Water for Elephants.

Water for Elephants utspiller seg i sirkusmiljøet i 1930-tallets USA. En godhjertet veterinær forelsker seg i den slemme og sjalu sirkusdirektørens vakre kone. Med andre ord: Et Hollywood-drama, snarere -melodrama, det går 13 av på dusinet.

På ett nivå er dette en film mot vold mot dyr. Sirkusdirektøren er en typisk filmskurk: grov, grisk og hensynsløs overfor sine ansatte; men det som først og fremst etablerer direktøren som filmens onde sentrum er hans skamløst voldsomme "dressur" av Rosie, den nye elefanten.

Sirkuset står på kanten av økonomisk bankerott. Håpet er at et nytt spektakulært elefantnummer skal redde showet. "Don't ever go to the bull without your bull-hook," er direktørens brutale innstilling, og han lever som han lærer. Men Rosie er 53 år gammel, og det viser seg etterhvert at hun kan alle kunstene direktøren har forsøkt å pryle inn i henne; man behøver kun å be henne om det, så ruller hun rundt og står på hodet.

To kritiske spørsmål: I en film som så tydelig taler for en annen dyrebehandling, hvorfor er det ingen som spør seg hvordan Rosie hadde lært kunstene sine? I senere år har det vært skrevet mye om den maktbruken dyretemmere systematisk bruker for å trene løver og elefanter til sirkus og annen underholdningsindustri. Folk i miljøet kunne da umulig være uvitende om dette. Og for det andre: Hvordan har filmskaperne fått skuespillerelefanten til å gjøre disse kunstene foran kamera?

Jeg undersøkte spørsmålene. "Denne stakkars elefanten ble trent til å gjøre triksene man kan se i filmen ved å få elektriske støt." Riktignok skal dette ha skjedd lenge før Tai, som elefanten heter, havnet hos filmselskapet Fox; men, igjen: folk i dette miljøet kan da umulig være uvitende om at slikt foregår, og: hvordan kan folkene bak denne filmen være så uinteressert i forhistorien til sine animalske stjerner?

(NOAH oppfordret til boikott da filmen gikk på norske kinoer. Det gleder meg å kunne melde at mine hender er rene: Vi så en piratkopi.)

Gazas tårer.

Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om bombingen av Gaza ved årsskiftet 2008-09 fikk svært varierte mottakelser. Enkelte mente Løkkeberg avpolitiserte konflikten; at filmen appellerte for mye til hjertet og for lite til hodet; at den ikke opplyser om årsak og historien bak konflikten, men kun fokuserte på individuelle ofre og tap. Andre hyllet filmen som den ultimate antikrigsfilmen, med bortimot samme begrunnelse. Av det jeg hørte om filmen den gang -- at Løkkeberg ikke hadde filmet selv, at hun faktisk ikke hadde vært på Gaza-stripen engang, bare satt sammen andres bilder; at filmen var helt uten kommentarer og kun besto av korte filmsnutter kryssklippet med et og annet intervju med et gråtkvalt barn -- forventet jeg nok å mene som omtrent som de negative kritikerne. Når jeg nå endelig har sett filmen, er jeg av en annen oppfatning.

Gazas tårer er så visst ingen opplysningsfilm, men all dokumentarfilm må jo ikke være skolefjernsyn. Er det én væpnet konflikt vi ikke mangler informasjon om, må det være Midtøsten-konflikten. Conrad Myrland, leder i Med Israel for Fred, syntes filmen fremstilte Israel som verdens mest brutale militærmakt. Velfortjent, mente Løkkeberg, for dette er jo sannheten. Jeg vet ikke hvor sant det er at Israel er verdens mest brutale militærmakt; men filmen forsøker heller ikke å fremstille det slik: Gazas tårer sammenligner overhodet ikke israelsk maktbruk med andres maktbruk. At Israel er en meget brutal militærmakt legger filmen naturligvis ikke skjul på, men dette faktum var knapt noen hemmelighet før heller. Filmens styrke ligger ikke i å gjenta dette budskapet. Styrken er at filmen bringer de menneskelige konsekvensene av slik maktbruk så tett innpå oss. Og nettopp ved å fremstille all denne lidelsen så å si løsrevet fra sin politiske kontekst og helt uten forklarende kommentarer -- ved å la lyden og bildene av sårede, drepte og fortvilte mennesker tale for seg -- blir dette et portrett ikke kun av palestinsk lidelse, men et hjerteskjærende dokument over all menneskelig lidelse under krigens forferdelige svøpe.

Selv om handlingen er lagt til Det Hellige Land og foregår i romjulen, er dette ingen typisk julefilm, men budskapet om fred er minst like tydelig her som i noen film Disney stått for.

Tankeforbrytelser?

Per i dag er onde tanker tillat i Norge. Kriminelle tanker, i juridisk forstand, finnes ikke. Å planlegge å ta livet av naboen er ikke forbudt. Det er ikke hyggelig, naturligvis, men så lenge planen forblir urealisert har intet straffbart skjedd. Nå ønsker PST å forby planlegging av samt anskaffelse av utstyr til terrorvirksomhet. Jeg kan forstå ønsket. Det er opplagt bedre å kunne avverge terrorisme -- gripe terroristen i planleggingsfasen, før han egentlig blir terrorist -- enn å måtte oppklare saken i ettertid, men med dette forslaget vil antiterrorarbeidet bevege seg ut på epistemologisk glattis. Hvis man pågriper en person for en planlagt handling, blir planen aldri realisert. Man får heller aldri vite om planen ville blitt realisert. Hva sitter en da igjen med?

Filmen Minority Report omhandler en politienhet hvis oppgave er å hindre mordere i å bli mordere, så å si -- skjønt denne distinksjonen mangler betydning i filmen: Man kan dømmes som morder uten å ha begått noe drap. Ikke på grunn av mordplaner, men fordi man faktisk vil begå et drap i nær fremtid. I science fiction kan politiet dokumentere og etterforske kriminalitet før den begås, men i vår verden og med tradisjonelle politimetoder klinger skillet mellom utført og ikke utført (planlagt) terrorisme ubehagelig likt skillet mellom skyldig og uskyldig.

Naturligvis er det en kobling mellom en foreliggende plan og dens fullføring -- en plan er per definisjon noe man har til hensikt å gjennomføre -- men i praksis snakker vi ikke om noen nødvendig sammenheng. Så hvis politiet avslører en terrorplan, er det ikke klart hva de har avslørt. De har avslørt en plan, ja, men for at dette skal bli en straffesak, må de vel også kunne bevise hva planen med planen var, så å si. Jeg mener: Vi kan ikke utelukke at det finnes folk som elsker å legge strategier og detaljerte planer, uten å mene alvor -- eller for den del: folk som til å begynne med ønsker at terrorplanen skal bli til noe, men som underveis i forberedelsene forstår at dette kun er tåpelige gutteromsfantasier.

Med mindre PST ønsker å trekke slike tilfeller for retten, må de altså kunne skille lek fra alvor. Det er ikke nødvendigvis så enkelt. For hva skiller en reell plan fra en plan som aldri vil bli realisert? Å se hvor mye "terroristene" legger i forberedelsene er ingen sikker metode. Noen terrorister opptrer nokså spontant, andre legger mye tid og energi og store pengesummer i planleggingen, men dette gjelder mange typer rollespill også. Videre finnes det jo mange eksempler på at lek gradvis glir over i alvor. Hvordan skal PST kunne vite hva som er the real thing, hva som er seriøse men ufarlige planer og hva som bare er tull og tøys, når dette ikke alltid er klart for de involverte engang? (Å forby alt sammen kunne være en løsning, men den har PST tatt eksplisitt avstand fra: Man ønsker ikke å kriminalisere besittelse av avbitertang og gummihansker, bare det å skaffe slikt utstyr med uærlige hensikter...Nå, ja.)

