Ateisme på barnerommet.

Ja, jeg er stadig i live, og nei, denne bloggen er heller ikke erklært død. Den ligger bare på sotteseng. Jeg innser at det å beklage laber bloggaktivitet er i ferd med å bli en slags vane, skjønt ikke noe jeg gjør særlig hyppig. Siste og eneste post av året kom i mars--og siden juni i fjor har jeg kun produsert fem poster! Jeg har til hensikt å trappe opp, men er redd jeg vil forbli nokså opptatt frem til jul. Kanskje jeg skal gjøre dette til et nyttårsforsett når vi kommer så langt? I påvente av noe bedre, serverer jeg i dag en familiær anekdote.

Min yngste datter er glad i sang. Særlig er hun begeistret for Thorbjørn Egners sanger. Forleden dag gikk hun imidlertid, til min forbauselse, omkring og nynnet på en velkjent kristen barnesang, den om hvem som har skapt alle blomstene, fuglene og stjernene. Hun kan ha lært sangen på barnesang i Longyearbyen kirke, hvor hun hadde et par sporadiske opptredener for omlag et år siden. Men i så fall har hun hukommelse som en elefant. Sannsynligvis har hun hørt den på nytt i det siste, skjønt jeg aner ikke hvor. Uansett: fremføringen var helt etter boken. Hun gikk og sang for seg selv, og visste ikke at foreldrene lyttet. Vår tilstedeværelse ble avslørt først da vi brøt ut i spontan latter over siste vers. For etter de velkjente versene om at Gud i himmelen har skapt blomstene, fuglene, stjernene og deg og meg, kom en egenkomponert (tør jeg si subversiv?) avslutning som ville ha moret selv Richard Dawkins:

Hvem har skapt Gud i himmelen, himmelen, himmelen
Hvem har skapt Gud i himmelen, jo [det er] deg og meg.

Aeroporto di Fiumicino. Et mulig møte.

- Pappa, hvem var det du møtte?
Jeg forsto ikke hva hun mente, datteren min. Vi satt under solseilet på taket av feriehuset i Italia. Spørsmålet kom som rett ut av det blå.
- Nei, hvem tenker du på? Når da?
- På flyplassen.
Fremdeles uklart. Jeg møtte ingen på flyplassen det jeg kunne huske, ingen jeg visste hvem var i alle fall. Mente hun den damen i informasjonsskranken, hun som hadde vist oss veien til bussen?
- Nei, han mannen, han med alle politimennene.
- Åh, han, sa jeg. - Det var en berømt fotballspiller, men jeg møtte ham vel egentlig ikke. Jeg så ham på flyplassen. Han så jo ikke meg, og vi sa ingenting til hverandre, så det var egentlig ikke noe møte å snakke om.

Mange hadde kanskje ønsket å kunne skryte av å ha møtt, for eksempel, Lionel Messi på en flyplass, men det er fordi "møte" signaliserer en sosial sammenkomst av betydning. I mitt tilfelle sto jeg i en krok og passet koffertene da denne berømtheten, omringet av sju bevæpnete politimenn, småløp forbi meg. Jeg kan skryte (hvis det er skryte jeg vil) av å ha sett ham, at han passerte like forbi meg, eller at jeg kunne kjenne lukten av ham ... eller, nei ..., men jeg kunne ha skrytt av at jeg kunne ha tatt på ham hvis jeg bare ville (skjønt dette hadde utelukkende være en antydning om avstanden mellom oss -- på ett tidspunkt var han kun én meter unna!! -- og ingen beskrivelse av den reelle situasjonen, for hadde jeg gjort det minste forsøk på beføling hadde lovens lange og mange armer satt en kontant stopper for det -- og dessuten hvilken interesse skulle jeg ha av å ta på vedkommende?), men jeg kan på ingen måte si at jeg har møtt ham. Dette betyr ikke at andre umulig kunne se misunnelige på meg og tenke at jeg har møtt Lionel Messi, eller at andre, under lignende omstendigheter, vil kunne si at de har "møtt" Michael Jackson, Barack Obama eller Jesus. Det betyr heller ikke at jeg mener at folk tar feil om de på denne måten forsøker å uttrykke hvilken betydning en slik hendelse har hatt for dem. Det betyr bare at det for min del kreves det en viss kontakt -- ikke bare fysisk nærhet, ikke bare fysisk kontakt heller, men en viss interaksjon -- før jeg vil snakke om "et møte". (Jeg har ingen definisjon å by på, men er det ikke merkelig å si at jeg har møtt noen som aldri har møtt meg?) Antagelig går det en slags nedre grense nettopp ved det gjensidige blikket. Vi snakker jo om blikkontakt: Vi kan møte noens blikk, så hvorfor ikke snakke om et "blikkmøte"?

