Plast og syntetisk mat.

Flere kvelder på rad har jeg lest Loraxen for Sigrid. Hun er svært begeistret for andre bøker av Dr. Seuss, så det forbauser meg ikke at hun liker også denne. Forleden dag bestemte vi oss for å se filmen.

Lorax -- Skogens Vokter er ingen storfilm, men ok -- ikke minst har den gode intensjoner og tar opp viktige temaer. Filmen er kun løselig basert på boken. Historien om hvordan gründeren Selv-nok trosset Loraxens advarsler og raserte naturen for pengenes skyld, utgjør nå bare en del av bakteppet. Handlingen har så å si flyttet ut i rammehistorien. Jeg er ambivalent til dette grepet. På den ene siden forsvinner Dr. Seuss’ nådeløse raljering med kapitalistisk griskhet, industriell sløseri og det meningsløse jaget etter mer, mer, mer. På den andre siden hadde neppe en trofast adapsjon av boken blitt en såpass god film. Filmmakerne har forsøkt å ta med seg alvoret fra boken, men mangler mye på elegansen. Den nye intrigen er ikke særlig oppfinnsom. Historien om tolvåringen Ted som forsøker å imponere drømmejenta ved å engasjere seg i hennes hjertesak (i dette tilfellet miljøsaken) og havner i trøbbel har vi sett utallige ganger før. På den andre siden er det kanskje et pluss at filmen til forskjell fra boken har mennesker vi kan identifisere oss med i hovedrollene? Skjønt menneske og menneske, fru Blom…. Én ting slo meg da jeg så filmen. Lorax -- Skogens Vokter maner til de grader frem en skrekkvisjon om en artifisiell verden der allting er juggel og laget av plast og elektronikk. Samtidig er filmen helt og holdent dataanimert. Er ikke det ironisk?

Jeg innser at min anbefaling virker nokså tilbakeholden. Alt er "på den ene og på den andre siden". Jeg greier ikke å gjøre meg opp en klar mening. Filmen var slett ikke dårlig, men heller ikke toppers. Jeg har forsøkt å trille terning, men den lander aldri på et tall jeg kan underskrive på. Kanskje dere burde lytte til fireåringen min i stedet? Sigrids dom var krystallklar. Hun syntes filmen var "kjempe bra".

Acqua -- adriatico e minerale.

Vi er "hjemme" fra Italia. Om bare to uker kommer vi virkelig hjem (uten hermetegn). Siste del av ferien skal tilbringes på min barndoms trakter i Trøndelag. Det skal bli deilig med relativt langvarig ro, før vi setter oss på sommerens siste fly for å se vårt nye hjemsted for første gang. I en og en halv måned har vi vært i mer eller mindre konstant bevegelse. Slitsomt? Så absolutt! Ikke sånn å forstå at vi har hatt det fælt. Vi har stort sett hatt det helt fantastisk, men også dét blir jo slitsomt i lengden. En måned på tivoli, forestill deg det -- det hadde vært gøy, men bare de tøffeste hadde holdt det ut. Så, hatten av for sigøynere og andre reisende folk!

Jeg jobber med et par filosofiske innlegg som jeg håper å ferdigstille før vi reiser til Longyearbyen og må jobbe 24/7 for å forvandle en stappfull skipscontainer til et familiehjem før hverdagen tar til. I mellomtiden, her er noen upretensiøse refleksjoner over vårt opphold i utlandet.

Mine foreldre har et hus i Monopoli i Puglia, helt nede på støvelhælen. I løpet av de årene vi har vært der har vi sett en markant økning i turisme. Første gang var vi nokså alene, men nå ligner området mer og mer på det klassiske Syden. Dette har både positive og negative sider. Vi skulle helst hatt byen for "oss selv"; noe av sjarmen ligger jo i de autentiske tradisjonene. På den andre siden ser vi en økonomisk optimisme i byen som er nokså sjelden i Italia nå om dagen. Monopoli lavora, står det over alt. Det pusses opp på alle gatehjørner -- også dét både positivt og negativt: Byen blir penere, men også mindre rustikk. Men én endring er udelt gledelig. Det er merkbart mindre søppel i badevannet. I fjor duvet et bredt belte av alskens avfall akkurat der bølgene bryter ved land -- noe skyllet inn fra havet, men det meste kastet ut fra stranden. Italienere har åpenbart et annet syn på forsøpling enn nordmenn. En småbarnsfar kastet, like for mine øyne, en hel bærepose med familiens tomgods innunder en busk da de forlot stranden. Dét kunne knapt skjedd i Norge. Ikke fordi nordmenn aldri kaster fra seg søppel, men fordi dette anses som uakseptabelt. Nordmenn som forsøpler på denne måten, gjør det i smug, ikke i andres påsyn. Dette har kanskje med ulike holdninger til naturen å gjøre? Kanskje nordmenn er "naturfolk", mens sør-italienere ikke er så opptatt av natur? Eller kanskje italienere ikke på samme måte ser en motsetning mellom friluftsliv og forsøpling? Kanskje. Men jeg tror også det handler om ulik toleranse for søppel, for en ting er jo å etterlate søppel når man går, noe annet å kaste det foran seg. Jeg vemmes og blir rasende når våte plastposer klistrer seg til ryggen min, mens lokalbefolkningen virker vant, ja, mange virker direkte blinde for fenomenet. Jeg husker for et par år siden... Jeg var på vei ut i vannet med småjentene da en av ungdommene ved siden av oss tente en sigarett, krøllet den tomme røykpakken og kastet den ut i bølgene. At det går an, tenkte jeg og sendte ham mitt styggeste blikk. Fatter han virkelig ikke at folk skal bade her! Å jo da. Bare minutter senere ble jeg enda mer forundret, da samme mann reiste seg opp, tok god rennefart og kastet seg med jubel og stort velbehag ut i sitt eget griseri...!

La meg stoppe her, før jeg sier ting jeg vil angre på. Antagelig gjør jeg for mye vesen ut av dette. Gledelig er det uansett at Monopoli ønsker å lokke turister med flotte strender. I år var vannet en fryd.

Apropos vann. I dag hørte jeg Ole Martin Reitan skryte av sine salgskunster på radioen. Han har solgt millioner av liter med flaskevann i vannlandet Norge. Reitan sammenlignet bragden med å selge sand i Sahara, og hevdet at han kan selge hva som helst til hvem som helst. Jeg er ikke imponert. Å flaske vann og sende det hundrevis av mil med bil bare fordi folk er villig til å betale for det når det finnes utmerket vann i springen, ligner umoral. Selv har jeg kjøpt en flaske Imsdal eller Olden kun én gang, og da bare fordi jeg trengte en flaske. Også i utlandet foretrekker jeg å drikke frittgående vann, men ved Stansted flyplass måtte jeg -- fordi ingen ønsket å fylle vannflaskene våre -- kjøpe en utgave av The Daily Telegraph for å få en flaske Buxton-vann til halv pris. Jeg skulle spare flasken på grunn av reklameteksten, men flasken ble borte på toget mellom Oslo og Trondheim, så sitatet blir omtrentlig og i norsk oversettelse:

Visste du at våre flasker nå består av 25% mindre plast? Likevel er de fremdeles 100 prosent resirkulerbare. Men dette er ikke alt vi gjør for kloden. Fordi vi bryr oss om miljøet, leter vi stadig etter nye måter å redusere vårt energi- og vannforbruk og således redusere vårt økologiske fotavtrykk.

