Holiday Surprise.

Last night I was informed by the organizers that my post had won 3QD's Top Quark Prize for 2015. What a surprise!

Happy New Year everyone!

Ordinary critical intelligence.

Are there any readers of this blog who don't also read Language goes on holiday? Well, stop being in that category, and go check it out! In any case, this post is meant for you. I was thinking of writing a follow-up to my previous entry, but then gave away my good points commenting over at Duncan Richter’s. Rather than rewriting my arguments, I decided simply to post a gently edited version of the comments here.

 

***

Richard Taylor has written:

Students of philosophy learn very early -- usually first day of their course -- that philosophy is the love of wisdom. This is often soon forgotten, however, and there are even some men who earn their livelihood at philosophy who have not simply forgotten it, but who seem positively to scorn the idea.

I was, when writing that previous post, hoping to make use of this quote but in the end deiced to drop it because I didn’t know what to do with it. I have myself never heard anyone profess such disdain, but have attended lectures where this wouldn’t have surprised me much. This attitude seems to me connected with the danger of dogmatism. One form of dogmatism which concerns Taylor is the idea that philosophy really is (or should become) like the sciences. When Peter Hacker presents philosophy as a set of techniques, this sounds too mechanical, as you [D.R.] write, but doesn’t it also, and not incidentally, suggest a model of philosophy rather too close to that of the sciences? (This is surprising because Hacker too, both previously and again in this essay, has been fighting this very model.)
 
Academic philosophers sometimes feel a need to defend their subject, which is easily understood given the worldwide trend of cut-backs in the ”unprofitable” humanities departments. However,  inflated rhetoric is hardly the best way to make non-philosophers see things differently. As Miranda Fricker once remarked: "I think it is a bit ludicrous when people defend philosophy on the grounds that it teaches you how to think. That is extraordinarily insulting to other subjects!" This is partly why I too react against such claims. But I also think philosophers, with such claims and claims about the expertise a philosopher acquires, give the wrong impression of what philosophical thinking actually is.

 

Historians of philosophy often regard the subject as to have been invented by the ancient Greeks. When one's objective is to trace the understanding of philosophy as a more or less academic discipline with theoretical ambitions back to its origin, this story seems about right. However, philosophy has other (and deeper, yet more mundane) roots too. I am inclined to see philosophizing as a natural feature of human language use. Questions like “What do you mean?” and “What are the grounds for that claim?” were after all not invented by Thales. Nor are they something we first encounter at university. Someone might question our words whenever we say anything. Thus can the most casual dinner table conversation suddenly transform into a discussion or a probing investigation into the structure of our consepts. (The tools needed to resolve such situations are not theories produced at philosophical institutes, but ever-present to all competent language users in the language we share.) Philosophy -- understood as the application of ordinary critical intelligence -- is as ancient and as evenly distributed as language itself -- though some do of course exercise their critical faculties more than others.

In short, philosophers don't really do anything that non-philosophers can't do, and they don't necessarily do it better, but they ought at least to do it better than they themselves did it before they started studying and practicing philosophy, and they ought to do it without some other mission. [D.R.]

Agreed. Still, philosophers are often asked to sit on expert panels. In Norway, Knut Erik Tranøy headed several committees on medical questions; Mary Warnock has done the same in England. As far as I am able to judge, both have done great jobs; but, frankly, I believe this is more thanks to who they were and their personal characters than to their educational background. This issue has been at the front of my mind lately because I currently am in the middle of the process of applying for a position as a researcher in bioethics at my old university. If I am qualified for this job, which I think I am, this is not because I possess any philosophical (or ethical) expertise (whatever, if anything, that is); but rather because I have an interest in that field, have read a fair amount of the literature, both good and bad, and because I care about finding out which is which.

Thinking Film.

I would just like to draw attention to this new blog, where Rupert Read and Phil Hutchinson in collaboration with television resarcher Vincent Gaine will be philosophising with and about films. 

What I Draw from Drawing.

