Slow corruption.

Regular readers of this blog will recognize this text. A version of it was posted last year. Rewritten and translated, I now re-post it in the hope that it might qualify as a contender in 3quarksdaily's philosophy competition. (This may be my last chance of fame and fortune.)

***

When a woman last year confessed that she would not know what to do if her fetus were diagnosed with Down’s syndrome, Richard Dawkins promptly replied: "Abort it and try again. It would be immoral to bring it into the world if you have the choice." Reactions came from all corners of cyberspace, and Dawkins was later forced to explain himself. Tweeting his opinion had probably been unwise; a medium that allows a little more space for reasoning would have been a better choice. His mea culpa went no further than that. He admitted that he should have expressed himself differently; but as for the opinion expressed, he saw no faults with that: "Apparently I'm a horrid monster for recommending what actually happens to the great majority of Down Syndrome foetuses. They are aborted." I believe, however, that this distinction between the form and the content of his message is less clear-cut than Dawkins believes. People reacted against the tone of his "recommendation" because of the attitude it expressed (toward the "content").

Dawkins is right; the majority of these pregnancies are in fact terminated. In Norway this happens in 80-90% of the cases. But that was not his point, nor was he merely expressing agreement with the majority; Dawkins claimed that there could be no serious doubt about what is the right thing to do in such a situation. In this respect Dawkins agrees with the most militant anti-abortionist. This black-and-white picture is unhelpful in a number of ways. First, as with anti-abortionist slogans, his "recommendation" is likely to appeal only to those already share his view. Blind certainty, whether it be political slogans from the militant right or moralizing tweets from a grey-haired male professor, is hardly the sort advice a pregnant woman in a moral dilemma needs. In fact, there is a danger that she will experience this as undue pressure from on-high (an allegation Dawkins tried, though not convincingly, to wriggle away from since he had portrayed her “dilemma” as being a choice between morality and immorality). Finally, we may fear what discussions, such as the one initiated by Richard Dawkins, might do to our moral sensitivity. If Down’s syndrome becomes a topic of public debate, what does this say about—and what might it do to—our view of human beings with this syndrome? Might we be heading for a society where deselecting such fetuses increasingly will appear unproblematic?

It is particularly these latter questions I will discuss here. The discussion flared up in Norway when Aksel Braanen Sterri, a young social scientist, published an essay in a prominent weekly outlet with the deliberately provoking title "A Vindication of the Sorting Society". His argument relied partly on the observation "…that all parents want their children to be born as healthy as possible and to have all the opportunities other children have." At least good parents do. If prospective parents expressed wishes of children with Down’s or other syndromes, we would question their motives. But it is problematic to model our thinking in this context too closely on the healthy/sick distinction. "What would be so terrible with a society without Down’s syndrome," Braanen Sterri asked, addressing everyone worried about a possible sorting society. "Every medical progress means the danger of eradicating a disease that some identify with." But who sheds tears over the eradication of polio and tuberculosis today? Why assume it will be different with Down’s syndrome?

Well, because Down’s syndrome is different, according to Marte Wexelsen Goksøyr. "You cannot get rid of this condition without killing the person. That's the difference. I am myself a woman with Down’s syndrome. I am not sick; I have an extra chromosome in my cells." You don’t recover from having Down’s syndrome; there are no cures for it. This fact alone, of course, does not distinguish Down’s syndrome from a disease—there are, after all, many diseases still without a cure—but it does make a difference that we cannot because of this fact describe Wexelsen Goksøyr as having an incurable condition. To say that she is "incurably affected" by Down’s syndrome sounds just as awkward as to say that she as a woman is "incurably affected" by femininity—a choice of words suitable only if one’s aim is to make a joke on her expense. Refusing to view Down’s syndrome as a disease, Wexelsen Goksøyr prefers to describe her kind as a special type of human beings. Put differently: Braanen Sterri’s question shall not be answered, but rather reformulated. The question is not what would be so terrible with a society without Down’s syndrome, but rather what would be so terrible with a society without people with Down’s syndrome.