Selv om PST skulle finne en tilfredsstillende løsning på denne problematikken, selv om de skulle bli i stand til å sirkle inn kun de alvorlige terrorplanene, er det uklart hva de kan gjøre med funnet. Problemet med å pågripe de "skyldige" mens de ennå er uskyldige, er at man  ender opp med en straffesak basert på to tvilsomme hypoteser. Påtalemakten må -- 1 -- prossedere ut fra den hypotesen at planen var alvorlig ment og -- 2 -- ut fra den like tvilsomme, men enda mer hypotetiske hypotesen at planen ville blitt gjennomført. Slik virker det i alle fall på meg. Jussen i dette aner jeg lite om, men jeg ser klare filosofiske problemer her: Hvorvidt planene var alvorlig ment kan, som jeg har vært inne på, vanskelig bevises, skjønt en tilståelse vil kunne rimeliggjøre den hypotesen. Men hypotesen om at alt ville ha gått etter planen hvis politiet ikke hadde grepet inn kan neppe rimeliggjøres i det hele tatt. For selv den mest veldreide plan kan jo gå i vasken. Det skal mer enn forberedelser og vilje til for å gjennomføre en plan: Sjansen må by seg; kanskje den aldri kommer; kanskje "terroristen" får hjerteproblemer og må på sykehus, eller brekker beinet; eller forsover seg; eller kanskje "terroristen" ser en svart katt krysse veien og får kalde føtter.... Utallige komplikasjoner kan dukke opp. Burde ikke en straffesak også diskutere disse hypotesene? Jeg vet ikke, men jeg finner det ikke opplagt urimelig (selv om jeg finner det opplagt umulig å diskutere alle tenkelige scenarier). De alternative scenariene er ikke åpenbart irrelevante. Fremtiden til den sjalu ektemannen bestemmes jo av om han snur i soveromsdøren eller om han, som han hadde tenkt, går til sengs med kniven i hånd. På samme måte kunne jo også han hvis plan var å sprenge slottet i luften ha ombestemt seg når som helst -- helt til lunta brant.

Gal manns verk?

"Er det bekvemt for oss at 'våre' erklæres som gale, mens muslimske terrorister erklæres som onde?" spør Terje Emberland i Klassekampen. Atle Sommerfeldt antyder det samme i papirutgaven:

Massedrap er ikke unikt. Det er bare unikt i Norge. Han har hatt et rasjonale i sine  tanker og har planlagt i mange år, handlinger som selvsagt virker sinnssyke på de fleste. Men må en nordmann være sinnssyk for å gjøre slikt, men ikke en serber som dreper bosnjaker, ikke en rwander som dreper andre rwandere, ikke en tysker som begår massemord på jøder?

Finnes det grunn for slike mistanker til de sakkyndiges arbeid? Aner ikke. Jeg vet heller ikke om det faktisk er mer bekvemt å tenke på gjerningsmannen som gal enn som terrorist. Kanskje vil dette bli dommen når den rettspsykiatriske kommisjonen har gjennomgått rapporten -- at psykiaterne har tatt bekvemlighetshensyn i sine undersøkelser -- men jeg stiller meg skeptisk til slike antydninger så lenge de fremsettes av folk som bare kjenner saken fra media.

"Psykiaternes konklusjon kan ikke bli stående," hevder Einar Øverenget. "Hvis rapporten om  Breivik som utilregnelig blir stående," istemmer Emberland, "så vil dette aldri bli en helt avklart sak." Virkelig? Ikke engang om konklusjonen skulle være korrekt? Hvis det virkelig er grunn til å tro at Breivik er utilregnelig, må vel den innrømmelsen ikke bare bli stående, men være helt avgjørende for en fullstendig avklaring i saken? Det er "mange som reagerer og ikke kjenner seg igjen i konklusjonen," sier Espen Schaaning. (Hvilket i alle fall sår tvil om at det er noe spesielt bekvemt med diagnosen.) Også jeg ble overrasket da nyheten kom. Også jeg finner det vondt å svelge det faktum at Breivik muligens slipper å stå til ansvar for ugjerningene 22. juli, så jeg kan godt forstå reaksjonene. Men det er ikke opplagt for meg hvilken vekt man bør tillegge slike reaksjoner fra folk -- psykiater eller ikke -- som, i likhet med meg, aldri har møtt morderen, slett ikke undersøkt ham, ikke engang lest rapporten det er snakk om. At folkevettet alltid skal trumfe i strid med juss og psykiatri, virker som en litt lettvint løsning.

"Gjerningsmannen er utvilsomt gal i en dagligdags betydning av ordet," som Einar Øverenget fastslår, "men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres?" Spørsmålet er avgjørende. Men å finne svaret kan være lettere sagt enn gjort. Et problem er at tilregnelighet og ansvarlighet er juridiske begreper. Mens jussen opererer med enten-eller og skarpe skillelinjer, består den psykiatriske virkeligheten av overlappinger og glidende overganger. Som regel er dette uproblematisk, men i grensetilfeller kan det være vrient å plassere en psykiatrisk diagnose i én av to juridiske kategorier -- tilregnelig eller utilregnelig. "Han har voldsomt oppblåste tanker om seg selv og baler med de villeste politiske konspirasjonsteorier og andre vrangforestillinger, men er han virkelig utilregnelig?" Hvorvidt Breivik er et slikt vanskelig tilfelle, er omstridt, noe som avslører en annen kompliserende faktor på veien mot et entydig svar. Psykiatrisk diagnostisering er ingen eksakt vitenskap. Objektive måleenheter for menneskelig atferd finnes ikke. Å vurdere atferd -- om den er normal eller unormal, om den i så fall er sykelig eller bare eksentrisk -- handler mye om skjønn, og skjønn varierer som kjent fra person til person. Ulike psykiatere vil følgelig -- avhengig av tidligere erfaringer -- tolke og vektlegge ting ulikt. (Dette ble godt illustrert av Jerrold Post og Tom Quiggin. De to internasjonalt anerkjente forskerne ble intervjuet av Morgenbladet sist uke. Begge argumenterte godt og med slående eksempler til støtte for sine til dels motsatte syn på Breivik.) Videre kompliseres prossedyren av at de empiriske spørsmålene i slike saker -- mannen er gal, men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres? -- ikke kun er empiriske, men også moralske og konseptuelle spørsmål. Spørsmålet om gjerningsmannen er strafferettslig ansvarlig for sine handlinger henger sammen med en lang rekke andre spørsmål av filosofisk art. Hva er personlighet? Hva er en personlighetsforstyrrelse? Hva er ansvar? Hva er fri vilje? Og er slik frihet en forutestning for ansvar? Og så videre.

Derfor har mange, både før og ikke minst i de siste par ukene, stilt seg skeptisk til den makten psykiatrien har fått i norsk rett. En skepsis jeg deler.

Men hva om det ble klart at Breivik virkelig var ute av stand til å fatte at det han gjorde var galt? (Jeg vet ikke om jeg tror på et slikt utfall, men sett altså at psykosen ble dokumentert hinsides enhver rimelig tvil -- hva da?) Jo, i så fall er mannen ikke strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Følgelig kan han ikke fengsles, men må i henhold til norsk rettspraksis idømmes tvungen psykiatrisk behandling. I prinsipp vil det si at Breivik skal frigis hvis behandlingen viser seg å virke. At mange av den grunn -- fordi tanken på å møte massemorderen på gaten om noen år er vemmelig -- helst ser en annen konklusjon, har jeg all forståelse for: Slike utsikter svelger man kun med en stor porsjon vilje. At enkelte ønsker å endre lovverket for å sikre at så ikke skjer, kan jeg også forstå.

Men det finnes mange som mener det er problematisk, om ikke galt, å tenke i psykiatrisk retning i det hele tatt. 

"Det er dypt problematisk dersom vi i terrorsaken beskytter oss mot gjerningsmannens politiske ekstremisme ved å gjøre den til en sykdom," sier Einar Øverenget. Naturligvis! Politikk tilhører, sammen med sjokoladepudding og sydenferier, en kategori som aldri kan være en sykdom. Politikk handler om ideer for samfunnsstyring, og en idé kan aldri være (eller bli gjort til) en sykdom. Politiske oppfatninger kan i høyden være et symptom på sykdom, slik feber ikke er sykdom, kun et tegn på sykdom. Dessuten er det jo bare én ekstremist det her snakkes om, så rapporten gir ikke engang støtte til å oppfatte denne formen for politisk ekstremisme som et sykdomstegn, kun at det finnes én person i dette miljøet som er syk.

