Storebror -- se oss!

Oslo opplever en forferdelig bølge av overfallsvoldtekter. 48 tilfeller er anmeldt hittil i år; det er mer enn for hele landet i 2010. Mange tar derfor til orde for flere overvåkningskameraer i byen. I København skal dette ha virket preventivt. Andre er skeptiske. Datatilsynet frykter et overvåkningssamfunn. De vil ikke at Storebror skal se oss hele tiden. "Storebror" er, som de fleste vet, et begrep hentet fra George Orwells bok 1984.

Man kaller det overvåkningskameraer, men dette er en betegnelse man skal være forsiktig med. Det man ønsker er flere kameraøyne til å våke over Oslos gater. Det er vanlig å kalle slikt overvåkningskameraer. Men begrepet "overvåkning" blir også ble brukt om Stasis virksomhet i det gamle DDR. Mitt inntrykk er at det ofte er denne siste assosiasjonen som gjør motstanden mot forslaget så engasjert.

Dette bunner i uklar tenkning. Et overvåkningskamera alene innebærer ikke "overvåkning" i den tunge betydningen av ordet. "Kameraøye" er kun en metafor. Et kamera verken ser eller registrerer noe som helst. Det er det mennesker som gjør. Men å bli sett av mennesker er jo heller ikke noe problem. Det skjer hele tiden. At noen ser oss gjennom et kamera gjør ingen vesentlig forskjell. En forskjell er kanskje at da vet vi ikke at vi blir sett. Men det samme gjelder også om noen sitter oppe i et vindu og ser ned på gaten. Ikke engang at det blir gjort opptak av oss betyr overvåkning i noen alvorlig forstand. I Oslos gater er det jo fotografer overalt. Turister tar skrytebilder av seg selv foran Slottet. Foreldre filmer poden som står på skøyter i Spikersuppa. Ingen aner hvor mange filmer og bilder de er med på, men vi vil vel ikke kalle dette et problem, i alle fall ikke et overvåkningsproblem? Datatilsynet mener problemet er det store antallet kameraer som er foreslått. Selvsagt kan tanken på alltid å være synlig være ukomfortabel, men å avvise forslaget om mer lys og flere gatekameraer i Oslo fordi man ikke ønsker et overvåkningssamfunn virker nokså søkt. "Overvåkning" er ikke et tema der kvantitet før eller senere går over i kvalitet.

Jeg har akkurat lest 1984 på nytt. (Jeg hadde glemt for en fantastisk bok dette er! Jeg vil kanskje skrive et eget innlegg om boken.) Her finnes overvåkningskameraer, eller så kalte telescreens, over alt. Men dette alene gjør ikke 1984 til en fortelling om et overvåkningssamfunn. Det avgjørende er hva alle kameraene blir brukt til. Poenget er treffende uttrykt på norske Wikipedia: "Overvåkning er den aktivitet som mennesker gjør for å samle informasjon om atferd, aktiviteter og hendelser utført av andre mennesker og dyr." Det er samlingen som er problemet. At noen kan se folk passere et visst punkt, gjør ikke disse folkene overvåket. Ubehaget begynner når noen noterer hvem som går forbi, hvor ofte, sammen med hvem og så videre. Overvåkning er at det opprettes mapper med våre navn på, hvor all informasjon om oss samles for å kartlegge våre aktiviteter, eventuelt, som i 1984, for å kunne kontrollere og styre vår atferd. For å avgjøre om noe er overvåkning eller ei spiller det liten rolle hvordan innsamlingen foregår. Kameraer og andre tekniske innretninger gjør naturligvis innsamling lettere, men det er altså ikke her problemer ligger. (I DDR foregikk mye av overvåkningen ved hjelp av angiveri, og, som i filmen Das Leben der Anderen, ved lytting gjennom veggene til folk. Systemet var ikke mindre infamt av den grunn.)

