Picture Book.

As friends of this blog will have noticed, lately I haven't been blogging as much as I once used to. One reason is that I have been trying to get some serious philosophy done. More importantly, though, I have been busy working at the local school. Work is fun, but, because I have mainly spent time with the first graders, quite exhausting too. After school, most kids from first through third (and some from forth and fifth) grade attend the school's daycare centre. Here I get to help them do their homework, chat with them, play football, and philosophize too; but what I enjoy most of all is sitting down with these kids doodling. Many of the kids have never known grown ups to draw before and find this inspiring. It is rewarding for me too. Playing with pencil and crayons alongside a bunch of ten and twelve year olds with a massive hang up on the grotesque, makes my imagination venture into unknown territory.

Having no philosophy to show for the past month, I thought I could at least offer my readers proofs that I haven't abandoned them out of simple laziness. So here are a few of the drawings from these few weeks.

But it's not all about monsters and zombies. Kids also love small fury animals...

...and goofy clowns.

Finally, here's a picture of some of my fellow draftsmen watching a movie on a rainy day.

Celebrations.

Last night the Norwegian ice hockey team continued its winning streak against the fighting Danes in the World Championship, a result that places Norway on top of the group (and Denmark at the bottom of it). Hooray! Yesterday also marked the 200th anniversary of Søren Kierkegaard's birth, so I'm sure there were smiling faces on the streets of Copenhagen last night too.

Narrow escapes.

The other day I overheard a couple of tourists talking about how they had been only inches from death on a field trip earlier that day. I do not know what had happened. Nothing very serious, judging by the light hearted tone of their conversation. But if things had been just a little different, if they hadn't turned around exactly when they did or whatever, then, I imagine, they would hardly have been talking so merrily about the incident, perhaps not talking at all.

When someone trips and falls close to a cliff, he may, as he picks himself up, look over the edge and into the abyss with relief. Had he lost his footing only a step or two later, he would have plummeted to the very bottom of the gorge. Later, when relating the incident, he will no doubt describe how he was close to dying up there.

This figure of speech is commonplace. However, I am wondering about what may or may not be an underlying picture here. Saying that he was inches away from dying, makes it sound as if death were present but that he somehow managed to escape it. That is what he means too, in some sense, but consider this: As he approached the edge, was he also walking closer to his death?

I once startled my wife (only slightly, she knows me too well) with a remark along that line of thought. Everyday, on my way from work, I had to cross some busy streets; seconds later the traffic would thunder by. Coming home one day, I told my wife how I had been only seconds away from being run over. It was a joke of course. Nothing had happened, not even almost -- yet, if I had in fact run across that street the way I did those few seconds later, then I would hardly have been alive to tell her about it....

Den er ikke farlig...

Jeg kom nylig hjem fra juleferie med mer enn to kilo ammunisjon i bagasjen. Jeg er ikke noe våpenmenneske. Tvert imot. Jeg er både pasifist og en svoren vegetarianer. Denne hamstringen er snarere for en slags lokal nødvendighet å regne. Bor man i Longyearbyen kan man ikke forlate bebyggelsen uten en ladd rifle på ryggen. Til dere som ikke kjenner Svalbard, her er øygruppens kanskje vanligste veiskilt:

Jeg har ikke gått noe våpenkurs, men det behøves heller ikke. Foruten å kunne skyte, er et våpenkort alt man trenger. "Kun gyldig til isbjørnbeskyttelse på Svalbard," står det på mitt. Til beskyttelse mot isbjørn burde det ha stått, for isbjørnen er meget vel i stand til å beskytte seg selv. Og dét er noe man bør ha respekt for her omkring, ellers....eh, nei, la meg heller si det slik: Bamsemums er den lokale betegnelsen på såkalte villmarksturister.

Isbjørnfaren gjelder hele Svalbard, og man skal aldri føle seg helt trygg.

Likevel kan faren utvilsomt overdrives. Flyet vårt hadde knapt tatt bakken før kapteinen ønsket oss velkommen til Svalbard lufthavn, Longyearbyen med følgende ord: "Av hensyn til din egen sikkerhet ber vi deg om å bli sittende i setet med setebeltet festet til skiltet med 'fest setebeltet' er avslått." Flyet hadde ikke stoppet engang! Langt mindre åpnet dørene! Og hvordan i alle helgeners navn skulle et skarve setebelte kunne beskytte oss hvis det verst tenkelige skulle skje!?

Apocalypse Not.

Ja, ja, så står verden trolig til jul allikevel. Det hadde nå vært underlig om vår skjebne virkelig ble styrt av en eldgammel indiansk kalender, men her i huset har vi ventet med juleforberedelsene i det lengste. Nå virker den husvasken helt uunngåelig. Men på sett og vis er jeg glad, tross alt.

Eternal Question.

