Mer enn snakk.

Foreldre som velger ikke å sende ungene i barnehage, men holde dem hjemme har alltid forundret meg. Jeg snakker ikke om den første tiden. Våre jenter begynte ikke i barnehage før de var nærmere to år gamle. I løpet av disse årene var det stort sett jeg som var hjemme med dem. Pappapermisjon var stor stas, svært lenge -- men etterhvert, vokser det vel frem et behov hos de fleste foreldre for å treffe andre voksne i blant, og hos de fleste barn for å treffe andre barn? Om ikke annet, et behov for en pause og et sceneskifte? Jeg spør fordi jeg akkurat har sett Vi må snakke om Kevin.

Dette er trolig blant internetts mest banale kommentarer til filmen; men kunne ikke mange av problemene, i alle fall mye av slitasjen på mor-sønn-forholdet, vært unngått om guttungen hadde gått i barnehage?

Love is a burning thing.

Ved en tilfeldighet så jeg Sebbe forleden dag. Tematisk har filmen likheter med 8 Mile, men teknisk og estetisk (håndholdt kamera og ekte romklang) ligger Sebbe atskillig nærmere filmen Rosetta av brødrene Dardenne. Alle disse filmene handler om ensomme ungdommer som bruker store deler av fritiden på å rydde opp etter sine alkoholiserte mødre. Resten av tiden frykter de at familieforholdene skal bli kjent. Unger i slike familier gjør ofte det. Snarere enn å rope om hjelp, dekker de over. De tar på seg voksenrollen, og lar omverdenen tro at alt er som det skal.

Det var i slike baner jeg tenkte da jeg så Sebbe. Og likheter finnes så absolutt, men jo mer jeg tenker og jo mer jeg forsøker å skrive om filmen, jo mer mistenker jeg at jeg overdriver. Jeg var særlig vâr slike ting da jeg så Sebbe fordi jeg tidligere samme dag hadde hørt en radiodokumentar om en jentunge fra Trøndelag som sakte men sikkert (og uten at noen la merke til det) hadde glidd inn i morens rolle i familien da moren ble rammet av Huntingtons sykdom. Sannheten er at Sebbe har større vansker på utsiden enn på innsiden av hjemmets fire vegger. Han er venneløs, svak på skolen, klassens prügeknabe og store mobbeoffer. Moren er den eneste personen han har kontakt med -- ikke allverdens kontakt, riktignok: dette mor-sønn-forholdet er langt fra verdens beste --, men Sebbes mamma er i rettferdighetens navn på langt nær like selvopptatt og fraværende som mødrene i de andre filmene.

Riktignok er Sebbe den som står for all matlagingen, og det hender han må gå på jobb når moren trenger å sove ut rusen, men likegyldig eller kjærlighetsløs overfor sønnen er hun aldri. Ikke engang når hun kaster gutten på dør, kaller ham en uønsket graviditet og fråder at hun aldri vil se ham mer, er det et uttrykk for manglende kjærlighet. Snarere tvert imot -- resten av filmen hadde ikke "gått opp" hvis så var tilfellet. Utblåsningen er naturligvis ingenting "en god mor" ville gjort, men sinnet er ikke egentlig rettet mot sønnen, men først og fremst et uttrykk for hennes egne mindreverdighetsfølelser: Hun kjenner seg mislykket i det meste; hun er fattig, uutdannet og tjener til livets opphold (og knapt nok det) som nattlig avisbud, og hun lar frustrasjonen gå utover Sebbe fordi han gjør alt dette verre å bære for henne. Tidligere i filmen har hun sagt det rett ut, at Sebbe nok hadde hatt det bedre uten henne. Så når den råflotte bursdagsgaven hun gledet ham sånn med på 15 årsdagen avsløres som tyvegods, veller all skam og selvforakt opp og ut.

