeren har en hypotese om at inntektsnivået bestemmer våre forventninger om fremtidige levekostnader, vil hans forskning -- foruten å være basert på en vitenskapelig sett nokså tvilsom hypotese (kan statistikk si noe om direkte årsakssammenhenger i enkelttilfeller?) -- lett ende i deterministiske formuleringer. Hvis sosiologen vendte tilbake til informantene med statistikken i hånd og hevdet at han nå kunne årsaksforklare deres meninger; at deres egne forklaringer bare var en illusjon og ikke annet enn rasjonaliseringer, for i virkeligheten skyldtes deres forventninger om levekostnadene frykt og forhåpninger, hvilket hang nøye sammen med deres respektive lønnsnivå, så hadde vi et klassisk eksempel på en Skjervheimsk objektivering.

Men statistiske funn må jo ikke tolkes og brukes på denne måten. Ikke engang i Ågotnes' eksempel. Han skriver at en "klar overvekt av personer" i de ulike gruppene fordeler seg på denne måten. Altså dreier det seg ikke om en årsakssammenheng i denne betydningen, men snarere om statistisk signifikante sammenhenger mellom inntekt og folks meninger om fremtidige levekostnader. Slik statistikk er utvilsomt et viktig verktøy i samfunnsvitenskapene. Men den har begrensninger. Ønsker vi å vite hva enkeltpersoner (Knut og Kari Hansen) mener om levekostnadene, holder det ikke å kjenne deres lønnsnivå. Utdypende samtaler må til. Vi kan ikke trekke direkte linjer fra statistiske funn på gruppenivå til utsagn om individene innenfor denne gruppen. Det er dette som eventuelt blir et slags statistisk overgrep -- urimelige generaliseringer som etterlater et inntrykk av individene som determinerte av sin gruppetilhørighet.

Slik jeg leser ham, var det slik misbruk av statistikk Skjervheim advarte mot. Å begrense sosiologi til én-til-én-samtaler, vil, som Ågotnes betoner, være å undergrave store deler av samfunnsforskningen. Ofte er det jo gruppefenomener vi ønsker å utrede. At Skjervheim skulle ønsket slike utredelser avskaffet, og at han forkastet all statistikk som overgrep på informantene, er en påstand jeg (ennå) ikke har funnet belegg for i hans tekster.

Dette er et svært komplekst felt; kanskje mer komplekst enn Skjervheim anerkjente.

Hvis jeg er lavtlønnet og lever et liv fullt av økonomiske bekymringer, er det, i Ågotnes’ eksempel, overveiende sannsynlig at jeg også forventer at levekostnaden vil gå opp. Ågotnes har nok rett i at jeg ikke ville si: "Jeg mener at levekostnaden kommer til å gå opp fordi jeg har lav inntekt." (Objektivere oss selv på denne måten, gjør vi helst ikke.) Jeg ville begrunnet mine meninger. Nå finnes det noe som heter å lure seg selv. Jeg tror kanskje at mine forventninger om økte levekostnader er rasjonelt begrunnet mens de i virkeligheten har helt andre kilder. Ingen mennesker er autonome og rasjonelle til bunns. Vår bakgrunn spiller inn i våre tankeliv på mange, ofte for oss selv, usynlige måter. I slike tilfeller vil objektiverende beskrivelser være legitime.  Muligens var Skjervheim for redd for slikt, og for opptatt av treleddede relasjoner. Mistankens hermeneutikk har sin rettmessige plass innenfor kritisk tenkning. Men Skjervheim gjorde rett i påpeke at dette er en krevende øvelse. For når er slik mistanke legitim? Og når er den problematisk? Dette er filosofisk vanskelige spørsmål. Man kan ikke uten videre utelukke at mine forventninger om stigende levekostnader er rasjonelle, ja, til og med korrekte, selv om jeg befinner meg i gruppen av lavtlønnede.

Hvordan slike spørsmål i praksis skal besvares, vet jeg ikke. Er mine meninger virkelig mine (og hva betyr det?) eller er de et produkt av min klassetilhørighet og i så fall i hvilken grad er de det? Ganske enkelt å høre på hvor godt begrunnet meningene er, holder ikke, for selv de mest raffinerte begrunnelser kan vel, når alt kommer til alt, være lite annet enn rasjonaliseringer? Men påstanden om at statistikk kan løse saken -- hvis det er dét Ågotnes antyder --, vil jeg besvare med tvert imot: Slike spørsmål må drøftes tilfelle for tilfelle, og undersøkelsen må blant annet være av filosofisk art, så håpet om en objektiv metode, eller med Ågotnes' ord: et forskningsdesign, som så å si kan gjøre jobben for oss, er fåfengt. Til slikt arbeid er det moralsk og vitenskapelig fingerspitzengefühl man trenger.