Jeg kom til å tenke på dette da jeg i dag leste følgende anektode i et essay av Asbjørn Aarnes:

En lærer i folkeskolen gav elevene en stiloppgave: Fortell om et dyr du har møtt. Tolv-trettenåringene stod og lurte en stund: Møter man dyr? Er det ikke bare mennesker man møter? En tenksom liten kar kom frem til læreren med et spørsmål: "Jeg så engang en hjort som kom svømmende mot meg over et vann. Hjorten så på meg, det så jeg. Kan jeg da si at jeg møtte ham?""Ja," sa læreren, "så du den i øynene, da kan du si at du møtte hjorten." (Har fjellet ansikt? Naturfilosofiske essays. s 30-31)

(Hei igjen, forresten. Jeg har vært lenge borte. Jeg legger skylden på ferietid og at jeg har vært opptatt med andre skriverier. Forhåpentligvis vil bloggingen ta seg opp igjen utover høsten.)

Playing With Dolls.

On his blog, Mark Rowlands linked to this article about his book Can animals be moral?, so I had hopes that it would make things clearer to me. It didn't. But in the process, I stumbled on this older article, purporting to explain Why Six-Year-Old Girls Want to Be Sexy:

Most girls as young as 6 are already beginning to think of themselves as sex objects, according to a new study of elementary school-age kids in the Midwest.

The study was conducted by psychologists at Knox College in Illinois, using paper dolls. Sixty girls, aged 6 to 9, were shown two dolls, one dressed in tight and "sexy" clothes and the other wearing a trendy but covered-up, loose outfit. Here they are:

Using a different set of dolls for each question, the researchers then asked each girl to choose the doll that looked like herself; that looked how she wanted to look; that would be the more popular girl in school; that she would prefer to play with. Across-the-board, girls chose the "sexy" doll most often. In two of the categories, the differences were significant: 68 percent of the girls said the "sexy" doll looked how she wanted to look, and 72 percent said she was more popular than the non-sexy doll:

"It's very possible that girls wanted to look like the sexy doll because they believe sexiness leads to popularity, which comes with many social advantages," explained lead researcher Christy Starr, who was particularly surprised at how many 6- to 7-year-old girls chose the sexualized doll as their ideal self.

I am surprised too. Do most six-year-olds really believe anything about a possible connection between "sexiness" and "social advantages"? Do they even know what these words mean? And when they choose the "sexy" doll, claiming that this is how they would like to look, does that suggest that these girls are beginning to think of themselves as sex objects? Do six-year-old girls even know what a sex object is? Not knowing much about girls from the Midwest, I find this a little hard to believe.

Asking my four year old the same set of questions (substituting school with kindergarten), she also chose the doll in miniskirt, because she was more beautiful. When asked to explain, she pointed to the loose and baggy trousers of the other doll. Skirt is prettier. Bluntly, I then asked her to pick the sexy doll, but drew a blank, her empty gaze signalling that she was clueless what I was talking about. I can see at least one possible flaw with this study: Had there been a third option, say, a doll wearing a pink princess dress, like this one, my daughter (for what it is worth) would have preferred her to any other doll on virtually any question. 

Any six-year-old will have seen women in revealing and "sexy" miniskirts on TV, and many girls, I guess, want to dress just like them. Luckily, this isn't true for my daughters -- not yet, at least; but perhaps it is true for the majority of (the slightly elder) girls in the Midwest. Does this mean that these girls want to be sexy too? If so, they should at least be able to see things under that description. And, frankly, I doubt that they are: if a six-year-old were to describe these women as sexy, I (for one) wouldn't take it for granted that she knew what "being sexy" really entails. What this study reveals, perhaps, is not so much the self-understanding of young wannabe sex objects, as the researchers seem to believe, but, rather, how young girls wanting to dress in miniskirts are likely to be understood by grown-ups (including researchers).