Et vannselskap som ønsker å redusere sitt forbruk av vann? Pøh! Det låter omtrent som når Helge Lund bedyrer at Statoil ønsker å bidra til en reduksjon av verdens klimagassutslipp. Jeg aner ikke hvor mye vann som går med til å "produsere" en liter flaskevann, men det må da være minst én liter for mye.

Jo, men i økologisk perspektiv...

"Siden vi som samfunn har mer enn nok med én krise av gangen, er det å håpe at det som løser den ene krisen, også løser den andre. Trolig er det snarere motsatt."Arne Johan Vetlesen har en kraftfull kronikk om (mis)forholdet mellom økonomi og økologi i dagens Klassekampen.

Å øke humankapitalen -- økt kjøpekraft og økonomisk vekst -- har vært det tradisjonelle svaret på økonomiske vanskeligheter. Økt produksjon og distribusjon av varer og tjenester og økt forbruk av klodens begrensede ressurser vil i samfunnsøkonomisk perspektiv muligens fortone seg som den beste veien ut av uføret, men i økologisk perspektiv er dette snarveien ad undas.

Vetlesen ser ingen reell -- les: langsiktig og bærekraftig -- løsning på de økonomiske krisetidene innenfor dagens økonomiske regime, der jungel som erstattes av palmeoljeplantasjer hylles som økt brutto nasjonalprodukt og alle tapsaspekter (som at arter utryddes, habitater fragmenteres og hele økosystemrer ødelegges) behandles som "eksternaliteter". Dette kunne bare virket dersom forrådet virkelig var uendelig og homo økonomicus virkelig sto på utsiden av naturens kretsløp, uavhengig av alle andre arter. Så lenge kortsiktige ønsker om økonomisk vekst får sitte ved roret (takket være benektelse av problemene hos noen, og den desperat kampen for et økonomisk fotfeste hos andre), fortsetter vi med stø kurs for et varslet sammenbrudd.

Hva er alternativet, spør Vetlesen. Hvilke alternativer står vi overfor? Hvor går skillelinjene? Mellom demokrati og økodiktatur? Mellom kapitalisme og kommunisme? -- Vi må grave dypere enn som så.

Grunnfeilen er tankemessig: at vi som mennesker er atskilt fra naturen og alle andre arter, snarere enn en del av den. Kort sagt, business as usual så vel som ethics as usual. Forskjellen det kommer an på, går ikke mellom demokrati og diktatur, eller kapitalisme og kommunisme. Nei, den går mellom å betrakte og behandle naturgrunnlaget for vår eksistens som livsverdig i seg selv eller som et blott middel til menneskelige mål (som enten vi innser det eller ei forutsetter ikke-ødelagt natur).

Å vokse eller ikke vokse?

På side to i dagens Klassekampen hevder Trine Lise Sundnes, førstesekretær i LO, at "Vi trenger sysselsettingstiltak som skaper vekst." På side tre skriver George Monbiot (den engelske originalen er her) at tiden tvert imot "er inne for å planlegge en økonomi som ikke er avhengig av vekst."

Forfatterne er enige om at dagens økonomiske system vil bryte sammen hvis veksten stanser. Noe må gjøres, og det ganske snart, skal vi få bukt med den økonomiske elendigheten vi befinner oss i, men Sundnes og Monbiot er uenige om hva som bør gjøres. Sundnes tror på kreative løsninger innenfor dagens system. Monbiot kaller dette en illusjon. Selv om det fantes midler til slike løsninger -- hvilket det i følge ham ikke gjør -- så ville dette kun være å utsette og forverre de underliggende problemene. Vi har bygd vår rikdom ved å pådra oss en økologisk gjeld vi umulig kan tilbakebetale. Siden 1950 har vi påført klodens livssystemer mer skade enn vi greide i løpet av de foregående 100.000 årene. Hvis fortsatt vekst vil si at denne trenden skal fortsette, blir det ikke noen særlig fortsettelse.... Monbiots (egentlig Tim Jacksons) løsning ligger derfor i å trekke ut pluggen på denne "kreative ødeleggelsesmaskinen", for så å finne ro i en eller annen form for stabil nullvekstøkonomi. Men å gjøre det....

Human carelessness.

Bill Bryson skriver følgende om artsutryddelse i boken A Short History of Nearly Everything:

Extinction is always bad news for the victims, of course, but it appears to be a good thing for the dynamic planet. "The alternative to extinction is stagnation," says Ian Tattersall of the American Museum of Natural History, "and stagnation is seldom a good thing in any realm." (I should perhaps note that we are speaking of extinction as a natural, long-term process. Extinction brought about by human carelessness is another matter altogether.) (s. 416)

Parentesen uttrykker en nokså vanlig intuisjon, tror jeg; at det er noe nytt med menneskelig utrydding av andre arter. 

Imidlertid fortsetter Bryson senere på samme side å skrive om de store masseutryddelsene i forne tider, som viser at hurtig og massiv artsdød ikke er nytt, men noe som har skjedd gjentatte ganger. Det vi nå er vitne til (og skyldige i) er ingenting målt mot "the Permian extinction of about 245 million years ago." "In the Permian, at least 95 per cent of animals known from the fossil record checked out, never to return." Selv en tredjedel av insektene bukket under -- den eneste gangen insekter har forsvunnet en masse. "It is as close we have ever come to total obliteration."

Hvilket får en til å spørre seg hva som er så unikt med dagens utryddelser. Noen har sågar satt det som skjer i dag inn i denne historien, og beskrevet den masseutryddelsen vi nå ser som den siste i rekken av klodens store kill-offs. Så hvordan skal vi tenke om dette? Hva er korrekt -- at det skjer noe nytt og eksepsjonelt i dag, eller at det kun er et gammelt refreng som spilles om igjen? Begge deler, faktisk, avhengig av hvilket perspektiv vi velger. Hvilket perspektiv vi bør velge avhenger av konteksten.

I en klimadebatt for noen år siden gjorde Carl I. Hagen et nummer av at global oppvarming ikke er noe nytt: Jordkloden har gått gjennom både kalde og varme epoker tidligere. Den oppvarmingen vi ser i dag føyer seg bare inn i et urgammelt mønster. Klimaet er aldri statisk, men svinger hele tiden. Dette er helt i tråd med hva alle klimaforskere hevder, så klimahistorisk sett hadde Hagen alt på det tørre. Likevel var det noe galt med Hagens tilnærming. Diskusjonen handlet jo slett ikke om jordklodens klimahistorie.

Når vi diskuterer klimaets historie og den vi snakker med innbiller seg at temperaturen historisk sett har vært uforandret, er dette paleoklimatiske perspektivet og alle opplysninger om tidligere tiders tempraturendringer på sin plass -- ja, da er dette trolig det rette perspektivet; men svært ofte, som i Hagens tilfelle, trekkes slike "opplysninger" frem når temaet for diskusjonen er et ganske annet. Når vi diskuterer betydningen av dagens globale oppvarming, ligner dette grepet mer et forsøk på å avspore hele debatten: Klimaet endrer seg hele tiden; temperaturen går opp og den går ned – konstant; slik er bare klimaet på denne kloden vår. Temperaturen svinger hele tiden, altså er det intet nytt med dagens oppsving heller.