Kongen og flagget.

Vi er på påskeferie. I går kveld, før vi slukket lyset, snakket vi om Oslo; om hva byen, bydelen og gaten vår heter, og slike ting. Eldstedatteren vår er fascinert av kongen. Jeg vet ikke riktig hvorfor og hva som fascinerer, men vi går gjennom Slottsparken omtrent daglig på vei til og fra barnehagen, og noe av det hun snakker aller mest om, er kongeflagget på toppen av slottet. Så straks samtalen dreide inn på ting i byen, nevnte hun dette:

- Når kongen er hjemme, er flagget oppe. Og når flagget er nede får kongen gå ut.

Ja, hvorfor ikke? Om flagget er oppe fordi kongen er hjemme, eller om kongen er hjemme fordi flagget er oppe -- det er ikke innlysende, ikke for en toåring i alle fall. Tolking av signaler krever kunnskaper. Skal kongeflagget sammenlignes med røde og grønne trafikklys som styrer kongens bevegelser eller med blinklys som kongen bestemmer over? Begge deler er mulig, og uten en viss forståelse for vår kultur kan begge deler virke tilforlatelige. For innvidde er derimot det ene alternativet åpenbart absurd. (Det andre kanskje bare en pussig skikk -- "sånn er det bare her til lands" --, i likhet med selve monarkiet).

Republikanerne og militære domstoler.

Bush-administrasjonen gjorde mange krumspring, både retoriske og juridiske, i sin War on Terrorism for å kunne holde pågrepne terrorister innenfor det militære straffesystemet. Krigsfanger er fientlige soldater eller sivile som er tatt til fange i løpet av eller umiddelbart etter en væpnet konflikt. Genèvekonvensjonene sikrer at alle krigsfanger behandles humant. Etter angrepet på New York i september 2001 definerte Bush-administrasjonen kategorien "ulovlig stridende". Disse fangene var angivelig unntatt rettighetene nevnt i Genèvekonvensjonene. De kunne utsettes for både psykisk og fysisk tortur; de kunne holdes fanget uten tiltale og på ubestemt tid, og eventuelle rettsaker skulle foregå i lukkede militære domstoler. Kort sagt: Ulovlig stridende hørte hjemme på Guantànamo-basen.

Barack Obama brukte store deler av valgkampen på å love bot og bedring. Blant annet skulle Guantànamo-basen legges ned. Alle fangene der skulle enten frigis, overføres til soning i andre land eller tiltales og overføres til fastlands-USA for å få sine saker prøvd for sivile domstoler der.

Khalid Sheikh Mohammed har sittet på Guantànamo siden 2006. Der har han vært utsatt for waterboarding og andre typer overgrep og tortur. Mohammed er ikke mors beste barn. Han regnes som en av hjernene bak Al-Qaidas terroranslag mot New York i 2001. Men i januar 2010 trakk Pentagon alle militære anklager mot ham, noe som skulle klargjøre ham og fire kolaboratører for overføring til det sivile rettsvesenet.

Nå melder media at Obama har lidd nederlag i representantenes hus. Republikanerne har flertall i huset. Med 212 mot 206 stemmer ble det nylig besluttet å opprettholde basen, og forslaget om å sette av penger til overføring av fanger til fastlandet ble nedstemt.

Har Republikanerne en ubegrunnet tro på militære domstoler? Eller hva er begrunnelsen? At slike domstoler ikke stiller like strenge krav til beviser? Er man redde fangene rett og slett er uskyldige? Eller har det bare gått prestisje i saken, så man vil slåss for Guantànamo-basen og -tribunalet uansett motstand? Eller hvis Republikanerne virkelig er trygge på fangenes urene vandel, hvorfor i all verden la all denne mistroen blomstre? Hvis man virkelig har et lys, hvorfor sette det under en skjeppe og ikke i en stake?

Agora, the movie. Part two.

Som tittelen antyder: Innlegget er en oppfølger. 31. mars la Bjørn Are Davidsen inn en kommentar som gikk meg hus forbi. Snarere enn å "gjemme" svaret mitt i en gammel kommentarspalte, skriver jeg et nytt innlegg og setter det her i en stake.