Mange på venstresiden er imidlertid skeptiske til å innrømme selv dette (noe de nevnte reaksjonene er et uttrykk for). For vil ikke en galskapserklæring kunne ufarliggjøre hans ideer? Enkelte vil utvilsomt finne dette svært bekvemt. Som John Olav Egeland skriver på kommentarplass i Dagbladet: "På ulike nettsteder triumferer de islamofobe og deres tilhengere: Mordene var gal manns verk og har ikke noe med politikk å gjøre." Ali Esbati mener tvert imot at Breivik er en politisk og ideologeisk motivert terrorist. Udåden må tolkes politisk. Han vil heller ha en politisk diagnose. Men jeg stiller meg tvilende til (som svært mange, både til høyre og venstre, synes å ta for gitt) at dette må være et enten-eller-spørsmål.

Naturligis vil en galskapserklæring få følger for hvordan politikken blir behandlet i rettsaken. Tenk bare på følgene for Breiviks eventuelle redegjørelser i retten. I stedet for å bli presentert for de motbydelige synspunktene til en ansvarlig morder, skal retten lide seg gjennom en angivelig psykotisk persons tungetale. Om mannen virkelig skal oppfattes som utilregnelig må man spørre om han overhodet bør få anledning til å lufte sine demoner i en offentlig rettsal. Dette til tross finner jeg det langt fra opplagt at vi må betrakte terroren 22. juli som enten gal manns verk eller som politisk motivert.

Hvis det er riktig, som ble sagt på TV forleden dag, at de sakkyndige eksplisitt har sett bort fra Breiviks ideologi, er dette en alvorlig utelatelse. Ikke bare fordi det faktum at han deler oppfatninger med mange andre svekker deres tolkning av Breiviks konspiratoriske vrangforestillinger som symptomer på sykdom -- dette er ikke bare en enslig manns tankespinn, men oppfatninger som i visse miljøer er legio -- men også fordi det vil være umulig å forstå hva som skjedde 22. juli uten å ta hensyn til disse tankene, og for forstå tankene synes det avgjørende å vite hvor de kommer fra og hører hjemme. Politikken er relevant.

Mange frykter at ideologien vil forsvinne fra bildet dersom oppfatningen om Breivik som en galning fester seg. Jeg er ikke sikker, men mistenker at mye av denne frykten ligger i ordet "bare": "Dette var bare en gal manns handlinger!" Men det er jo ikke slik at hvis mannen er gal, så forklarer det alt. Psykose kan alene forklare at en man skyter vilt og ukritisk rundt seg, men Breivik gikk etter helt bestemte ofre. For å forstå hvorfor må man gå til ideologien. Ideologien er (slik jeg ser det) en del av forklaringen, uansett om mannen er tilregnelig eller ikke.

En utilregnelighetserklæring vil opplagt gjøre det vanskelig å bruke Breivik, slik mange ønsker, i argumentasjonen for at vold er en naturlig konsekvens av tankegodset i de høyreekstreme antijihadistmiljøene. Dette betyr naturligvis ikke at argumentasjonen er feil. Tvert imot, poenget virker nokså opplagt:

I årevis har dei spreidd ein ideologi som – kort fortalt – er prega av ei dommedagsaktig konspirasjonstenkning. I årevis har dei omtala til dømes Arbeidarparti-politikarar som «svikarar», som «landsforrædarar», som «quislingar». At nokon tyr til vald når dei har vorte selde eit slikt verdsbilete, er knappast noko overrasking. At Arbeiderpartiet vert sett ut som mål er knappast tilfeldig. Det som sjokkerer er skalaen. Ikkje at det skjer. Dette er ikkje den fyrste valdshandlinga motivert av denne sjuke, konspiratoriske ideologien.

Med andre ord, en behøver ikke være klinisk gal for å gripe til våpen i dette miljøet. Det holder å være gal i en dagligdags betydning av ordet.

Jommen sa jeg smør.

Folk har plutselig begynt å ete på kilosvis med smør, og mange er offentlig forarget over tomme butikkhyller og smørkø i et av verdens rikeste land. Atte, eh, at produsentene ikke kan tilfredsstille etterspørsel'n er bare heeelt ufatt'lig, asså!

Forbrukerstoff pleier ikke å gjøre det for meg. Men dette smørmaset, må jeg (med forundring over meg selv) innrømme, gjør meg nesten infantilt irritert. (Jeg skal spare dere for detaljer.)

Jeg har liten sans for å bruke alle verdens sultne mager mot den som er tankeløs i omgangen med mat. Hvis ungene spytter ut, kaster rundt seg og leker med maten, så er det jo ikke denne grelle kontrasten som gjør meg forarget. Det er i alle fall ikke derfor jeg ønsker å lære dem bordskikk. Men nå er jeg bare så nær å komme med dette poenget....Og jeg ser at jeg ikke er alene.

Min og din.

Sigrid var hjemme fra barnehagen i går. Så hun og mammaen besøkte meg i lunsjpausen. Straks kom blyant og papir på bordet. Mammaen skrev "Sigrid" på papiret og visket det ut igjen. Sigrid syntes viskelæret var fantstisk. Nesten magisk. "Skriv Ingvild!" Hun ville prøve selv. Og så: "Du Pappa, skriv Mamma. Skriv Mamma'n min!" Jeg skrev. "Se," sa jeg. "Der står det Mamma'n min."

- Nei, skriv Mamma'n min!
- Ja, Mamma'n min!
- Nei, Mamma'n min!
- Nettopp! Mamma'n min. Det står her.
- Nei, min mamma! Du har ikke skrevet Mamma'n min.
- Jo, det er akkurat det jeg har.
- Åå...!

Så tryllet hun det bort, og laget en fin tegning som nå henger på kontorveggen.

Vesten mot resten?

Pussige sammentreff forekommer. I forgårs leste jeg en artikkel av Pål Norheim om historikeren Niall Ferguson i Klassekampen. Artikkelen var en forkortet utgave av "Hvem stakk av med arvesølvet?" som sto på trykk i tidsskriftet Vagant. Via Paul Raymonts twittringer på Philosophy, lit, etc. kom jeg i går over Pankaj Mishras kritikk av samme mann. Og i dag spurte en kollega om jeg så "Vesten -- på vei mot stupet?" -- tv-serien basert på Fergusons siste bok, Civilisation -- da den gikk på NRK2 i høst.

Jeg så deler av den, og jeg må si at kritikken ikke virker for sterk på meg. Jeg er ingen historiker, så jeg var sjelden i stand til å komme opp med konkrete moteksempler til Fergusons påstander, men de kritiske motforestillingene tårnet seg opp. Blant annet: Hvorfor blir den driftige Fredrik den Store sammenlignet med nettopp den giddesløse sultan Osman den Tredje? "Why not," som Pankaj Mishra spør, "to the energetic Tipu Sultan, another Muslim contemporary, who was as keen on military innovation as on foreign trade?" Jeg har hørt om Tipu Sultan før, men svaret virker opplagt: Fordi en mann som Tipu Sultan passer dårlig inn i det store narrativet om vesten mot resten og vestens herredømme som Ferguson ønsker å fortelle.

Fortellingen virket selelektiv, selv for et historisk utrent øye. Mest skeptisk var jeg likevel til seriens ledende spørsmål -- "ledende" både i betydningen tendensiøst og i betydningen førende for programmene. Når Ferguson spør hvorfor det var Vesten og ikke Østen som oppfant moderne kapitalisme og (våpen)industi og hvorfor det var Vesten snarere enn Østen som initierte globaliseringen, så antyder han, for det første, at denne utviklingen var historisk nødvendig og, for det andre, at forklaringen må ligge i Vestens fortreffelighet og Østens tilbakeståenhet.

Is this Love that I'm Feeling?

Det er filosofisk problematisk, men ikke helt uvanlig, særlig ikke i populærkulturen, å kalle kjærlighet en emosjon. For hvis kjærlighet er en emosjon, betyr vel det at vi elsker kun i de øyeblikkene vi har de rette emosjonene? Kan jeg da si at jeg elsker kona mi? Burde jeg ikke heller si hvor ofte eller hvor mange ganger jeg har elsket henne, eller undersøke hvorvidt jeg elsker henne -- hvorvidt jeg "føler kjærlighet" for henne -- akkurat nå? Hvis min kone spør, kan jeg ikke bare forsikre henne om at jeg elsker henne -- jeg må kjenne etter først. Hvis kjærlighet er en følelse, må altså spørsmålet behandles som et rent empirisk spørsmål: "Vent litt...nei, dessverre, ikke akkurat nå!" Men hvis mine følelser på ett bestemt tidspunkt er alt jeg kan uttale meg om, hven vil da bry seg om svaret? Mister ikke alle spørsmål og svar, all tvil og tro, alle anklager og forsikringer -- ja, mister ikke alt som gjør kjærligheten viktig for oss sin betydning på denne måten? I neste øyeblikk kan jo alt være annerledes.