"Men klimaendringene skjer langt raskere nå enn før!" Dette er et tvilsomt svar. For hva om vitenskapen finner enda raskere endringer i fortiden? Når det gjelder artsutryddelse, har vitenskapen alt vist at vår epoke ikke er den mest effektive. Betyr dette at vi må oppgi intuisjonen om at det skjer noe eksepsjonelt i dag? Nei. Dette er nemlig ikke primært et empirisk spørsmål. Når Carl I. Hagen antyder at det så å si under evighetens synsvinkel er umulig å oppdage at dagens globale oppvarming skiller seg fra tidligere tiders, bør ikke svaret være å gi seg inn i spissfindige diskusjoner om empiriske nyanser, men å stille spørsmål ved hele tilnærmingen til problemet. Hva mister vi av syne når vi betrakter dagens klimaendringer og utarming av det biologiske mangfoldet under evighetens synsvinkel? Helt vesentlige ting.

Den mest slående forskjellen mellom det som skjer i dag og fortidens artsutryddelse, er ikke at ting går raskere nå eller at omfanget er større enn før (begge deler virker nokså tvilsomme faktisk), men at dagens endringer er noe vi mennesker står bak. Det samme gjelder også dagens klimaendringer, skjønt dette i større grad er et tema for tvil og diskusjon. Man kan tenke seg innvendinger: Hvilken rolle spiller det om årsaken til artsdøden er den ene eller den andre? Har det noen reell betydning om klimagassene kommer fra den ene eller andre kilden, fra vulkanutbrudd eller fabrikkpiper? Er ikke konsekvensene uansett de samme? Men dette er å misforstå poenget. Og mange misforstår poenget på nettopp denne måten. Når jeg sier at hovedforskjellen mellom tidligere klimaendringer og dagens, er at dagens er noe vi mennesker bidrar til, mener jeg ikke at dette faktum er noe vi kan se betydningen av ved å studere verden. Jeg mener å si at dagens endringer, i motsetning til fortidens, meningsfullt kan kritiseres. Fabrikkpiper i motsetning til vulkaner kan stilles under et politisk og moralsk vurderende søkelys.

For noen år siden rapporterte media om en engelsk embryolog som hadde implantert seks befruktede egg hos en kvinne som ønsket barn og åtte hos en annen. Mener Hagen at ettersom -- eller kanskje dersom -- naturen har frembragt både seks- og åttlinger før, er her ingen forskjell av betydning? Er det feil å utpeke dette tilfellet som noe nytt hvis åttlinger har forekommet før? Mener Hagen at mediestyret i så fall var storm i et vannglass, og at rettsaken og fradømmelsen av legelisensen var overdrevet? Dette synes å være konsekvensen av argumentasjonen hans.

Hagen ser kun på resultatet -- Har sett det før! --, og går dermed glipp av avgjørende nyanser, som kun blir synlig i moralsk lys. Ja, artsdød og klimaendringer har alltid funnet sted, og endringer er endringer uansett årsak, og resultatet -- fordelene og ulempene -- blir de samme uansett årsak; men årsaken til endringen, er avgjørende for vår oppfatning av deres karakter. Snakker vi om heldige eller uheldige endringer av naturlig karakter -- kort sagt, snakker vi om noe som bare skjer, som dinosaurenes bortgang -- eller snakker vi, som tilfellet er med dagens masseutryddelse av arter, om noe vi er med på å skape? I moralske termer er det opplagt at "extinction as a natural, long-term process" er én ting og at "[e]xtinction brought about by human carelessness is another matter altogether". Det er omtrent denne forskjellen jeg forsøker å lære datteren min når jeg forsøker å lære henne forskjellen på at noen slår seg og at hun slår dem; forskjellen mellom at de får vondt og at hun gjør dem vondt.

Urørt natur.

John Passmore definerte natur som det som verken i seg selv eller i sin opprinnelse er menneskelig. Robert Goodin strammet definisjonen av natur ytterligere inn: til kun å gjelde de delene av omgivelsene som er upåvirket av mennesker. Altså "urørt natur" i en streng forstand. Jeg er skeptisk. Motsetningsparet natur og kultur har vi god bruk for når vi tenker, men denne definisjonen virker urealistisk renskåren. Selv om også idealistiske motsetninger kan virke oppklarende i visse sammenhenger, har denne beskrivelsen av skillet natur/kultur motsatt virkning -- og ikke minst: miljøpolitisk sett virker denne begrepsbruken strategisk uklok. Kate Soper diskuterer definisjonene i sin bok What Is Nature:

[F]or the most part, when "nature" is used of the non-human, it is in a rahter more concreat sense to refer to that part of the environment which we have had no hand in creating. It is used empirically to mark off that part of the material world that is given prior to any human activity, from which is humanly shaped or contrived.

Passmore himself admits that this is to use the term in one of its narrower senses; yet it is also, I think, to use it in the sense which corresponds most closely to ordinary intuitions about its essential meaning. The idea of "nature" as that which we are not, which we are external to, which ceases to be fully "natural" once we have mixed our labour with it, or which we have destroyed by our interventions… (s. 16)

Man kan stille spørsmål til nesten alle ordene i en påstand om at natur er det som er upåvirket av mennesker. Hva menes med mennesker? Teller våre fjerne forfedre? Når ble mennesker mennesker? Hva menes med upåvirket? Mennesker finnes i dag over hele kloden. Men den mest populære oppfatningen er at vi alle stammer fra Afrika. Det betyr at mennesker (i alle fall "mennesker") må ha vandret over hele kloden. Og det ligger knokkelhauger etter "oss" overalt. Hvem kan si hvilken innvirkning dette har hatt? Noen innvirkning må det opplagt ha hatt -- hvert eneste nedhogde tre får jo noe å si -- kanskje også stor: hele økosystemer er kanskje endret, hvilket vil si at det vi i dag oppfatter som uberørt natur i løpet av historien er (sterkt) påvirket av menneskelig aktivitet.

Selv om vi skyver disse -- ja, historiske -- uklarhetene til side, og konsentrerer oss om verden av idag, er det et spørsmål om ikke realitetene er i ferd med å ete opp mulighetene for den definisjonen av begrepene natur og kultur som Passmore og Goodin tar til orde for. Tatt i betraktning den enorme påvirkningen vi (vestlige) mennesker har hatt på verden de seneste tre hundre årene, finnes det overhodet noe i våre omgivelser som er upåvirket i strengeste forstand? Tenk på luftforurensningen. Eller tenk på den globale oppvarmingen, som jo nettopp er global. Hvis påstandene om global oppvarming er riktig, finnes det neppe noe i våre omgivelser (environment) -- enten det er til lands, til vanns eller i lufta -- som kan beskrives på den måten. Ingenting -- ikke engang det innerste av Antarktis, de øverste lag av atmosfæren eller havdypet -- er lenger helt uberørt av menneskelig aktivitet! I følge Passmores, og i enda sterkere grad i følge Goodins, definisjon av natur, har altså mennesket ikke bare grepet inn i, forandret, delt opp og forminsket, men rett og slett utslettet naturen! Konklusjonen er med andre ord at naturen er en saga blott og at jordkloden ikke er annet enn et lappeteppe av ulike kulturlandskaper.