As you may have noticed, lately I have posted some of my own drawings on this blog. (I have done this once or twice before, even linked to my never-to-be-completed web page my "art".) Even though this is little more than showing off, or making a fool of myself, as the case may be, I have discovered that I enjoy seeing my doodles out there, so I may continue submitting sketches and drawings to my regular posts in the future.

What then do I draw from drawing? I am not sure, exactly, apart from the fact that I love doing it. But give me a little time, and I should be able to come up with some intellectually more respectable reasons for yielding to my lust. Drawing clearly has to do with perception. Drawing is mostly seeing correctly. When I am sketching, especially when drawing from life, I am concentrating on perceiving only what I perceive, not what is supposedly there. This exercise may have some spill-over effect to my other interests. Drawing sometimes feels like fighting certain temptations, not unlike doing philosophy. Wittgenstein's warning, "Don't think, but look!" (PI 66) is just as useful to an artist as it is for the philosopher. Don't think that this a hand, and that hands have five fingers on them, but look -- study the shape of the object in front of you, how does it appear from this particular perspective, don't draw what is hidden from view, how many fingers do you actually see, and so on. Drawing, therefore, is learning to see. You learn to trust your own eyes -- not blindly(!), but because you know you have made your vision more reliable through hours of concentrated practice. Kids running around can of course be disturbing. This kind of disturbance, however annoying it may be, is not really why concentration is essential to drawing, however. I am thinking more of silencing my own voice than shutting out those around me. Again, there is a similarity with philosophizing. Drawing too, some say, is a quest for understanding. This is often true, I think -- and as with philosophical understanding what is required is not so much analyzing tools and a talent for categorization as a simple will to listen. A good drawing session has the form of a conversation. The draughtsman too has things to say, obviously, but there is always the danger of becoming a talkative know-it-all who doesn't take other opinions seriously. Sometimes we scrutinize someone's ideas in search for symptoms. This might result in a diagnosis. That is what understanding someone means in psychiatry. But this is not conversing. The understanding of someone that might come from a genuine conversation, i.e. when we are tuned in to each other the right way, is more akin to becoming familiar with each other, getting, as we say, to know that other person. When drawing, particularly when drawing from life, I am, in similar fashion and for similar reasons, trying to calm down my own voice, telling me this and that about whatever I am looking at, in order not to interrupt the object in front of me. Another name for this efferent concentration, the other-directed concentration I am aspiring to when drawing from life, is attention. "Attention," according to Simone Weil, "is the rarest and purest form of generosity." So there you are. Yielding to a lust contributes to my virtuousness!

Enough rambling!

This will never become an art blog, let alone a blog devoted to investigations of the act of art making, because, as you will appreciate by now, I have a hard time expressing (in understandable terms) what drawing is, what it means to me and what one can learn by it. One who manages to just that is John Berger. He truly knows what he is talking about, both as an artist and as an art historian, and his writings are always eloquent and a pleasure to read. In particular I have enjoyed, obviously, Berger on Drawing. His book About Looking, which is less devoted to drawing, but discusses photography, perception and art in more general terms, is also inspiring -- and it opens with the, by now, classic essay "Why Look at Animals". Ways of Seeing, first published in 1972, has been highly influential in that it focuses on, and to some extent has altered, how we look at pictures. I have yet to read Bento's Sketchbook, with the subtitle "How does the impulse to draw something begin?", but as it promises reflections on sketching soaked with philosophy, Baruch (or Bento) Spinoza's in particular, the book sounds almost too good to be true: "Bento's Sketchbook is an exploration of the practice of drawing, as well as a meditation on how we perceive and seek to explore our ever-changing relationship with the world around us."

