Better Angels of Our Nature.

Steven Pinker er et diskusjonstema i Norge. Pinker var nettopp i landet og foredro om boken The Better Angels of Our Nature. Mange er skeptiske til både metodene han bruker (tall og statistikk) og de konklusjonene han trekker (at verden blir mer og mer fredlig). Vold handler ikke bare om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, skrev historiker Hans Jacob Orning i Morgenbladet 17. november. Derfor holder det ikke å komme med tall:

Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begreper som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.

"Historikerens argument er [altså] at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk!," kommenterte Bjørn Vassnes i gårsdagens Klassekampen. Men hvordan kan Orning vite at folk opplevde det slik, og ikke bare var tvunget til å tilpasse seg en brutal virkelighet? Og mener Orning at samme argument kan brukes på konflikter i dag; at folk i Gaza er blitt så vant med bomber at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å tolke i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake fra subjektive eller ideologiske forestillinger.

Men kan vi skille mellom tolkning og telling på denne måten? Finnes det et objektivt tall på antall voldshandlinger uavhengig av hva vi tolker som vold? Er det mulig å avgjøre hva som har foregått -- hva folk faktisk har opplevd -- uten å spørre hvordan folk opplevde tingene? Er ikke dette bare en annen måte å spørre hvilken tolkning som er den rette? Vassnes synes å tro på en enkel og nøytral metode for å avgjøre det spørsmålet på. Det er en illusjon. Det får meg til å tenke på hva Lars Hertzberg skriver om "the how" og "the what" i en delt opplevelse. La oss anta at to personer opplever samme hendelse:

say, they were both robbed together (the same "what"). Even so, the way they experienced it may have been different: say, one of them was able to shrug off the event, for the other it became a life-shattering experience, leading to an awareness of vulnerability and lack of control, or to an awakened awareness of the social injustices driving young people to desperate actions. Etc. (A difference in the "how".)

Jo, jo, men det at deres subjektive opplevelser av ranet er forskjellige, forhindrer vel ikke at de i virkeligheten opplevde samme sak, nemlig å bli ranet! -- Nja, "the what" og "the how" er ikke uavhenigege av hverandre på denne måten. Min beskrivelse av hendelsen ("the what") vil være et uttrykk for hvordan jeg opplevde den. Det jeg opplevde og tolket som et (forsøk på) ran, opplevde du kanskje bare som et forsøk på å skremme:

Or maybe this would be a better way of putting it: what, for any given speaker, comes under the heading of "what" and what comes under the heading of "how" depends on what aspects of a situation he or she is able to see as open to question. Something becomes "a matter of how" when (roughly speaking) a person realizes that that is a perspective she might have missed.

Det er ved å få den andre til å se hendelsen på min måte (og anerkjenne denne som korrekt) at jeg kan få ham til å se at min beskrivelse stemmer. Vedkommende må selv tolke hendelsen på nytt. Det finnes ingen vitenskapelig og nøytral teknikk som kan frembringe dette skiftet -- it may happen or it may not. At Vassnes ønsker å skrote tolkning til fordel for telling virker altså en smule enkelt, skjønt jeg er usikker på i hvilken grad dette rammer Pinkers argumentasjon.

Å sammenligne Trond Berg Eriksen -- slik Vassnes også gjør -- med alle dyrene i eventyret om geitekillingen, som engstet seg for å bli tellet, virker en smule pussig i og med at Eriksen (i følge Vassnes) anklager Pinker for å ha glemt "seks millioner jøder som ble drept på intustrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen". For meg låter det snarere som om Eriksen synes Pinker teller for lite.... Likevel vil jeg gi Vassnes rett i at denne anklagen treffer dårlig. I foredraget på Blindern (jeg har ikke lest boken) brukte Pinker lang tid på nettopp disse tallene. Poenget hans var at vi likevel lever i en fredeligere verden en noensinne.