I mitt opprinnelige innlegg og kommentarene hadde jeg problematisert det å kritisere fiksjonsfortellinger for historiske feil og mangler. Selv om betegnelsen "basert på en sann historie" antyder at fiksjonen er holdt i tømme av den sanne historien, er det uklart på hvilken måte. Betegnelsen er svært fleksibel og kan, som med filmer "basert på" en roman, bety nesten hva som helst. Er det for eksempel i orden at egyptere snakker engelsk? Eller at romerne i det fjerde bruker rustninger fra det første århundre? Hvilke unøyaktigheter kan tåles? Når blir resultatet "historisk ukorrekt"? Davidsen svarer:

Ja, for ordens skyld, det jeg er opptatt av her er ikke eventuelle feil i hjelmer og utseende (selv om det kan sies mye om det også, ikke minst den Talibanlignende fremstillingen av enkelte grupper). 

I stedet er mitt anliggende forsterkningen av feil og fordommer rundt den angivelige krigen mellom tro og vitenskap. Hypatia-fortellingen og Biblioteket er blitt brukt ideologisk i så mange generasjoner (siden Gibbon) at det vi trenger nå ikke er enda en popularisering av fundamentale feil som etablerer og fremmer fiendebilder. 

Filmen [Agora] er bra et stykke på vei, men hovedhistorien er så misvisende at den ødelegger resten, sorry to say.

Men er det klart hva det betyr å si at en spillefilm som Agora populariserer fundamentale feil? Dét var mitt opprinnelige anliggende. Og er det opplagt hvordan en slik film kan være korrekt? En dokumentarfilm forsøker å dokumentere historien, et dokudrama dramatiserer den, men en spillefilm, på hvilken måte refererer den til virkeligheten? Hva uttrykkene "historisk korrekt" og "sann fremstilling av historiske fakta" betyr innenfor rammene av en fiksjon er langt fra klart. Jeg sier ikke at en slik kritikk aldri vil kunne begrunnes, bare at den ikke åpenbart er berettiget. Universelle kjøreregler for regissører vil vi trolig aldri finne. Muligens må resultatet vurderes fra tilfelle for tilfelle, og kanskje er kriteriet for om man finner denne typen kritikk meningsfull eller ei hvorvidt man lar "regissørens historiske friheter" forstyrre filmopplevelsen. Etter å ha lest de relevante kapitlene i Davidsens bok ser jeg ting jeg opprinnelig ikke så, men for mitt vedkommende ødelegger ikke "hovedhistorien" filmen -- men så er jeg heller ikke like engasjert av disse spørsmålene som Davidsen er.

Man kan kanskje reise innvendinger mot en generell kultur. Mot den massive fremstillingen av historien som en kamp mellom tro og viten. Dette er hva Davidsen gjør i boken sin. Jeg er ikke i stand til å bedømme sannhetsgehalten i det han skriver, men prosjektet virker plausibelt på meg.

Å formulere dette som kritikk er imidlertid problematisk. For hvem skal man rette kritikken mot? Enkeltfilmer er i og for seg uskyldige (eller kan som Agora ikke uten videre kritiseres på denne måten). Problemet er det store antallet filmer med en viss slagside. På den andre siden er det jo alle enkeltfilmene som til sammen gjør at bøtta flyter over. Men hvem kan klandres for flommen? Det er omtrent som med påsketrafikken. Det massive trykket kan være forferdelig irriterende, men hvor skal man rette frustrasjonen? Verken sidemannen, bilen foran eller den foran der igjen -- nei, ingen -- er ansvarlig for problemet (skjønt alle er en del av det), og selve trafikken nytter det jo ikke å kritisere....

Et hjertesukk er kanskje bedre enn kritikk? Enda bedre er det, som Davidsen i hovedsak gjør i boken, å forsøke å opprette ubalansen: å forsøke å gi en alternativ (og mer korrekt) fremstilling av de historiske hendelsene.

Arbeiderpartiet -- for avvikling av pelsdyrnæringen.

Norsk pelsnæring har lenge ønsket å fremstå som dyrevennlig. Forsøkene virker desperate -- ikke overraskende: vi snakker tross alt om dyr i trange nettingbur. (I et tidligere innlegg kritiserte jeg forsøkene og sådde dertil tvil om holdbarheten i en del distrikts- og næringspolitiske argumenter som Ja-siden også bringer til torgs.) Nå har Arbeiderpartiet sikret regjeringsflertall for en avvikling av næringen. Noen -- 1 -- reagerer dermed som var pelsavlere en urettmessig forfulgt minoritet. Andre -- 2 -- forsøker å spille ut kortet om at ting er så mye bedre i Norge enn andre steder.