Foruten å være filosofisk uklar, er derfor denne definisjonen av "urørt natur" et miljøpolitisk uklok valg. Definisjonen umuliggjør all kritikk av naturinngrep. (Det er i alle fall mulig å stille det spørsmålet, for innebærer ikke definisjonen at natur ikke lenger finnes?) Man kan nok kritisere flathogst og byggeprosjekter på andre måter -- slik man kritiserer manglende vedlikehold av bygatene, kanskje --, men ikke fordi de er inngrep i sårbar natur. Og det er jo dét miljøbevegelsen ønsker å si.

Siste sjanse!

Last Chance to See er en fantastisk bok. I 1988-89 reiste Douglas Adams -- ja, han med Haikerens guide til galaksen -- og zoologen Mark Carwardine jorden rundt på "jakt" etter truede dyrearter. I Indonesia møtte de Komodo-dragen, også kalt varan. På New Zealand Kakapo'ene (uglepapegøyen), den pussige kjempepapegøyen som har glemt hvordan den flyr. I Kina studerte de blinde elvedelfiner i Kina. Og de besøkte de hvite nesehornene i Zaïre. Oppdraget var å lage en radioserie for BBC. Håpet var å vekke publikums engasjement. Målet med boken er det samme.

Det finnes nok mer informative bøker enn denne. Likevel vet jeg ikke om jeg har lest en mer vellykket våkn opp!-bok om temaet artsdød. Mye har med formen å gjøre. Ofte preges alarm-bøker av moralisme. Douglas Adams' pedagogiske teknikk består ikke i å veive med en selvrettferdig pekefinger. "In stead he invites us to enter into a conspiracy of laughter and caring," for å sitere Los Angeles Times' anmeldelse. Det er hans detaljerte og kjærlige beskrivelser av disse fantastiske skapningene og sine personlige møter med dem, samt hans ærlige redegjørelser for hvilke trusler de lever under, som får frem alvoret i situasjonen. En gravalvorlig bok hadde så avgjort vært på sin plass, men det er ikke Adams' stil. Tull og tøys er det lite av, men Adams greier å balansere -- ofte faktisk å tydeliggjøre -- undergangsstemningen med sin særegne form for humor. (Jeg har hørt at forskjellen på komikk og humor er at humor er dypt alvorlig. Adams var så visst ingen lettvint komiker.) I tillegg er jeg glad i reiseskildringer. Ikke minst når reisefølget består av to likanes og svært lite selvhøytidelige karer.

Dirty Oil.

Statoil sier seg skyldig i 19 brudd på miljølovgivningen i Alberta. Disse problemene har i og for seg ledelsen gått inn i med vidåpne øyne. Det skortet slett ikke på advarsler mot tjæresandprosjektet. Dommen har ikke falt ennå, så frifinnelse er en mulig utgang av saken, men hva om Statoil skulle bli dømt i retten?

Statens Pensjonsfond Utland, også kalt Oljefondet, har et regelverk som blant annet forbyr investeringer i selskaper som har gjort seg skyldig i grov miljøkriminalitet. (Se også her.) Fondet og dets regelverk gjelder bare investeringer i utlandet; selskaper børsnotert i Norge tilfaller det såkalte Folketrygdfondet. Folketrygdfondet har meg bekjent (hvilket ikke sier allverden) ingen andre kjøreregler enn å søke størst mulig avkastning, så formelt sett vil kanskje Statoil gå fri; men det må om ikke annet kunne kalles pikant -- og ikke så rent lite "flaut og pinlig for både Statoil og den norske stat" -- at det statlige norske oljefondet måtte forby investeringer i statens eget oljeselskap.

Kosmos, Jorden og Livet. 1

Følgende tekst er noe jeg har puslet med fra tid til annen. Tanken var opprinnelig å forsøke å få den publisert; en tanke som nå er forkastet. Ikke fordi teksten er uten interesse -- håper jeg --, men fordi jeg tror det er håpløst å finne en egnet publiseringskanal. Formen passer ikke i akademiske tidsskrifter (referansene er for få: dette er stort sett er eget tankespinn), og innholdet er for filosofisk og argumenterende for allmenntidsskrifter, og teksten er altfor lang for kulørte blader. Men dette er min blogg, og her gjør jeg som jeg vil. Teksten er lang. Derfor har jeg valgt å dele den i tre. Dette er første del.

*          *          *

Det heter av og til at i den store sammenhengen, blir allting smått. I det lange løp, alt glemt. Om jeg velger sykkel eller bil spiller ingen rolle for klimaet. Selv nordmenns samlede CO2-utslipp er ubetydelig (skarve 1,5 promille av totalen). Vi kunne legge ned all virksomhet her til lands, ja, til havs og i lufta med, og det ville være en dråpe i havet. Det er den globale totalen som teller. Men hvorfor stoppe der? I den virkelig store sammenhengen kvalifiserer vel dette neppe til bekymring engang? For jorden er jo bare en nokså liten planet i solsystemet; og solen – ikke mer enn én mellomstor stjerne blant milliarder av stjerner i Melkeveien; og Melkeveien – kun én galakse blant milliarder på milliarder av galakser i kosmos; og så videre… I kosmisk perspektiv spiller menneskeheten ingen rolle. Vi seiler rundt i tomheten på et forsvinnende lite fnugg av materie!

Svimlende tanker. Denne tredelte teksten er mitt forsøk på å gjenvinne balansen. At det kosmiske perspektivet kaster interessant lys over vår tilværelse her på jorden, er det liten tvil om. I noen grad vil teksten reflektere dette; men mitt hovedanliggende er så å si det motsatte. Jeg ønsker først og fremst å undersøke det kosmiske perspektivet i lys av vår jordiske tilværelse. Hva kan uendeligheten rundt oss fortelle oss om vår jordiske eksistens – og hva kan den ikke fortelle? I astronomien, kosmologien, astrofysikken og så videre er selvsagt den virkelig store sammenhengen absolutt nødvendig; men dette perspektivet blir straks mer tvilsomt når det, som i eksemplet over, anvendes på jordiske affærer. I denne teksten søker jeg med andre ord uendelighetens begrensinger. Undersøkelsen vil berøre spørsmål om liv og død, mening og meningsløshet, verdi og verdiløshet, forskjellen mellom det å si noe og det å si sin mening. Jeg kommer også til å antyde hva det er som skiller vår klode, planeten Tellus, fra alle andre legemer i verdensrommet, før det hele munner ut i en slags høystemt salme ved reisens slutt, hjemkomsten. -- Reisen begynner i Finland.

1) "På några ställen i Vetenskapen och förnuftet talade jag om möjligheten att människan som art kan tänkas gå under.” Det er den kjente finske filosofen Georg Henrik von Wright som skriver dette. ”Dessa ifrågasättanden har egendomligt nog uppväckt häftig indignation,” forsetter han. ”Ändå är det väl närmast en trivialitet att människan är underkastad samma förgänglighetens lag som andra arter och den dagen säkert kommer när hon inte längre skall finnas.”