That is less startling, perhaps, but not less problematic. The fact that young girls do dress like that, and, consequently, are being viewed like that, is disturbing. (I am not thinking of the researcher here.) The researchers have some good advice as to how this trend might be fought. Not surprisingly, much of the responsibility lies with the parents.

Love is a burning thing.

Ved en tilfeldighet så jeg Sebbe forleden dag. Tematisk har filmen likheter med 8 Mile, men teknisk og estetisk (håndholdt kamera og ekte romklang) ligger Sebbe atskillig nærmere filmen Rosetta av brødrene Dardenne. Alle disse filmene handler om ensomme ungdommer som bruker store deler av fritiden på å rydde opp etter sine alkoholiserte mødre. Resten av tiden frykter de at familieforholdene skal bli kjent. Unger i slike familier gjør ofte det. Snarere enn å rope om hjelp, dekker de over. De tar på seg voksenrollen, og lar omverdenen tro at alt er som det skal.

Det var i slike baner jeg tenkte da jeg så Sebbe. Og likheter finnes så absolutt, men jo mer jeg tenker og jo mer jeg forsøker å skrive om filmen, jo mer mistenker jeg at jeg overdriver. Jeg var særlig vâr slike ting da jeg så Sebbe fordi jeg tidligere samme dag hadde hørt en radiodokumentar om en jentunge fra Trøndelag som sakte men sikkert (og uten at noen la merke til det) hadde glidd inn i morens rolle i familien da moren ble rammet av Huntingtons sykdom. Sannheten er at Sebbe har større vansker på utsiden enn på innsiden av hjemmets fire vegger. Han er venneløs, svak på skolen, klassens prügeknabe og store mobbeoffer. Moren er den eneste personen han har kontakt med -- ikke allverdens kontakt, riktignok: dette mor-sønn-forholdet er langt fra verdens beste --, men Sebbes mamma er i rettferdighetens navn på langt nær like selvopptatt og fraværende som mødrene i de andre filmene.

Riktignok er Sebbe den som står for all matlagingen, og det hender han må gå på jobb når moren trenger å sove ut rusen, men likegyldig eller kjærlighetsløs overfor sønnen er hun aldri. Ikke engang når hun kaster gutten på dør, kaller ham en uønsket graviditet og fråder at hun aldri vil se ham mer, er det et uttrykk for manglende kjærlighet. Snarere tvert imot -- resten av filmen hadde ikke "gått opp" hvis så var tilfellet. Utblåsningen er naturligvis ingenting "en god mor" ville gjort, men sinnet er ikke egentlig rettet mot sønnen, men først og fremst et uttrykk for hennes egne mindreverdighetsfølelser: Hun kjenner seg mislykket i det meste; hun er fattig, uutdannet og tjener til livets opphold (og knapt nok det) som nattlig avisbud, og hun lar frustrasjonen gå utover Sebbe fordi han gjør alt dette verre å bære for henne. Tidligere i filmen har hun sagt det rett ut, at Sebbe nok hadde hatt det bedre uten henne. Så når den råflotte bursdagsgaven hun gledet ham sånn med på 15 årsdagen avsløres som tyvegods, veller all skam og selvforakt opp og ut.

Hadde utbruddet vært ekte forakt, ikke fortvilelse og fordekt selvforakt, hadde ikke utkastelsesscenen betydd allverden for henne. Hvis hun virkelig ønsket sønnen vekk, burde hun vært glad over endelig å få det gjort, i stedet ser vi bilder av henne redusert i tårer og anger. Sebbe, som ikke har andre steder å gå, drives naturligvis til desperasjon. Filmen har flere ganger hintet i retning av selvmord. Nå som (han tror) moren ikke lenger vil vite av ham, virker han fast bestemt på å gjøre det slutt. Ikke av selvmedlidenhet, men som selvoppofrelse. Sebbe elsker moren sin, men nærer heller ikke han de høyeste tankene om seg selv, så hennes ord slo ned i ham som en slags knusende bekreftelse. Over telefon tar han farvel og gjengjelder morens ord om at hun vil få det så mye bedre når han er borte (skjønt måten han velger å gjøre moren denne "tjenesten" på tyder også på et hevn- og hatmotiv overfor skolen og mobberne: Sebbe lager en bombe som han planlegger å sprenge i første time).