Today I wanted to look up a quote from Simone Weil, but I seem to have misplaced my book. Her topic is Time versus Eternity. I know, roughly, the content of the quote (approximately, that Time helps us imagine Eternity, but that Time is still just a weak Ersatz for the real thing), but I wanted it in her exact words. It vexes my so much when this happens. What a waste of time! Instead of doing what I meant to do, I am searching for the proverbial needle in the haystack!  What is worse, I see no final solution to this problem. Of course, this particular missing book will turn up, eventually (I know it is around here somewhere), but alas! it will only be a matter of time before a new book goes missing, or a paper, or a computer file, as the case may be. To me, this looks like one of the so called Eternal Questions. Where is the damned book!? Throughout history, every philosopher must have asked this question hundreds of times, and they surely will continue to do so, if not eternally, to the end of time.

Finding New Ways.

Nye steder byr alltid på overraskelser. En av overraskelsene Svalbard ga oss, var et amerikansk filmprosjekt. To unge amerikanske dokumentarister, David Osit og Caleb Heller, som tidligere har laget to filmer (oppdatering: flere kortfilmer her), kom til Svalbard omtrent samtidig som oss for å fortelle amerikanske kinogjengere om øygruppen og folkene som bor her. De bor i Longyearbyen, men reiser mye rundt, blant annet til Barentsburg og Pyramiden, og kommer tilbake i februar for å gjenta alt vinterstid. Filmen vil, så langt jeg forstår, krysse folkeopplysning -- svalbardhistorie og innblikk i klimaforskningen og frøhvelvet som finnes her -- med flotte naturbilder og intervjuer. Osit og Heller har snakket med folk som har bodd her lenge, og intervjuet folk som er på vei vekk. Vi er familien som nettopp har flyttet hit. I forgårs debuterte jeg foran kamera. Rart, men morsomt.

Acqua -- adriatico e minerale.

Vi er "hjemme" fra Italia. Om bare to uker kommer vi virkelig hjem (uten hermetegn). Siste del av ferien skal tilbringes på min barndoms trakter i Trøndelag. Det skal bli deilig med relativt langvarig ro, før vi setter oss på sommerens siste fly for å se vårt nye hjemsted for første gang. I en og en halv måned har vi vært i mer eller mindre konstant bevegelse. Slitsomt? Så absolutt! Ikke sånn å forstå at vi har hatt det fælt. Vi har stort sett hatt det helt fantastisk, men også dét blir jo slitsomt i lengden. En måned på tivoli, forestill deg det -- det hadde vært gøy, men bare de tøffeste hadde holdt det ut. Så, hatten av for sigøynere og andre reisende folk!

Jeg jobber med et par filosofiske innlegg som jeg håper å ferdigstille før vi reiser til Longyearbyen og må jobbe 24/7 for å forvandle en stappfull skipscontainer til et familiehjem før hverdagen tar til. I mellomtiden, her er noen upretensiøse refleksjoner over vårt opphold i utlandet.

Mine foreldre har et hus i Monopoli i Puglia, helt nede på støvelhælen. I løpet av de årene vi har vært der har vi sett en markant økning i turisme. Første gang var vi nokså alene, men nå ligner området mer og mer på det klassiske Syden. Dette har både positive og negative sider. Vi skulle helst hatt byen for "oss selv"; noe av sjarmen ligger jo i de autentiske tradisjonene. På den andre siden ser vi en økonomisk optimisme i byen som er nokså sjelden i Italia nå om dagen. Monopoli lavora, står det over alt. Det pusses opp på alle gatehjørner -- også dét både positivt og negativt: Byen blir penere, men også mindre rustikk. Men én endring er udelt gledelig. Det er merkbart mindre søppel i badevannet. I fjor duvet et bredt belte av alskens avfall akkurat der bølgene bryter ved land -- noe skyllet inn fra havet, men det meste kastet ut fra stranden. Italienere har åpenbart et annet syn på forsøpling enn nordmenn. En småbarnsfar kastet, like for mine øyne, en hel bærepose med familiens tomgods innunder en busk da de forlot stranden. Dét kunne knapt skjedd i Norge. Ikke fordi nordmenn aldri kaster fra seg søppel, men fordi dette anses som uakseptabelt. Nordmenn som forsøpler på denne måten, gjør det i smug, ikke i andres påsyn. Dette har kanskje med ulike holdninger til naturen å gjøre? Kanskje nordmenn er "naturfolk", mens sør-italienere ikke er så opptatt av natur? Eller kanskje italienere ikke på samme måte ser en motsetning mellom friluftsliv og forsøpling? Kanskje. Men jeg tror også det handler om ulik toleranse for søppel, for en ting er jo å etterlate søppel når man går, noe annet å kaste det foran seg. Jeg vemmes og blir rasende når våte plastposer klistrer seg til ryggen min, mens lokalbefolkningen virker vant, ja, mange virker direkte blinde for fenomenet. Jeg husker for et par år siden... Jeg var på vei ut i vannet med småjentene da en av ungdommene ved siden av oss tente en sigarett, krøllet den tomme røykpakken og kastet den ut i bølgene. At det går an, tenkte jeg og sendte ham mitt styggeste blikk. Fatter han virkelig ikke at folk skal bade her! Å jo da. Bare minutter senere ble jeg enda mer forundret, da samme mann reiste seg opp, tok god rennefart og kastet seg med jubel og stort velbehag ut i sitt eget griseri...!