1) "Det første som slår meg," sier Olav Haugen, leder av Fjordane pelsdyrlag, "er at Ap ikkje har eit einasete fagleg grunnlag for å gå inn for noko slikt. Dette er eit vedtak fatta heilt ut av det blå." Ja, og det er "veldig spesielt av eit seriøst parti som eg trudde Arbeidarpartiet var," fortsetter Finn Årdal, pelsavler i samme fylke. "Dei presterer å avvikle ei lovleg næring berre basert på ein kampanje på nokre aksjonistar som har brote seg inn på farmane kring om."

For det første er det misvisende å snakke om å avvikle en lovlig næring. Vedtaket er sterkere enn som så. Forslaget er å endre lovverket slik at næringen blir forbudt. For det andre: Selv om det kun er "nokre" aksjonister, så tyder spørreundersøkelser på at Norges befolkning støtter vedtaket. (Andre resultater finnes.) Og, for det tredje: Man kan muligens kalle vedtaket en smule overraskende -- Ap har vært frem og tilbake i dette spørsmålet -- men ut av det blå kom det ikke. Pelsnæringen har vært under konstant og økende press i det siste, også fra Ap-hold, og dét primært nettopp av dyrefaglige grunner.

2) "Vi har de strengeste retningslinjene i hele verden når det kommer til pelsdyrhold," fastslår pelsfarmer Odd Einar Friheim i Trøndelag. "Etterspørselen av pels vil ikke krympe selv om pelsdyrnæringen i Norge legges ned. Den eneste forskjellen blir at pelsene blir produsert andre steder i verden hvor ordet 'dyrevelferd' ikke engang finnes i fremmedordboka."

Ting kan naturligvis være bedre i Norge enn mange andre steder. Men er virkelig norske nettingbur mer dyrevennlige enn andre? Og hvorfor er dette (det at tilstanden er enda verre andre steder) et argument for å fortsette produksjonen her? Jo, fordi etterspørselen kommer til å være konstant... Men hvordan vet han dette? Er han synsk? Og er poenget at norske pelsdyroppdrettere skal forsøke å utkonkurrere sine fæle utenlandske kolleger på det frie markedet? Da ville det kanskje være mer fornuftig å forsøke politisk påvirkning i land som Kina? -- omtrent slik dyreaktivister har påvirket norske politikere? -- og omtrent (bare med stikk motsatt hensikt, naturligvis) slik norsk pelsdyrnæring allerede har brukt store ressurser for å påvirke synet på pels i Kina, der lokal produksjon nå er i ferd med å vokse frem? Ofte er den mest effektive måten å få andre med seg å gå foran og vise vei. For å hindre at pelsdyrhold blomstrer opp rundt omkring, er trolig det beste Norge kan gjøre å forby sin egen næring og forklare hvorfor.

At Senterpartiet vil forsvare pels med nebb og klør er ingen overraskelse. Men nå som Ap og SV danner flertall på motsatt side, er det lov å håpe at alle taktiske hensyn til den såkalte "regjeringskabalen" må vike for sunn fornuft og moralsk ansvarlighet i kommende regjeringsmøter -- eller i det minste at flertallet vinner basketaket.

Kvinner som flørter har skyld i voldtekt.

Overskriften er et sitat fra VG i 2007. Anmesty International hadde publisert en statusrapport om norske menns syn på voldtekt. Halvparten av mannfolkene hadde svart at kvinner som flørter selv er skyld i seksuelle overgrep; 28 prosent "at en kvinne som kler seg sexy er helt eller delvis ansvarlig for det seksuelle overgrepet,” og dersom ”kvinnen går alene på øde strekninger [mente] en av fire menn at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig [skulle hun bli utsatt] for et seksuelt overgrep.” Vi har med andre ord hatt slike diskusjoner før. Også den gang var reaksjonene til dels sjokkartede. Var vi ikke kommet lenger i 2007? Var virkelig ikke menn annet enn rovdyr i menneskeham? Selv lot jeg meg ikke hisse opp. Ikke fordi jeg mente slike holdninger hadde vært i orden, eller fordi funnene var som forventet, men fordi jeg ganske enkelt ikke trodde på dem. Jeg mistenkte at undersøkelsen primært hadde avdekket sine egne filosofiske og metodiske uklarheter. Debatten som fulgte virvlet likevel opp mye, ikke bare grums, men rart og interessant, som det altså stadig synes relevant å reflektere over.