Det som bekymrer meg med dette, er Pinkers bruk av relative tall. Målt i absolutte tall døde flere mennesker i krig på 1900-tallet enn noen gang før, men i forhold til befolkningen var dette et mindre blodig århundre enn alle tidligere århundrer. Sannsynligheten for å dø i krig er lavere i dag enn noensinne. Jeg vet ikke om denne tenkemåten er gal, eller om jeg vil anføre dette som en innvending mot Pinker, men denne bruken av tall og statistikk gir meg en ubehagelig følelse av at Pinkers glade og optimistiske budskap hviler på den forutsetningen at menneskeverdet varierer med det totale antall mennesker på kloden. Jo flere mennesker vi blir, jo mindre betyr hver enkelt. Godt at de seks millioner jødene ble myrdet på 1900-tallet da verdensbefolkningen nærmet seg fire milliarder. Tenk om det samme hadde skjedd på 1300-tallet!

Storebror -- se oss!

Oslo opplever en forferdelig bølge av overfallsvoldtekter. 48 tilfeller er anmeldt hittil i år; det er mer enn for hele landet i 2010. Mange tar derfor til orde for flere overvåkningskameraer i byen. I København skal dette ha virket preventivt. Andre er skeptiske. Datatilsynet frykter et overvåkningssamfunn. De vil ikke at Storebror skal se oss hele tiden. "Storebror" er, som de fleste vet, et begrep hentet fra George Orwells bok 1984.

Man kaller det overvåkningskameraer, men dette er en betegnelse man skal være forsiktig med. Det man ønsker er flere kameraøyne til å våke over Oslos gater. Det er vanlig å kalle slikt overvåkningskameraer. Men begrepet "overvåkning" blir også ble brukt om Stasis virksomhet i det gamle DDR. Mitt inntrykk er at det ofte er denne siste assosiasjonen som gjør motstanden mot forslaget så engasjert.

Dette bunner i uklar tenkning. Et overvåkningskamera alene innebærer ikke "overvåkning" i den tunge betydningen av ordet. "Kameraøye" er kun en metafor. Et kamera verken ser eller registrerer noe som helst. Det er det mennesker som gjør. Men å bli sett av mennesker er jo heller ikke noe problem. Det skjer hele tiden. At noen ser oss gjennom et kamera gjør ingen vesentlig forskjell. En forskjell er kanskje at da vet vi ikke at vi blir sett. Men det samme gjelder også om noen sitter oppe i et vindu og ser ned på gaten. Ikke engang at det blir gjort opptak av oss betyr overvåkning i noen alvorlig forstand. I Oslos gater er det jo fotografer overalt. Turister tar skrytebilder av seg selv foran Slottet. Foreldre filmer poden som står på skøyter i Spikersuppa. Ingen aner hvor mange filmer og bilder de er med på, men vi vil vel ikke kalle dette et problem, i alle fall ikke et overvåkningsproblem? Datatilsynet mener problemet er det store antallet kameraer som er foreslått. Selvsagt kan tanken på alltid å være synlig være ukomfortabel, men å avvise forslaget om mer lys og flere gatekameraer i Oslo fordi man ikke ønsker et overvåkningssamfunn virker nokså søkt. "Overvåkning" er ikke et tema der kvantitet før eller senere går over i kvalitet.