Videre synes den emosjonelle kjærlighetsmodellen å åpne for å snakke om kjærlighetsglimt. Det er en kjennsgjerning at jeg kan sitte i en stol og bli overmannet av plutselig kjedsomhet. Hvis kjærlighet også er en emosjon, betyr det at jeg på samme måte kan bli slått av plutselig kjærlighet? "I går klokken 16.05 elsket jeg faktisk Kari. Det kom helt plutselig, og forsvant igjen med det samme!" Dette er absurd. Kjærlighet må ha en viss varighet. Hvis følelsen varer kun et øyeblikk, hvordan kan vi vite at det er kjærlighet vi føler (og at den er rettet mot nettopp Kari), snarere enn, for eksempel, at solen varmer behagelig på ryggen akkurat nå?

Ting blir ikke nødvendigvis bedre av å tenke på kjærlighet som en dypere og mer stabil emosjon. For hvordan skal vi forstå dette? At vi går omkring med en følelse av kjærlighet for alt vi elsker hele tiden? Vi føler det bare i spesielt intense øyeblikk, men kjærligheten er der hele tiden. Selv om kjærlighetsfølelsen ofte er skjult for oss, fordi vi sover eller fordi vi tenker på og føler helt andre ting, så er den alltid der og kan når som helst piple opp til overflaten. Dette slår meg som en merkelig bruk av ordet "følelse", uten at jeg kategorisk vil avvise slik bruk. Å snakke om kjærlighet som en dyp og konstant følelse kan forstås som en forenklet eller metaforisk uttrykksmåte, og slikt har sin plass, for eksempel i poesien. Men hvis dette er ment som en empirisk hypotese, er det vanskelig å se hva vi kan bruke den til: Hvordan tester man en hypotese om at folk føler kjærlighet selv når de ikke føler det? Dette minner mest om en a priori påstand om hvordan ting må henge sammen. I slike tilfeller svarte Wittgenstein: Ikke tenk, men se -- se blant annet om det virkelig finnes noe slikt som en kjærlighetsfølelse.

Da, tror jeg, vi oppdager at det ikke finnes én slik følelse, men at kjærlighet kan føles på utallige vis. Alle former for kjærlighet er knyttet til vårt følelsesliv, men de uttrykkes gjennom ulike følelser i ulike sammenhenger. Hva som er en kjærlighetsfølelse bestemmes ikke av følelsen alene, men også av den sammenhengen følelsen opptrer i. Jeg kan være stolt over min datter som har laget en flott tegning; jeg kan være bekymret fordi jeg ikke ser henne i folkemengen, og jeg blir lettet når jeg finner henne igjen; og, som jeg var inne på i dette innlegget, dyp sorg synes å være den adekvate responsen på et sammenbrudd på gjensidigheten i et forhold. Stolthet, bekymring, lettelse og sorg er, kan vi si, fire ulike emosjoner. Ingen av dem er kjærlighetsfølelser, men alle sammen kan, i bestemte sammenhenger, være uttrykk for min kjærlighet.

Når jeg har sagt dette, vil jeg raskt legge til at kjærlighet opplagt handler om mer enn følelser. Hvorvidt vi elsker kommer ikke utelukkende an på hvor og hva vi føler. Et forhold kan gå i oppløsning når forelskelsens pasjoner blekner. Det betyr ikke nødvendigvis at dette aldri var noe kjærlighetsforhold, men vi vil kanskje si at i dette tilfellet ble det med forelskelse; at dette forholdet var tuftet kun på følelser -- underforstått: at kjærligheten aldri stakk særlig dypt her. Eller tenk på følgende oppfordring: "Du elsker meg, sier du. Så vis det da!" Dette betyr ikke at jeg må vise mine følelser. Kravet er at jeg må (be)vise min kjærlighet ved å oppføre meg på et bestemt vis.

På hvilket vis må vi oppføre oss for å vise kjærlighet? Heller ikke her finnes det ett svar. Svaret avhenger av hvilken kjærlighet vi snakker om -- kjærligheten til et kunstverk uttrykker seg på andre måter enn kjærligheten til ektefellen, som igjen stiller til dels andre krav enn kjærligheten til barna -- og det avhenger naturligvis av omstendigheter og kontekst. En gave kan være et vakkert uttrykk for kjærlighet. Men samme gave kan, for eksempel hvis giveren er en far som aldri besøker og aldri viser glede over å være sammen med ungene, være uttrykk for noe helt annet. For å vite om gaven uttrykker det ene eller det andre -- mer presist: for å vite hvordan vi skal beskrive en gaveoverrekkelse -- holder det altså ikke å konstatere at en gave skifter hender samt granske følelsene til partene involvert; vi må vite en hel del om den sammenhengen overrekkelsen finner sted i -- kontekst, forhistorie og så videre. En bokgave kan være en kjærlighetsgave fra en far til en datter. Men hva om datteren egentlig ønsket seg fotballsko? Vel, kanskje pappaen oppriktig mente at en bok ville være bedre for henne. Skjønt underkjennelsen av datterens ønske kan også, hvis han er av den typen, vitne om farens akademiske ambisjoner for barnet, eventuelt avsløre hans syn på datterens fotballinteresse, eller begge deler. Hva om datteren alt har et par (i hans øyne) fullt brukbare sko som hun bare ikke liker fargen på? Og i tillegg har mast og mast om nye sko -- da var kanskje boken ment som en lærepenge ("Jeg tåler ikke mas!"). Eller hvis datteren for lenge siden har nevnt nettopp denne boken, trodde kanskje faren dette var hva hun egentlig ønsket seg -- og kanskje han hadde rett. Og så videre.

Følelser er (tror jeg) sentrale i alle former for kjærlighet. Det samme gjelder atferd. Men nøyaktig hvordan kjærlighet, følelser og atferd forholder seg til hverandre er et meget komplisert spørsmål, som neppe kan besvares uten detaljerte beskrivelser av konkrete situasjoner i konkrete kontekster.

Tosomhet.

Simon May gjør kjærligheten individuell: Min kjærlighet finnes i mine følelser. Min kjærlighet er min (og bare min) uansett hva slags relasjon vi snakker om. Jeg er skeptisk. Noen kjærlighetsrelasjoner kan nok ha denne strukturen. Visse kjærlighetsforhold -- kjærligheten til et kunstverk, for eksempel, kanskje også noen typer forelskelse -- kan beskrives på denne måten (altså: som mine emosjonelle bånd til et eller annet objekt), men ikke alle. I et parforhold er ikke kjærligheten noe partene har hver for seg. Selv om det gir en viss mening å si du har din kjærlighet til meg og jeg min til deg (hvordan kan jeg ellers fortsette å elske deg når du mister interessen for meg?), så kan dette også låte som en karikatur av et kjærlighetsforhold. Et parforhold består ikke av to individuelle kjærlighetsprosjekter. I et parforhold -- i alle fall svært mange parforhold, kanskje de beste -- er kjærligheten primært noe felles.

Jeg vet ikke om dette er akkurat hva jeg vil ha sagt (eller om det er forståelig), men jeg tror det peker i retning av noe sentralt i min uenighet med Simon May. Det forklarer kanskje også hvorfor vi legger så ulik vekt på gjensidighet i mellommenneskelige forhold.

The Show Must Go On.

Siden landsmøtet til Arbeiderpartiet gikk inn for å avvikle pelsnæringen i Norge, og dermed dannet flertall i regjeringen sammen med SV, har det vært knyttet forventninger til den kommende landbruksmeldingen. Den blir trolig lagt frem 25. november. Vil vi endelig se slutten på elendigheten? Verken SV eller Ap ønsker å kommentere innholdet før meldingen er klar. Likevel er det grunn til å frykte at svaret blir nei. For Senterpartiet er også med i regjeringen, og, som Irene Lange Nordahl, partiets næringspolitiske talsperson, sa til Nationen forleden dag: "Sp kjem ikkje til å leggje fram ei landbruksmelding som legg ned pelsdyrnæringa."