Alt har sin slutt. Også livet. Døden venter alle – og alle vet det. Filosofer har døpt mennesket ”Dyret som vet at det skal dø”. Døden står for enden av alle liv og kaster sitt skarpe lys innover tilværelsen; noen vil kanskje si at den kaster skygge. I senere tid har visse fenomener – avskoging, artsutryddelse, forsøpling, befolkningsvekst, galopperende forbruk, global oppvarming – vekt en frykt for at hele sivilisasjonen kanskje står for fall. Lever vi på kreditt og lånte midler, lån som naturen før eller senere vil kreve tilbakebetalt? Står vi foran menneskehetens undergang?

Som von Wright påpeker, er det, i bunn og grunn, den trivielle forgjengelighetsloven som gjør slike tanker tenkelige. At alt vil forgå er et ubestridelig faktum – et trist faktum, muligens, men et faktum like fullt. Alle tings forgjengelighet står så å si skrevet i stjernene. Det fornuftige er, som von Wright antyder, å bøye seg i aksept (men uten å la seg knekke). Og skal vi endelig reise oss i protest, så er det i alle fall ikke de arme forfatterne som påpeker sannheten for oss vi skal rette vår harme mot. von Wright måtte tåle mange skyllebøtter. Særlig én formulering høstet storm: ”Engång skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus.”

Men hvordan kan en sånn påstand være kontroversiell i vår opplyste tid? Finnes det overhodet en rimeligere beskrivelse av vår størrelse og betydning, en beskrivelse som til og med kan støtte seg på flere hundre års astronomisk forskning? von Wright var ikke den første filosofen til å stille menneskene opp mot en bakgrunn av endeløs tid og rom. Karl Jaspers beskrev eksempelvis menneskene som beboere av et forsvinnende støvkorn av materie i verdensaltet. Plasserer man jordkloden i uendeligheten og gir kosmos ordet, er det vanskelig å forestille seg at kosmos ville uttrykke seg særlig annerledes. Hadde von Wright tilskrevet menneskene kosmisk betydning, hadde det virket overdrevet. Når folk likevel lot seg provosere, hva kan det bety, annet enn at folk nektet å se sannheten i øynene? Mennesker er jo sånn av og til. Heller enn å godta en sannhet som ikke smaker, saler man sin hest og rir, lik don Quijote, virkeligheten midt imot. Den opprørte leser fløy tilsynelatende rett i strupen på sannheten. Dét var i alle fall von Wrights oppfatning.

Jeg skriver ”tilsynelatende”, fordi jeg tror dette er å misforstå reaksjonene. Vi forstår oppstandelsen bedre hvis vi ser protestene som en reaksjon på den måten von Wright presenterte virkeligheten, ikke som en reaksjon på den virkeligheten han presenterte. Det som ergret leserne var verken påstanden om menneskets ubetydelighet i kosmos eller påstanden om at også vi er underlagt forgjengelighetens lov og med sikkerhet kommer til å dø ut, men bemerkningen om at det i det kosmiske perspektivet er ”en pipa snus […] om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler”. Reaksjonene var, etter min mening, berettiget. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

2) Ingen – i alle fall uhyre få – benekter at vi lever i et uendelig univers. Dette er på mange måter det naturlige sted å begynne vår eksistensielle selvrefleksjon. Den størst mulige sammenhengen vi kan plasseres i, kaster, i likhet med loven om alle tings forgjengelighet, lys over tilværelsen. Som ren faktapåstand vil det at menneskene i sammenhengen er ørsmå aldri vekke mer enn et lunkent ”ja visst” hos tilhørerne. Men hva universets egen oppfatning måtte være, er egentlig uinteressant (vitenskapens univers kan jo ikke egentlig ha noen oppfatning) – det interessante spørsmålet er hva dette perspektivet kan bety for oss. Det er ikke uten videre klart. Det er ikke engang klart hva slags perspektiv dette egentlig er. Men vi kan muligens anskueliggjøre perspektivet ved å forestille oss astronomenes blikket rettet mot jorden…. Astronomer observerer som kjent, selv verdensrommets største hendelser – supernovaer og dannelsen av sorte hull – med ikke mer enn distansert fascinasjon. I det kosmiske perspektivet fremstår jordiske hendelser på samme måte. Dét åpner for spørsmål av typen: Hva betyr egentlig vi og vår vesle planet i verdensaltet? – spørsmål vi aldri stiller så lenge vi står med føttene trygt plantet på jorden. Dette ønsket om en ”kosmisk vurdering” av vår tilværelse, a view from nowhere (Thomas Nagel), er i slekt med vitenskapenes søken etter objektivitet. Det gjelder å frigjøre dømmekraften fra menneskelige hensyn og interesser. Ingen umulig oppgave det -- ikke for romfareren i alle fall, som med egne øyne får se jorden utenfra. Hvordan kan han unngå å bli slått av hvor unnselig den er!? For oss andre kan kanskje forsøket på objektivitet strande på sviktende forestillingskraft og manglende evne til å heve tanken ut over egen synshorisont, men umulig er det ikke. 

3) Oppfordringen om å sette ting i perspektiv, kommer som regel når (noen mener) vi står i fare for å vurdere tingene feil. Den større sammenhengen er ”den rette” sammenhengen; eller man mener i det minste at den, på en eller annen måte, har relevans. Løfter man blikket fra enkelthetene, vil man se hvordan de til sammen danner et større bilde. Da Margaret Thacher sa: ”There is no such thing as a society; I see only individuals,” burde noen ha forklart henne at hun lette på feil måte. Den som leter blant trærne vil aldri finne skogen. Samfunnet er ikke noe ved siden av individene, men et fellesskap av individer. Individene utgjør samfunnet, slik disse ordene utgjør denne setningen. Slår vi en strek over samfunnet, vil svært mye av det individene foretar seg fremstå som ubegripelig; for det meste av det folk driver med – også politikk, Mrs Thatcher – gir mening kun innenfor rammene av et slikt (politisk) fellesskap. Miljøvernere påpeker stadig hvordan menneskene deler jorden med andre levende organismer. Vi er gjensidig avhengig av våre omgivelser, av dyr, planter, bakterier og mye annet – ser vi ikke sammenhengen og tar hensyn til den, risikerer vi å rive vår egen eksistens overende. Og av og til kan den virkelig store sammenhengen være et nyttig perspektiv. ”Sett fra kosmos er jorden ingenting.” Kall dette en filosofisk innsikt. Filosofisk sett vet vi med andre ord hvordan jordelivet må fortone seg for kosmos. Men hvilken betyning kan innsikten ha for oss? Hvordan vil et liv levd i lys av denne filosofien se ut?

Kosmos, Jorden og Livet. 2

4) "Vår bitte lille klode flyter nærmest fortapt mellom uendelighet og evighet,” skriver astrofysikeren Carl Sagan. ”Sett i kosmisk perspektiv synes de fleste menneskelige problemer ubetydelige, for ikke å si smålige.” Sikkert. Men hva betyr dette? At mennesker overvurderer sine problemer – ikke bare problemer som dårlig vær, håravfall, majones på slipset, bakglatte ski, flis i fingeren og den slags, men alle sine problemer? Betyr det at alt vikelig er ubetydelig og smålig? At alt vi gleder oss over, håper på, streber etter, frykter og bryr oss om egentlig ikke er noe å bry seg om? At vår jordiske tilværelse, fordi jorden befinner seg i kosmos og kosmos er uendelig stort, kun er tomhet og jag etter vind? Naturligvis ikke.