Jeg har akkurat lest 1984 på nytt. (Jeg hadde glemt for en fantastisk bok dette er! Jeg vil kanskje skrive et eget innlegg om boken.) Her finnes overvåkningskameraer, eller så kalte telescreens, over alt. Men dette alene gjør ikke 1984 til en fortelling om et overvåkningssamfunn. Det avgjørende er hva alle kameraene blir brukt til. Poenget er treffende uttrykt på norske Wikipedia: "Overvåkning er den aktivitet som mennesker gjør for å samle informasjon om atferd, aktiviteter og hendelser utført av andre mennesker og dyr." Det er samlingen som er problemet. At noen kan se folk passere et visst punkt, gjør ikke disse folkene overvåket. Ubehaget begynner når noen noterer hvem som går forbi, hvor ofte, sammen med hvem og så videre. Overvåkning er at det opprettes mapper med våre navn på, hvor all informasjon om oss samles for å kartlegge våre aktiviteter, eventuelt, som i 1984, for å kunne kontrollere og styre vår atferd. For å avgjøre om noe er overvåkning eller ei spiller det liten rolle hvordan innsamlingen foregår. Kameraer og andre tekniske innretninger gjør naturligvis innsamling lettere, men det er altså ikke her problemer ligger. (I DDR foregikk mye av overvåkningen ved hjelp av angiveri, og, som i filmen Das Leben der Anderen, ved lytting gjennom veggene til folk. Systemet var ikke mindre infamt av den grunn.)

Noen frykter at et stort antall kameraer gatelangs vil begrense vår bevegelsesfrihet. Vissheten om et kamera kan unektelig legge bånd på oss. Ting vi nødig gjør foran andre mennesker gjør vi heller ikke foran et kamera. Vi piller oss ikke i nesen eller klør oss bak foran et kamera -- ikke fordi slikt blir sanskjonert, men på grunn av sosiale normer --, men hvordan i alle dager kan noen tro at utplassering kameraer vil hindre normal menneskelig atferd? Teleskjermene i1984 virket slik, men det var jo fordi det alltid satt en tyrannisk Storebror på den andre siden og noterte alt. Folk levde med myndighetenes granskende blikk på seg 24/7 (også i egne hjem). Livet fortonte seg omtrent slik livet må fortone seg under åpen soning, med rapporteringsplikt og elektronisk fotlenke. Frykten for at dette skal bli Oslo anno 2012 virker lettere paranoid på meg.

Ingen ønsker seg en slik Storebror. Men en storebror som holder et vaktsomt øye med våre små medsøstre i Oslonatten -- hva er galt med ham?

Kvinner som flørter har skyld i voldtekt.

Overskriften er et sitat fra VG i 2007. Anmesty International hadde publisert en statusrapport om norske menns syn på voldtekt. Halvparten av mannfolkene hadde svart at kvinner som flørter selv er skyld i seksuelle overgrep; 28 prosent "at en kvinne som kler seg sexy er helt eller delvis ansvarlig for det seksuelle overgrepet,” og dersom ”kvinnen går alene på øde strekninger [mente] en av fire menn at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig [skulle hun bli utsatt] for et seksuelt overgrep.” Vi har med andre ord hatt slike diskusjoner før. Også den gang var reaksjonene til dels sjokkartede. Var vi ikke kommet lenger i 2007? Var virkelig ikke menn annet enn rovdyr i menneskeham? Selv lot jeg meg ikke hisse opp. Ikke fordi jeg mente slike holdninger hadde vært i orden, eller fordi funnene var som forventet, men fordi jeg ganske enkelt ikke trodde på dem. Jeg mistenkte at undersøkelsen primært hadde avdekket sine egne filosofiske og metodiske uklarheter. Debatten som fulgte virvlet likevel opp mye, ikke bare grums, men rart og interessant, som det altså stadig synes relevant å reflektere over.

”Det er klart at det lov å flørte, men på noen kan slik atferd være provoserende,” kommenterte Jan Arild Ellingsen (FrP) i 2007, ”særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det.” Sammenligningen skulle formodentlig forklare hvorfor kvinner som flørter må ta en del -- sin del? -- av skylden. Nøyaktig hvilken likhet mellom en flørt over et glass øl og ekstremsport, Ellingsen tenkte på, er ikke helt klart, men tanken synes å ha vært som følger. Alle voksne mennesker er ansvarlige aktører. Vi gjør alle våre valg -- noen velger å hoppe i fallskjerm, andre å flørte -- og alle valg har følger. Noen ganger går det som vi ønsker, andre ganger ikke, og av og til ender det med katastrofe. Men uansett utgang, resultatet skriver seg fra aktørens valg. Et mislykket fallskjermhopp forutsetter jo at noen hopper -- og noen kvinner velger å flørte med feil mann. Likheten mellom en flørt og et fallskjermhopp, var øyensynlig at begge deler var en kalkulert risiko.