La meg stoppe her, før jeg sier ting jeg vil angre på. Antagelig gjør jeg for mye vesen ut av dette. Gledelig er det uansett at Monopoli ønsker å lokke turister med flotte strender. I år var vannet en fryd.

Apropos vann. I dag hørte jeg Ole Martin Reitan skryte av sine salgskunster på radioen. Han har solgt millioner av liter med flaskevann i vannlandet Norge. Reitan sammenlignet bragden med å selge sand i Sahara, og hevdet at han kan selge hva som helst til hvem som helst. Jeg er ikke imponert. Å flaske vann og sende det hundrevis av mil med bil bare fordi folk er villig til å betale for det når det finnes utmerket vann i springen, ligner umoral. Selv har jeg kjøpt en flaske Imsdal eller Olden kun én gang, og da bare fordi jeg trengte en flaske. Også i utlandet foretrekker jeg å drikke frittgående vann, men ved Stansted flyplass måtte jeg -- fordi ingen ønsket å fylle vannflaskene våre -- kjøpe en utgave av The Daily Telegraph for å få en flaske Buxton-vann til halv pris. Jeg skulle spare flasken på grunn av reklameteksten, men flasken ble borte på toget mellom Oslo og Trondheim, så sitatet blir omtrentlig og i norsk oversettelse:

Visste du at våre flasker nå består av 25% mindre plast? Likevel er de fremdeles 100 prosent resirkulerbare. Men dette er ikke alt vi gjør for kloden. Fordi vi bryr oss om miljøet, leter vi stadig etter nye måter å redusere vårt energi- og vannforbruk og således redusere vårt økologiske fotavtrykk.

Et vannselskap som ønsker å redusere sitt forbruk av vann? Pøh! Det låter omtrent som når Helge Lund bedyrer at Statoil ønsker å bidra til en reduksjon av verdens klimagassutslipp. Jeg aner ikke hvor mye vann som går med til å "produsere" en liter flaskevann, men det må da være minst én liter for mye.

Feberfantasier.

Hele familien har vært småsyke den første uken i Italia. Sigrid har ligget inne med tørrhoste og feber et par dager. I går var vi likevel en kort tur på stranden. Etterpå dusjet vi sammen, hun og jeg, før vi gikk til sengs for en velfortjent cowboystrekk. Her er (etter hukommelsen) noe av det vi diskuterte:

- Kom hit, Sigrid. Få kjenne på deg. Javisst...du er varm fremdeles, du.
- Jeg har vondt i hodet også.
- Huff, har du? Få kjenne.
- Du kan da ikke kjenne dét, pappa.
- Å? Jeg kjente jo at du var varm...
- Men det var på utsiden, det. Jeg har vondt inni hodet mitt.
- Ja..., men hvorfor kan jeg ikke kjenne det da?
- For vi har jo forskjellige kropper.

Febersmerter eller ei, noe alvorlig galt med hodet hennes, dét er det ikke.

Agurknytt.

Jeg har levd i koffert noen uker nå, noe bloggen lider under. Det samme gjør dette innlegget som kun er en samling av mer eller mindre filosofiske trivialiteter.

Først en personlig gladnyhet. Jeg har endelig fått tak på et eksemplar av The Danger of Words av Maurice O'Connor Drury. Drury var en stund elev av Wittgenstein. Han utdannet seg senere til psykiater, men forble en av Wittgensteins mest betrodde venner og er en av de viktigste kildene til innsikt i Wittgensteins liv og personlighet mot slutten av livet. The Danger of Words ble utgitt i 1973 og har med tiden blitt en klassiker, og en svært ettertraktet sådan, i alle fall i visse kretser. "[T]hough much neglected," skriver Ray Monk i sin store Wittgenstein-biografi, "it is perhaps, in its tone and in its concerns, the most truly Wittgensteinian work published by any of Wittgenstein's students." Egentlig var det andreutgaven med ekstramateriale jeg ønsket meg, men den er forlengst utsolgt fra forlaget (jeg skrev faktisk en gang til forlaget i håp om å overtale dem til å trykke et nytt opplag) og brukte eksemplarer koster for tiden et sted mellom ett og seks tusen kroner. Minsteprisen for førsteutgaven har også vært firesifret i alle år, men i forgårs fant jeg et pent brukt eksemplar til skarve 300 kroner! Forhåpentligvis venter godbiten i postkassen når vi vender tilbake fra Italia.