Historien er full av erklæringer om livets tomhet. Mange har også levd – og dødd – som om de mente det. At opplevelsen av tomhet kan drive folk utfor stupet, er ikke vanskelig å forstå. Men hva om noen tok sitt liv fordi livet synes meningsløst i kosmisk perspektiv? Det ville være ubegripelig. Ordet ”fordi” kobler dette perspektivet på jordelivet og meningen med livet sammen på feil måte: Det faktum at vi lever i et uendelig kosmos, gjør ganske enkelt ikke livet uutholdelig! Hermed utelukker jeg ikke at slike selvmord kan forekomme; det jeg sier er at de i så fall må være genuint uforståelige. Ingen ville begripe den åndelige smerten som lå bak. Hvordan skulle vi, for eksempel, forholde oss til vedkommende? Vanligvis prøver vi å oppmuntre suicidale mennesker med ting folk flest finner mening i, mennesker som er glade i dem, mennesker de selv er glade i, oppgaver de har foran seg og så videre. Av og til lykkes det, av og til ikke. Men skulle våre forsøk på oppmuntring mislykkes fordi vedkommende avfeide alt med at ”ingenting betyr noe som helst i kosmisk perspektiv,” ja da, er min påstand, ville vi ikke engang ant hva problemet var.

Eller ta den berømte pariserhjulscenen i filmen Den tredje mann. (Begynner ved ca 1t, 15min.) Harry Lime og Rollo Martins sitter i samme gondol. Under dem vrimler mennesker lik maur. ”Ville du,” spør Lime, henvendt like mye til tilskueren som til Martins, ”ha medlidenhet med en av de prikkene der nede hvis den sluttet å bevege seg – for alltid?” ”Og hvis jeg tilbød deg 20.000 pund for hver prikk du fjernet, ville du avslå pengene, eller ville du snarere regne ut hvor mange prikker du hadde råd til å spare?” Vi kan ikke utelukke at noen ville ta pengene. Men ingen ved sine fulle fem ville vurdere tilbudet på denne måten! Hvis oppdraget virkelig var å fjerne prikker fra et papir, ville få la sjansen gå fra seg. Men Lime snakker jo ikke om prikker, men om mennesker, riktignok mennesker som ser ut som prikker – men det forandrer jo ingenting. At ting fortoner seg smått i stor høyde er irrelevant. En krigspilot kan ikke unngå å se mennesker som prikker i bevegelse. Men hvis piloten beskrev sitt virke slik Lime gjør (”Jeg fjerner prikker!”), har han mistet kontakt med virkeligheten. Militære myndigheter kunne ikke annet enn å dømme ham tjenesteudyktig.

Det kosmiske perspektivet har med andre ord den effekten at det får menneskelige verdier og hensyn til å fremstå som ubetydelige, ja smålige. Alt menneskelig reduseres til ingenting. Det er i og for seg ikke et problem, som sagt. I astronomien, kosmologien og astrofysikken er dette helt som det skal være. Men som disse eksemplene viser: perspektivet blir straks tvilsomt eller irrelevant, hvis ikke fullstendig uforståelig, når det anvendes i jordiske spørsmål. Konteksten er med andre ord avgjørende. Sagan-sitatet stammer fra TV-serien og boken Cosmos – ikke en livsfilosofisk bok om hvordan kosmos-tanken bør forme vår gjøren og laden her på jorden, men en populærvitenskapelig beskrivelse av universet og menneskets plass i det. I denne sammenhengen er det neppe kontroversielt å hevde at vi er ubetydelige. Harry Lime, derimot, brukte perspektivet som tolkningsramme for egne handlinger – det vil si: drap på uskyldige mennesker i en kynisk jakt på profitt. Lime omtaler folk som prikker, som om dette var hans personlige syn på sine medmennesker – en dypt umenneskelig virkelighetsforståelse, ja, en forståelse forbeholdt guder, kosmos og utenomjordiske vesener. von Wright havner på sett og vis i midten. Hans påstand er verken helt vitenskapelig eller helt personlig, men litt av begge deler. von Wright gjør et filosofisk poeng, om enn ikke direkte livs- og moralfilosofisk. Den korrekte reaksjonen på hans kosmos-argument er verken blank avvisning (som Lime) eller selvfølgelig aksept (som Sagan), men å spørre etter relevans.

”Engång,” skrev von Wright, ”skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus.” Tanken synes å være at ettersom vi er så godt som ingenting i kosmos, spiller heller ikke vår bortgang noen større rolle; og hvis vår bortgang er uten betydning, spiller heller ikke tidspunktet noen rolle. Tankerekken er logisk. Konklusjonen følger av premissene. Men er tankerekken fruktbart? Å trekke en konklusjon av gitte premisser, er én ting, noe ganske annet å komme med en relevant kommentar. Sier det kosmiske perspektivet noe interessant om det spørsmålet von Wright tenkte på, nemlig det at menneskeheten kanskje er i ferd med å skape seg en tidlig grav? Kaster perspektivet relevant lys over problemet? Tvert imot. Å plassere problemet under evighetens synsvinkel bidrar på ingen måte til diskusjonen av vår rovdrift på klodens resurser; det er snarere en punktering av hele diskusjonen. For logikken stopper ikke der von Wright satte punktum. Hvis tidspunktet er likegyldig fordi selve hendelsen er likegyldig, så kan heller ikke måten hendelsen finner sted på være av betydning. Altså: det spiller overhodet ingen rolle hvordan menneskeheten opphører å eksistere. Å diskutere når og hvordan dette skjer er i kosmisk perspektiv å henge seg opp i detaljer!

Akkurat. Og nettopp derfor er jeg skeptisk til hele tankegangen. Noe vesentlig er gått tapt. I en litt annen sammenheng ville jeg kanskje spissformulere innvendingen min på følgende måte: det faktum at vi alle sammen skal dø, gjør ikke mord mindre galt.

Under evighetens synsvinkel og i kosmisk perspektiv, spiller det kanskje ingen rolle om vi dør på den ene eller den andre måten. Et kosmisk blikk, uten interesse eller forståelse for betydningsnyanser, ser ingen forskjell på en jeger som nedlegger sitt bytte, en soldat som dreper sin fiende og en morder sitt offer. Men for oss kommer dette slett ikke ut på ett. Vi kan sovne stille inn eller dø brutalt i en mørk bakgate; noen tar sitt eget liv, andre dør av infeksjonssykdommer og atter andre blir drept av rovdyr. Resultatet er i en viss forstand (sett fra et visst perspektiv) alltid det samme, men det menneskelige øyet ser avgjørende forskjeller. Dødens forskjellige skikkelser trer frem for oss i språklig drakt, fordi forskjellene langt på veg er språklige. På lignende vis er det et hav av forskjell mellom det at menneskeheten lider en naturlig død, mett av dage så å si, dør ut som dinosaurene før oss, som følge et meteornedslag, eller om vi dør ut fordi vi har forvandlet kloden til en søppeldynge. Mens de førstnevnte kan forstås utelukkende i lys av forgjengelighetens lov, presenterer det siste scenariet seg som et alvorlig eksistensielt og moralsk problem.