Selvsagt er både flørtende kvinner og fallskjermhoppere ansvarlige for følgene av sine handlinger. Det er en del av det å bli voksen. Men spørsmålet er om de er ansvarlige for disse følgene. Skyldes begge katastrofene egen atferd? Det skurrer. Problemet er at Ellingsen sidestilte to fundamentalt ulike tilfeller. Risikoen -- faren for å falle ned og dø -- er utvilsomt en del av risikosporten, derav navnet. Det er en sjanse utøverne velger å ta. Men skulle sjansen for å bli voldtatt være en del av flørtingen?! Ikke mer enn faren for å bli voldtatt er en del av det å gå en tur i skogen, være alene hjemme, gå i butikken, arbeide i hagen, osv.

Selvsagt er det alltid en sjanse for at mannen lar seg forføre. Det er i så fall kvinnens ”skyld”. Var hennes tilnærmelser alvorlig ment -- vel og bra; hvis ikke påligger det henne å ordne opp. Hun må avvise ham. (Slik han kunne avvist hennes første tilnærmelser.) Men det vi snakker om er jo en mann som ikke lar seg avvise. Å gi kvinnen skylden for dét, er åpenbart absurd. Å fremstille menns overfall på kvinner som en konsekvens av kvinners oppførsel, er å gjøre menns oppførsel til noe kvinner må svare for. Hva med mannen?

”At noen menn mener at kvinner som er aktive ved for eksempel flørting utsetter seg for risiko, er alvorlig,” sukket Per Krisitian Dotterud til svar. Hvorfor er det så alvorlig? Jo, fordi handlinger utledes av holdninger. Jeg er et stykke på vei enig med Dotterud -- av menn med slike holdninger må vi frykte det verste -- men jeg deler ikke (i alle fall ikke uten videre) hans bekymring over Amnesty-rapporten. Rapporten hevdet å vise at mange norske menn mener at offeret for seksuelle overgrep ikke egentlig er et offer, men en medskyldig. Det nekter jeg ganske enkelt å tro. At spørreundersøkelsen skal ha avslørt farlige holdninger hos annenhver landsmann, virker helt urimelig. Ja, jeg er usikker på om slike undersøkelser i det hele tatt kan avsløre slikt. For hva innebærer det å mene noe sånt? Åpenbart mer enn å krysse av for Ja på et spørreskjema.

Kanskje innebærer det at man unnlater å gripe inn i en voldtekt, ikke av frykt, men fordi man synes hun kan takke seg selv; eller hvis man griper inn, så er det ikke med ordene ”Hva er det du gjør!”, men ordene ”Nei, nå må dere gi dere, sånn kan dere ikke holde på”. Men hvem ville vel det? Vi må tenke på hvem av dem -- han eller hun? -- vi ville gripe tak i, legge i bakken og sitte på til politiet kom. Er ikke dette spontane måter å fordele skyld og ansvar på?

Mange bekreftet i undersøkelsen at de mener kvinner som flørter er helt eller delvis ansvarlig for et seksuelt overgrep. Men hva betyr det? Betyr det at halvparten av norske menn mente at dette er ord en overgriper kunne komme unna med? ”Fornærmede var lettkledd og flørtende, ærede dommer, derfor må hun bære en god del av ansvaret selv!” Mente halvparten av norske menn at dette er en forklaring retten burde ta på alvor? Eller mer absurd, mente halvparten av norske menn -- mente noen -- at det ville være anstendig av en voldtektsmann å foreslå at han og kvinnen delte straffen? Neppe.