Et pussig ferieprosjekt. Inspirert av avsnittet Further reading ("Works refering Wittgenstein") i Wikipedias artikkel om Wittgenstein har jeg i sommer gitt meg i kast med skjønnlitteratur som kan knyttes til Ludwig Wittgenstein. Fra listen har jeg lest Logicomix, en visuelt flott men ellers ikke imponerende tegneserie om Bertrand Russell, David Foster Wallace' debutroman The Broom of the System som knapt nevner Wittgensteins navn, men som tematisk kan sies å være wittgensteinsk, og jeg har i skrivende lest bortimot en tredjedel av Bruce Duffys The World as I Found It. Sistnevnte er nok favoritten så langt. Av ikke listede bøker har jeg pløyd gjennom Thomas Bernhards Wittgensteins nevø, The Case of the Philosophers Ring, en ikke helt heldig Sherlock Holms-pastish, av Randall Collins og den tøysete og lite pretensiøse romanen Saints and Scholars av Terry Eagleton. For uten City of God (E.L. Doctorow), Kodenavn Wittgenstein (Philip Kerr) og Wittgenstein's Mistress (David Markson) fra Wikipedia-listen, tenker jeg å fortsette med Invisible Whisper av George Cummings, som alt ligger på min Kindle og Luce Eyres If Minds Had Toes (en slags ungdomsbok? --filosofiske konfrontasjoner mellom Wittgenstein og Sokrates låter uansett interessant). For mange år siden leste jeg Cecilie Løveids høre-/skuespill Østerrike. Hvis jeg husker rett var Løveids prosjekt å lese Wittgensteins liv og tankebevegelser opp mot Ibsens Brand. Interessant. Fra vår hjemlige litteratur har jeg ellers sett meg ut romanen Steinsamlere -- en tidlig bok av Merethe Lindstrøm, som nylig vant Nordisk råds litteraturpris for Dager i stillhetens historie. Tips til andre titler mottas med takk.

En kuriositet til slutt. De siste par ukene har vi tilbrakt på Sørlandet. Forleden dag besøkte vi Dyreparken i Kristiansand. Vi så løver og ulver få mat; vi prøvde tømmerrennen; og ikke minst -- hvilket var hovedgrunnen til besøket -- eldstejenta overlot alle smokkene sine til Kaptein Sabeltann. På vei tilbake til Mandal kjørte vi forbi Universitetet i Agder, før kjent som Høgskolen i Agder. Jeg bare måtte ta bilde av veiskiltet:

Bildet ble tatt fra bilvinduet i 70 km/t, derfor så uskarpt,
men det hvite skiltet viser veien til UiA samt symbolet for lavvo. 

Er ikke dette en utsøkt, skjønt ufrivillig kommentar til den omseggripende trenden at alle småskoler landet rundt ønsker universitetstatus?

Hurra, hurra, hurraaaa!

Gratulerer med (morgen)dagen alle sammen!

Det har vært så som så med bloggingen i det siste. Jeg pusler med et par innlegg når jeg får tid, men med jobb, småbarn og ikke minst flytteplaner, er det grenser for hva jeg rekker.

17. mai-tog i Longyearbyen.

Min kone og jeg har bodd i samme lille leilighet på Tøyen i seks år; ungene har aldri bodd noe annet sted. Innendørs er det trangt, og utendørs utrivelig: det er asfalt og betong (og søppel) på alle kanter, hektisk trafikk overalt og altfor langt til skogens ro -- ikke noe sted for småbarn, ikke voksne heller, egentlig. (Jeg er vokst opp i et stort hus med hage oppunder skogkanten.) Så i slutten av denne måneden flykter flytter familien på landet, nærmere bestemt til Landet med de kalde kyster.

Men først skal vi ta en (velfortjent) ferie, litt i inn- og litt i utland. Bloggingen vil derfor være enda mer sporadisk de første par månedene, men jeg håper å komme i form igjen når vi har funnet roen i Arktis.

Innbrudd!

Illustrasjonsfoto. Ikke fra utstillingen.