”Det er klart at det lov å flørte, men på noen kan slik atferd være provoserende,” kommenterte Jan Arild Ellingsen (FrP) i 2007, ”særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det.” Sammenligningen skulle formodentlig forklare hvorfor kvinner som flørter må ta en del -- sin del? -- av skylden. Nøyaktig hvilken likhet mellom en flørt over et glass øl og ekstremsport, Ellingsen tenkte på, er ikke helt klart, men tanken synes å ha vært som følger. Alle voksne mennesker er ansvarlige aktører. Vi gjør alle våre valg -- noen velger å hoppe i fallskjerm, andre å flørte -- og alle valg har følger. Noen ganger går det som vi ønsker, andre ganger ikke, og av og til ender det med katastrofe. Men uansett utgang, resultatet skriver seg fra aktørens valg. Et mislykket fallskjermhopp forutsetter jo at noen hopper -- og noen kvinner velger å flørte med feil mann. Likheten mellom en flørt og et fallskjermhopp, var øyensynlig at begge deler var en kalkulert risiko.

Selvsagt er både flørtende kvinner og fallskjermhoppere ansvarlige for følgene av sine handlinger. Det er en del av det å bli voksen. Men spørsmålet er om de er ansvarlige for disse følgene. Skyldes begge katastrofene egen atferd? Det skurrer. Problemet er at Ellingsen sidestilte to fundamentalt ulike tilfeller. Risikoen -- faren for å falle ned og dø -- er utvilsomt en del av risikosporten, derav navnet. Det er en sjanse utøverne velger å ta. Men skulle sjansen for å bli voldtatt være en del av flørtingen?! Ikke mer enn faren for å bli voldtatt er en del av det å gå en tur i skogen, være alene hjemme, gå i butikken, arbeide i hagen, osv.

Selvsagt er det alltid en sjanse for at mannen lar seg forføre. Det er i så fall kvinnens ”skyld”. Var hennes tilnærmelser alvorlig ment -- vel og bra; hvis ikke påligger det henne å ordne opp. Hun må avvise ham. (Slik han kunne avvist hennes første tilnærmelser.) Men det vi snakker om er jo en mann som ikke lar seg avvise. Å gi kvinnen skylden for dét, er åpenbart absurd. Å fremstille menns overfall på kvinner som en konsekvens av kvinners oppførsel, er å gjøre menns oppførsel til noe kvinner må svare for. Hva med mannen?

”At noen menn mener at kvinner som er aktive ved for eksempel flørting utsetter seg for risiko, er alvorlig,” sukket Per Krisitian Dotterud til svar. Hvorfor er det så alvorlig? Jo, fordi handlinger utledes av holdninger. Jeg er et stykke på vei enig med Dotterud -- av menn med slike holdninger må vi frykte det verste -- men jeg deler ikke (i alle fall ikke uten videre) hans bekymring over Amnesty-rapporten. Rapporten hevdet å vise at mange norske menn mener at offeret for seksuelle overgrep ikke egentlig er et offer, men en medskyldig. Det nekter jeg ganske enkelt å tro. At spørreundersøkelsen skal ha avslørt farlige holdninger hos annenhver landsmann, virker helt urimelig. Ja, jeg er usikker på om slike undersøkelser i det hele tatt kan avsløre slikt. For hva innebærer det å mene noe sånt? Åpenbart mer enn å krysse av for Ja på et spørreskjema.

Kanskje innebærer det at man unnlater å gripe inn i en voldtekt, ikke av frykt, men fordi man synes hun kan takke seg selv; eller hvis man griper inn, så er det ikke med ordene ”Hva er det du gjør!”, men ordene ”Nei, nå må dere gi dere, sånn kan dere ikke holde på”. Men hvem ville vel det? Vi må tenke på hvem av dem -- han eller hun? -- vi ville gripe tak i, legge i bakken og sitte på til politiet kom. Er ikke dette spontane måter å fordele skyld og ansvar på?

Mange bekreftet i undersøkelsen at de mener kvinner som flørter er helt eller delvis ansvarlig for et seksuelt overgrep. Men hva betyr det? Betyr det at halvparten av norske menn mente at dette er ord en overgriper kunne komme unna med? ”Fornærmede var lettkledd og flørtende, ærede dommer, derfor må hun bære en god del av ansvaret selv!” Mente halvparten av norske menn at dette er en forklaring retten burde ta på alvor? Eller mer absurd, mente halvparten av norske menn -- mente noen -- at det ville være anstendig av en voldtektsmann å foreslå at han og kvinnen delte straffen? Neppe.