Hva Amnesty-rapporten viste, er ikke godt å si. Hvordan de spurte ville ha forklart sine Ja, er langt fra opplagt. Det er mulig noen tenkte som Jan Arild Ellingsen. (Andre kan ha tenkt på en voldtekt som et slagsmål, slik at spørsmålet om hvem som begynte syntes viktig. Ved slagsmål er gjerne svaret på dét spørsmålet avgjørende for hvordan vi forholder oss. Provokatøren har mest å svare for. Men også denne sammenligningen halter. Voldtekten kommer så å si etter slagsmålet. En bedre sammenligning er det å sparke en som ligger nede: Hvem som hisset opp hvem blir etter hvert uten betydning.) Men det finnes andre tenkelige forklaringer. Heller ikke Ellingsen var entydig. Til VG sa han: ”Kvinner må selv ta ansvar for hvilke signaler de sender ut.” Dette kan man velge å forstå som en slags oppfordring til kvinner om å være forsiktige og ikke ta sjanser. I så fall avslørte ikke undersøkelsen grisete holdninger hos norske menn, men velmente, skjønt klønete uttrykte, råd. Ellingsen understreket at kvinner kunne lære noe av rapporten. Antagelig mente han at de kunne lære noe i retning av ikke å friste skjebnen. Jeg mistenker at dette lå bak nokså mange av tallene i undersøkelsen. Og bak Chaudharys uttalelser i går.

Men slik rådgivning er langt fra uproblematisk. Det ble tydelig da Jan Arild Ellingsen møtte Inga Marte Thorkildsen til debatt i radioen. Thorkildsen betakket seg for rådene. Tydelig irritert forbeholdt hun seg retten til å vakle hjem på høye hæler nattestid. Et krav Ellingsen lett kunne forstå. Hvem kunne ikke ønske at vi levde i en verden der slikt var ufarlig, men, som han påpekte, det gjør vi ikke. Vi kan alle enes om at “en kvinne skal kunne gå naken rundt i gatene uten å måtte stå i fare for å bli voldtatt,” som Arild Stokkan-Grande sa til Dagbladet i går, men slik er det dessverre ikke. Derfor alle oppmodninger til alle kvinner om varsomhet: Kvinner bør tenke over hvor de går, de bør tenke seg om før de blir med menn hjem, kvinner bør tenke over hvordan de kler seg, at det kan hende dem ting når de drikker seg fulle, osv.

Men er dette noe å hisse seg opp over da? Har ikke Ellingsen og Chaudhary rett? Er det ikke åpenbart at kvinner kan være mer og mindre forsiktige, og at noen kvinner burde være mer forsiktige enn de er? (Dette gjelder selvsagt også for gutter og menn.) Er ikke dette holdninger enhver fornuftig forelder forsøker å innpode i sine barn fra tidlig alder, at de ikke må bli med fremmede hjem, osv? Joda, alt dette stemmer. Men spørsmålet er med hvilken rett Ellingsen og Chaudhary forteller norske kvinner hvordan de skal te seg. Med hvilken rett ba Jan Arild Ellingsen Inga Marte Thorkildsen tenke over hvilke signaler hun sender ut? Problemet med deres, antagelig velmente, råd, er at de ikke har noe med å gi dem. Det er foreldrenes jobb inntil barnet når en viss alder, deretter er det ektefellens og samboerens jobb, og i visse fall også bekymrede venners jobb. Slikt kan være irriterende nok. Men når fremmede, det være seg i et offentlig ordskifte eller på gaten, forteller oss hvordan vi bør kle oss, er vi sjelden i stand til å se noe velment i det hele tatt. Vi oppfatter det som uvedkommendes innblanding, som rene provokasjoner.