To be honest, I would prefer to stop here. I don't fancy addressing this topic. This confession probably will offend some. There are those who believe an intellectual should be ready to discuss anything. True, open-mindedness is an intellectual virtue; but it must not be so open that one's brain might fall out. A moral community is partly defined by what is not discussed. In Norway, for example, we no longer deliberate on the pros and cons of forced sterilization of Gypsies. But such values are not set in stone. Ali Esbati, a well-known journalist and politician, recently announced that he "is fleeing" to Sweden because of the tone in the political debate in Norway. A significant difference between the two countries, he writes, "is the way in which immigrants are described in the media and in the public debate." Since 2008, it has become commonplace to talk about the immigration problem in Norway, and as Esbati explains: "Constantly seeing oneself described in problem-terms does make a difference." Discussing the pros and cons of having people with Down’s syndrome among us will possibly have a similarly corrupting effect on our culture. And the pro-arguments are no better in this respect than the cons--both contribute to establish this as a legitimate question. That is why I would prefer giving the issue the silent treatment; but I am afraid it is too late for that. Turning my back on it for fear of disgracing myself and degrading those concerned would hardly accomplish anything at all. The topic has already contaminated our public debate--or in less moralizing terms: The chances that an appeal to decency will succeed in silencing the debate are slim since our sense of decency is already adapting to this debate. The questions are out there, discussed in all seriousness by decent people in the columns of distinguished newspapers.

I have sympathies with Wexelsen Goksøyr’s stragegy of rephrasing the question; refusing to discuss it in medical terms, but rather insisting on this being a question about people. Asking what would be so terrible with a society without a certain type of human beings (as opposed to a society liberated from a certain syndrome), does at least strip the possible future we are asked to consider of some of its immediate appeal. But how are we to proceed from this reformed question? Very often the debate gets side-tracked on the issue quality of life. Both Braanen Sterri and Dawkins claim that “healthy” people in general live better lives than most people with Down’s syndrome do, and welcome full-scale fetus selection because it allegedly will improve society’s overall life quality if all fetuses with Down’s were replaced by “healthy” ones. The opposition denies that removing people with Down’s will have that effect. People with Down’s syndrome, according to Wexelsen Goksøyr, often lead happy and fulfilling lives. Why is this a side-track? Because, behind this disagreement lies the uniting assumption that happiness is the central issue here. But if we assumed that people with Down’s on average were less happy than others, would this settle the matter? Of course not. The true problem here is not finding the most efficient way to aggregate happiness—whatever, if anything, that means—but finding ways to express our vision of human dignity and to understand which society serves that vision best. I sympathize with those who answer the reformed question by appealing to human diversity. If certain types of people—children with Down’s syndrome, left-handed people or people who love skiing—no longer were among us, we would live in a less diverse society. "It takes their kind to make all kinds," as the saying goes. A good society, on this vision, is a society which lets a thousand flowers bloom.

Wexelsen Goksøyr does appeal to the core values of the tolerant and inclusive society in her protests, and she does so with an existential force which commands us to listen. "I belong to a minority group in Norway," she writes, and one must be quite tone-deaf not to notice her existential horror at the prospect of "it [becoming] a state project to eradicate [this group], to sort them out." Currently Norwegian legislators are contemplating to introduce ultrasound screenings during the 12th week of pregnancy as a standard, so describing reality this way is not entirely unfair. (But here it is easy to err. Wexelsen Goksøyr lets herself be carried away by her own horror when she draws parallels between this screening program and previous cases of ethnic cleansing. "To wipe out these troublesome people [the Gypsies], to sort them out, children were taken from their parents and put in orphanages. Women were forcibly sterilized, some put in asylums and some lobotomized." If this were the methods by which Braanen Sterri's Down’s-free society were to be accomplished, then his apologia would hardly even provoke (let alone be printed in a reputable weekly). Such practices will not be reintroduced into Norwegian policy anytime soon. And yet, people with Down’s syndrome understandably feel personally threatened by these proposals.)