Hva Amnesty-rapporten viste, er ikke godt å si. Hvordan de spurte ville ha forklart sine Ja, er langt fra opplagt. Det er mulig noen tenkte som Jan Arild Ellingsen. (Andre kan ha tenkt på en voldtekt som et slagsmål, slik at spørsmålet om hvem som begynte syntes viktig. Ved slagsmål er gjerne svaret på dét spørsmålet avgjørende for hvordan vi forholder oss. Provokatøren har mest å svare for. Men også denne sammenligningen halter. Voldtekten kommer så å si etter slagsmålet. En bedre sammenligning er det å sparke en som ligger nede: Hvem som hisset opp hvem blir etter hvert uten betydning.) Men det finnes andre tenkelige forklaringer. Heller ikke Ellingsen var entydig. Til VG sa han: ”Kvinner må selv ta ansvar for hvilke signaler de sender ut.” Dette kan man velge å forstå som en slags oppfordring til kvinner om å være forsiktige og ikke ta sjanser. I så fall avslørte ikke undersøkelsen grisete holdninger hos norske menn, men velmente, skjønt klønete uttrykte, råd. Ellingsen understreket at kvinner kunne lære noe av rapporten. Antagelig mente han at de kunne lære noe i retning av ikke å friste skjebnen. Jeg mistenker at dette lå bak nokså mange av tallene i undersøkelsen. Og bak Chaudharys uttalelser i går.

Men slik rådgivning er langt fra uproblematisk. Det ble tydelig da Jan Arild Ellingsen møtte Inga Marte Thorkildsen til debatt i radioen. Thorkildsen betakket seg for rådene. Tydelig irritert forbeholdt hun seg retten til å vakle hjem på høye hæler nattestid. Et krav Ellingsen lett kunne forstå. Hvem kunne ikke ønske at vi levde i en verden der slikt var ufarlig, men, som han påpekte, det gjør vi ikke. Vi kan alle enes om at “en kvinne skal kunne gå naken rundt i gatene uten å måtte stå i fare for å bli voldtatt,” som Arild Stokkan-Grande sa til Dagbladet i går, men slik er det dessverre ikke. Derfor alle oppmodninger til alle kvinner om varsomhet: Kvinner bør tenke over hvor de går, de bør tenke seg om før de blir med menn hjem, kvinner bør tenke over hvordan de kler seg, at det kan hende dem ting når de drikker seg fulle, osv.

Men er dette noe å hisse seg opp over da? Har ikke Ellingsen og Chaudhary rett? Er det ikke åpenbart at kvinner kan være mer og mindre forsiktige, og at noen kvinner burde være mer forsiktige enn de er? (Dette gjelder selvsagt også for gutter og menn.) Er ikke dette holdninger enhver fornuftig forelder forsøker å innpode i sine barn fra tidlig alder, at de ikke må bli med fremmede hjem, osv? Joda, alt dette stemmer. Men spørsmålet er med hvilken rett Ellingsen og Chaudhary forteller norske kvinner hvordan de skal te seg. Med hvilken rett ba Jan Arild Ellingsen Inga Marte Thorkildsen tenke over hvilke signaler hun sender ut? Problemet med deres, antagelig velmente, råd, er at de ikke har noe med å gi dem. Det er foreldrenes jobb inntil barnet når en viss alder, deretter er det ektefellens og samboerens jobb, og i visse fall også bekymrede venners jobb. Slikt kan være irriterende nok. Men når fremmede, det være seg i et offentlig ordskifte eller på gaten, forteller oss hvordan vi bør kle oss, er vi sjelden i stand til å se noe velment i det hele tatt. Vi oppfatter det som uvedkommendes innblanding, som rene provokasjoner.

La meg til slutt si noe om disse signalene, som mange er så opptatt av, og hvorfor det er en avsporing av debatten når noen ber kvinner være varsomme med hvilke signaler de sender ut. Ofte tenker man på deres påkledning. Noen kvinner går utfordrende kledd, heter det av og til. (Anne Grosvold stilte Chaudhary det spørsmålet i Dagsnytt 18 i går kveld.) Formodentlig er det menn som utfordres. Men dette er en altfor enkel, ja, misvisende beskrivelse. For det første, når kvinner går lettkledd, er det oftere et spørsmål om mote enn et signal. Menn som tar dette som en utfordring, vil som regel oppleve å ha tatt grundig feil (med mindre kvinnen er hans kone som ”has slipped into something more comfortable”). Og når kvinner går alene på øde strekninger, skulle dét signalisere noe? Til hvem i så fall? Til menn i sin alminnelighet? Til desperate kåtinger? For det andre er ikke signaler så enkle fenomener som Chaudhary, Ellingsen og andre vil ha det til. Signaler må tolkes. De kan med andre ord tolkes rett og feil. Så: Hvis en enslig kvinne signaliserer noe der hun går, er det noe som kan forstås og misforstås. Jeg våger å påstå at få kvinner som møter menn i mørke smug signaliserer et ønske om å bli overfalt. Derimot uttrykker ganske mange frykt for å bli det.