Hadde utbruddet vært ekte forakt, ikke fortvilelse og fordekt selvforakt, hadde ikke utkastelsesscenen betydd allverden for henne. Hvis hun virkelig ønsket sønnen vekk, burde hun vært glad over endelig å få det gjort, i stedet ser vi bilder av henne redusert i tårer og anger. Sebbe, som ikke har andre steder å gå, drives naturligvis til desperasjon. Filmen har flere ganger hintet i retning av selvmord. Nå som (han tror) moren ikke lenger vil vite av ham, virker han fast bestemt på å gjøre det slutt. Ikke av selvmedlidenhet, men som selvoppofrelse. Sebbe elsker moren sin, men nærer heller ikke han de høyeste tankene om seg selv, så hennes ord slo ned i ham som en slags knusende bekreftelse. Over telefon tar han farvel og gjengjelder morens ord om at hun vil få det så mye bedre når han er borte (skjønt måten han velger å gjøre moren denne "tjenesten" på tyder også på et hevn- og hatmotiv overfor skolen og mobberne: Sebbe lager en bombe som han planlegger å sprenge i første time).

Men Sebbe er ikke den voldelige typen. Skolemassakren blir aldri noe av. Filmen ender i stedet med Sebbe som forlater byen og alle bruene står i brann bak ham. Han vil ikke søke lykken et annet sted. Sebbe rømmer. Aller helst skulle han blitt hos moren sin, men hun har, siden hun støtte ham fra seg, bestemt seg for at hun ikke lenger er skikket til å ta vare på gutten. Tilskueren ser kanskje dette som en voksen, ja kanskje omtenksom og selvoppofrende innrømmelse fra moren (det er i alle fall den oppfatningen jeg, etterhvert som jeg har arbeidet med denne teksten, har nærmet meg), men ikke sønnen. Sebbe opplever det snarere som den endelige utkastelsen.

Slutten er åpen, med Sebbe som haiker langs motorveien; men gitt at dette ikke er Hollywood, men skandinavisk sosialrealisme, er det neppe noen grunn til å dikte videre på en happy ending....

Barn og kjærlighet.

Jean Kazez skrev for en god stund siden en interessant artikkel om koblingen mellom forelderskap, glede og meningen med livet. Meningen var å kommentere saken da den var fersk, men jeg fant aldri tid før alt var glemt. Tankene kom tilbake da jeg skrev Det gåtfulla folket.

I følge Thomas Nagel (i hans berømte essay "The Absurd") finnes det alltid to mulige perspektiver på egen tilværelse. Et indre og et ytre. Betrakter vi vår gjøren og laden innenfra finner vi våre prosjekter engasjerende. I dette perspektivet kan hva som helst virke viktig. Tar vi bare et lite steg tilbake og betrakter oss selv utenfra, virker alt plutselig forbigående og meningsløst. Dette, mener Nagel, er kilden til livets absurditet: at verden alltid er åpen for dette tvisynet. Ethvert oppslukt øyeblikk kan bryte sammen i en følelse av meningsløshet. Ingenting -- verken sannhetssøken, livberging eller Gud -- er, ifølge Nagel, immun mot dette spørsmålet om hva poenget er. Kazez er ikke overbevist. Hva med det som for de fleste foreldre er mest oppslukende av alt: oppdragelsen av egne barn?

In fact, we don’t oscillate between Nagel’s inside and outside views when we’re sitting up with a sick child, taking his temperature, mopping his brow, and cheering him up with silly nothings. At such times, who even fleetingly wonders “what’s the point?”? Caring for a beloved child is utterly doubt-proof.

Tvisyn er ikke alltid mulig. Å oppleve det meningsløst å trøste sitt syke barn, er ikke noe som kan ramme enhver. Det er et symptom på en patologisk tilstand eller på manglende kjærlighet. "Love for anything produces restful certainty, but [Harry] Frankfurt sees – rightly, I think – that love of one’s own children is especially pure and constant." Det er derfor kjærlighet, i særdeleshet kjærligheten til egne barn, kan være en kilde til mening i livet.