Men Sebbe er ikke den voldelige typen. Skolemassakren blir aldri noe av. Filmen ender i stedet med Sebbe som forlater byen og alle bruene står i brann bak ham. Han vil ikke søke lykken et annet sted. Sebbe rømmer. Aller helst skulle han blitt hos moren sin, men hun har, siden hun støtte ham fra seg, bestemt seg for at hun ikke lenger er skikket til å ta vare på gutten. Tilskueren ser kanskje dette som en voksen, ja kanskje omtenksom og selvoppofrende innrømmelse fra moren (det er i alle fall den oppfatningen jeg, etterhvert som jeg har arbeidet med denne teksten, har nærmet meg), men ikke sønnen. Sebbe opplever det snarere som den endelige utkastelsen.

Slutten er åpen, med Sebbe som haiker langs motorveien; men gitt at dette ikke er Hollywood, men skandinavisk sosialrealisme, er det neppe noen grunn til å dikte videre på en happy ending....

Sigrid og apemannen.

Våren er for alvor kommet til Tøyen. Et sikkert vårtegn er at gatefeiemaskinene kommer ut av vinterdvalen. Å se denne doningen i sving i dag tidlig minnet meg om en hendelse i fjor vår.

På vei til barnehagen krysser vi daglig den samme åpne plassen på vei til t-banen. Sigrid var rundt to og et halvt år. Hun pekte på mannen oppå feiemaskinen og kalte ham ape. Hæ? Hadde jeg hørt riktig? Joda, apemannen! Hjerte sank i meg. Jeg kikket meg hastig rundt. Heldigvis ingen i nærheten. "Hysj, da," hvisket jeg, "sånn sier vi ikke!" Sigrid var for ung til å ha gjort seg skyldig i rasistiske stereotypier (hvor skulle hun dessuten ha fått dem fra!), men Tøyen er en bydel med mange innvandrere, så det kunne blitt utrivelig om noen hadde hørt oss. Hva hadde jeg da sagt for å (bort)forklare språkbruken?

Noen dager senere satt en ny mann oppå maskinen. Også dette en apemann. Jeg kunne ikke fatte hva Sigrid mente. Så vi stanset. Sigrid og jeg sto en stund og studerte feiemannen som sirklet rundt oss på plassen -- og så: Aureka! Var det ørene hans hun tenkte på, spurte jeg; mannen hadde et par digre øreklokker. "Ja, apemannen har apeører!" Da måtte jeg le, for i motlyset skimtet også jeg konturene av en sjimpanse bak rattet. (Nå gjør jeg alltid det.)

I dag var jeg spent på om Sigrid kunne huske mannen. "Apa," kom det med et lurt smil.

Tunge- og ørekoordinasjon.

Ingvild har gjort store sosiale fremskritt siden sist. Særlig har hun utviklet en sofistikert sans for humor og komikk. Hun kan spontant bryte ut i latter når noe er morsomt. Hun kan, som også er en del av latterkulturen, le i kor. Og ikke minst: hun simpelthen elsker å vekke latter rundt seg og har utviklet et rikt repertoar av grimaser og spillopper til dette formålet.

Også språklig har hun tatt store steg. Hun er en kløpper i alle slags språkleker -- vi peker på bilder og hun sier hva bildene forestiller -- og hun forstår det meste og kan gjøre seg forstått. Hun har i lang tid kunnet gi enkle kommandoer som "mat" når hun er sulten og "vann" når hun er tørst, men i løpet av de siste par ukene har en mer subtil form for språkbruk vokst frem. I mangel av et bedre ord kunne man kanskje kalle dette en seremoniell bruk av språket. Ingvild har for eksempel begynt å takke for maten: "Matematen," sier hun -- og så, med et alvorlig uttrykk i ansiktet: "Vasje" -- for vi må ikke glemme å vaske hender når vi har spist. Sist helg var vi på besøk hos besteforeldrene i Trondheim. Farmor har en utkledd prøvedokke på loftet. Den skulle Ingvild stadig bort å hilse på; ta dokken i hånden, bukke lett og si "gdaki-taki-tak". Hun har nok sett folk hilse på hverandre, men akkurat denne seremonien har hun lært av meg. Jeg har ofte hilst på henne med tre ganger "goddag" på denne måten.

Dette bringer oss til temaet for dagens blogginnlegg; for da jeg tok Ingvild i hånden og sa som henne: "gdaki-taki-tak," da så hun helt uforstående ut.