Alle vet selvsagt at det finnes mer og mindre forsiktige måter å opptre på. Mange, særlig kvinner, unngår derfor, for å være på den sikre siden, å vakle alene hjem nattestid. Men å gå ut offentlig og si at alle andre begår dumheter, er -- uavhengig av om det er korrekt eller ikke -- fullstendig skivebom. Problemet er jo ikke kvinners oppførsel. Problemet at noen menn ikke greier å holde fingrene unna. Problemet er at noen menn feiltolker slike signaler, eller snarere: at noen menn oppfatter slik oppførsel som signaler (som klarsignaler, utfordringer) i det hele tatt. Så når noen da oppfordrer kvinner til å sende andre signaler, er ikke det bare taktløst og et eklatant brudd på alminnelig folkeskikk, det er også tvilsomt om dette, som en generell og uadressert oppfordring, betyr noe som helst. Men det verste av alt er selvsagt at man stiller feil person i skammekroken.

Chaudhary om voldtekt.

I løpet av få dager har det vært fem overfallsvoldtekter i Oslo. Igjen blusser spørsmål om skyld og ansvar opp. Denne gangen er det legen Amir Tauqir Chaudhary som har satt i gang debatten. Under overskriften «Legger ansvaret på kvinnene» hevdet han i Dagbladet i går at en del slike voldtekter kunne ha vært unngått dersom jentene hadde oppført seg annerledes. I Dagsnytt 18 senere på dagen understreket Chaudhary at overskriften var journalistens verk. Han ønsker slett ikke å legge ansvaret på ofrene. “Kvinner har aldri skyld i en voldtekt,” presiserer han, men mener at de bør være mer våkne. Det ”[er aldri] kvinnens ansvar at hun blir voldtatt”. Chaudharys poeng er bare at “de kan endre noen vaner slik at de ikke ender i vanskelige situasjoner.”

Reaksjonene har vært mange. Alt fra forsøk på å forstå til nesten-rasistiske slagord og anklager om grisete mannssjåvinisme. Anklagene har neppe noe for seg. Uttalelsene var trolig velmente. Likevel er de i høyeste grad problematiske. “Når en lege som indirekte jobber med jenter som har blitt utsatt for voldtekt snakker om hvordan jentene bør oppføre seg, kan han bidra til å gi jentene skyldfølelse. Selv om denne legen mener det velmenende, holder det ikke,” sier AUF-leder Eskil Pedersen, og det tror jeg er nokså persist. Det er -- om ikke annet -- upassende å si om jenter som har blitt overfalt at dette selvsagt ikke var deres skyld, men at de kunne ha gjort ting annerledes.

Se dette og le!

Andres latter kan virke på oss på ulike måter, avhengig av hvor de ler, når de ler og av hva (latter i en begravelse er noe annet enn å le ved middagsbordet; skadefryd noe annet enn gledesfryd) -- og avhengig av hvordan selve latteren er.

Er dette morsomt?

Jeg har sett klippet en rekke ganger og kan ikke la være å le! -- men morsomt? Jeg vil snarere si medrivende. Firlingene ler så hjertelig og reservasjonsløst at jeg lar meg rive med. Men andres latter kan utvilsomt være morsom. Ta en kikk på dette klippet. DanMarston117 skriver i kommentarene: "I got bored after 1:59...it's not even funny...well...I did laugh, but laughter is contagious." Dette virker rett og slett galt. Latter kan være smittsom. En latter som bobler over av glede, som firlingenes, kan ha en slik virkning. Noen ler og river oss med i latteren sin. Denne latteren synes på meg å mangle en slik kvalitet, men det har mye med meg å gjøre -- mannens familie ser sikkert annerledes på det --, så dette er ikke poenget. Poenget er følgende: Latter er som regel intensjonal; ikke intendert eller villet (intentional på engelsk), men i den fenomenologiske betydningen at latteren er rettet mot noe. Vi ler av noe, fordi vi finner dette morsomt. Noen ganger er rekkefølgen bortimot den motsatte: vi finner noe (en vits, en ablegøye, hva som helst) morsomt fordi vi har begynt å le av det. Ofte er andres latter den utløsende årsak. Det er da vi snakker om lattersmitte: når en manns boblende latter får også meg til å le og vår felles latter retter seg mot samme sak. Skulle min latter i stedet rette seg mot hans måte å le på -- hvis jeg ler av, snarere enn med mannen --, er det misvisende å kalle latteren hans smittsom. En vits som får meg til å le er heller ikke smittsom; vi sier at (jeg synes at) vitsen er morsom. Og i dette tilfellet er det åpenbart at vår latter (i den grad vi ler) er rettet mot mannens måte å le på.