Why do we feel such unalloyed love for our children? Here also, Frankfurt is helpful. It’s not a response to their intrinsic value -- as real and enormous as that may be. It’s love itself that makes the child seem to us so extremely valuable, not independently existing value that makes us love a child so deeply.

Det meste Kazez skriver virker riktig på meg. Filosofer har til alle tider plassert kjærligheten sentralt i menneskenes liv, og koblet den til de store eksistensielle spørsmålene. Likevel er det noe jeg savner. Det å elske er en viktig del av kjærligheten, men jeg savner en refleksjon over betydningen av å bli elsket tilbake. 

Dette får meg til å tenke på noe professor Simon May sa om behovet for gjensidighet i en episode av Philosophy Bites, også den fra før sommeren:

No, reciprocity is absolutely not needed to my concept of love. My concept of love applies to any object of love -- and that could be a landscape, it could be a work of art, it could be love of wine, if I could put it that way. It could, in other words, be love of objects incapable of reciprocating your feelings; and none of us would want to say that that sort of love doesn't exist. We can fall in love with a work of art. There are people who fall in love with Wagner's opera Tristan and Isolde, and, in a sense, are more obsessed with it than they are with human beings, and we don't want to say that that isn't love. So love doesn't have to be reciprocated in order to be love.

Vi kan elske et landskap, et kunstverk eller en vin, skjønt ingen av disse kan elske oss tilbake. Altså er det mange kjærlighetsrelasjoner som ikke krever gjengjeldelse. Med andre ord: Gjensidighet er ikke nødvendig for å kunne kalle noe kjærlighet. Alt vel så langt. Det er fortsettelsen jeg er skeptisk til. 

Platonske spørsmål er spørsmål av typen "hva er x egentlig?". Hva er tid? Hva er frihet? Hva er kjærlighet? Dette er klassiske filosofiske spørsmål. Slike forsøk på vesensbestemmelse er mindre vanlig i dagens filosofi. Mange tviler på at det finnes et svar på spørsmålet hva kjærlighet egentlig er. Har vi noen grunn til å tro at alle former for kjærlighet må ha en felles essens? Se på alt vi kaller kjærlighet -- høvisk, platonsk og romantisk kjærlighet; kjærligheten til visdom (filosofi); kjærligheten til sine barn; til alle barn; til livet; til Gaia, vin og popmusikk -- hva kan være felles for alt dette? Ikke si: "Noe må de ha felles, ellers ville vi ikke kalle dem 'kjærlighet'" -- men se om det er noe som er felles for alle sammen. (Dette er Wittgensteins tilnærming til slike spørsmål.) Når du ser etter vil du helt sikkert oppdage mange likheter og slektskaper -- ja, lange rekker av overlappende likheter --, men finner du også noe som er felles for alle? Språket får oss til å tro at, fordi vi har ett ord for alt sammen, så snakker vi også om ett fenomen, men sannheten er kanskje at vi snakker om mange ulike ting her? Kjærligheten (med stor K) er kanskje en illusjon? I virkeligheten snakker vi kanskje om mange beslektede former for kjærlighet: mange ulike men beslektede former for intimitet, tilknytning og begjær, som stues sammen under denne ene overskriften? Simon May er uenig: Kjærligheten kan defineres: Kjærlighet er begjæret etter trygghet i tilværelsen. Vi forelsker oss, mener han, i det som kan gi oss en opplevelse av å høre hjemme i verden.