Jeg har tenkt på dette før, for storesøsteren var likedan. Småbarn (virker det som) kan høre tydelig forskjell på rett og feil når andre snakker, men tilsynelatende være døv for skillet når de selv prater. Barn kan også -- hvilket virker beslektet -- tegne pappa som en rød krusedull, uten å se den minste billedlikhet når pappa tegner selvportrett på samme vis. Dette er interessant.

Mange nordmenn hører ingen forskjell på stemt og ustemt s. Det spiller som regel ingen rolle, for på norsk er dette aldri et meningsbærende skille. På fransk kan dette derimot få komiske følger. En franskmann jeg kjenner skulle kjøpe en flakong av Christian Diors parfyme Poison. Navnet betyr gift, vel å merke når det uttales med stemt s. Den norske ekspeditrisen omtalte parfymen konsekvent som poisson, altså med ustemt s, og det låter ikke like innbydende. Poisson betyr fisk. 

Et annet eksempel. Mange nordmenn sier nå resisjør i stedet for regissør (uttales: resjisør). Som regel nytter det lite å påpeke at det ikke heter filmresisjør, men -regissør. Vedkommende hører ikke forskjellen. Det kan hjelpe om man bryter ned ordene i mindre enheter: "Det heter 're-gi-ssør', ikke 're-si-sjør'!" De aller fleste ser (om ikke hører) poenget når vi spør: "Hvis regissøren har ansvaret for regien, hva har resisjøren ansvar for?"

Men disse eksemplene er egentlig nokså trivielle. At den som ikke hører forskjell på to ting like gjerne sier det ene som det andre, er ikke underlig. Det underlige er at unger hører feilen når andre begår den, men sier akkurat det samme selv med den største selvfølgelighet. (Som om franskmenn kunne høre tydelig forskjell på poison og poisson og irettesette alle andre som blandet dem sammen, men likefullt være ute av stand til å skille dem ad når de selv snakket!) Da Ingvild var baby, omtalte Sigrid henne som "Hæming". Vi voksne syntes naturligvis dette var både søtt og morsomt, og begynte selv å ta ibruk dette navnet -- men da protesterte Sigrid bestemt men lattermildt: "Nææ, itte Hæming. Hæming!".

Jeg kan ikke si noe fornuftig om dette fenomenet (hvis det er et fenomen), men finner det fascinerende.

Min og din.

Sigrid var hjemme fra barnehagen i går. Så hun og mammaen besøkte meg i lunsjpausen. Straks kom blyant og papir på bordet. Mammaen skrev "Sigrid" på papiret og visket det ut igjen. Sigrid syntes viskelæret var fantstisk. Nesten magisk. "Skriv Ingvild!" Hun ville prøve selv. Og så: "Du Pappa, skriv Mamma. Skriv Mamma'n min!" Jeg skrev. "Se," sa jeg. "Der står det Mamma'n min."

- Nei, skriv Mamma'n min!
- Ja, Mamma'n min!
- Nei, Mamma'n min!
- Nettopp! Mamma'n min. Det står her.
- Nei, min mamma! Du har ikke skrevet Mamma'n min.
- Jo, det er akkurat det jeg har.
- Åå...!

Så tryllet hun det bort, og laget en fin tegning som nå henger på kontorveggen.

Det gåtfulla folket.

Å se språket vokse frem i et barn er som å bevitne et under. Jeg mener ikke at noe overnaturlig foregår her, eller at vi må postulere en mystisk x-faktor. Ingenting er skjult. Men det at barn begynner å prate er et under i den forstand at vi ikke kan forklare hvordan det går til. Vi kan ikke lære et barn å snakke (slik vi lærer det å lese og skrive). Barnet begynner å snakke. Et språbrukende vesen vokser bare frem for våre øyne. Prosessen er ikke mystisk eller ufattelig, men den er uoversiktlig.

Ingvild er godt igang allerede. Som andre foreldre har vi stor glede av å følge utviklingen fra dag til dag. Men hvordan forvandlingen skal betraktes, er ikke opplagt.