La meg til slutt si noe om disse signalene, som mange er så opptatt av, og hvorfor det er en avsporing av debatten når noen ber kvinner være varsomme med hvilke signaler de sender ut. Ofte tenker man på deres påkledning. Noen kvinner går utfordrende kledd, heter det av og til. (Anne Grosvold stilte Chaudhary det spørsmålet i Dagsnytt 18 i går kveld.) Formodentlig er det menn som utfordres. Men dette er en altfor enkel, ja, misvisende beskrivelse. For det første, når kvinner går lettkledd, er det oftere et spørsmål om mote enn et signal. Menn som tar dette som en utfordring, vil som regel oppleve å ha tatt grundig feil (med mindre kvinnen er hans kone som ”has slipped into something more comfortable”). Og når kvinner går alene på øde strekninger, skulle dét signalisere noe? Til hvem i så fall? Til menn i sin alminnelighet? Til desperate kåtinger? For det andre er ikke signaler så enkle fenomener som Chaudhary, Ellingsen og andre vil ha det til. Signaler må tolkes. De kan med andre ord tolkes rett og feil. Så: Hvis en enslig kvinne signaliserer noe der hun går, er det noe som kan forstås og misforstås. Jeg våger å påstå at få kvinner som møter menn i mørke smug signaliserer et ønske om å bli overfalt. Derimot uttrykker ganske mange frykt for å bli det.

Alle vet selvsagt at det finnes mer og mindre forsiktige måter å opptre på. Mange, særlig kvinner, unngår derfor, for å være på den sikre siden, å vakle alene hjem nattestid. Men å gå ut offentlig og si at alle andre begår dumheter, er -- uavhengig av om det er korrekt eller ikke -- fullstendig skivebom. Problemet er jo ikke kvinners oppførsel. Problemet at noen menn ikke greier å holde fingrene unna. Problemet er at noen menn feiltolker slike signaler, eller snarere: at noen menn oppfatter slik oppførsel som signaler (som klarsignaler, utfordringer) i det hele tatt. Så når noen da oppfordrer kvinner til å sende andre signaler, er ikke det bare taktløst og et eklatant brudd på alminnelig folkeskikk, det er også tvilsomt om dette, som en generell og uadressert oppfordring, betyr noe som helst. Men det verste av alt er selvsagt at man stiller feil person i skammekroken.

Chaudhary om voldtekt.

I løpet av få dager har det vært fem overfallsvoldtekter i Oslo. Igjen blusser spørsmål om skyld og ansvar opp. Denne gangen er det legen Amir Tauqir Chaudhary som har satt i gang debatten. Under overskriften «Legger ansvaret på kvinnene» hevdet han i Dagbladet i går at en del slike voldtekter kunne ha vært unngått dersom jentene hadde oppført seg annerledes. I Dagsnytt 18 senere på dagen understreket Chaudhary at overskriften var journalistens verk. Han ønsker slett ikke å legge ansvaret på ofrene. “Kvinner har aldri skyld i en voldtekt,” presiserer han, men mener at de bør være mer våkne. Det ”[er aldri] kvinnens ansvar at hun blir voldtatt”. Chaudharys poeng er bare at “de kan endre noen vaner slik at de ikke ender i vanskelige situasjoner.”

Reaksjonene har vært mange. Alt fra forsøk på å forstå til nesten-rasistiske slagord og anklager om grisete mannssjåvinisme. Anklagene har neppe noe for seg. Uttalelsene var trolig velmente. Likevel er de i høyeste grad problematiske. “Når en lege som indirekte jobber med jenter som har blitt utsatt for voldtekt snakker om hvordan jentene bør oppføre seg, kan han bidra til å gi jentene skyldfølelse. Selv om denne legen mener det velmenende, holder det ikke,” sier AUF-leder Eskil Pedersen, og det tror jeg er nokså persist. Det er -- om ikke annet -- upassende å si om jenter som har blitt overfalt at dette selvsagt ikke var deres skyld, men at de kunne ha gjort ting annerledes.