Jeg tilhører skeptikerne. Så la meg kvikt slenge ut noen innvendinger. Vi snakker om Guds kjærlighet til skaperverket. Elsker Gud skaperverket fordi denne kjærligheten gir Ham en trygghet i tilværelsen? Tanken virker blasfemisk: Skulle Gud være usikker på sin plass i tilværelsen? Selv om vi holder oss til menneskelig kjærlighet, har Simon May ting å svare for. At alle former for kjærlighet tilfredsstiller et behov for trygghet, står ikke til troende. Tenk på han som simpelthen elsker å klippe tåneglene sine. Å kalle negleklipping et svar på et dypt eksistensielt behov, virker komisk. (Eller mangler jeg fantasi?) På den andre siden er det grunn til å tro at kjærlighet ikke er den eneste veien til slik trygghet. Selvtillit og stormannsgalskap, kanskje også hat, for ikke å snakke om en udelikat cocktail av disse tre, kan også inngi en følelse av eksistensiell trygghet (tenk på Anders Behring Breivik). Vi kan ikke kalle slikt "kjærlighet" av den grunn. Og til slutt: utrygghet, usikkerhet, tvil og håp (til forskjell fra viten) synes uforenlig med Mays definisjon, skjønt dette er vel nokså hverdagslige kjærlighetserfaringer?

Likevel tror jeg Simon May er inne på noe interessant, som også Jean Kazez berører med formuleringen: "Love for anything produces restful certainty". Men jeg tror, for det første, ikke dette gjelder alle former for kjærlighet. Og, for det andre: I de tilfellene hvor dette vitterlig er en viktig observasjon, der er den tryggheten kjærlighetsforholdet kan inngi avhengig av nettopp den gjensidigheten May kaller uvesentlig. I visse forhold er gjensidig kjærlighet avgjørende for å finne trygghet. Og ikke hvilke forhold som helst, men nettopp de forholdene vi først og fremst tenker på når vi hører ordet kjærlighet, nemlig den romantiske kjærligheten.

"Et ensidig kjærlighetsforhold." Låter ikke det omtrent som "håpløs forelskelse"? Eller som en beskrivelse av et parforhold i oppløsning fordi flammen har sluknet hos den ene? Ulykkelig kjærlighet er selvsagt også kjærlighet, men spørsmålet er om slike forhold kan gi en trygg opplevelse av å høre til i verden. Kanskje de kan det (dét er må i så fall undersøkes empirisk), men minst like ofte, vil jeg gjette, betyr ubesvart kjærlighet en følelse av ikke å høre hjemme i verden. Tenk på unge Werther og hans lidelser. Hvor mange har ikke tatt sitt liv i kjærlighetssorg?

Selvsagt kan jeg være inderlig forelsket i deg, uten at du så mye som vet at jeg eksisterer. Men kan jeg være lykkelig forelsket i deg på denne måten? Bare (tror jeg) hvis jeg ikke nærte det minste håp om at du skulle besvare min kjærlighet. Hvorvidt dette kan kalles forelskelse (eller om dét ville være å blande sammen "forelskelse" og "(dyp) beundring", for eksempel) kan sikkert diskuteres, men én ting er opplagt: hvis dette er en form for kjærlighet, så befinner den seg langt unna hva vi normalt kaller romantisk kjærlighet. Er ikke håpet om at du også skal falle for meg en helt sentral ingrediens i den romantiske forelskelsen?

Gjensidighet -- reciprocity -- er ikke essensen i all kjærlighet (fordi noen essens finnes ikke), men det er et avgjørende aspekt ved den romantiske kjærligheten. Dette gjelder også -- skjønt på en annen måte -- kjærligheten barn har til sine foreldre (tenk på alle de såre fortellingene om barn som elsker foreldrene sine og som stadig forsøker å vinne deres anerkjennelse og kjærlighet, men aldri opplever annet enn skuffelse og avvisning), og det gjelder -- igjen på andre måter -- kjærligheten foreldre har til sine barn. 

Noen av de fineste stundene for meg som far er når eldstedatteren min besvarer mine kjærlighetserklæringer med et "Jeg er veldig glad i deg også, pappa!", for ikke å snakke om når døtrene mine trenger meg. I praktiske gjøremål, som å kneppe en knapp, kan i prinsipp hvem som helst være til hjelp; men når jentene sover urolig om natten og i halvsøvne ruller inn under dynen min og umiddelbart faller til ro, da er det nettopp meg de trenger. Dette er svært viktig i mitt forhold til mine barn. (Fotnote.)