Vi ble møtt av stengt dør da vi ankom barnehagen i dag. Et oppslag på døra ba oss benytte en annen inngang. Årsaken var innbrudd. Jentene syntes dette var spennende. Tenk, tyver hadde vært i barnehagen om natten, ekte tyver! Og kanskje kommer politiet på besøk! Min reaksjon var snarere forbauselse enn opprømthet. Innbrudd?...virkelig?...øh...i en barnehage!? Hva slags utkomme hadde disse innbruddstyvene drømt om? Slitte småbarnsleker og gummistøvler er neppe lett omsettelig på det illegale markedet? Hadde de hørt rykter om en kunstutstilling, kanskje? Ja, det må nesten ha vært kunsten tyvene var ute etter. I ettermiddag skulle det nemlig være visning av ungenes vårkolleksjon av tegninger. Åpningen blir naturligvis forskjøvet. (Det er mye knust glass og blodsøl å tørke opp.) I skrivende stund er det uklart om noen av de uvurderlige kunstgjenstandene er borte.

Sigrid og apemannen.

Våren er for alvor kommet til Tøyen. Et sikkert vårtegn er at gatefeiemaskinene kommer ut av vinterdvalen. Å se denne doningen i sving i dag tidlig minnet meg om en hendelse i fjor vår.

På vei til barnehagen krysser vi daglig den samme åpne plassen på vei til t-banen. Sigrid var rundt to og et halvt år. Hun pekte på mannen oppå feiemaskinen og kalte ham ape. Hæ? Hadde jeg hørt riktig? Joda, apemannen! Hjerte sank i meg. Jeg kikket meg hastig rundt. Heldigvis ingen i nærheten. "Hysj, da," hvisket jeg, "sånn sier vi ikke!" Sigrid var for ung til å ha gjort seg skyldig i rasistiske stereotypier (hvor skulle hun dessuten ha fått dem fra!), men Tøyen er en bydel med mange innvandrere, så det kunne blitt utrivelig om noen hadde hørt oss. Hva hadde jeg da sagt for å (bort)forklare språkbruken?

Noen dager senere satt en ny mann oppå maskinen. Også dette en apemann. Jeg kunne ikke fatte hva Sigrid mente. Så vi stanset. Sigrid og jeg sto en stund og studerte feiemannen som sirklet rundt oss på plassen -- og så: Aureka! Var det ørene hans hun tenkte på, spurte jeg; mannen hadde et par digre øreklokker. "Ja, apemannen har apeører!" Da måtte jeg le, for i motlyset skimtet også jeg konturene av en sjimpanse bak rattet. (Nå gjør jeg alltid det.)

I dag var jeg spent på om Sigrid kunne huske mannen. "Apa," kom det med et lurt smil.

Tunge- og ørekoordinasjon.

Ingvild har gjort store sosiale fremskritt siden sist. Særlig har hun utviklet en sofistikert sans for humor og komikk. Hun kan spontant bryte ut i latter når noe er morsomt. Hun kan, som også er en del av latterkulturen, le i kor. Og ikke minst: hun simpelthen elsker å vekke latter rundt seg og har utviklet et rikt repertoar av grimaser og spillopper til dette formålet.

Også språklig har hun tatt store steg. Hun er en kløpper i alle slags språkleker -- vi peker på bilder og hun sier hva bildene forestiller -- og hun forstår det meste og kan gjøre seg forstått. Hun har i lang tid kunnet gi enkle kommandoer som "mat" når hun er sulten og "vann" når hun er tørst, men i løpet av de siste par ukene har en mer subtil form for språkbruk vokst frem. I mangel av et bedre ord kunne man kanskje kalle dette en seremoniell bruk av språket. Ingvild har for eksempel begynt å takke for maten: "Matematen," sier hun -- og så, med et alvorlig uttrykk i ansiktet: "Vasje" -- for vi må ikke glemme å vaske hender når vi har spist. Sist helg var vi på besøk hos besteforeldrene i Trondheim. Farmor har en utkledd prøvedokke på loftet. Den skulle Ingvild stadig bort å hilse på; ta dokken i hånden, bukke lett og si "gdaki-taki-tak". Hun har nok sett folk hilse på hverandre, men akkurat denne seremonien har hun lært av meg. Jeg har ofte hilst på henne med tre ganger "goddag" på denne måten.

Dette bringer oss til temaet for dagens blogginnlegg; for da jeg tok Ingvild i hånden og sa som henne: "gdaki-taki-tak," da så hun helt uforstående ut.

Jeg har tenkt på dette før, for storesøsteren var likedan. Småbarn (virker det som) kan høre tydelig forskjell på rett og feil når andre snakker, men tilsynelatende være døv for skillet når de selv prater. Barn kan også -- hvilket virker beslektet -- tegne pappa som en rød krusedull, uten å se den minste billedlikhet når pappa tegner selvportrett på samme vis. Dette er interessant.

Mange nordmenn hører ingen forskjell på stemt og ustemt s. Det spiller som regel ingen rolle, for på norsk er dette aldri et meningsbærende skille. På fransk kan dette derimot få komiske følger. En franskmann jeg kjenner skulle kjøpe en flakong av Christian Diors parfyme Poison. Navnet betyr gift, vel å merke når det uttales med stemt s. Den norske ekspeditrisen omtalte parfymen konsekvent som poisson, altså med ustemt s, og det låter ikke like innbydende. Poisson betyr fisk. 

