Gal banal.

"Ett argument för att mördaren inte kan ha varit galen är det målmedvetna och rationella sätt på vilket han planlagt sina dåd. En galning, tänker man sig, kan inte ha den klartänkthet och uthållighet som krävs för ett så krävande tankearbete. Men människor kan vara galna på olika sätt," skriver Lars Hertzberg i et blogginnlegg der han anfører noen argumenter for at Anders Behring Breivik likevel bør anses som gal. Galskap er ikke ensbetydende med kaotiske tanker og usammenhengende tale.

Hertzberg begynner med å sitere G.K. Chesterton: "The madman is not the man who has lost his reason. He is the man who has lost everything except his reason." Hvis vi oversetter sitatet på følgende måte: "Galningen er ikke han som har mistet sin evne til å tenke rasjonelt. Det er han som har mistet alt bortsett fra evnen til rasjonell tenkning," så virker dét nokså treffende for ABB, i alle fall hvis vi med "rasjonell tenkning" utelukkende mener evnen til logisk og målrettet tenkning. Imidlertid har det engelske ordet "reason" mange andre mulige oversettelser på norsk. "Reasonable" kan bety "veloverveid", "innsiktsfull", "fornuftig", "forstandig", "rettferdig" og mye annet. Da virker ikke ABB reasonable i det hele tatt. Mennesker kan altså være tankeløse på ulike måter også.

Under rettsaken mot Adolf Eichman ble Hannah Arendt slått av mannens manglende refleksjonsdybde. Eichman var arkitekten bak nazistenes industrielle folkemord under andre verdenskrig. Men Eichman hadde bare gjort jobben sin. Hans oppgave hadde vært å løse alle praktiske og administrative utfordringer forbundet med å sende millioner av mennesker i gasskammeret, og den oppgaven løste han løst helt skruppelløst, ikke fordi han var overbevist nazist, hatet jøder eller fordi han var så full av ondskap, men fordi han var en pliktoppfyllende kontorist -- og fordi han i sin tankeløse målrasjonalitet ganske enkelt ikke så annet enn kolonner av tall på et papir. Arendt kalte dette banal ondskap.

Adolf Eichman drepte aldri et menneske egenhendig, han flyttet bare papirer; så ABBs gjerninger er grusomme på en langt mer direkte måte, men i og med at også hans forståelse av ondskapen er så begrenset, vet jeg ikke om vi kan snakke om demonisk ondskap her heller. "Banal ondskap" er kanskje ikke rett betegnelse, men at morderen lever i en dypt banal tankeverden er det liten tvil om. Da tenker jeg ikke på at hans ideologiske virkelighetsbilde bærer alle klassiske tegn på konspiranoia, ei heller på at han har et urealistisk selvbilde, blåst opp til Vidkun Qvislings størrelse. Jeg tenker på det at morderen greier å gi en empirisk troverdig redegjørelse for alle tekniske, ja også alle grufulle detaljer fra 22. juli (ikke at morderen ser noen distinksjon her: for ham er alt tekniske detaljer: alt fra fremstilling av falsk politi-id til "oppfølgingsskudd" beskrives i det samme upersonlige språket), men at ingenting lenger står til troende straks han prøver si noe dypere og mer reflektert om sine handlinger. Han virker ute av stand til å komme nærmere en moralsk forståelse av sine ugjerninger enn den innlærte frasen "grusomt men nødvendig". Og jeg tenker på (noe som virkelig har slått meg i løpet av de første ukene i retten) at mannens selvrefleksjoner og tilløp til ideologiske taler kun fortoner seg som én banal klisjé etter den andre. Alt virker innlært.