Obviously, as Richard Dawkins stressed, there is a difference between suggesting that a fetus ought to be aborted and saying of a child that it ought never to have been born. The latter would be downright vile. Dawkins' point was this. Systematically deselecting new people with Down's syndrome shouldn't concern those already among us. We should be allowed to discuss this possibility without offending anyone. My concern, though, is that this distinction might not be as sharp as Dawkins imagines. Is it possible for someone to contemplate a screening program where the consequence (if not objective) is that these children are no longer born without showing a degrading attitude towards such children? Maybe; but I don't see how. It is not simply a matter of chosing words. Limiting each tweet to 140 characters, Twitter is designed for snappy messages. Other media allow more caveats and careful reasoning. This may soften your message; but the unpleasant implications of your message are not so easily escaped. This is what Dawkins and Braanen Sterri don't sufficiently appreciate; that they are caught by the dynamics of the discourse in which they engage. While championing systematic deselection of "unhealthy" fetuses, they deny sending any message to the "unhealthy" individuals among us today. Through fancy distinctions, Dawkins attempts to wriggle away from Wexelsen Goksøyr’s accusation. But this--I imagine she would reply--only results in, well, wriggling: "Oh, my dear no. Of course I don’t mean to suggest that you are unwanted. What I say is merely that when discussing these matters, we must remain open to the possibility that the best solution, when all is said and done, may be that people like you are phased out.”

På skråplanet.

Da en kvinne tidligere i år skrev at hun ikke visste hva hun ville gjort dersom hennes foster fikk påvist Downs syndrom, svarte Richard Dawkins kort og kontant: "Abort it and try again. It would be immoral to bring it into the world if you have the choice." Siden ble han nødt til å forsvare seg. Ja, valget av Twitter som medium for ytringene hadde vært uheldig. Formatet tillater ikke resonnementer. Men selv om formen var problematisk, var innholdet ikke det: "Apparently I'm a horrid monster for recommending what actually happens to the great majority of Down Syndrome foetuses. They are aborted." Men dette skillet mellom form og innhold er langt mer teoretisk enn hva Dawkins tror. Man kan reagere på tonen i "anbefalingen" fordi denne antyder en urovekkende holdning (til "innholdet").

Det stemmer at flertallet av slike graviditeter faktisk blir terminert. I Norge skjer dette i mellom 80 og 90% av tilfellene. Dawkins støtter ikke bare flertallet, men hevder at dette utvilsomt er den rette avgjørelsen: Her er det ingenting å tenke på. Blir det påvist Downs syndrom, så ta abort og prøv igjen. Det er flere grunner til å reagere på denne lettvinte nonsjelansen. Sjansen for at dette oppleves som utilbørlig press er overhengende (en anklage Dawkins forsøkte å sno seg unna, uten særlig hell ettersom han hadde beskrevet situasjonen som et valg mellom moral og umoral). Videre vil denne "anbefalingen" kanskje falle i god jord kun hos de som allerede oppfatter dette som en uproblematisk løsning. Hvis du befinner deg i en moralsk knipe på grunn av en graviditet, er teoretisk skråsikkerhet fra en gråhåret mannlig professor knapt hva du trenger. Til slutt er det mange som frykter hva slike holdninger vil gjøre med oss og vårt moralske gangsyn dersom de får spre seg. Er vi på vei mot et samfunn der slike avgjørelser ikke lenger oppleves som problematiske? Og hva forteller dette om vårt syn på våre medmennesker med Downs syndrom?

Denne siste diskusjonen blusset opp i Norge også da Aksel Braanen Sterri publiserte et essay i Morgenbladet med den bevisst provoserende tittelen "Et forsvar for sorteringssamfunnet". Argumentasjonen støtter seg til dels på en nokså tilforlatelig observasjon: "Det er knapt en overdrivelse å si at alle foreldre ønsker for sitt barn at det skal bli født så friskt som mulig og ha alle de muligheter andre barn har." Dette ønsket er nok styrende for vår tenkning omkring Downs syndrom, i det minste på den måten at dersom vordende foreldre uttrykte ønsker om barn med dette syndromet, ville mange -- også mange abortmotstandere -- stille spørsmål ved deres beveggrunner. Likefullt tror jeg distinksjonen mellom syk og frisk ikke bør styre tenkningen i for sterk grad. "Hvorfor er det så ille om vi får et samfunn uten Downs syndrom," spør Sterri. Spørsmålet retter seg til alle de som bekymrer seg for sorteringssamfunnet. "For hvert medisinsk utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg med." Ingen savner polio og tuberkulose, så hvorfor anta at Downs syndrom er annerledes?