5) Det er mulig von Wright har rett i at menneskeheten skal gå under. Noen finner dette opprørende, andre ikke. Det har delvis med personlig lynne å gjøre. Det som ergret folk ved von Wrights utsagn, var ikke forfatterens manglende uro, men hans forklaring på sin sinnsro. Her er hva han skrev litt mer utførlig:

Ett perspektiv [på fremtiden], som jag inte anser orealistiskt, är att mänskligheten går mot sin undergång som zoologisk art. [...] Jag kan inte för egen del finna det särskilt upprörande. Engång skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus. När man betänker hur många arter människan själv tagit kål på, kan en sådan naturens nemesis kanske tyckas rättvis.

Det er som om utsiktene ikke opprører fordi de ikke spiller noen rolle i kosmos. Fordi kosmos er så stort virker våre problemer så ubetydelige, for ikke å si smålige. Fordi vi lever i et uendelig kosmos, antyder von Wright, ville det være en overdrivelse å fortvile over den forestående katastrofen. Sinnsroen skyldes, skal vi tro dette sitatet, at von Wright på nokså høyttravende intellektuelt vis unngår å ta de aktuelle problemene på alvor. At slike utsagn kan irritere er lett å forstå. Det er slikt man sier for å irritere.

”Ingenting betyr noe som helst” (sagt med den rette fortvilelsen i stemmen), er, som nevnt, det genuine uttrykket for livets meningsløshet. Tilføyer man ”...i kosmisk sammenheng”, forvandles fortvilelsen – kanskje til komikk, noe genuint hjertesukk er det i alle fall ikke lenger. Et selvmordsbrev som inneholdt disse ”forklarende” ordene, ville ikke gjøre noen ting klarere. Filosofer og astronauter (som de eneste?) stiller spørsmålet: ”hva ville det bety dersom jorden bare forsvant?” – og måten spørsmålet stilles på, synes alltid å be om svaret ”lite eller ingenting”. Tilføyingen av ”...i kosmisk perspektiv” utretter ingenting, ettersom det kun er mot kosmisk bakgrunn spørsmålet gir noen som helst mening. Var spørsmålet: ”hva ville det bety det for oss?” var svaret opplagt et annet.

Spørsmålet er beslektet med spørsmålet om hvorvidt jorden egentlig skiller seg fra øvrige legemer i verdensrommet. I astronomisk forstand er jorden selvsagt en hvilken som helst planet. Tilla vi jordkloden en ekstraordinær betydning i astronomien, kunne det bare forklares med, og avfeies på grunn av, at menneskelige hensyn åpenbart har forurenset undersøkelsen. Men det spørsmålet von Wright legger opp til, er omtrent som følger: Dersom en romfarer fikk se jorden gå i oppløsning for sine øyne, ville han sikkert reagere med forferdelse, men hadde han hatt noen grunn til det? Altså, har han egentlig sett noe annet enn det astronomer uten opphisselse til daglig observerer i fjerne galakser?

Folk som rammes av ulykker, finner av og til trøst ved å sette dem i perspektiv. ”Jeg mistet alt, men verdens undergang er det jo tross alt ikke.” Men hva skulle denne astronauten sagt? Helt utenkelig er det ikke at han kunne mannet seg opp med ordene: ”I virkeligheten var jo jorden bare et forsvinnende støvkorn av materie. I den store sammenhengen er dette kun en pipe snus”. Men gitt at han var ved sine fulle fem, kunne han da ha tatt sine ord seriøst? Ville oppfordringen om å sette ting i perspektiv hatt noen trøstende virkning i dette tilfellet? Neppe. Noe verre enn dette kan jo ikke tenkes: Alt ville vært borte; alt astronauten kjenner og er glad i ville gått tapt i eksplosjonen, alle venner og familie; hele jorden ville forsvunnet: Den største katastrofe som tenkes kan. Å si ”den største som kan tenkes for oss”, vil være en tom tilføyelse; ikke fordi det er en underdrivelse, men fordi det er en selvfølgelighet. Hvem kunne ellers uttale seg om saken? Marsboere?

Det som skjer på fremmede planeter betyr ingenting. Men gir det mening å si at det ikke betyr noe for oss? Hva mener vi i så fall? ”Ikke oss” i motsetning til hva? I motsetning til de som eventuelt bor der? Nei, det vi er ute etter når vi sier at det ikke er en pipe snus hva som skjer her på jorden mens hendelser i verdensrommet er betydningsløse, er å avklare forskjellen mellom jorden og de øvrige himmellegemene. Det vil langt på veg si en begrepsmessig avklaring. Astrofysikere kan påvise utallige likheter og forskjeller mellom vår planet og andre; men vi ønsker så å si å finne forskjellen. Vi tenker blant annet på det at vi ikke kan kalle hendelser ute i verdensrommet ”katastrofale og tragiske” uten at det låter som en vits. Her er astrofysikken til liten hjelp. Vitenskapene hjelper oss ikke til å ta rede på hvilke ord det gir mening å beskrive jordiske og astronomiske fenomener med. Når vi ikke kan kalle en hendelse ute i rommet ”katastrofal” uten å vekke latter, skyldes ikke det at det ville vært en overdrivelse å si noe slikt. Å kalle avlysingen av et fjernsynsprogram en katastrofe, kan låte latterlig overdrevet, men her stikker komikken dypere. Sett at en flodbølge slo mot blankt svaberg. Karakteristikken ”naturkatastrofe” ville ikke bare være overdrevet (det vil ikke engang primært være en overdrivelse), men nonsens. Den alvorlige minen hvormed disse ordene uttrykkes kan aldri være annet enn en påtatt maske. Det finnes ingen katastrofer hvor verken dyr eller mennesker er involvert. Det er hva ”katastrofe” betyr. Det faktum at hendelser i det ytre rommet aldri er ”katastrofale” (hvis man da ikke sikter til Challanger-ulykken eller noe slikt), er noe av det som definerer skillet mellom jorden og resten av universet.

De begrensningene av det kosmiske perspektivet som jeg har prøvd å vise, har alle sammen med dette faktum å gjøre: Jorden angår oss på en helt annen måte enn universet for øvrig. Jordiske hendelser kan være viktige mens hendelser i verdensrommet kun er ”viktige” (i hermetegn).