There is any number of good how to-books out there, books that teach you different techniques, what pencils and brushes to use, how to achieve certain effects and so on; but the best book I know of that aspires to teach people to use their eyes, is Betty Edwards' book Drawing on the Right Side of the Brain. I bought my copy on a visit to the US many years ago, and made good use of it. This is very much an anyone-can-learn-how-to-draw-properly kind of book. Like learning how to read, it doesn't require any special gift, nor is there any mystery about it -- it is just a matter of learning to do certain things the right way. As the title suggests, the book is based on some theory about the two brain hemispheres having different capabilities, one side specializing in linguistic tasks, the other in visual-spatial. Edwards makes claims to the effect that the linguistic side is too dominating, and that this is what needs fighting if we are to learn how to draw anything but stylized images of things. I don't know how well supported these theories are, and frankly it doesn't matter. Who cares whether the theory is true or false, so long as the treatment works? I always thought the theoretical parts of the book unnecessary. You do not need to tell a child anything about its brain for the reading exercises work. In Norwegian the book is titled Å tegne er å se, which translates as "Drawing is seeing", and that is quite enough for me.

Here is a youtube video based on the book:

Bladet fra munnen.

Jeg har lite å meddele i dag, utover denne unnskyldningen for mitt lange fravær. Jeg har hatt mye å gjøre denne måneden, og så har begge ungene vært syke, og så har vi hatt overnattingsbesøk og i skrivende stund er jeg selv slått ut av influensa. Men nå er i det minste tausheten brutt. Jeg jobber med et par skikkelige innlegg, som forhåpentligvis vil bli ferdig i løpet av ikke så lang tid. Ellers kan jeg opplyse (den som ikke har fått det med seg) at Europa fra og med i går har forbudt all kosmtikk testet på dyr. I går kveld så jeg også en dokumentarfilm om mobbing som (sammen med febertoktene) holdt meg våken store deler av natten. Jeg kan ikke annet enn slutte meg til Birger Vestmos dom: Bully er filmen alle barn, foreldre og skoleansatte bør tvinges til å se.

Løp og stem!

3 Quarks Daily avholder årlig en bloggkonkurranse i ulike kategorier. Har du vært innom mine Orienteringsforsøk i løpet av den siste uken, vet du sikkert at et av mine innlegg er nominert i kategorien beste filosofiske blogginnlegg. (Ja, ja, ok, det var jeg selv som sto for nominasjonen.) Nå er det tid for stemmegivning. Valglokalet holder åpent til Fredag 14. september klokken 11.59 pm New York-tid.

Her er de førti nominerte. Jeg har ikke på langt nær lest alt, men flere av de tekstene jeg har kikket på har vært interessante. Mitt innlegg er nummer 22 på listen. En lenke til stemmeurnen finner du like over listen, eller du kan klikke her. (Her er ikke tekstene lenger nummererte, så du må kunne alfabetet og vite hva din favorittblogg heter.)

Jeg har ingen ambisjoner om eller tro på å nå opp i selskapet, men det hadde vært morsomt å få noen stemmer, om ikke fra andre, så fra venner og kjente og fra folk som leser bloggen min fra tid til annen. 

6930 and counting.

I følge den offisielle besøkstelleren nærmer Orienteringsforsøk seg treff nummer sju tusen. Sju tusen på to år betyr 3500 i året og et gjenomsnitt på ti besøk om dagen. Ikke dårlig for en norskspråklig filosofiblogg. Noen dager er mer travle enn andre, selvfølgelig. I sommer var trafikken laber, med kun en håndfull besøkende per dag. Den siste uken har statistikken fått en oppsving. At jeg har skrevet et par innlegg på engelsk har naturligvis bidratt til dette. Forleden dag nominerte jeg (selvnominasjon synes å være normen) Meaning and Mortality til 4th Annual 3QD Philosophy Prize. Jeg anslår vinnersjansene som små, men håper naturligvis at statisitkken som følge av dette, skal skyte i været straks det åpnes for stemmegivning senere i dag, og at statistikken -- mer presist: at DU og alle andre som leser dette -- skal stemme mitt forslag frem til seier. En viss økning har jeg faktisk registrert allerede. Skjønt jeg er usikker på hvor pålitelig denne statistikken er. Andre tellere opererer med andre tall. Clustrmap og Motigo webstats registrerer som regel (men ikke alltid) færre treff enn min egen teller. (Bloggurat fører primært statistikk over hvor mange unike lesere bloggen har hatt i løpet av siste uke.) En del av forskjellen skyldes kanskje at noen registrerer virtuelle besøk, mens andre kun teller treff fra pc'er med klar adresse. Men dette er ikke hele forklaringen, for de statistikkene er heller ikke enige om hvor disse besøkende kommer fra. Med så mye usikkerhet, velger jeg å feste lit til bloggers teller, ikke minst fordi jeg da trolig kan sprette sjampanjen for nummer 7000 til helgen!