Foreldre er ofte for opptatt av ordene: "hvor mange ord kan hun?", "i dag sa hun det ordet". Eller vi spør hva barnet kan menemed et bestemt ord. Vi burde heller ta dette for hva det er: ikke et forstadium til voksenspråket, men som en slags lek. En ordlek. "Hva sier sauen?," spør vi, og Ingvild breker. Eller vi spør: "hvor er mamma?", "hvor er koppen?", og Ingvild peker. Dette er ikke ordentlige spørsmål, og ikke ordentlige svar. (Hadde vi spurt noen som alt "kan snakke" hva sauen sier, ville ikke vedkommende forstått hva vi mente: "Hvordan det? Hvorfor spør du?") Det er en lek. Snart lærer hun å gjenta ordene etter oss. Det er en annen lek.

Ingvild uttaler "vann" som "bam" eller "bann". "Bam" er i dusjen, i regndråpene og i sølepytten. "Bam" kan også være at hun er tørst og vil ha noe å drikke -- da strekker hun seg samtidig etter glasset. Det behøver slett ikke inneholde vann. Det hender faktisk at hun blir rasende om det er vann hun får i glasset; melk, jus og saft er nemlig også "bam", ja i grunnen alt som er vått, og alle ting som assosieres med det våte, som den tomme melkekartongen hun lekte med her om dagen.

Men vi kan ikke si at Ingvild tror at "vann" betyr "vått" (eller at dét er hva hun legger i ordet) eller at hun tester ut ulike hypoteser om ordets omfang. For henne er ikke ordene ord. Dét begrepet blir viktig først når hun lærer å lese. (Begrepet "betydning" har hun heller ikke noe forhold til.) Hun bare leker seg med disse lydene. Etterhvert vil disse lekene, avhengig av de voksnes reaksjoner, erstattes av andre måter å gjøre seg forstått på.

Det verbale språket er viktig for mennesker. Det meste av vår tenkning og store deler av det menneskelige fellesskapet foregår i språket, så det er ikke rart at vi voksne fascineres av småungenes språkleker. Men fokuset på det verbale kan gjøre oss blinde for hvor rakst barnet utvikler seg på andre måter. Ingvild deltar i fellesskapet på mange måter.

Evnen til å la seg overraske og le synes medfødt. Kanskje er en sans for humor universell, men at den må oppmuntres for ikke å dø hen? Borte-titt-titt kunne oppholde Ingvild i lang tid. Snart overtok hun den aktive rollen. Gleden over at hun kunne få foreldrene til å le lyste i øynene hennes. Etterhvert begynte hun å gjemme seg på ordentlig. Når Ingvild finner frem et laken fra lekekassen og gjemmer seg under det, er det en klar invitt til å leke gjemsel. "Hvor er Ingvild?" spør vi. Mens vi går i rung rundt henne og leter står hun helt stille under lakenet og sitrer av spenning, før hun med stor triumf avslører gjemmestedet sitt. Vår overraskelse fryder henne. I det siste har hun begynt med skøyerstreker. Det hender hun tar pennen min og løper av gårde med den i full visshet om at jeg da må jage henne. Før fikk jeg alltid kos når jeg ba om det. Nå hender det at Ingvild i stedet legger kinnet mot låret mitt og ser meg opp i øynene med et lurt smil. "Neei," sier jeg da, "gi pappa en kos." Da strekker hun armene opp og trykker seg mot kinnet mitt.

Barn er fabelaktige imitatorer fra tidlig alder. Nærmest fra første stund var Ingvild interessert i alt storesøsteren gjorde. Fra hun lærte å krabbe har hun fulgt henne som en skygge for å gjøre akkurat det samme som, gjerne samtidig og aller helst oppå storesøsteren. (Godt at Sigrid er en tålmodig sjel.) Nå har hun så smått begynt å leke sammen med søsteren sin. Blant annet driver de med nokså sofistikerte rollespill. Jentene har en legekoffert med bandasjer, sprøyter, stetoskop og lignende, og veksler på å være doktor og pasient. Først er den ene syk og trenger pleie, så er rollene byttet om.

Ingvild ser utmerket godt forskjell på slik lek og alvor. Hun trenger ikke ordet "lek" for å holde dem fra hverandre. Det er ulike følelsesregistre i lek og alvor. Når Sigrid virkelig har vondt reagerer Ingvild annerledes, tristere og mer forsiktig; hun gjør også andre ting: det hender hun henter en smokk til trøst.