Fordi Downs syndrom er annerledes, svarer Marte Wexelsen Goksøyr. "Du får ikke utryddet denne tilstanden hos en person uten å ta livet av mennesket. Det er forskjellen. Jeg er selv en kvinne med Downs syndrom. Jeg er ikke syk, jeg har et ekstra kromosom i mine celler." Downs syndrom er ikke noe man kan bli "frisk" av. Det finnes ingen medisiner og heller ingen kur mot tilstanden -- og likevel kan man ikke si at Wexelsen Goksøyr er rammet av en uhelbredelig tilstand (les: sykdom). Å si at hun er "rammet" av Downs syndrom låter omtrent like corny som å si at hun som kvinne er "rammet" av femininitet -- en uttrykksmåte som kun er egnet dersom man ønsker å gjøre seg morsom på hennes bekostning. Wexelsen Goksøyr treffer betydelig bedre når hun avviser at Downs syndrom er en sykdom og heller beskriver personer med dette syndromet som en bestemt mennesketype. Braanen Sterris spørsmål fører oss med andre ord på villstrå. Spørsmålet burde ikke være hvorfor det er så ille om vi får et samfunn uten Downs syndrom, men hvorfor det ville være så ille om vi fikk et samfunn uten mennesker med Downs syndrom.

Helst hadde jeg satt punktum her. Dette spørsmålet har jeg ingen lyst til å gi meg i kast med. En slik bekjennelse vil nok falle enkelte tungt for brystet. Noen mener vi i redelighetens navn må være rede til å diskutere alt. Men dét er å forveksle et høl i hue med et åpent sinn. Moralske fellesskap defineres blant annet av hva man ikke diskuterer. I Norge har vi for eksempel sluttet å diskutere fordeler og ulemper ved tvangssterilisering av sigøynere. Men slike grenser kan flyttes. Ali Esbati kunngjorde nylig at han "flykter" til Sverige på grunn av tonen i det politiske ordskiftet i Norge. En vesentlig forskjell mellom de to landene "er måten innvandrerbefolkningen blir beskrevet i mediene og i den offentlige debatten." Siden 2008 har det blitt A4 å snakke engasjert om innvandringsproblemet i Norge, og som Esbati sier: "Det gjør en forskjell å hele tida se seg selv bli beskrevet i problem-­termer." Å innlate seg på å diskutere verdien av det å ha mennesker med Downs syndrom blant oss vil bidra til en tilsvarende endring av offentligheten, fordi slike meningsutvekslinger -- både positive og negative vurderinger -- er med på å etablere dette som et rimelig spørsmål. Å ta diskusjonen er å anerkjenne temaet som diskutabelt. Men jeg er redd jeg er litt sent ute. Jeg har lyst til å svare at problemstillingen er høl i hue; at diskusjonen er nedverdigende overfor dem det gjelder og at vi tilsmusser oss selv ved å ta spørsmålet på alvor, men utretter neppe noe med det, ettersom disse spørsmålene allerede har fått forgifte det offentlig ordskiftet -- eller i litt mindre moralistiske termer: Sjansen for at en slik appell til folks anstendighet vil falle på stengrunn er stor ettersom vår moralske sensitivitet allerede er i forandring i den forstand at dette og beslektede spørsmål faktisk blir diskutert med stort alvor i landets avisspalter.

En strategi kan, slik Wexelsen Goksøyr anyder, være å omformulere spørsmålet. Hun avviser å se dette som et (samfunns)medisinsk spørsmål: dette handler om mennesker. Å spørre hva som vil være så ille med et samfunn uten bestemte mennesker snarere enn hva som vil være så ille med å bli kvitt et bestemt syndrom, fjerner i alle fall noe av den umiddelbare appellen til fremtidsutsiktene. Men hvor man skal gå videre fra dette alternative spørsmålet, er imidlertid ikke opplagt. (Skal man tolke dette som et historisk-hypotetisk spørsmål? Hvorfor det er så ille om vi får et samfunn uten...?, er i så fall et spørsmål om hva historiens dom vil bli: Hvis alle fostere med Downs syndrom systematisk velges bort slik at disse mennesker sakte men sikkert forsvinner, hva vil fremtiden mene? Vi kan naturligvis ikke utelukke mulighetene for en knusende dom. Problemet er bare at vi ikke kan utelukke noen andre muligheter heller. Wexelsen Goksøyrs nye spørsmål spiller også ballen rett i føttene på dem som ønsker å diskutere forstersortering i lys av begrepet livskvalitet. Både Braanen Sterri og Dawkins hevder at "friske" mennesker har bedre liv enn mennesker med Downs, og ønsker derfor sorteringssamfunnet velkommen med den begrunnelsen at samfunnets samlede livskvalitet ville øke dersom alle fostere med Downs ble byttet ut med "friske" individer. Nå er dette filosofisk svært lettvint argumentasjon. Dawkins tar for gitt at livskvalitet eller -lykke er noe som kan samles opp på denne måten, hvilket ikke er innlysende -- det er ikke engang klart hva dette betyr, og langt mindre klart hvorfor en slik summering av lykke ha noen avgjørende betydning i denne sammenhengen. Men når Wexelsen Goksøyr og hennes meningsfeller innlater seg på denne diskusjonen, så står ikke deres argumenter særlig sterkere.) Selv har jeg sympatier for den som svarer med å gripe til mangfoldsargumentet. Hvis bestemte mennesketyper -- barn med Downs syndrom, kjevendte eller folk som liker å gå på ski -- ikke lenger finnes blant oss, har vi fått et mindre mangfoldig samfunn. "It takes their kind, to make all kinds," som det heter. Dette argumentet springer ut av en visjon om det gode samfunn som det samfunnet som lar de tusen små blomster blomstre.