Gammel vin i nye skinnsekker.

Som alle ser, har jeg gitt bloggen nye klær i et forsøk på å gli bedre inn i mitt nye lokalmiljø. Jeg vurderte å skifte navn i samme slengen. "Orienteringsforsøk" var noe jeg fant på i all hast fordi en blogg jo må ha et navn (og fordi jeg har sans for Wittgensteins beskrivelse av filosofiske problemer som orienteringsvansker), men jeg har aldri vært helt fornøyd med det valget. Alternativet jeg har tenkt på, er "Filosofiske smuler" etter Kierkegaards bok med samme navn. Jeg har alltid likt den tittelen; dens upretensiøse anslag hadde dessuten passet ambisjonsnivået for denne bloggen utmerket, men alle kjennetegn kan ikke forandres på én gang hvis den som kommer på besøk skal kjenne seg igjen. Så navnet får stå, inntil videre i alle fall. Innholdet skal uansett være omtrent som før.

Det nye mottoet lyder som noe reklamebransjen har funnet på -- men til forskjell fra Carlsberg ("Probably the Best Beer in the World"), har jeg probably dekning for mine ord.

On Top of the Philosophy World?

Longyearbyen er blant verdens nordligste bosetninger og den aller nordligste av en viss størrelse. UNIS eller Universitetssenteret på Svalbard, som ligger for enden av gaten vår, er verdens nordligste utdanningsinstitusjon. I den andre enden ligger verdens nordligste skole, og omtrent midt imellom ligger Fruene Kaffe- og Vinbar, som kaller seg verdens nordligste café -- så kanskje jeg heretter kan skryte av å drive verdens nordligste filosofi-blogg?

Il faut cultiver notre jardain.

Jeg har "alltid" notert mer eller mindre filosofiske strøtanker, observasjoner og kommentarer til nyheter, filmer jeg har sett og bøker jeg har lest. Før i tiden hadde jeg bestandig en liten notisbok for hånden, skulle tanken slå meg. Mange har nok sett meg på bussen, på parkbenken, mellom hyllene i matbutikken, ja til og med vandrende gatelangs med penn og nese nede i en fillete notisbok. Redselen for at tanken skulle gå i glemmeboka var ikke hele forklaringen, jeg tenker også bedre med penn og papir. Jeg har så lett for å bli distrahert. Jeg kan gyve løs på alvorlige spørsmål, men hvis ingenting holder meg på plass, kan jeg "våkne opp" i en eller annen triviell bakevje uten å ane hvordan jeg havnet der. Å skrive er en måte å disiplinere tankene på. Simone Weil har sagt noe om dette -- om skriving som en form for konsentrert fordypning. Mer kritisk er jeg også når jeg skriver. Så lenge tankene befinner seg inne i hodet har de et drømmeaktig skjær over seg. De forekommer meg ofte bedre enn de faktisk er. Jeg setter dem ned på papiret for å prøve om de holder. Ganske ofte sprekker de i dagslyset.