Jeg er nokså sikker på at dette henger sammen med hva Kazez skriver om sammenhengen mellom kjærlighet til egne barn og mening i tilværelsen. At Kazez ikke bringer disse aspektene frem i lyset kan ha en triviell forklaring -- at hun i dette essayet var interessert i andre ting, eller at hun ikke hadde plass til å få med alt -- det behøver ikke å skyldes en filosofisk blindhet. (Det får vi snart svaret på: Jean Kazez arbeider med en bok om forelderskap.) Mitt ønske har vært å rette opp noe av skjevheten. Jeg benekter på ingen måte at mine følelser for barnet er viktige, jeg påpeker bare at barnets forhold til meg også er viktig i denne sammenhengen. Å elske noen, er en kilde til glede og mening, men dette er bare én side av kjærligheten. At noen elsker oss, er en annen side -- og når dette er samme person (altså når den vi elsker elsker oss tilbake), har vi mellommenneskelig kjærlighet av aller dypeste sort. Min kone er svært viktig for meg fordi jeg elsker henne. Ekstra viktig blir hun fordi hun elsker meg tilbake. Noe lignende gjelder også overfor jentene våre. Døtrene mine er helt sentrale i livet mitt. Viktig er det også at jeg er sentral i deres liv. Jeg forventer å bli mindre sentral med tiden; men skulle jeg bli helt uvesentlig for dem, vil ikke dét bare endre kjærlighetsforholdet oss imellom, men endre det radikalt; og den tryggheten -- the restful certainty -- dette forholdet gir meg, vil også endre karakter i et slikt scenario: i det minste blekne, om ikke slå over i sin motsetning. (Slik forekommer det meg i alle fall å være.) Det faktum at jeg er et slags ankerfeste i verden for mine nærmeste, er noe av det som gjør mine nærmeste til ankerfester for meg.

Det gåtfulla folket.

Å se språket vokse frem i et barn er som å bevitne et under. Jeg mener ikke at noe overnaturlig foregår her, eller at vi må postulere en mystisk x-faktor. Ingenting er skjult. Men det at barn begynner å prate er et under i den forstand at vi ikke kan forklare hvordan det går til. Vi kan ikke lære et barn å snakke (slik vi lærer det å lese og skrive). Barnet begynner å snakke. Et språbrukende vesen vokser bare frem for våre øyne. Prosessen er ikke mystisk eller ufattelig, men den er uoversiktlig.

Ingvild er godt igang allerede. Som andre foreldre har vi stor glede av å følge utviklingen fra dag til dag. Men hvordan forvandlingen skal betraktes, er ikke opplagt.

Foreldre er ofte for opptatt av ordene: "hvor mange ord kan hun?", "i dag sa hun det ordet". Eller vi spør hva barnet kan menemed et bestemt ord. Vi burde heller ta dette for hva det er: ikke et forstadium til voksenspråket, men som en slags lek. En ordlek. "Hva sier sauen?," spør vi, og Ingvild breker. Eller vi spør: "hvor er mamma?", "hvor er koppen?", og Ingvild peker. Dette er ikke ordentlige spørsmål, og ikke ordentlige svar. (Hadde vi spurt noen som alt "kan snakke" hva sauen sier, ville ikke vedkommende forstått hva vi mente: "Hvordan det? Hvorfor spør du?") Det er en lek. Snart lærer hun å gjenta ordene etter oss. Det er en annen lek.