Bildet fant jeg hos Anne Viken.

SVs landbrukspolitiske talsmann, Alf Holmelid, sier at arbeidet for avvikling uansett vil fortsette. Det samme sier Terje Lien Aasland, talsmann for Ap. "Dyrevernalliansen er glad for at Ap og SV gir uttrykk for at arbeidet for avvikling av pelsdyroppdrett må fortsette." Det er en glede jeg helst skulle vært foruten. Helst hadde jeg sett at dette arbeidet kunne avsluttes nå. Likevel er det en smule oppløftende at Ap og SV vil jobbe videre med saken. Forslaget må nemlig ikke først stå i en landbruksmelding før man kan få istand et forbud. Imidlertid vet jeg ikke hvor oppløftet jeg er så lenge de andre partiene ønsker å stå på godfot med Senterpartiet.

Barn og kjærlighet.

Jean Kazez skrev for en god stund siden en interessant artikkel om koblingen mellom forelderskap, glede og meningen med livet. Meningen var å kommentere saken da den var fersk, men jeg fant aldri tid før alt var glemt. Tankene kom tilbake da jeg skrev Det gåtfulla folket.

I følge Thomas Nagel (i hans berømte essay "The Absurd") finnes det alltid to mulige perspektiver på egen tilværelse. Et indre og et ytre. Betrakter vi vår gjøren og laden innenfra finner vi våre prosjekter engasjerende. I dette perspektivet kan hva som helst virke viktig. Tar vi bare et lite steg tilbake og betrakter oss selv utenfra, virker alt plutselig forbigående og meningsløst. Dette, mener Nagel, er kilden til livets absurditet: at verden alltid er åpen for dette tvisynet. Ethvert oppslukt øyeblikk kan bryte sammen i en følelse av meningsløshet. Ingenting -- verken sannhetssøken, livberging eller Gud -- er, ifølge Nagel, immun mot dette spørsmålet om hva poenget er. Kazez er ikke overbevist. Hva med det som for de fleste foreldre er mest oppslukende av alt: oppdragelsen av egne barn?

In fact, we don’t oscillate between Nagel’s inside and outside views when we’re sitting up with a sick child, taking his temperature, mopping his brow, and cheering him up with silly nothings. At such times, who even fleetingly wonders “what’s the point?”? Caring for a beloved child is utterly doubt-proof.

Tvisyn er ikke alltid mulig. Å oppleve det meningsløst å trøste sitt syke barn, er ikke noe som kan ramme enhver. Det er et symptom på en patologisk tilstand eller på manglende kjærlighet. "Love for anything produces restful certainty, but [Harry] Frankfurt sees – rightly, I think – that love of one’s own children is especially pure and constant." Det er derfor kjærlighet, i særdeleshet kjærligheten til egne barn, kan være en kilde til mening i livet.

Why do we feel such unalloyed love for our children? Here also, Frankfurt is helpful. It’s not a response to their intrinsic value -- as real and enormous as that may be. It’s love itself that makes the child seem to us so extremely valuable, not independently existing value that makes us love a child so deeply.

Det meste Kazez skriver virker riktig på meg. Filosofer har til alle tider plassert kjærligheten sentralt i menneskenes liv, og koblet den til de store eksistensielle spørsmålene. Likevel er det noe jeg savner. Det å elske er en viktig del av kjærligheten, men jeg savner en refleksjon over betydningen av å bli elsket tilbake. 

Dette får meg til å tenke på noe professor Simon May sa om behovet for gjensidighet i en episode av Philosophy Bites, også den fra før sommeren:

No, reciprocity is absolutely not needed to my concept of love. My concept of love applies to any object of love -- and that could be a landscape, it could be a work of art, it could be love of wine, if I could put it that way. It could, in other words, be love of objects incapable of reciprocating your feelings; and none of us would want to say that that sort of love doesn't exist. We can fall in love with a work of art. There are people who fall in love with Wagner's opera Tristan and Isolde, and, in a sense, are more obsessed with it than they are with human beings, and we don't want to say that that isn't love. So love doesn't have to be reciprocated in order to be love.

Vi kan elske et landskap, et kunstverk eller en vin, skjønt ingen av disse kan elske oss tilbake. Altså er det mange kjærlighetsrelasjoner som ikke krever gjengjeldelse. Med andre ord: Gjensidighet er ikke nødvendig for å kunne kalle noe kjærlighet. Alt vel så langt. Det er fortsettelsen jeg er skeptisk til. 

Platonske spørsmål er spørsmål av typen "hva er x egentlig?". Hva er tid? Hva er frihet? Hva er kjærlighet? Dette er klassiske filosofiske spørsmål. Slike forsøk på vesensbestemmelse er mindre vanlig i dagens filosofi. Mange tviler på at det finnes et svar på spørsmålet hva kjærlighet egentlig er. Har vi noen grunn til å tro at alle former for kjærlighet må ha en felles essens? Se på alt vi kaller kjærlighet -- høvisk, platonsk og romantisk kjærlighet; kjærligheten til visdom (filosofi); kjærligheten til sine barn; til alle barn; til livet; til Gaia, vin og popmusikk -- hva kan være felles for alt dette? Ikke si: "Noe må de ha felles, ellers ville vi ikke kalle dem 'kjærlighet'" -- men se om det er noe som er felles for alle sammen. (Dette er Wittgensteins tilnærming til slike spørsmål.) Når du ser etter vil du helt sikkert oppdage mange likheter og slektskaper -- ja, lange rekker av overlappende likheter --, men finner du også noe som er felles for alle? Språket får oss til å tro at, fordi vi har ett ord for alt sammen, så snakker vi også om ett fenomen, men sannheten er kanskje at vi snakker om mange ulike ting her? Kjærligheten (med stor K) er kanskje en illusjon? I virkeligheten snakker vi kanskje om mange beslektede former for kjærlighet: mange ulike men beslektede former for intimitet, tilknytning og begjær, som stues sammen under denne ene overskriften? Simon May er uenig: Kjærligheten kan defineres: Kjærlighet er begjæret etter trygghet i tilværelsen. Vi forelsker oss, mener han, i det som kan gi oss en opplevelse av å høre hjemme i verden.

Jeg tilhører skeptikerne. Så la meg kvikt slenge ut noen innvendinger. Vi snakker om Guds kjærlighet til skaperverket. Elsker Gud skaperverket fordi denne kjærligheten gir Ham en trygghet i tilværelsen? Tanken virker blasfemisk: Skulle Gud være usikker på sin plass i tilværelsen? Selv om vi holder oss til menneskelig kjærlighet, har Simon May ting å svare for. At alle former for kjærlighet tilfredsstiller et behov for trygghet, står ikke til troende. Tenk på han som simpelthen elsker å klippe tåneglene sine. Å kalle negleklipping et svar på et dypt eksistensielt behov, virker komisk. (Eller mangler jeg fantasi?) På den andre siden er det grunn til å tro at kjærlighet ikke er den eneste veien til slik trygghet. Selvtillit og stormannsgalskap, kanskje også hat, for ikke å snakke om en udelikat cocktail av disse tre, kan også inngi en følelse av eksistensiell trygghet (tenk på Anders Behring Breivik). Vi kan ikke kalle slikt "kjærlighet" av den grunn. Og til slutt: utrygghet, usikkerhet, tvil og håp (til forskjell fra viten) synes uforenlig med Mays definisjon, skjønt dette er vel nokså hverdagslige kjærlighetserfaringer?

Likevel tror jeg Simon May er inne på noe interessant, som også Jean Kazez berører med formuleringen: "Love for anything produces restful certainty". Men jeg tror, for det første, ikke dette gjelder alle former for kjærlighet. Og, for det andre: I de tilfellene hvor dette vitterlig er en viktig observasjon, der er den tryggheten kjærlighetsforholdet kan inngi avhengig av nettopp den gjensidigheten May kaller uvesentlig. I visse forhold er gjensidig kjærlighet avgjørende for å finne trygghet. Og ikke hvilke forhold som helst, men nettopp de forholdene vi først og fremst tenker på når vi hører ordet kjærlighet, nemlig den romantiske kjærligheten.