"Jeg tenker faktisk med pennen, for mitt hode vet ingenting om det min hånd skriver," sier Wittgenstein et sted. Jeg er usikker på hva dette innebærer. Wittgenstein mener neppe at filosofi er en form for automatskrift. Hvis følelsen av å være et slags medium er tegnet på genialitet, kommer jeg heller aldri til å forstå. Et annet sted sier han imidlertid: "Når jeg skriver, foregriper jeg ofte min tanke." Dette virker som en beslektet bemerkning, og denne erfaringen kan jeg dra kjensel på. Å sette en tanke på papiret setter ofte noe igang. Pennen løper løpsk med assosiasjoner, forbehold, innvendinger og moteksempler. Jeg aner ikke hva som befinner seg rundt neste sving. Å skrive fortoner seg ofte som en oppdagelsesferd.

Disse notatbøkene mine hadde likevel alltid noe uforpliktende ved seg. Jeg hadde ingen leser å tenke på. Det var aldri meningen å vise notatene til noen. Det var kun meg og tankene mine. Å administrere en blogg har strammet opp skriveriene. Å gjøre seg forstått er noe annet enn å gjøre sine tanker om til bokstaver: man må sette tankene inn i en sammenheng så også andre kan se deres betydning -- leseren aner jo ikke hva jeg gikk og tenkte på der og da: jeg må vise hva jeg mener; å skrive for andre innebærer også å gi tankene en form, organisere dem i en rekkefølge og finne formuleringer som andre (og for meg helt ukjente) personer kan ta stilling til. Bloggingen har med andre ord gjort skribleriene mine mer raffinerte.

Å administrere en blogg forplikter også på andre måter. Går det for lang tid siden forrige innlegg, begynner jeg aktivt å lete etter ting å skrive om. Dette er i grunnen ganske pussig, for jeg skylder jo ingen å drive med dette, men det er akkurat som om bloggen trenger vann med jevne mellomrom. Dette innlegget, for eksempel, har vært en slik dråpe i nøden. Det har liksom blitt min oppgave å forhindre dette filosofiske hjørnet av verdensveven fra å visne hen og dø.

Ny blogg.

Lars Hertzberg har en engelskspråklig blogg, Language is things we do. Denne er mer akademisk enn Betänkligheter. Primært skal han her diskutere spørsmål om språkets kraft og kraftløshet. Planen var lenge -- altfor lenge? -- å skrive en bok. Nå har Hertzberg fulgt Pär Segerdahls oppfordring og opprettet en blogg i stedet.

"Ny" blogg.

Jeg oppdaget nylig at Pär Segerdahl siden oktober i fjor har drevet en etikkblogg. Segerdahl er professor og leder for Centrum för forsknings- & bioetik ved Uppsala Universitetet, og forfatter av flere flotte bøker, blant andre Djuren i kulturen, som jeg anbefalte her, og Språkteorier och språkspel. Innleggene har til nå handlet mye om forskningsetikk og -politikk, med særlig vekt på bioetiske spørsmål, men flere av innleggene har også drøftet etiske og filosofiske spørsmål av mer generell art. Jeg har ikke lest alt ennå, men bloggen virker verdt en titt for forskere og folk i helsevesenet, og alle andre med interesse for såkalt anvendt etikk. Et utvalg av innleggene publiseres også på engelsk. .

Sex. Kjendis. Skandale.

Jeg oppdaget i går at jeg har publisert 99 innlegg på bloggen. Dette er nummer 100. (Bloggen nærmer seg dessuten ettårsdagen: premieren var 14. november 2010). Når man passerer slike milepæler er det vanlig å stoppe opp, ta en pause og se seg tilbake, før man eventuelt tar ny sats.

Når jeg står slik og skuer bakover på det første året, ser jeg tre nokså tydelige tendenser. Den ene trist, den andre gledelig. (Den tredje kommer jeg tilbake til, men kan alt nå avsløre at den forklarer dagens overskrift.) Først det triste. I begynnelsen fikk jeg mye respons på det jeg skrev, enkelte innlegg var oppe i et tosifret antall kommentarer. Åh, det var tider, det! Men, som det heter, hvor lenge var Adam i paradis? Til nyttår, omtrent. Siden har det vært lavtrykk på kommentarfronten, med denne solskinnsdagen i slutten av mars som et minneverdig unntak. Det gledelige er at besøkstallet i den samme perioden har vist motsatt tendens. Ikke bare stiger det totale antallet besøkende (det skulle bare mangle), men også -- røflig -- måned for måned. Fellesferien var agurktid også her på bloggen, noe besøksstatistikken tydelig bærer preg av, men stort sett har besøkstallet steget hele veien, med august og september i en klasse for seg.