Et annet eksempel. Mange nordmenn sier nå resisjør i stedet for regissør (uttales: resjisør). Som regel nytter det lite å påpeke at det ikke heter filmresisjør, men -regissør. Vedkommende hører ikke forskjellen. Det kan hjelpe om man bryter ned ordene i mindre enheter: "Det heter 're-gi-ssør', ikke 're-si-sjør'!" De aller fleste ser (om ikke hører) poenget når vi spør: "Hvis regissøren har ansvaret for regien, hva har resisjøren ansvar for?"

Men disse eksemplene er egentlig nokså trivielle. At den som ikke hører forskjell på to ting like gjerne sier det ene som det andre, er ikke underlig. Det underlige er at unger hører feilen når andre begår den, men sier akkurat det samme selv med den største selvfølgelighet. (Som om franskmenn kunne høre tydelig forskjell på poison og poisson og irettesette alle andre som blandet dem sammen, men likefullt være ute av stand til å skille dem ad når de selv snakket!) Da Ingvild var baby, omtalte Sigrid henne som "Hæming". Vi voksne syntes naturligvis dette var både søtt og morsomt, og begynte selv å ta ibruk dette navnet -- men da protesterte Sigrid bestemt men lattermildt: "Nææ, itte Hæming. Hæming!".

Jeg kan ikke si noe fornuftig om dette fenomenet (hvis det er et fenomen), men finner det fascinerende.

Sesongens første skitur.

Og det viser seg -- i år som i fjord og året før -- at jeg ikke burde begynne å trene uten å ha trent litt på forhånd.... Verken tempo eller distanse var noe å skryte av, men helt i overkant for en mann med storhetstiden bak seg. Gnagsår fikk jeg òg. Men jeg vet av erfaring at det er med kroppen etter den første skituren som det er med baken etter vårens første tur på sykkelsetet -- å sitte kan være ubehagelig et par dagers tid, men det gir seg -- og at den neste turen vil gjøre marginalt mindre vondt. Og slik forholdene er i Oslomarka nå om dagen -- fantastiske! --, ja, da vil det være for galt å sitte stille.

Min og din.

Sigrid var hjemme fra barnehagen i går. Så hun og mammaen besøkte meg i lunsjpausen. Straks kom blyant og papir på bordet. Mammaen skrev "Sigrid" på papiret og visket det ut igjen. Sigrid syntes viskelæret var fantstisk. Nesten magisk. "Skriv Ingvild!" Hun ville prøve selv. Og så: "Du Pappa, skriv Mamma. Skriv Mamma'n min!" Jeg skrev. "Se," sa jeg. "Der står det Mamma'n min."

- Nei, skriv Mamma'n min!
- Ja, Mamma'n min!
- Nei, Mamma'n min!
- Nettopp! Mamma'n min. Det står her.
- Nei, min mamma! Du har ikke skrevet Mamma'n min.
- Jo, det er akkurat det jeg har.
- Åå...!

Så tryllet hun det bort, og laget en fin tegning som nå henger på kontorveggen.

Det gåtfulla folket.

Å se språket vokse frem i et barn er som å bevitne et under. Jeg mener ikke at noe overnaturlig foregår her, eller at vi må postulere en mystisk x-faktor. Ingenting er skjult. Men det at barn begynner å prate er et under i den forstand at vi ikke kan forklare hvordan det går til. Vi kan ikke lære et barn å snakke (slik vi lærer det å lese og skrive). Barnet begynner å snakke. Et språbrukende vesen vokser bare frem for våre øyne. Prosessen er ikke mystisk eller ufattelig, men den er uoversiktlig.

Ingvild er godt igang allerede. Som andre foreldre har vi stor glede av å følge utviklingen fra dag til dag. Men hvordan forvandlingen skal betraktes, er ikke opplagt.

Foreldre er ofte for opptatt av ordene: "hvor mange ord kan hun?", "i dag sa hun det ordet". Eller vi spør hva barnet kan menemed et bestemt ord. Vi burde heller ta dette for hva det er: ikke et forstadium til voksenspråket, men som en slags lek. En ordlek. "Hva sier sauen?," spør vi, og Ingvild breker. Eller vi spør: "hvor er mamma?", "hvor er koppen?", og Ingvild peker. Dette er ikke ordentlige spørsmål, og ikke ordentlige svar. (Hadde vi spurt noen som alt "kan snakke" hva sauen sier, ville ikke vedkommende forstått hva vi mente: "Hvordan det? Hvorfor spør du?") Det er en lek. Snart lærer hun å gjenta ordene etter oss. Det er en annen lek.