Det er også til denne visjonen om et tolerant og inkluderende samfunn Wexelsen Goksøyr appellerer, og hun gjør det med et eksistensielt alvor vi plikter å lytte til. "Jeg tilhører en minoritetsgruppe i Norge," skriver hun, og man må være nærmest tonedøv for ikke å forstå hennes eksistensielle forferdelse ved tanken på at "det skulle være et ønsket statlig prosjekt å utrydde [denne gruppen], sortere dem bort". Nå som det diskuteres å innføre systematiske ultralydundersøkelser i 12 svangerskapsuke, er det ikke urimelig å beskrive virkeligheten på denne måten. Men her er det lett å trå feil. Wexelsen Goksøyr lar seg rive med av egen retorikk når hun trekker paralleller fra denne statlig sanksjonerte fostersorteringen til tidligere tilfeller av etnisk rensning mot for eksempel tatere. "For å få sortert dem bort, utslette disse brysomme, ble barn tatt fra foreldre med tvang og satt på barnehjem. Kvinner ble tvangssterilisert og noen endte på asyl og ble lobotomert." Hvis det var sånn strategien for et Downs-fritt samfunn så ut, ville Sterris forsvarsskrift knapt provosere engang (enn si komme på trykk i Morgenbladet). Det er ingen fare for gjeninnføring av slike praksiser.

Richard Dawkins har selvsagt rett i at det er stor forskjell på det å foreslå at et foster bør aborteres og det å si om et barn at det aldri burde ha blitt båret frem. Enhver som sa noe sånt ville med rette nedsables for sine usmakelige holdningers skyld. Men bekymringen min er at den moralsk-politiske diskusjonen for og imot innføringen av et screeningprosjekt der konsekvensen (om ikke målet) er at slike barn ikke lenger blir båret frem, allerede er et tegn på og en årsak til at usmakelige holdninger til denne gruppen tvinger seg frem i oss; at i lys av disse diskusjonene vil alle forsøk på å sno seg unna anklagen fra Wexelsen Goksøyr nettopp være å sno seg: "Nei, kjære deg, vi mener selvsagt ikke at du er uønsket, men vi må jo, når vi diskuterer denne saken, være åpne for at den beste løsningen, når alt kommer til alt, kanskje er at slike som du blir faset ut."

Virus på hjernen.

Ukens Morgenbladet har et intervju med Richard Dawkins. Hele teksten finnes kun i papirutgaven, og berører en rekke spørsmål, blant annet temaet memer. Mem er et begrep Dawkins lanserte i 1976 som et slags kulturens svar på genene. Evolusjon -- det var tanken -- kan foregå nær sagt hvor som helst. Prosessen med nedarving og modifisering av egenskaper er ikke forbeholdt én type arvestoff, nemlig aminosyrer. Alt som skal til er en eller annen informasjonsbærende enhet med evne til å lage mer eller mindre perfekte kopier av seg selv. Gener er én type replikator. Kopiering og mutasjon i genmaterialet er nok til at biologisk evolusjon kan finne sted. Memer er en annen selv-repliserende enhet som, i følge teorien, skal kunne forklare menneskelig atferd og kulturell evolusjon.