At en stiv og oppstyltet latter (som dertil kan minne om eselhyl) kan vekke latter er like opplagt som at silly walks kan det. I hvilken grad man liker slik humor er selvsagt et spørsmål om smak. Kanskje er det dét DanMarston 177 mener? Ikke at klippet savner enhver form for komikk (også han ler jo), men at slik komikk er under hans standard; at han ler så å si med sammenbitte tenner fordi dette bare er plump og uinteressant underholdning? I så fall er vi ikke så uenige. Humor kan være både grunn og dyp, og selv vil jeg plassere dette nærmere underbuksehumoren til Benny Hill enn tekstene til Peter Wessel Zapffe og Lewis Carrol. Jeg kvier meg ikke akkurat for å le (selv om det å le av andre kan være ubehagelig*), men det blir kun a cheap laugh, som engelskmennene sier, og det holder med én gang.

Ler du ikke av "funniest laugh in the world" har du ikke rett type humor (eller du har sett klippet før). Ler du ikke til klippet med firlingene, har jeg lyst til å si at du mangler den rette emosjonelle åpenheten. (Jeg har lyst, men sier det ikke fordi det vil låte svært bombastisk, selv om jeg tror dette peker i retning av en reell forskjell. I det første tilfellet er spørsmålet om du finner klippet komisk, i det andre ikke.) Noen synes nok babyene er komiske, og det kan jeg forsåvidt forstå -- det er noe lett hypnotisk ved den energiske kakafonien de produserer -- men det er ikke primært dette latteren retter seg mot. Latteren er primært ikke rettet i det hele tatt. I alle fall gjelder det min egen, tror jeg: Jeg ler ikke av noe -- og slett ikke av babyene; jeg ler ganske enkelt fordi de ler. Og jeg tror dette er den vanlige responsen, og at det er derfor Youtube formelig flommer over av filmsnutter med babyer som ler. Vi finner småbarn henrivende og kanskje aller mest når de ler.

Er slik latter uinteressant -- som i: it's not even funny...well...I did laugh, but laughter is contagious? Det kommer kanskje an på hva en mener med interessant. Ikke-intensjonal latter er jo opplagt ikke dyp i noen konseptuell forstand. Når min yngste datter på ni og en halv måned ler, ler jeg også. Hun ler kanskje fordi jeg leker borte-bø! Jeg ler ganske enkelt fordi hennes frydefulle latter river meg med seg. Jeg ler ikke av henne, men sammen med henne, og jeg ler til henne -- og slik smitter naturligvis latteren tilbake (for hun ler jo også når andre ler), hvilket forlenger hennes gledesanfall...og så videre. Det blir en slags kommunikasjon av det. Kynikeren vil kanskje innvende at utstøtinger av meningsløse gutturale lyder ikke blir interessante bare fordi vi er to om det. Men jeg tror det er en dybde her som kynikeren overser.

Dybden har ikke, som eventuell dybde i komikk og samtale, med mening å gjøre, men med hva slik samlatter kan gjøre med oss. Kynikeren overser den sosiale funksjonen slikt kan ha. Å le sammen kan (i likhet med annen kommunikasjon) vekke til live et fellesskap. Det å le sammen med en venn av noe vi begge finner morsomt kan således utdype både vennskapet og vår opplevelse av komikk. Og hvis man endelig vil finne en dypere mening her, så forteller dette fenomenet -- det faktum at samlatter (unnskyld ordleken) kan samle folk -- ganske mye om hva slags skapninger vi mennesker er. Vi har en tendens til å bli glad når andre er glade, og sorgtunge når andre er det. Det er en del av vår sosiale natur. Mennesker er deltakende og sympatiserende skapninger. Vi ler når andre ler. Av og til ler vi av andre som ler, men primært liker vi å le sammen.

(* Det må sies at denne mannen eier selvironi. Han er den første til å le av sin egen latter, og har gjort en slags karriere av det. Han var eksempelvis med i et TV-program jeg så i høst.)

Ingen innlegg i dag.