"Et ensidig kjærlighetsforhold." Låter ikke det omtrent som "håpløs forelskelse"? Eller som en beskrivelse av et parforhold i oppløsning fordi flammen har sluknet hos den ene? Ulykkelig kjærlighet er selvsagt også kjærlighet, men spørsmålet er om slike forhold kan gi en trygg opplevelse av å høre til i verden. Kanskje de kan det (dét er må i så fall undersøkes empirisk), men minst like ofte, vil jeg gjette, betyr ubesvart kjærlighet en følelse av ikke å høre hjemme i verden. Tenk på unge Werther og hans lidelser. Hvor mange har ikke tatt sitt liv i kjærlighetssorg?

Selvsagt kan jeg være inderlig forelsket i deg, uten at du så mye som vet at jeg eksisterer. Men kan jeg være lykkelig forelsket i deg på denne måten? Bare (tror jeg) hvis jeg ikke nærte det minste håp om at du skulle besvare min kjærlighet. Hvorvidt dette kan kalles forelskelse (eller om dét ville være å blande sammen "forelskelse" og "(dyp) beundring", for eksempel) kan sikkert diskuteres, men én ting er opplagt: hvis dette er en form for kjærlighet, så befinner den seg langt unna hva vi normalt kaller romantisk kjærlighet. Er ikke håpet om at du også skal falle for meg en helt sentral ingrediens i den romantiske forelskelsen?

Gjensidighet -- reciprocity -- er ikke essensen i all kjærlighet (fordi noen essens finnes ikke), men det er et avgjørende aspekt ved den romantiske kjærligheten. Dette gjelder også -- skjønt på en annen måte -- kjærligheten barn har til sine foreldre (tenk på alle de såre fortellingene om barn som elsker foreldrene sine og som stadig forsøker å vinne deres anerkjennelse og kjærlighet, men aldri opplever annet enn skuffelse og avvisning), og det gjelder -- igjen på andre måter -- kjærligheten foreldre har til sine barn. 

Noen av de fineste stundene for meg som far er når eldstedatteren min besvarer mine kjærlighetserklæringer med et "Jeg er veldig glad i deg også, pappa!", for ikke å snakke om når døtrene mine trenger meg. I praktiske gjøremål, som å kneppe en knapp, kan i prinsipp hvem som helst være til hjelp; men når jentene sover urolig om natten og i halvsøvne ruller inn under dynen min og umiddelbart faller til ro, da er det nettopp meg de trenger. Dette er svært viktig i mitt forhold til mine barn. (Fotnote.)

Jeg er nokså sikker på at dette henger sammen med hva Kazez skriver om sammenhengen mellom kjærlighet til egne barn og mening i tilværelsen. At Kazez ikke bringer disse aspektene frem i lyset kan ha en triviell forklaring -- at hun i dette essayet var interessert i andre ting, eller at hun ikke hadde plass til å få med alt -- det behøver ikke å skyldes en filosofisk blindhet. (Det får vi snart svaret på: Jean Kazez arbeider med en bok om forelderskap.) Mitt ønske har vært å rette opp noe av skjevheten. Jeg benekter på ingen måte at mine følelser for barnet er viktige, jeg påpeker bare at barnets forhold til meg også er viktig i denne sammenhengen. Å elske noen, er en kilde til glede og mening, men dette er bare én side av kjærligheten. At noen elsker oss, er en annen side -- og når dette er samme person (altså når den vi elsker elsker oss tilbake), har vi mellommenneskelig kjærlighet av aller dypeste sort. Min kone er svært viktig for meg fordi jeg elsker henne. Ekstra viktig blir hun fordi hun elsker meg tilbake. Noe lignende gjelder også overfor jentene våre. Døtrene mine er helt sentrale i livet mitt. Viktig er det også at jeg er sentral i deres liv. Jeg forventer å bli mindre sentral med tiden; men skulle jeg bli helt uvesentlig for dem, vil ikke dét bare endre kjærlighetsforholdet oss imellom, men endre det radikalt; og den tryggheten -- the restful certainty -- dette forholdet gir meg, vil også endre karakter i et slikt scenario: i det minste blekne, om ikke slå over i sin motsetning. (Slik forekommer det meg i alle fall å være.) Det faktum at jeg er et slags ankerfeste i verden for mine nærmeste, er noe av det som gjør mine nærmeste til ankerfester for meg.

"Østerrike" restaureres.

I Sogn og Fjordane finnes det noen ildsjeler som forsøker å gjenreise "Østerrike" fra ruinene. "Østerrike" var navnet på den hytten Ludwig Wittgenstein lot bygge i Skjolden innerst i Sognefjorden mens han selv sloss på østfronten under 1. verdenskrig. Her gjorde han noen av sine mest betydningsfulle arbeider. Hytten og tomten har ligget brakk i flere tiår.

Cora Diamond om det hellige.

Cora Diamond er gjest i den nyeste episoden av Philosophy Talk. Radioprogrammet ble sendt 13. november, og kommer som podkast i løpet av få dager. Temaet er: "Is Nothing Sacred Anymore?"

Diamond er en toneangivende Wittgenstein-tolker og selv en betydelig filosof. Hun arbeider særlig med  språk- og moralfilosofiske spørsmål. Store deler av essaysamlingen The Realistic Spirit var viktig for meg da jeg skrev hovedoppgaven min, i sær klassikeren "Eating Meat and Eating People", som blant annet handler om betydningen av tabuer i våre liv. Hun har helt sikkert interessante tanker om det beslektede temaet "det hellige" også.

Du kan lytte til programmet ved å registrere deg her. Da får du også tilgang til alle kommende sendinger. Anbefales. Men -- obs! -- abonnementsordningen gjelder kun fra og med siste sending, så vær rask om du ikke vil gå glipp av Cora Diamond.

Storebror -- se oss!

Oslo opplever en forferdelig bølge av overfallsvoldtekter. 48 tilfeller er anmeldt hittil i år; det er mer enn for hele landet i 2010. Mange tar derfor til orde for flere overvåkningskameraer i byen. I København skal dette ha virket preventivt. Andre er skeptiske. Datatilsynet frykter et overvåkningssamfunn. De vil ikke at Storebror skal se oss hele tiden. "Storebror" er, som de fleste vet, et begrep hentet fra George Orwells bok 1984.

Man kaller det overvåkningskameraer, men dette er en betegnelse man skal være forsiktig med. Det man ønsker er flere kameraøyne til å våke over Oslos gater. Det er vanlig å kalle slikt overvåkningskameraer. Men begrepet "overvåkning" blir også ble brukt om Stasis virksomhet i det gamle DDR. Mitt inntrykk er at det ofte er denne siste assosiasjonen som gjør motstanden mot forslaget så engasjert.

Dette bunner i uklar tenkning. Et overvåkningskamera alene innebærer ikke "overvåkning" i den tunge betydningen av ordet. "Kameraøye" er kun en metafor. Et kamera verken ser eller registrerer noe som helst. Det er det mennesker som gjør. Men å bli sett av mennesker er jo heller ikke noe problem. Det skjer hele tiden. At noen ser oss gjennom et kamera gjør ingen vesentlig forskjell. En forskjell er kanskje at da vet vi ikke at vi blir sett. Men det samme gjelder også om noen sitter oppe i et vindu og ser ned på gaten. Ikke engang at det blir gjort opptak av oss betyr overvåkning i noen alvorlig forstand. I Oslos gater er det jo fotografer overalt. Turister tar skrytebilder av seg selv foran Slottet. Foreldre filmer poden som står på skøyter i Spikersuppa. Ingen aner hvor mange filmer og bilder de er med på, men vi vil vel ikke kalle dette et problem, i alle fall ikke et overvåkningsproblem? Datatilsynet mener problemet er det store antallet kameraer som er foreslått. Selvsagt kan tanken på alltid å være synlig være ukomfortabel, men å avvise forslaget om mer lys og flere gatekameraer i Oslo fordi man ikke ønsker et overvåkningssamfunn virker nokså søkt. "Overvåkning" er ikke et tema der kvantitet før eller senere går over i kvalitet.