Dette bringer oss til punkt nummer tre. Det er nokså tydelig at enkelte innlegg trekker flere lesere enn andre. Aktualitet synes å være en nøkkel. "Demokrati i Libya" ble lagt ut mot slutten av mars. Mange var innom den gang. Og nå, etter en lengre dødperiode, er det plutselig liv igjen og innlegget seiler opp på andreplass. Den suverene eneren er "Hva skal du stemme i høst?". Teksten ble publisert 20. august. På to dager var ukekvoten fylt. I tiden frem mot valget var det flere lesere innom dette ene innlegget enn det var innom hele bloggen i sommermånedene. Mange ble sikkert skuffet. En god del fant innlegget ved å spørre google "hva skal jeg stemme" og "hva bør jeg stemme i høst" og lignende. De fleste hadde kanskje håpet å finne en enkel oppskrift på godt valg  -- overskriften kunne jo gi forhåpninger om det -- i stedet fant de et innlegg som stilte spørsmål ved nettopp slike forhåpninger. Pytt, pytt. 

Men nå som årsregnskapet skal gjøres opp: hva har jeg lært? Åpenbart ikke å holde liv i kommentarspaltene, i alle fall. Løsningen er antagelig bare å skrive bedre og mer interessante tekster. Men det er, som det heter, lettere sagt enn gjort. Jeg har imidlertid lært å sette pris på stadig stigende popularitet. Det er derfor jeg, nå som oktober går mot slutten, med skrekk forstår at hvis jeg ikke gjør noe -- og det kvikt! -- så vil den pene oppadstigende pilen fra august og september få seg en stygg knekk.... Catchy overskrifter har vist seg å selge.

Derfor: Sex. Kjendis. Skandale.

God and the Meaning of Life.

I det siste har jeg bare så vidt holdt min egen blogg gående. Jeg har lest, men ikke kommentert på andre blogger. Jeg skulle vie meg fullt og helt til arbeidet med Natur-spørsmålet. Men utsettelse kan føre godt med seg. Takket være nettsufing har jeg denne uken oppdaget et par nye Wittgenstein-blogger som virker interessante, Philosophical Investigations og  Understanding Wittgenstein. På A Piece of Coffee skriver Toby Simmons under overskriften "The Absurdity of Life without God" et tankevekkende innlegg om ateisme og troen på gud. Her er en noe bearbeidet versjon av min kommentar fra tidligere i dag.

***

Simmons writes that life without God is absurd. I’m sure that many atheists proudly would reply that they much prefer the absurdity of their godless life to a life of lies. Consider the objection: "What good does the belief in God do? Surely, the real question is whether this belief is true or not!" Now, let me be clear, I’m not making this objection myself. I just wonder if perhaps his post lends itself to this kind of demands for empirical evidence of God’s existence, that Richard Dawkins and his ilk never fail to bring up.