Her er noen eksempler. 1) ABB omtaler seg selv som "voldelig høyreekstremist". Det er mulig folk i dette miljøet omtaler seg selv slik, men i mine ører låter dette mest som en merkelapp andre klistrer på dem, omtrent som når vi kaller en annen en gris ved matbordet. I en selverklæring låter det slett ikke som noen hedersbetegnelse, snarere som en bekjennelse fra et AA-møte: "Hei, mitt navn er X, og jeg er voldelig høyreekstremist". 2) ABB har en tendens til å forklare sine motiver omtrent slik Heideggers Das Man ville gjort. På direkte spørsmål fra aktor har han i løpet av rettsaken svart at han mener dette og hint, fordi dette er hva alle sanne kulturkonservative/alle sanne nasjonalister mener. ("Nei, altså utgangspunktet er at militante nasjonalister i utgangspunktet, jeg inkludert, ser på politiet som sine brødre og inkludert militæret som sine brødre, vi vet jo at i fremtiden...," og så videre.) Eller som småbarn pleier å si: Fordi pappa har sagt det. Dette er ikke bare et spørsmål om svak språkbeherskelse under pressede omstendigheter, tror jeg: Motivasjonen hans virker helt og holdent å bestå av løsrevne sitater. 3) Dette er helt i tråd med at mannens magnum opus, det såkalte kompendiet, som inneholder hans totale ideologiske tankeverden, er produsert ved klipp og lim-metoden.

Better Angels of Our Nature.

Steven Pinker er et diskusjonstema i Norge. Pinker var nettopp i landet og foredro om boken The Better Angels of Our Nature. Mange er skeptiske til både metodene han bruker (tall og statistikk) og de konklusjonene han trekker (at verden blir mer og mer fredlig). Vold handler ikke bare om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, skrev historiker Hans Jacob Orning i Morgenbladet 17. november. Derfor holder det ikke å komme med tall:

Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begreper som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.

"Historikerens argument er [altså] at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk!," kommenterte Bjørn Vassnes i gårsdagens Klassekampen. Men hvordan kan Orning vite at folk opplevde det slik, og ikke bare var tvunget til å tilpasse seg en brutal virkelighet? Og mener Orning at samme argument kan brukes på konflikter i dag; at folk i Gaza er blitt så vant med bomber at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å tolke i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake fra subjektive eller ideologiske forestillinger.

Men kan vi skille mellom tolkning og telling på denne måten? Finnes det et objektivt tall på antall voldshandlinger uavhengig av hva vi tolker som vold? Er det mulig å avgjøre hva som har foregått -- hva folk faktisk har opplevd -- uten å spørre hvordan folk opplevde tingene? Er ikke dette bare en annen måte å spørre hvilken tolkning som er den rette? Vassnes synes å tro på en enkel og nøytral metode for å avgjøre det spørsmålet på. Det er en illusjon. Det får meg til å tenke på hva Lars Hertzberg skriver om "the how" og "the what" i en delt opplevelse. La oss anta at to personer opplever samme hendelse:

say, they were both robbed together (the same "what"). Even so, the way they experienced it may have been different: say, one of them was able to shrug off the event, for the other it became a life-shattering experience, leading to an awareness of vulnerability and lack of control, or to an awakened awareness of the social injustices driving young people to desperate actions. Etc. (A difference in the "how".)

Jo, jo, men det at deres subjektive opplevelser av ranet er forskjellige, forhindrer vel ikke at de i virkeligheten opplevde samme sak, nemlig å bli ranet! -- Nja, "the what" og "the how" er ikke uavhenigege av hverandre på denne måten. Min beskrivelse av hendelsen ("the what") vil være et uttrykk for hvordan jeg opplevde den. Det jeg opplevde og tolket som et (forsøk på) ran, opplevde du kanskje bare som et forsøk på å skremme:

Or maybe this would be a better way of putting it: what, for any given speaker, comes under the heading of "what" and what comes under the heading of "how" depends on what aspects of a situation he or she is able to see as open to question. Something becomes "a matter of how" when (roughly speaking) a person realizes that that is a perspective she might have missed.

Det er ved å få den andre til å se hendelsen på min måte (og anerkjenne denne som korrekt) at jeg kan få ham til å se at min beskrivelse stemmer. Vedkommende må selv tolke hendelsen på nytt. Det finnes ingen vitenskapelig og nøytral teknikk som kan frembringe dette skiftet -- it may happen or it may not. At Vassnes ønsker å skrote tolkning til fordel for telling virker altså en smule enkelt, skjønt jeg er usikker på i hvilken grad dette rammer Pinkers argumentasjon.