Jeg har akkurat lest 1984 på nytt. (Jeg hadde glemt for en fantastisk bok dette er! Jeg vil kanskje skrive et eget innlegg om boken.) Her finnes overvåkningskameraer, eller så kalte telescreens, over alt. Men dette alene gjør ikke 1984 til en fortelling om et overvåkningssamfunn. Det avgjørende er hva alle kameraene blir brukt til. Poenget er treffende uttrykt på norske Wikipedia: "Overvåkning er den aktivitet som mennesker gjør for å samle informasjon om atferd, aktiviteter og hendelser utført av andre mennesker og dyr." Det er samlingen som er problemet. At noen kan se folk passere et visst punkt, gjør ikke disse folkene overvåket. Ubehaget begynner når noen noterer hvem som går forbi, hvor ofte, sammen med hvem og så videre. Overvåkning er at det opprettes mapper med våre navn på, hvor all informasjon om oss samles for å kartlegge våre aktiviteter, eventuelt, som i 1984, for å kunne kontrollere og styre vår atferd. For å avgjøre om noe er overvåkning eller ei spiller det liten rolle hvordan innsamlingen foregår. Kameraer og andre tekniske innretninger gjør naturligvis innsamling lettere, men det er altså ikke her problemer ligger. (I DDR foregikk mye av overvåkningen ved hjelp av angiveri, og, som i filmen Das Leben der Anderen, ved lytting gjennom veggene til folk. Systemet var ikke mindre infamt av den grunn.)

Noen frykter at et stort antall kameraer gatelangs vil begrense vår bevegelsesfrihet. Vissheten om et kamera kan unektelig legge bånd på oss. Ting vi nødig gjør foran andre mennesker gjør vi heller ikke foran et kamera. Vi piller oss ikke i nesen eller klør oss bak foran et kamera -- ikke fordi slikt blir sanskjonert, men på grunn av sosiale normer --, men hvordan i alle dager kan noen tro at utplassering kameraer vil hindre normal menneskelig atferd? Teleskjermene i1984 virket slik, men det var jo fordi det alltid satt en tyrannisk Storebror på den andre siden og noterte alt. Folk levde med myndighetenes granskende blikk på seg 24/7 (også i egne hjem). Livet fortonte seg omtrent slik livet må fortone seg under åpen soning, med rapporteringsplikt og elektronisk fotlenke. Frykten for at dette skal bli Oslo anno 2012 virker lettere paranoid på meg.

Ingen ønsker seg en slik Storebror. Men en storebror som holder et vaktsomt øye med våre små medsøstre i Oslonatten -- hva er galt med ham?

Det gåtfulla folket.

Å se språket vokse frem i et barn er som å bevitne et under. Jeg mener ikke at noe overnaturlig foregår her, eller at vi må postulere en mystisk x-faktor. Ingenting er skjult. Men det at barn begynner å prate er et under i den forstand at vi ikke kan forklare hvordan det går til. Vi kan ikke lære et barn å snakke (slik vi lærer det å lese og skrive). Barnet begynner å snakke. Et språbrukende vesen vokser bare frem for våre øyne. Prosessen er ikke mystisk eller ufattelig, men den er uoversiktlig.

Ingvild er godt igang allerede. Som andre foreldre har vi stor glede av å følge utviklingen fra dag til dag. Men hvordan forvandlingen skal betraktes, er ikke opplagt.

Foreldre er ofte for opptatt av ordene: "hvor mange ord kan hun?", "i dag sa hun det ordet". Eller vi spør hva barnet kan menemed et bestemt ord. Vi burde heller ta dette for hva det er: ikke et forstadium til voksenspråket, men som en slags lek. En ordlek. "Hva sier sauen?," spør vi, og Ingvild breker. Eller vi spør: "hvor er mamma?", "hvor er koppen?", og Ingvild peker. Dette er ikke ordentlige spørsmål, og ikke ordentlige svar. (Hadde vi spurt noen som alt "kan snakke" hva sauen sier, ville ikke vedkommende forstått hva vi mente: "Hvordan det? Hvorfor spør du?") Det er en lek. Snart lærer hun å gjenta ordene etter oss. Det er en annen lek.

Ingvild uttaler "vann" som "bam" eller "bann". "Bam" er i dusjen, i regndråpene og i sølepytten. "Bam" kan også være at hun er tørst og vil ha noe å drikke -- da strekker hun seg samtidig etter glasset. Det behøver slett ikke inneholde vann. Det hender faktisk at hun blir rasende om det er vann hun får i glasset; melk, jus og saft er nemlig også "bam", ja i grunnen alt som er vått, og alle ting som assosieres med det våte, som den tomme melkekartongen hun lekte med her om dagen.

Men vi kan ikke si at Ingvild tror at "vann" betyr "vått" (eller at dét er hva hun legger i ordet) eller at hun tester ut ulike hypoteser om ordets omfang. For henne er ikke ordene ord. Dét begrepet blir viktig først når hun lærer å lese. (Begrepet "betydning" har hun heller ikke noe forhold til.) Hun bare leker seg med disse lydene. Etterhvert vil disse lekene, avhengig av de voksnes reaksjoner, erstattes av andre måter å gjøre seg forstått på.

Det verbale språket er viktig for mennesker. Det meste av vår tenkning og store deler av det menneskelige fellesskapet foregår i språket, så det er ikke rart at vi voksne fascineres av småungenes språkleker. Men fokuset på det verbale kan gjøre oss blinde for hvor rakst barnet utvikler seg på andre måter. Ingvild deltar i fellesskapet på mange måter.

Evnen til å la seg overraske og le synes medfødt. Kanskje er en sans for humor universell, men at den må oppmuntres for ikke å dø hen? Borte-titt-titt kunne oppholde Ingvild i lang tid. Snart overtok hun den aktive rollen. Gleden over at hun kunne få foreldrene til å le lyste i øynene hennes. Etterhvert begynte hun å gjemme seg på ordentlig. Når Ingvild finner frem et laken fra lekekassen og gjemmer seg under det, er det en klar invitt til å leke gjemsel. "Hvor er Ingvild?" spør vi. Mens vi går i rung rundt henne og leter står hun helt stille under lakenet og sitrer av spenning, før hun med stor triumf avslører gjemmestedet sitt. Vår overraskelse fryder henne. I det siste har hun begynt med skøyerstreker. Det hender hun tar pennen min og løper av gårde med den i full visshet om at jeg da må jage henne. Før fikk jeg alltid kos når jeg ba om det. Nå hender det at Ingvild i stedet legger kinnet mot låret mitt og ser meg opp i øynene med et lurt smil. "Neei," sier jeg da, "gi pappa en kos." Da strekker hun armene opp og trykker seg mot kinnet mitt.

Barn er fabelaktige imitatorer fra tidlig alder. Nærmest fra første stund var Ingvild interessert i alt storesøsteren gjorde. Fra hun lærte å krabbe har hun fulgt henne som en skygge for å gjøre akkurat det samme som, gjerne samtidig og aller helst oppå storesøsteren. (Godt at Sigrid er en tålmodig sjel.) Nå har hun så smått begynt å leke sammen med søsteren sin. Blant annet driver de med nokså sofistikerte rollespill. Jentene har en legekoffert med bandasjer, sprøyter, stetoskop og lignende, og veksler på å være doktor og pasient. Først er den ene syk og trenger pleie, så er rollene byttet om.

Ingvild ser utmerket godt forskjell på slik lek og alvor. Hun trenger ikke ordet "lek" for å holde dem fra hverandre. Det er ulike følelsesregistre i lek og alvor. Når Sigrid virkelig har vondt reagerer Ingvild annerledes, tristere og mer forsiktig; hun gjør også andre ting: det hender hun henter en smokk til trøst.

Foreldrer lurer i blant på hva deres lille barnet tenker før det kan snakke, som om barnet (som i filmen Look Who's Talking) snakket et privat språk i sitt indre uten å få frem ordene. Men alt barnet har å uttrykke, har det også -- på alle stadier -- evne til å gi uttrykk for. Vi begår så lett den feilen å se barn i lys av hva de skal bli, og overser hva de er akkurat nå. Det som kreves er ikke telepati, men oppmerksomhet.

Sex. Kjendis. Skandale.

Jeg oppdaget i går at jeg har publisert 99 innlegg på bloggen. Dette er nummer 100. (Bloggen nærmer seg dessuten ettårsdagen: premieren var 14. november 2010). Når man passerer slike milepæler er det vanlig å stoppe opp, ta en pause og se seg tilbake, før man eventuelt tar ny sats.