Ingvild uttaler "vann" som "bam" eller "bann". "Bam" er i dusjen, i regndråpene og i sølepytten. "Bam" kan også være at hun er tørst og vil ha noe å drikke -- da strekker hun seg samtidig etter glasset. Det behøver slett ikke inneholde vann. Det hender faktisk at hun blir rasende om det er vann hun får i glasset; melk, jus og saft er nemlig også "bam", ja i grunnen alt som er vått, og alle ting som assosieres med det våte, som den tomme melkekartongen hun lekte med her om dagen.

Men vi kan ikke si at Ingvild tror at "vann" betyr "vått" (eller at dét er hva hun legger i ordet) eller at hun tester ut ulike hypoteser om ordets omfang. For henne er ikke ordene ord. Dét begrepet blir viktig først når hun lærer å lese. (Begrepet "betydning" har hun heller ikke noe forhold til.) Hun bare leker seg med disse lydene. Etterhvert vil disse lekene, avhengig av de voksnes reaksjoner, erstattes av andre måter å gjøre seg forstått på.

Det verbale språket er viktig for mennesker. Det meste av vår tenkning og store deler av det menneskelige fellesskapet foregår i språket, så det er ikke rart at vi voksne fascineres av småungenes språkleker. Men fokuset på det verbale kan gjøre oss blinde for hvor rakst barnet utvikler seg på andre måter. Ingvild deltar i fellesskapet på mange måter.

Evnen til å la seg overraske og le synes medfødt. Kanskje er en sans for humor universell, men at den må oppmuntres for ikke å dø hen? Borte-titt-titt kunne oppholde Ingvild i lang tid. Snart overtok hun den aktive rollen. Gleden over at hun kunne få foreldrene til å le lyste i øynene hennes. Etterhvert begynte hun å gjemme seg på ordentlig. Når Ingvild finner frem et laken fra lekekassen og gjemmer seg under det, er det en klar invitt til å leke gjemsel. "Hvor er Ingvild?" spør vi. Mens vi går i rung rundt henne og leter står hun helt stille under lakenet og sitrer av spenning, før hun med stor triumf avslører gjemmestedet sitt. Vår overraskelse fryder henne. I det siste har hun begynt med skøyerstreker. Det hender hun tar pennen min og løper av gårde med den i full visshet om at jeg da må jage henne. Før fikk jeg alltid kos når jeg ba om det. Nå hender det at Ingvild i stedet legger kinnet mot låret mitt og ser meg opp i øynene med et lurt smil. "Neei," sier jeg da, "gi pappa en kos." Da strekker hun armene opp og trykker seg mot kinnet mitt.

Barn er fabelaktige imitatorer fra tidlig alder. Nærmest fra første stund var Ingvild interessert i alt storesøsteren gjorde. Fra hun lærte å krabbe har hun fulgt henne som en skygge for å gjøre akkurat det samme som, gjerne samtidig og aller helst oppå storesøsteren. (Godt at Sigrid er en tålmodig sjel.) Nå har hun så smått begynt å leke sammen med søsteren sin. Blant annet driver de med nokså sofistikerte rollespill. Jentene har en legekoffert med bandasjer, sprøyter, stetoskop og lignende, og veksler på å være doktor og pasient. Først er den ene syk og trenger pleie, så er rollene byttet om.

Ingvild ser utmerket godt forskjell på slik lek og alvor. Hun trenger ikke ordet "lek" for å holde dem fra hverandre. Det er ulike følelsesregistre i lek og alvor. Når Sigrid virkelig har vondt reagerer Ingvild annerledes, tristere og mer forsiktig; hun gjør også andre ting: det hender hun henter en smokk til trøst.

Foreldrer lurer i blant på hva deres lille barnet tenker før det kan snakke, som om barnet (som i filmen Look Who's Talking) snakket et privat språk i sitt indre uten å få frem ordene. Men alt barnet har å uttrykke, har det også -- på alle stadier -- evne til å gi uttrykk for. Vi begår så lett den feilen å se barn i lys av hva de skal bli, og overser hva de er akkurat nå. Det som kreves er ikke telepati, men oppmerksomhet.