Foreldrer lurer i blant på hva deres lille barnet tenker før det kan snakke, som om barnet (som i filmen Look Who's Talking) snakket et privat språk i sitt indre uten å få frem ordene. Men alt barnet har å uttrykke, har det også -- på alle stadier -- evne til å gi uttrykk for. Vi begår så lett den feilen å se barn i lys av hva de skal bli, og overser hva de er akkurat nå. Det som kreves er ikke telepati, men oppmerksomhet.

Meta-leking?

Jeg fikk aldri anledning til å høre John Searle da han var i Oslo denne uken. Men barnehagen er også et sted for filosofisk undring. I går da vi skulle hente eldstejenta, nektet hun å bli med hjem. Hun gjør ofte det. Jeg skal bare leke litt først, jeg!, sa hun og løp hun bort i en krok med en bamse i hendene. Leke-leke-leke, sang hun (omtrent til melodien av "Bukkene Bruse") og danset en liten tøysedans. Hva er det du leker? spurte jeg. Jeg leker at jeg leker meg, jeg!

For en fascinerende tanke! Alle normale unger driver med rolleleker -- de "leker" cowboy og indianer, "later som" de er politi og tyv, og er mor, far og barn "på liksom". Lekene kan handle om nær sagt hva som helst -- jeg kan huske at jeg som liten lekte at jeg var en ert på en middagstalerken -- men nå synes Sigrid å ha ført denne lissom-greia inn i ukjent og filosofisk interessant farvann. For når du leker sjørøver, så er du jo ikke sjørøver på ordentlig. Det er hele poenget. I virkeligheten er du ikke ute på de sju hav; du bare later som. I virkeligheten gjør du noe helt annet, nemlig leker deg. Men hvis du bare leker at du leker deg, hva gjør du da? Du later som om du leker deg, men hva vil det si -- at du leker, men bare "på lissom"? I så fall, hva er det du i virkeligheten driver med?

Kongen og flagget.

Vi er på påskeferie. I går kveld, før vi slukket lyset, snakket vi om Oslo; om hva byen, bydelen og gaten vår heter, og slike ting. Eldstedatteren vår er fascinert av kongen. Jeg vet ikke riktig hvorfor og hva som fascinerer, men vi går gjennom Slottsparken omtrent daglig på vei til og fra barnehagen, og noe av det hun snakker aller mest om, er kongeflagget på toppen av slottet. Så straks samtalen dreide inn på ting i byen, nevnte hun dette:

- Når kongen er hjemme, er flagget oppe. Og når flagget er nede får kongen gå ut.

Ja, hvorfor ikke? Om flagget er oppe fordi kongen er hjemme, eller om kongen er hjemme fordi flagget er oppe -- det er ikke innlysende, ikke for en toåring i alle fall. Tolking av signaler krever kunnskaper. Skal kongeflagget sammenlignes med røde og grønne trafikklys som styrer kongens bevegelser eller med blinklys som kongen bestemmer over? Begge deler er mulig, og uten en viss forståelse for vår kultur kan begge deler virke tilforlatelige. For innvidde er derimot det ene alternativet åpenbart absurd. (Det andre kanskje bare en pussig skikk -- "sånn er det bare her til lands" --, i likhet med selve monarkiet).

Sau på linje 4 mot Bergkrystallen.

Ingvild har en gråt som fra tid til annen (når hun er for trøtt til å fylle den med desperasjon eller sinne) kan minne om breking. I dag reiste hele familien på t-banen. Vi kom rett fra Afrikansk kultursenter, og var slitne etter timer med sang og dans. Klokken var blitt ganske mange. Så, i en vogn stappfull av skientusiaster på vei fra Holmenkollen til premieserimonien på universitetsplassen, spyttet hun ut smokken og satte hun igang. Min kone og Sigrid sto et par meter unna og med ryggen til Ingvild og meg, men hadde ingen vanskeligheter med å høre gråten.

K (min kone), lattermild og henvendt til Sigrid: Hva?! Hører du? Er det en sau ombord?

Sigrid: Neeeei, det er bare Ingvild!

K: Ååå... ja! Jeg trodde et øyeblikk at Ingvild var en sau! 

S: En gang trodde jeg at jeg var en sau! BÆÆÆ!

Unger...! De sier de mest vidunderlig absurde ting.

A small step for a little girl, but a giant leap for her father.