Når jeg står slik og skuer bakover på det første året, ser jeg tre nokså tydelige tendenser. Den ene trist, den andre gledelig. (Den tredje kommer jeg tilbake til, men kan alt nå avsløre at den forklarer dagens overskrift.) Først det triste. I begynnelsen fikk jeg mye respons på det jeg skrev, enkelte innlegg var oppe i et tosifret antall kommentarer. Åh, det var tider, det! Men, som det heter, hvor lenge var Adam i paradis? Til nyttår, omtrent. Siden har det vært lavtrykk på kommentarfronten, med denne solskinnsdagen i slutten av mars som et minneverdig unntak. Det gledelige er at besøkstallet i den samme perioden har vist motsatt tendens. Ikke bare stiger det totale antallet besøkende (det skulle bare mangle), men også -- røflig -- måned for måned. Fellesferien var agurktid også her på bloggen, noe besøksstatistikken tydelig bærer preg av, men stort sett har besøkstallet steget hele veien, med august og september i en klasse for seg.

Dette bringer oss til punkt nummer tre. Det er nokså tydelig at enkelte innlegg trekker flere lesere enn andre. Aktualitet synes å være en nøkkel. "Demokrati i Libya" ble lagt ut mot slutten av mars. Mange var innom den gang. Og nå, etter en lengre dødperiode, er det plutselig liv igjen og innlegget seiler opp på andreplass. Den suverene eneren er "Hva skal du stemme i høst?". Teksten ble publisert 20. august. På to dager var ukekvoten fylt. I tiden frem mot valget var det flere lesere innom dette ene innlegget enn det var innom hele bloggen i sommermånedene. Mange ble sikkert skuffet. En god del fant innlegget ved å spørre google "hva skal jeg stemme" og "hva bør jeg stemme i høst" og lignende. De fleste hadde kanskje håpet å finne en enkel oppskrift på godt valg  -- overskriften kunne jo gi forhåpninger om det -- i stedet fant de et innlegg som stilte spørsmål ved nettopp slike forhåpninger. Pytt, pytt. 

Men nå som årsregnskapet skal gjøres opp: hva har jeg lært? Åpenbart ikke å holde liv i kommentarspaltene, i alle fall. Løsningen er antagelig bare å skrive bedre og mer interessante tekster. Men det er, som det heter, lettere sagt enn gjort. Jeg har imidlertid lært å sette pris på stadig stigende popularitet. Det er derfor jeg, nå som oktober går mot slutten, med skrekk forstår at hvis jeg ikke gjør noe -- og det kvikt! -- så vil den pene oppadstigende pilen fra august og september få seg en stygg knekk.... Catchy overskrifter har vist seg å selge.

Derfor: Sex. Kjendis. Skandale.

Kritisk tenkning.

De humanistiske instituttene -- filosofi, språkfag, litteratur, historie -- er under press over hele verden. I denne episoden av Rationally Speaking kommenterer Julia Galef og Massimo Pigliucci trenden. De diskuterer også det nokså vanlige argumentet om at slike studer har sin verdi i at de fostrer studentens kritiske tenkning.

At filosofi har slik verdi, er begge skjønt enige om. Men gjelder dette også litteraturstudier: "Does studiyng 19th century English literature really train you in critical thinking?" Smaker ikke dette av rasjonalisering? Hvis målet var å styrke kritisk tenkning, ville virkelig skjønnlitteratur være det første du gikk til? Er det ikke opplagt at det å lese Shakespeare ikke -- i alle fall ikke direkte -- er en trening i kritisk tenkning?

Hva betyr dette? At lesning av annen litteratur er bedre trening? Handler ikke kritisk tenkning mer om hvordan vi tenker enn om hva vi tenker på? At jeg leser Wittgenstein eller Richard Dawkins snarere enn Shakespeare, sier det uten videre noe om min evne til kritisk tenkning? Avhenger ikke dét av måten jeg leser dem på? Både filosofi og skjønnlitteratur kan leses overflatisk, og man kan dykke dypt og kritisk ned i teksten. Det er denne kritiske tilnærmingen til stoffet universitetsstudet lærer oss.

Men hva er den beste måten å trene den kritiske sansen på? Svaret beror selvsagt på hva du ønsker å være kritisk til. For å bli en kritisk leser av skjønnlitteratur, bør du nok lese skjønnlitteratur og litteraturkritikk. Jo, jo -- men hvis målet er å lære tenkning som har relevans utenfor studérkammeret, hvor bør man da begynne?

Ofte antydes det at litteratur mangler slik cash value. Kunst og litteratur kan være rørende og underholdende og alt det der, men viktig (for folks evne til å tenke og fungere godt i hverdagen) kan det ikke kalles. Holdningen skriver seg fra en spesiell, for ikke å si snever oppfatning av hva som gjør utdanning viktig. Skolen er en informasjonsformidler. Den skal sette eleven i stand til å løse livets praktiske problemer. For å optimalisere undervisningen er det innført standardiserte tester på de ulike nivåene i utdanningsløpet. Testene viser hva som gir resultater. Ingen er uenig i at mye av det som måles på denne måten -- kunnskap og praktiske ferdigheter -- er viktig; men vi lærer da vitterlig mye på skolen som ikke er målbart også! Og "ikke målbart" er vel ikke synonymt med "uviktig"? Dette er Pigliuccis poeng. Det er også et hovedpoeng i Martha Nussbaums bok Not for Profit. Vi lever i en globalisert verden. Vi møter mennesker fra andre kulturer hver eneste dag. Dette stiller nye krav til oss; krav om tverrkulturell forståelse og toleranse og åpenhet mot det fremmede. Å lese skjønnlitteratur kan være en måte å trene på. Litteraturen lar oss med fantasiens hjelp erfare fremmede liv og tankesett, noe som kan åpne opp tenkningen vår mot mangfoldet i verden. Slik åpenhet er vanskelig å måle, naturligvis, men ikke desto mindre en svært viktige egenskape for den som vil fungere godt i et moderne demokrati. Man kan altså snu argumentet på hodet: Litteratur- og kulturstudier er faktisk viktigere i dag enn noensinne.

Men hvis det er stringent, klar og logisk tenkning man ønsker å fostre, hvor bør man da begynne? Det tidstypiske svaret vil være de formelle vitenskapene. Men, igjen, jeg ser ikke at matematikk, symbolsk logikk eller statistikk uten videre vil være til hjelp når det er Shakespeares sonetter vi ønsker en stringent og klar utlegning av. Jeg ser ingen grunn til å tro at det finnes en kongevei til intellektets utvikling. Ulike problemer krever ulike tenkemåter. Som Lars Hertzberg skriver:

Att vara en skicklig strateg, att få igång en bilmotor som stannat mitt på landsvägen, att ställa diagnoser och kurera sjukdomar, att vinna i poker eller i schack, att skriva en roman, att vinna väljarnas förtroende i politiken, att bygga ett hus, att förmedla i konflikter (mellan stater eller mellan äkta makar), att lösa en kriminalgåta, att driva ett företag, att spåra en varg, och så vidare – allt detta är verksamheter som kräver sin särskilda form av självdisciplin, iakttagelseförmåga och fantasi. De åtnjuter olika grader av prestige i vårt samhälle, men detta säger ingenting om att någon av dem skulle vara mera krävande eller grundläggande än de andra. 

Med att tänka logiskt kan vi antingen avse det tänkande som krävs inom formella discipliner som symbolisk logik eller matematik, eller förmågan att resonera klart kring det problem man har för handen. Vad man framför allt tillägnar sig i de formella disciplinerna är en viss tankestil: en form av abstrakt tänkande. Men det finns ingen anledning att tro att studier i symbolisk logik eller matematik skulle befordra förmågan att tänka logiskt i andra sammanhang. Ifall de gjorde det borde man kunna märka att logiker eller matematiker skulle vara särskilt framgångsrika i alla de sammanhang jag nämnde ovan, men det är de inte, inte ens i poker (däremot ofta nog i schack).

Hvis det er formallogisk tenkning studentene skal beherske, bør de utvilsomt studere dét. Men stringent og kritisk tenkning kan bety flere ting. Hvis man med "kritisk tenkning" mener evnen til å forstå og følge et saklig resonnement -- for eksempel innenfor medisin, kriminologi eller litteraturstudier -- finnes det neppe noen grunn til å tro at studentene heller bør vie seg til logikk og matematikk enn til studier av nettopp medisin, kiminologi og litteratur.