Ingvild uttaler "vann" som "bam" eller "bann". "Bam" er i dusjen, i regndråpene og i sølepytten. "Bam" kan også være at hun er tørst og vil ha noe å drikke -- da strekker hun seg samtidig etter glasset. Det behøver slett ikke inneholde vann. Det hender faktisk at hun blir rasende om det er vann hun får i glasset; melk, jus og saft er nemlig også "bam", ja i grunnen alt som er vått, og alle ting som assosieres med det våte, som den tomme melkekartongen hun lekte med her om dagen.

Men vi kan ikke si at Ingvild tror at "vann" betyr "vått" (eller at dét er hva hun legger i ordet) eller at hun tester ut ulike hypoteser om ordets omfang. For henne er ikke ordene ord. Dét begrepet blir viktig først når hun lærer å lese. (Begrepet "betydning" har hun heller ikke noe forhold til.) Hun bare leker seg med disse lydene. Etterhvert vil disse lekene, avhengig av de voksnes reaksjoner, erstattes av andre måter å gjøre seg forstått på.

Det verbale språket er viktig for mennesker. Det meste av vår tenkning og store deler av det menneskelige fellesskapet foregår i språket, så det er ikke rart at vi voksne fascineres av småungenes språkleker. Men fokuset på det verbale kan gjøre oss blinde for hvor rakst barnet utvikler seg på andre måter. Ingvild deltar i fellesskapet på mange måter.

Evnen til å la seg overraske og le synes medfødt. Kanskje er en sans for humor universell, men at den må oppmuntres for ikke å dø hen? Borte-titt-titt kunne oppholde Ingvild i lang tid. Snart overtok hun den aktive rollen. Gleden over at hun kunne få foreldrene til å le lyste i øynene hennes. Etterhvert begynte hun å gjemme seg på ordentlig. Når Ingvild finner frem et laken fra lekekassen og gjemmer seg under det, er det en klar invitt til å leke gjemsel. "Hvor er Ingvild?" spør vi. Mens vi går i rung rundt henne og leter står hun helt stille under lakenet og sitrer av spenning, før hun med stor triumf avslører gjemmestedet sitt. Vår overraskelse fryder henne. I det siste har hun begynt med skøyerstreker. Det hender hun tar pennen min og løper av gårde med den i full visshet om at jeg da må jage henne. Før fikk jeg alltid kos når jeg ba om det. Nå hender det at Ingvild i stedet legger kinnet mot låret mitt og ser meg opp i øynene med et lurt smil. "Neei," sier jeg da, "gi pappa en kos." Da strekker hun armene opp og trykker seg mot kinnet mitt.

Barn er fabelaktige imitatorer fra tidlig alder. Nærmest fra første stund var Ingvild interessert i alt storesøsteren gjorde. Fra hun lærte å krabbe har hun fulgt henne som en skygge for å gjøre akkurat det samme som, gjerne samtidig og aller helst oppå storesøsteren. (Godt at Sigrid er en tålmodig sjel.) Nå har hun så smått begynt å leke sammen med søsteren sin. Blant annet driver de med nokså sofistikerte rollespill. Jentene har en legekoffert med bandasjer, sprøyter, stetoskop og lignende, og veksler på å være doktor og pasient. Først er den ene syk og trenger pleie, så er rollene byttet om.

Ingvild ser utmerket godt forskjell på slik lek og alvor. Hun trenger ikke ordet "lek" for å holde dem fra hverandre. Det er ulike følelsesregistre i lek og alvor. Når Sigrid virkelig har vondt reagerer Ingvild annerledes, tristere og mer forsiktig; hun gjør også andre ting: det hender hun henter en smokk til trøst.

Foreldrer lurer i blant på hva deres lille barnet tenker før det kan snakke, som om barnet (som i filmen Look Who's Talking) snakket et privat språk i sitt indre uten å få frem ordene. Men alt barnet har å uttrykke, har det også -- på alle stadier -- evne til å gi uttrykk for. Vi begår så lett den feilen å se barn i lys av hva de skal bli, og overser hva de er akkurat nå. Det som kreves er ikke telepati, men oppmerksomhet.

Sex. Kjendis. Skandale.

Jeg oppdaget i går at jeg har publisert 99 innlegg på bloggen. Dette er nummer 100. (Bloggen nærmer seg dessuten ettårsdagen: premieren var 14. november 2010). Når man passerer slike milepæler er det vanlig å stoppe opp, ta en pause og se seg tilbake, før man eventuelt tar ny sats.