Noen frykter at et stort antall kameraer gatelangs vil begrense vår bevegelsesfrihet. Vissheten om et kamera kan unektelig legge bånd på oss. Ting vi nødig gjør foran andre mennesker gjør vi heller ikke foran et kamera. Vi piller oss ikke i nesen eller klør oss bak foran et kamera -- ikke fordi slikt blir sanskjonert, men på grunn av sosiale normer --, men hvordan i alle dager kan noen tro at utplassering kameraer vil hindre normal menneskelig atferd? Teleskjermene i1984 virket slik, men det var jo fordi det alltid satt en tyrannisk Storebror på den andre siden og noterte alt. Folk levde med myndighetenes granskende blikk på seg 24/7 (også i egne hjem). Livet fortonte seg omtrent slik livet må fortone seg under åpen soning, med rapporteringsplikt og elektronisk fotlenke. Frykten for at dette skal bli Oslo anno 2012 virker lettere paranoid på meg.

Ingen ønsker seg en slik Storebror. Men en storebror som holder et vaktsomt øye med våre små medsøstre i Oslonatten -- hva er galt med ham?

Demokrati i Libya.

Hvem eier opprøret?, spør Bjørgulv Braaen i dagens leder i Klassekampen. Kommentaren reiser betimelige spørsmål om målet med den vestlige intervensjonen i Libya. "FN-resolusjon 1973 omtaler behovet for å beskytte sivile liv, men," skriver Braaen, "allerede fra første dag var det klart at angrepet har andre og større mål. Det er rettet mot Gaddafi-regimet selv, og målet er langt på vei som det var i Irak, regimeskifte. Hvis hensikten hadde vært å beskytte sivile liv, ville man med utgangspunkt i Libyas våpenhvileerklæringer ha forsøkt å få i gang samtaler med sikte på en forhandlingsløsning som garanterte sikkerheten og posisjonen til opprørerne. Det ble aldri forsøkt." Jeg vil ikke spekulere om motiver. Men en høyst mulig konsekvens av vår inngripen er i alle fall at opprøret i Libya forvandles til en krig mellom vestlige stormakter og et muslimsk land, hvilket vil tvinge det sosiale opprøret inn på et spor der lojaliteten til USA og Vesten stilles i forgrunnen, hvilket i sin tur kan berøve opprørerne deres følelse av eierskap til revolusjonen og enda verre: deres folkelige støtte.

Det sies ofte at det er umulig å bombe et land til demokrati. Braaen er også inne på dette. Men det kommer vel an på hva man mener med demokrati. Ordet har flere betydninger. Ok -- bare bomber funker ikke, men man kan nok tre demokrati i den valgtekniske betydningen av ordet nokså bestemt nedover hodene på et fremmed folk. Var det ikke dét man gjorde i Irak? En demokratisk kultur -- uten korrupsjon og der valgnederlag godtas -- kan neppe innføres på denne måten. Slikt må vokse frem, og det tar tid, men prosessen kan muligens påskyndes ved at det demokratiske valgsystemet tvinges igjennom og siden opprettholdes med (internasjonal) våpenmakt? Men "demokrati" brukes også i betydningen "legitimt styre". Saddam Husseins regime var utvilsomt illegitimt. Men hvis målet med krigen var å innføre et legitimt styre i Irak, har man knapt forstått hvorfor regimet var illegitimt. Man har ikke bare feilet i sin målsetning, men feilet med nødvendighet. Et legitimt regime kan kun utgå fra folket.

Den store forskjellen mellom Irakkrigen og krigen i Libya er i så måte ikke at det i sistnevnte tilfelle eksisterer et FN-vedtak, slik Braaen skriver, men at det libyske folket alt forsøker å styrte et illegitimt styre. Revolusjonen må støttes -- ikke bare i Libya, men i hele Midtøsten -- men hvis valget av å støtte opprørerne militært medfører at konflikten endrer karakter -- fra for eller mot Gaddafi til for eller mot vesten, slik Braaen frykter -- sånn at den folkelige støtten avtar (og kanskje vender seg mot invasjonsstyrkene, som i Irak), har man et demokratisk problem. Jeg sier ikke at valget var galt. Men hvis så skjer, synes hele FN-operasjonens legitimitet å stå i fare.