Å sammenligne Trond Berg Eriksen -- slik Vassnes også gjør -- med alle dyrene i eventyret om geitekillingen, som engstet seg for å bli tellet, virker en smule pussig i og med at Eriksen (i følge Vassnes) anklager Pinker for å ha glemt "seks millioner jøder som ble drept på intustrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen". For meg låter det snarere som om Eriksen synes Pinker teller for lite.... Likevel vil jeg gi Vassnes rett i at denne anklagen treffer dårlig. I foredraget på Blindern (jeg har ikke lest boken) brukte Pinker lang tid på nettopp disse tallene. Poenget hans var at vi likevel lever i en fredeligere verden en noensinne.

Det som bekymrer meg med dette, er Pinkers bruk av relative tall. Målt i absolutte tall døde flere mennesker i krig på 1900-tallet enn noen gang før, men i forhold til befolkningen var dette et mindre blodig århundre enn alle tidligere århundrer. Sannsynligheten for å dø i krig er lavere i dag enn noensinne. Jeg vet ikke om denne tenkemåten er gal, eller om jeg vil anføre dette som en innvending mot Pinker, men denne bruken av tall og statistikk gir meg en ubehagelig følelse av at Pinkers glade og optimistiske budskap hviler på den forutsetningen at menneskeverdet varierer med det totale antall mennesker på kloden. Jo flere mennesker vi blir, jo mindre betyr hver enkelt. Godt at de seks millioner jødene ble myrdet på 1900-tallet da verdensbefolkningen nærmet seg fire milliarder. Tenk om det samme hadde skjedd på 1300-tallet!

Ny blogg.

Lars Hertzberg har en engelskspråklig blogg, Language is things we do. Denne er mer akademisk enn Betänkligheter. Primært skal han her diskutere spørsmål om språkets kraft og kraftløshet. Planen var lenge -- altfor lenge? -- å skrive en bok. Nå har Hertzberg fulgt Pär Segerdahls oppfordring og opprettet en blogg i stedet.

Kritisk tenkning.

De humanistiske instituttene -- filosofi, språkfag, litteratur, historie -- er under press over hele verden. I denne episoden av Rationally Speaking kommenterer Julia Galef og Massimo Pigliucci trenden. De diskuterer også det nokså vanlige argumentet om at slike studer har sin verdi i at de fostrer studentens kritiske tenkning.

At filosofi har slik verdi, er begge skjønt enige om. Men gjelder dette også litteraturstudier: "Does studiyng 19th century English literature really train you in critical thinking?" Smaker ikke dette av rasjonalisering? Hvis målet var å styrke kritisk tenkning, ville virkelig skjønnlitteratur være det første du gikk til? Er det ikke opplagt at det å lese Shakespeare ikke -- i alle fall ikke direkte -- er en trening i kritisk tenkning?

Hva betyr dette? At lesning av annen litteratur er bedre trening? Handler ikke kritisk tenkning mer om hvordan vi tenker enn om hva vi tenker på? At jeg leser Wittgenstein eller Richard Dawkins snarere enn Shakespeare, sier det uten videre noe om min evne til kritisk tenkning? Avhenger ikke dét av måten jeg leser dem på? Både filosofi og skjønnlitteratur kan leses overflatisk, og man kan dykke dypt og kritisk ned i teksten. Det er denne kritiske tilnærmingen til stoffet universitetsstudet lærer oss.

Men hva er den beste måten å trene den kritiske sansen på? Svaret beror selvsagt på hva du ønsker å være kritisk til. For å bli en kritisk leser av skjønnlitteratur, bør du nok lese skjønnlitteratur og litteraturkritikk. Jo, jo -- men hvis målet er å lære tenkning som har relevans utenfor studérkammeret, hvor bør man da begynne?