Når jeg står slik og skuer bakover på det første året, ser jeg tre nokså tydelige tendenser. Den ene trist, den andre gledelig. (Den tredje kommer jeg tilbake til, men kan alt nå avsløre at den forklarer dagens overskrift.) Først det triste. I begynnelsen fikk jeg mye respons på det jeg skrev, enkelte innlegg var oppe i et tosifret antall kommentarer. Åh, det var tider, det! Men, som det heter, hvor lenge var Adam i paradis? Til nyttår, omtrent. Siden har det vært lavtrykk på kommentarfronten, med denne solskinnsdagen i slutten av mars som et minneverdig unntak. Det gledelige er at besøkstallet i den samme perioden har vist motsatt tendens. Ikke bare stiger det totale antallet besøkende (det skulle bare mangle), men også -- røflig -- måned for måned. Fellesferien var agurktid også her på bloggen, noe besøksstatistikken tydelig bærer preg av, men stort sett har besøkstallet steget hele veien, med august og september i en klasse for seg.

Dette bringer oss til punkt nummer tre. Det er nokså tydelig at enkelte innlegg trekker flere lesere enn andre. Aktualitet synes å være en nøkkel. "Demokrati i Libya" ble lagt ut mot slutten av mars. Mange var innom den gang. Og nå, etter en lengre dødperiode, er det plutselig liv igjen og innlegget seiler opp på andreplass. Den suverene eneren er "Hva skal du stemme i høst?". Teksten ble publisert 20. august. På to dager var ukekvoten fylt. I tiden frem mot valget var det flere lesere innom dette ene innlegget enn det var innom hele bloggen i sommermånedene. Mange ble sikkert skuffet. En god del fant innlegget ved å spørre google "hva skal jeg stemme" og "hva bør jeg stemme i høst" og lignende. De fleste hadde kanskje håpet å finne en enkel oppskrift på godt valg  -- overskriften kunne jo gi forhåpninger om det -- i stedet fant de et innlegg som stilte spørsmål ved nettopp slike forhåpninger. Pytt, pytt. 

Men nå som årsregnskapet skal gjøres opp: hva har jeg lært? Åpenbart ikke å holde liv i kommentarspaltene, i alle fall. Løsningen er antagelig bare å skrive bedre og mer interessante tekster. Men det er, som det heter, lettere sagt enn gjort. Jeg har imidlertid lært å sette pris på stadig stigende popularitet. Det er derfor jeg, nå som oktober går mot slutten, med skrekk forstår at hvis jeg ikke gjør noe -- og det kvikt! -- så vil den pene oppadstigende pilen fra august og september få seg en stygg knekk.... Catchy overskrifter har vist seg å selge.

Derfor: Sex. Kjendis. Skandale.

Lei layout'en...

...så jeg prøver denne en stund. Funksjonene skal være de samme. Innholdet likeså. Same shit, new wrapping, er det dét det heter? Vesentlige endringer er med andre ord ikke gjort -- bare nye farger og andre sekundære egenskaper. Bokhyllene var tungen på vektskålen.

Hva skal du stemme i høst?

NRK gir deg svaret. Du må bare først oppgi hvilket parti du tenker å stemme på og deretter besvare 27 enkle lokalpolitiske spørsmål. Med andre ord: Alt du behøver å gjøre er å krysse av på et spørreskjema og -- vips! -- valgomaten gir deg ikke bare et tallfestet svar på hvor godt dine meninger stemmer overens med politikken til "ditt" parti, valgomaten har til og med regnet ut for deg hvilket parti du egentlig bør stemme på i lokalvalget til høsten.

Dette er absurd.

Jeg vil nødig virke humørløs. Jeg ser komikken i dette, jeg gjør det -- likevel greier jeg ikke å la saken ligge. Ikke fordi jeg personlig ble fornærmet av resultatet (mine svar samsvarte hele 85% "mitt" parti, så -- puh! -- jeg slipper heldigvis å tenke mer på saken), men fordi det er noe schizofrent ved NRKs dekning av denne valgomaten. Valgomaten kan umulig være ment som et reelt politisk hjelpemiddel fra NRKs side; den skal neppe tas på alvor. På den andre siden har vi kveldens Dagsrevy-sending som brukte flere minutter på fenomenet. Innslaget lot en rekke velgere ta testen. Flere endte naturligvis opp med overraskende anbefalinger. Spørsmålet var om dette resultatet ville påvirke dem ved det kommende valget! Hva var poenget? Å undersøke i hvilken grad norske velgere tar slikt tull på alvor? Eller å dumme ut de som eventuelt måtte gjøre det? Eller avslørte reportasjen rett og slett at visse NRK-journalister selv tar valgomaten en smule alvorlig? Ikke vet jeg.

Uansett, her er et tips: Skulle du gi valgomaten en sjanse og få bekreftelse, som meg -- vel og bra; men skulle du bli misfornøyd med resultatet, kan du jo alltids ta testen en gang til. Bare du er villig til å endre dine meninger om visse ting får du nok den anbefalingen du ønsker.