Tanken med dette innlegget var å gi en grundig kritikk av denne teorien (jeg er skeptisk, ikke fordi jeg finner opplagte feil, men fordi jeg ikke ser hva den gjør rett heller); men i løpet av skriveprosessen oppdaget jeg at jeg ikke vet noe særlig om memetikken. Jeg har lest litt (og ristet mye på hodet) i løpet av helgen, likevel er dette innlegget stort sett bare en personlig anekdote.

En ting som frusterer meg er beskrivelsene av memer som en slags levende skapninger med interesser. Nå vet jeg at Dawkins mener dette ikke skal tas bokstavelig; snakk om interesser på dette nivået er metaforisk ment -- men han sier ikke alltid dét:

memer burde betraktes som levende strukturer, ikke bare metaforisk, men faktisk. Når du planter et fruktbart mem i mitt sinn, så parasitterer du bokstavelig talt min hjerne og omgjør den til et redskap for memets utbredelse på akkurat samme måte som et virus parasitterer på den genetiske mekanismen i en vertscelle. (Det egoistiske genet, s. 247)

Har ikke virus interesse av å formere seg i en nokså bokstavelig betydning av ordet interesse? Uklarheter av dette slaget gjør hele budskapet uklart for meg.

Også har vi denne virusanalogien. Dawkins er ikke alene om den (denne formuleringen er faktisk ikke Dawkins' egen, men et sitat fra N.K. Humphrey -- men Dawkins går god for sitatet og kaller dette en elegant oppsummering av teorien). Analogien er svært vanlig blant memetikerne. (Eller heter det at deres hjerner er særlig rammet av dette viruset?) Daniel C. Dennett er blant dem. Foruten personlig venn av Dawkins og profilert filosof, er Dennett også en ledende mem-teoretiker. For et par år siden holdt han et foredrag i Oslo der han anvendte omlag samme ord: Våre hjerner er overlevelsesmekanismer for memene slik våre kropper er det for genene; memene bruker våre tanker til å spre seg, ikke ulikt måten virus bruker våre celler. (Dette er parafrase, ikke sitat.)

Jeg husker godt mine reaksjoner. Virusanalogien kan nok være fristende når tåpelige og tilsynelatende meningsløse ideer tar bolig i hjernen min. Når kjenningsmelodien til Barne-tv snurrer rundt og rundt og nekter å slippe, kan det oppleves som om hodet er invadert. Men hva med de gode, de funksjonelle og de fornuftige ideene? Memene skal jo angivelig være forklaringen på all kulturell utvikling. Betyr det at utbredelsen av for eksempel evolusjonslæren også skal forstås som en smitteeffekt? Jeg trodde gode ideer fikk støtte fordi (folk innså at) de var så gode. Virus- og parasittanalogien får meg til å se memer som noe vi egetlig burde forsøke å bekjempe. Det virker som gal assosiasjon, men jeg ser ikke hvordan jeg ellers skal tenke. (Kanskje heller ikke denne analogien skal tas bokstavelig, selv om Humphrey/Dawkins-sitatet sier det motsatte? Eller kanskje "parasitt" skal tolkes nøytralt her, og mitt problem er at jeg ikke får dette til?)

Hvor dypt når disse innvendingene? Ikke særlig, kanskje. Kanskje avslører de bare semantisk uenighet. Men uansett: usikkerheten om hvordan denne analogien skal forstås, er noe av det som gjør meg -- hvis jeg kan bruke samme analogi -- immun mot mem-teorien.

Jeg hadde lyst til å konfrontere Dennett med mine betenkninger. I foredraget brukte nemlig Dennett mem-teorien som eksempel på et livskraftig mem, som siden lanseringen i 76 har spredt seg til mange menneskers tenkning. Jeg ville vite hvordan Dennett mente dette skulle tolkes. Er memetikken en teori jeg bør ta intellektuelt på alvor, i betydningen sette meg ned og studere, eller er den noe jeg bare bør utsette meg for, slik at også jeg kan bli smittet? Er mem-teorien en parasitt som har vunnet popularitet fordi den opptrer som et invaderende virus, eller er teorien en god idé som har fått tilhengere av den grunn?

(Jeg ba aldri om ordet, og det var kanskje like greit?)