Kosmos, Jorden og Livet. 3

6) Erik Bye har en sang der Gud er en liten gutt som klinker kuler med stjernene. Når han blir trett og skal hjem til kvelds, er den lille blå forsvunnet. Han leter en stund uten hell, men en kule fra eller til er ingen kjempesak. Teksten er ikke ubegripelig, Gud har jo tross alt fremdeles posen full, men vi kan ikke skrive under på ordene. Perspektivet er på en essensiell måte ikke-menneskelig: ”What is sport for the gods is not always a joke to us poor mortals,” som indiske Rabindranath Tagore skrev engang. Alle våre taler om jordiske tings kosmiske betydning, kan på en helt vesentlig måte aldri bli annet enn lek med ord. Vi jordboere må ta mangt alvorlig som guder og kosmos kan trekke på skuldrene over. Jorden er enestående i universet:

Her er vår verden, plantenes og dyrenes liv, landskapet, været, og stjernehimmelen som hvelver seg over oss. Her er vi mennesker sammen med mennesker. Kosmos er nok så veldig at alt dette i sammenligning er det rene ingenting, men kosmos er ikke desto mindre for vår viten bare en livløs ørken av veldige materielle bevegelser,

som Karl Jaspers skriver. I en viss forstand har vi mennesker alltid føttene på jorden, også når vi er ute i verdensrommet. Bare her har våre ord mening og anvendelse; bare her kan vi si vår oppriktige mening om ting. For at en diskusjon skal kunne bli alvorlig, er det en forutsetning at man når som helst kan bli avforlangt å innestå for sine utsagn. Ord for ord er ikke et utsagn som i kosmisk perspektiv er det som skjer på jorden av forsvinnende betydning, ubegripelig, ”but” – og her siterer jeg fra Raimond Gaitas bok The Philosopher’s Dog – ”when someone speaks those words, then, I think, he can say nothing serious with them in anything that looks like a genuine human interchange.” Ordene kan neppe uttrykke noens oppriktige mening.

von Wrights nonsjelange holdning fikk mange til å se rødt. Ser vi ikke at det var det kosmiske perspektivet som gav denne holdningen et skinn av troverdighet, vil vi neppe kunne protestere på noe som ligner rasjonelt vis. (Jeg tror denne blindheten er forklaringen på de mange skitne personangrepene von Wright måtte tåle.) Men, altså: hadde von Wright påstått at han personlig ikke så at spørsmålet om når eller hvordan menneskeheten dør ut skulle bety noe, ville vi neppe latt oss provosere. Vi hadde ikke engang tatt ham alvorlig. Det som gjør likegyldigheten forståelig, er det kosmiske perspektivet. I dét perspektivet forsvinner nemlig alt som er skremmende, viktig og moralsk problematisk for oss jordboere. Og nettopp av den grunnen – fordi et økologisk sammenbrudd ikke ville være en kosmisk hendelse, men noe som rammet her på jorden – kan ikke det utenomjordiske perspektivet si oss noe vi må ta med i regnestykket.

(Vi kan kanskje si at et økologisk sammenbrudd ikke bare ville være en katastrofe, men en kosmisk katastrofe -- for å forsterke uttrykket. Vi snakker tross alt om verdens undergang her. Men det er stadig mennesker som snakker. Hva folk ved Proxima Centauri eller kosmos måtte mene bryr oss ikke.)

Oppfordringen om å sette ting i perspektiv, kommer som regel når (noen mener) vi står i fare for å vurdere dem feil. Å gjøre utsiktene til en global melt-down mindre alvorlige ved å tape synet av dem i den store sammenhengen, er knapt bedre enn å gjøre det samme ved å fornekte dem. Begge deler undergraver viljen til å forhindre katastrofen. Kort sagt: Her må også filosofene holde føttene på jorden!

7) Av og til vil man bruke frasen ”Jorden er ikke universets sentrum!” omtrent slik man bruker ”Du er ikke alene i verden, det finnes andre mennesker også!”. Bakenfor den påminnelsen ligger det som regel en oppfatning av at vedkommende oppfører seg hensynsløst. Små barn (av og til voksne også) blir irettesatt på den måten. Håpet er å åpne barnets forståelse for sin plass i verden, for så å endre sin atferd deretter. Men det er vesentlige forskjeller mellom det å oppdra mennesker og det å oppdra menneskeheten. Det er langt fra klart hva utsagnet ”Stikk fingeren i jorden og kjenn hvor dere står!” betyr når den rettes til menneskeheten. Vi har nokså klare formeninger om hva det vil si at et barn oppfører seg som om det var verdens sentrum (det heter sågar at de fleste barn gjennomgår en fase som små keisere) og vi har en nokså klar forståelse av hva det innebærer å gjøre seg ferdig med denne fasen. Men hva vil det si at noen oppfører seg som om menneskeheten var universets sentrum? Eller for den del: at menneskeheten oppfører seg slik? Hva gjør vi feil, og hvordan burde vi oppføre oss? Det er mildt sagt vanskelig å si hva en passende menneskelig oppførsel i kosmos ville være. Enda sterkere sagt: Det er vanskelig å se at denne forestillingen gir mening i det hele tatt. I normale sammenhenger finnes det ingen bruk for utsagnet ”du/dere må ikke tro at du/dere er noe i kosmos!”

Betyr dette at frasen ”i kosmisk perspektiv...” aldri er god? Nei, den har sine anvendelser. I astrovitenskapene har den en selvfølgelig plass. Så lenge poenget er å påpeke det fysiske størrelsesforholdet mellom oss og universet, er utsagnet uproblematisk, men også av liten verdi. Som faktaopplysning vil utsagnet kun avføde et ”ja, selvsagt” til svar. Kan det kosmiske perspektivet noensinne bidra til innsikter av reell verdi?

Man kan oppnå – ofte tror jeg også det er hva man ønsker – å bevirke en viss ydmykhet: Løft blikket! Vi er ørsmå i kosmos; vi er ørsmå deler av noe uendelig stort! Jeg tror det Jaspers (for den del også von Wright) ønsker, er å la leseren se, hva forfatteren Saint-Exupéry kalte skjebnens ansikt, da han surt beskrev en papirflyttende kontorist: Du ser ikke deg seg selv som en ”beboer af en planet, der kredser i rummet, du stiller dig ingen af de spørgsmål, som ikke kan besvares, du er en lille borgermand fra Toulouse.” Oppfordringen om å løfte blikket skal bevege leseren til en slags eksistensiell ydmykhet. Man ønsker at gribe læseren i skuldrerne, medens der endnu er tid.

Det kosmiske perspektivet kan nok brukes av enkelte til å nedvurdere og relativisere alt som skjer på jorden, ja, kaste dritt på den; men det kan også gjøre at alt fremstår som mer underfullt og betydelig. Det er dette jeg finner mest interessant, ja, nesten paradoksalt: at vi, etter en slik fantasireise gjennom det livløse universet, kan vende hjem igjen (forutsatt at vi faktisk finner tilbake, selvfølgelig) med en økt forundring og glede over vår lille tilværelse her på jorden. Omtrent slik et langt opphold under vann kan lære oss å sette pris på den luften vi trenger for å puste. Forundringen og gleden kan komme styrket ut av konfrontasjonen med universets golde velde, og bli en holdning til livet. Det kosmiske perspektivet kan styrke ærefrykten for at det finnes noe sånt som liv, og bevege oss i retning av bekymring og omsorg for våre medskapninger. Sånn kan det kosmiske perspektivet også være fruktbart i forbindelse med problemer her på jorden. Perspektivet kan (forutsatt at det anvendes med den eksistensielle ydmykheten det er ment å vekke) få oss til å se de globale miljøtruslene i et skarpere relieff. Mot det tomme kosmos fremstår vår ørlille oase av liv og det faktum at vi mennesker deler den med dyr og planter som noe fantastisk – og noe fantastisk verdifullt.