I’m no believer. I do not believe in God, nor do I believe that He doesn’t exist. I'm no atheist in that sense. Nor am I an agnostic -- hesitating to commit myself either way until the matter has been settled by reason and evidence. This way of framing the God-question, frankly, doesn't appeal much to me. It sounds, strangely enough, too similar to the dogma of the Roman Church. Wittgenstein once wrote that this dogma -- that the existence of God can be proven by natural reason -- would make it impossible for him to be a Roman Catholic: "If I thought of God as another being like myself, outside myself, only infinitely more powerful, then I would regard it as my duty to defy him." As far as I understand it, I think I share this view. So, when I say that I don't believe in God, the explanation isn't that I see no reason for belief; the explanation is rather that I'm not sure I understand the question. I don't know what believing in God is, much less whether I believe it or not. I don’t see what difference this belief makes. How does a life with God differ from a life without, for instance? I wouldn't know. In short, when asked whether I believe or not, I have no idea what an answer (whether positive or negative) would look like. If I found God today, let us say, could my life go on just as it did yesterday, only with this slight change, that I now believe that something called "God" exists? I guess not. (If it could, I don't see the point. I would be tempted to claim, in such a case, that nothing of importance had happened.) But looking at friends and relatives who claim to believe, doesn’t help my understanding much. On the surface their lives seem quite similar to mine. Many of them don’t even go to church. Were I ever to find God, my life would be radically changed (or so I imagine), but I am utterly unable to imagine what that life would be like.

The world would look differently to me, no doubt, but how? I freely admit that life does strike me as pointless and absurd at times. I’m not convinced, though, that this is because I have no good answer to the question of why there is something rather than nothing. It may be. On the other hand: is a Christian life -- provided with such an answer -- entirely free from this sentiment? Surely that's not right. It may be that a Christian's feeling of pointlessness has a different shape and intensity than a non-believer's, maybe it has the extra dimension of being a sin, for instance? And maybe this difference shows itself in the way a believer and a non-believer solves this problem? A Christian might perhaps shake off her discomfort with the conviction that God has made this world for a purpose, how bleak and pointless things may appear to mortal eyes. Whereas I find other things to occupy my thoughts with -- caring for my kids, for instance, which, by the way, is a source of great joy to me, and serves me with a relatively robust feeling that my life is worthwhile after all.

Finally. Is God really necessary for there to be a life after death? Toby Simmons seems to suggest that, but I don’t see it. Couldn’t we just imagine death as a door between two adjacent rooms, and that this could go on for ever and ever? I grant that there wouldn’t be much purpose, in the Christian sense, in this, but there wouldn't be death either. A skeptic like Dawkins would perhaps say: “I don’t see any reason why I should believe there is any life after death. But if I were to believe it, why on earth should I choose or trust your Christian version over, say, the Buddhist one?” That's not what I would say, but I think I know where this question comes from. I guess my attitude towards this issue, again, is similar to that of Wittgenstein: "The real question of life after death isn’t whether or not it exists, but even if it does, what problem this really solves." And I honestly do not see the answer. With or without God.

Lei layout'en...

...så jeg prøver denne en stund. Funksjonene skal være de samme. Innholdet likeså. Same shit, new wrapping, er det dét det heter? Vesentlige endringer er med andre ord ikke gjort -- bare nye farger og andre sekundære egenskaper. Bokhyllene var tungen på vektskålen.

Hjemlengsel hjemme.

"A philosophical problem has the form of homesickness in my easy chair." En mulig alternativ epitaf for denne bloggen? Jeg liker aforismen. Men da burde bloggen hatt et annet navn. "Avslapningsforsøk"? Ikke helt blink, kanskje. Hva med "Ørelappstolvariasjoner"? Eller "Veien hjem"? Eller, hva med "Husarbeid"?

Hvorfor blogging?

Når jeg blogger lurer jeg ofte på hvem jeg skriver for. Før skrev jeg bare for skrivebordsskuffen (eller harddisken), så dette er et steg ut i det halvoffentlige rommet, men hvorfor? Er det noen der ute som bryr seg? I dystre stunder tenker jeg på bloggingen som utsending av flaskepost. Jeg hiver en tanke ut i cyberspace. Hva er egentlig meningen med det? Men nå er det alltids noen innom bloggen min -- et sted mellom ti og tjue personer daglig, men jeg vet lite om hva de gjør der, hvor lenge de blir eller hvilke (om noen) tekster de leser. Sånn sett er blogging kanskje i slekt med skribling på offentlige toalettvegger (tenker jeg i lysere stuner). Også der hender det, ser jeg, at forfatteren får svar. Men også dette er en urettferdig sammenligning, tror jeg, ikke minst overfor mine kommentatorer; for de tilbakemeldingene jeg får er (foruten frie for obskøniteter) stort sett interessante -- de utdyper, modererer eller stiller det opprinnelige innlegget i et nytt lys, eller de er i det minste vel verdt å tenke over.