Det er spennende dager i husstanden. Yngstejenta er blitt sju måneder. Inntil for få dager siden laget hun bare spedbarnslyder. I løpet av den siste uken har bablingen blitt mer artikulert. Hun "snakker" -- riktignok ikke til noen eller om noe ennå, men strupen hennes produserer ikke lenger bare kroppslyder. Hun er i ferd med å få en stemme.

Samtidig har hun begynt å få sving på krabbingen. Hun krabber ikke, men er oppe på alle fire straks hun havner på gulvet, og sånn står hun og vagger. Jeg venter i spenning, og regner med at noe skjer i løpet av et par ukers tid. Krabbingen er en slags milepæl for meg. Jeg husker da storesøsteren begynte å krabbe og komme seg rundt på egenhånd -- med ett var hun ikke lenger noen baby. En ytterligere milepæl ble passert da hun omtrent ett år gammel reiste seg og gikk for første gang. To utviklingstrinn som for alvor gjorde henne til et ordentlig menneske i mine øyne.

Ingvild babler; hun kan allerede sette seg opp uten hjelp (også dét en milepæl, som passeres omtrent samtidig med krabbingen, i alle fall av våre jenter); hun har en helt umettelig og hvileløst søkende nysgjerrighet, og nå som krabbingen er i ferd med å vokse frem, er hun også i stand til å følge denne nysgjerrighet ut i verden.

Spedbarn er selvfølgelig også ordentlige mennesker. Det jeg mener er at rommet for mulige omgangsformer med dem kan oppleves noe trangt. Nyanserte, velartikulerte (og, med tiden, meningsfulle) lyder, nysgjerrighet, mobilitet (automobilitet og målrettet sådan, helst i oppreist positur) -- alt dette er menneskelige karakteristika med stor betydning, ikke bare for meg, men for hvordan mennesker er i stand til å uttrykke seg og utfolde seg i verden. Snart er Ingvild der! (Imens er Sigrid, to og et halvt år gammel, blitt en nokså avansert språkbruker.)

Små tuer og store lass.

Små detaljer kan av og til forandre et helt bilde.

Vi var ute og kjørte bil i går, min kone og jeg. Vi skulle i butikken. Vi småpratet -- antakelig om trafikken som var spesielt travel akkurat da. Plutselig hørte vi et realt kremt fra baksetet. Vi måtte le. Lyden var så overraskende. I baksetet satt vår seks måneder gamle datter -- og kremtet! Som en voksen! I et komisk glimt hørte vi liksom lyden av vår datters fremtid.

Tankene mine gikk til en opplevelse jeg hadde i en dyrehage for noen år siden. En kapucinape satt stille bak gitteret. Den plukket seg dovent i pelsen, åt lusene sine og kikket ned på meg som fra en fremmed verden. Jeg stirret tilbake, men mistet snart interessen og begynte å se meg om etter reptilhuset. Apen engasjerte meg ikke. Den klødde seg energisk bak øret med bakbeinet, men jeg så det liksom bare i det fjerne. I det jeg snudde meg for å gå nøys apekatten. En så velkjent, ja menneskelig lyd! Jeg bråsnudde -- og så ikke lenger en hårete maske bak gitterveggene, men et åpent, livlig ansikt. Våre øyne møttes, og jeg ble pinlig berørt, slik jeg ofte blir ved andres påsyn -- ikke minst når de kniper meg i kikking. Fyren bak gitteret var med ett rykket helt nær. Han var ikke lenger en gjenstand på utstilling. Avstanden mellom oss var borte, bare opprettholdt av et stengsel av kaldt metall. -- Jeg fikk aldri sett reptilene.

(Det var lengsel i det blikket jeg så, en lengsel ut, og bebreidelse, en bebreidelse av meg som godtok buret -- og jeg kjente meg truffet. Naturligvis var både lengselen og bebreidelsen diktning fra min side -- apekatter tenker ikke slike tanker; men opplevelsen av likhet som det nyset vekket var så sterk at spørsmålene om dyrehagenes legitimitet uvegerlig trengte seg på -- en effekt som åpenbart ble forsterket av det faktum at dyrene i denne dyrehagen levde under nokså kummerlige kår. Og jeg spurte meg selv om ikke dyrehager, i alle fall tradisjonelle dyrehager med bur og betong, bunner i og bidrar til å opprettholde usunne holdninger til våre medskapninger.)

Alt dette som følge av noe så prosaisk som et lite nys.