Ofte antydes det at litteratur mangler slik cash value. Kunst og litteratur kan være rørende og underholdende og alt det der, men viktig (for folks evne til å tenke og fungere godt i hverdagen) kan det ikke kalles. Holdningen skriver seg fra en spesiell, for ikke å si snever oppfatning av hva som gjør utdanning viktig. Skolen er en informasjonsformidler. Den skal sette eleven i stand til å løse livets praktiske problemer. For å optimalisere undervisningen er det innført standardiserte tester på de ulike nivåene i utdanningsløpet. Testene viser hva som gir resultater. Ingen er uenig i at mye av det som måles på denne måten -- kunnskap og praktiske ferdigheter -- er viktig; men vi lærer da vitterlig mye på skolen som ikke er målbart også! Og "ikke målbart" er vel ikke synonymt med "uviktig"? Dette er Pigliuccis poeng. Det er også et hovedpoeng i Martha Nussbaums bok Not for Profit. Vi lever i en globalisert verden. Vi møter mennesker fra andre kulturer hver eneste dag. Dette stiller nye krav til oss; krav om tverrkulturell forståelse og toleranse og åpenhet mot det fremmede. Å lese skjønnlitteratur kan være en måte å trene på. Litteraturen lar oss med fantasiens hjelp erfare fremmede liv og tankesett, noe som kan åpne opp tenkningen vår mot mangfoldet i verden. Slik åpenhet er vanskelig å måle, naturligvis, men ikke desto mindre en svært viktige egenskape for den som vil fungere godt i et moderne demokrati. Man kan altså snu argumentet på hodet: Litteratur- og kulturstudier er faktisk viktigere i dag enn noensinne.

Men hvis det er stringent, klar og logisk tenkning man ønsker å fostre, hvor bør man da begynne? Det tidstypiske svaret vil være de formelle vitenskapene. Men, igjen, jeg ser ikke at matematikk, symbolsk logikk eller statistikk uten videre vil være til hjelp når det er Shakespeares sonetter vi ønsker en stringent og klar utlegning av. Jeg ser ingen grunn til å tro at det finnes en kongevei til intellektets utvikling. Ulike problemer krever ulike tenkemåter. Som Lars Hertzberg skriver:

Att vara en skicklig strateg, att få igång en bilmotor som stannat mitt på landsvägen, att ställa diagnoser och kurera sjukdomar, att vinna i poker eller i schack, att skriva en roman, att vinna väljarnas förtroende i politiken, att bygga ett hus, att förmedla i konflikter (mellan stater eller mellan äkta makar), att lösa en kriminalgåta, att driva ett företag, att spåra en varg, och så vidare – allt detta är verksamheter som kräver sin särskilda form av självdisciplin, iakttagelseförmåga och fantasi. De åtnjuter olika grader av prestige i vårt samhälle, men detta säger ingenting om att någon av dem skulle vara mera krävande eller grundläggande än de andra. 

Med att tänka logiskt kan vi antingen avse det tänkande som krävs inom formella discipliner som symbolisk logik eller matematik, eller förmågan att resonera klart kring det problem man har för handen. Vad man framför allt tillägnar sig i de formella disciplinerna är en viss tankestil: en form av abstrakt tänkande. Men det finns ingen anledning att tro att studier i symbolisk logik eller matematik skulle befordra förmågan att tänka logiskt i andra sammanhang. Ifall de gjorde det borde man kunna märka att logiker eller matematiker skulle vara särskilt framgångsrika i alla de sammanhang jag nämnde ovan, men det är de inte, inte ens i poker (däremot ofta nog i schack).

Hvis det er formallogisk tenkning studentene skal beherske, bør de utvilsomt studere dét. Men stringent og kritisk tenkning kan bety flere ting. Hvis man med "kritisk tenkning" mener evnen til å forstå og følge et saklig resonnement -- for eksempel innenfor medisin, kriminologi eller litteraturstudier -- finnes det neppe noen grunn til å tro at studentene heller bør vie seg til logikk og matematikk enn til studier av nettopp medisin, kiminologi og litteratur.