Før jeg begynte å blogge i fjor høst hadde jeg kun vage forestillinger om fenomenet. Kunnskapene stammet fra media, og i Norge er det stort sett kjendis- og moteblogger som omtales på spalteplass. Blogging, trodde jeg, var kun for pubertale narcissister med et sterkt ønske om å bli sett. Jeg hadde riktig nok i lang tid fulgt Lars Hertzbergs Betänkligheter. Hvor mange som leser ham aner jeg ikke, men innleggene hans høster ikke mange kommentarene. Trolig var det noe av grunnen til at jeg aldri hadde tenkt på dette som en blogg.

Da jeg for alvor oppdaget filosofiske blogger, trodde jeg dette var noe helt nytt. Litt ettertanke avslørte imidlertid klare paralleller til en eldgammel filosofisk sjanger -- det filosofiske brevet. Seneca, Cicero, Descartes, Rush Rhees (og mange flere) har alle sammen brukt brevet til utveksling av filosofiske tanker med kolleger andre steder i verden. Sjangermessig befinner det filosofiske brevet seg et sted mellom den muntlige diskusjonen og den akademiske publikasjonen. Man får mer tid til å fordøye nye tanker og til å formulere sine svar enn i samtaler, samtidig som brevet er mindre strengt og mer åpent for utprøving av tanker enn bøker og tidsskriftsartikler er. Men bloggen er noe mer enn bare en revitalisering av en gammel ærverdig sjanger. Den har helt klare fordeler. For det første er bloggen uavhengig av postvesenet, så svarene kommer relativt raskt. For det andre kommer svarene fra mange hold. Et innlegg sendes ikke til én adressat, men er åpent for alle interesserte, det samme er kommentarene. Da jeg innså alt dette, var det gjort. Nå oppfatter jeg blogging som særlig egnet for filosofer.

I fjor høst leste jeg Wittgenstein at His Word, og fant på den måten frem til Duncan Richters blogg, Language goes on holiday. Her, og ved hjelp av hans blogganbefalinger, oppdaget jeg at på de beste bloggene kommer det av og til i stand reale diskusjoner med flere deltakere. De er rene diskusjonsfora. Det var dette som gav meg lyst til å forsøke sjangeren selv. Norsk er et lite språk, men det er mitt språk -- men ikke bare mitt, så hvis jeg holder det gående så kanskje en dag....

Blogganbefalinger.

Advarsel: Dette innlegget består stort sett av skryt av bloggen min, ikke rent selvskryt vel å merke.

Jeg fant omtale, eller -- ehem -- anbefalinger, av bloggen min på et mildt sagt uventet sted. At folk bosatt i USA leser det jeg skriver er selvsagt svært overraskende; men at en filosofiprofessor Over There leser bloggen min, og dertil finner den så givende at han mener det er bryet verdt å lese innleggene mine, om nødvendig ved hjelp av Google Translate på tross av all språkvask, gjetting og ekstra tolkningsarbeid dette innebærer, er mer enn overraskende! Det samme må sies om det å bli nevnt i samme åndedrag som Lars Hertzberg, en av de nålevende filosofene jeg selv har lært aller mest av.

La meg bruke denne anledningen til varmt å anbefale Duncan Richters blogg language goes on holiday. Foruten tankevekkende innlegg fra Richter selv (opptil flere ganger i uken), har bloggen en rekke faste kommentatorer, noe som ofte avstedkommer svært interessante diskusjoner. Det var denne bloggen som gav meg lyst til å forsøke selv. Den tilhører mitt daglige lesestoff.

(For andre blogger jeg følger, se listen til høyre.)