Ordinary critical intelligence.

Are there any readers of this blog who don't also read Language goes on holiday? Well, stop being in that category, and go check it out! In any case, this post is meant for you. I was thinking of writing a follow-up to my previous entry, but then gave away my good points commenting over at Duncan Richter’s. Rather than rewriting my arguments, I decided simply to post a gently edited version of the comments here.

 

***

Richard Taylor has written:

Students of philosophy learn very early -- usually first day of their course -- that philosophy is the love of wisdom. This is often soon forgotten, however, and there are even some men who earn their livelihood at philosophy who have not simply forgotten it, but who seem positively to scorn the idea.

I was, when writing that previous post, hoping to make use of this quote but in the end deiced to drop it because I didn’t know what to do with it. I have myself never heard anyone profess such disdain, but have attended lectures where this wouldn’t have surprised me much. This attitude seems to me connected with the danger of dogmatism. One form of dogmatism which concerns Taylor is the idea that philosophy really is (or should become) like the sciences. When Peter Hacker presents philosophy as a set of techniques, this sounds too mechanical, as you [D.R.] write, but doesn’t it also, and not incidentally, suggest a model of philosophy rather too close to that of the sciences? (This is surprising because Hacker too, both previously and again in this essay, has been fighting this very model.)
 
Academic philosophers sometimes feel a need to defend their subject, which is easily understood given the worldwide trend of cut-backs in the ”unprofitable” humanities departments. However,  inflated rhetoric is hardly the best way to make non-philosophers see things differently. As Miranda Fricker once remarked: "I think it is a bit ludicrous when people defend philosophy on the grounds that it teaches you how to think. That is extraordinarily insulting to other subjects!" This is partly why I too react against such claims. But I also think philosophers, with such claims and claims about the expertise a philosopher acquires, give the wrong impression of what philosophical thinking actually is.

 

Historians of philosophy often regard the subject as to have been invented by the ancient Greeks. When one's objective is to trace the understanding of philosophy as a more or less academic discipline with theoretical ambitions back to its origin, this story seems about right. However, philosophy has other (and deeper, yet more mundane) roots too. I am inclined to see philosophizing as a natural feature of human language use. Questions like “What do you mean?” and “What are the grounds for that claim?” were after all not invented by Thales. Nor are they something we first encounter at university. Someone might question our words whenever we say anything. Thus can the most casual dinner table conversation suddenly transform into a discussion or a probing investigation into the structure of our consepts. (The tools needed to resolve such situations are not theories produced at philosophical institutes, but ever-present to all competent language users in the language we share.) Philosophy -- understood as the application of ordinary critical intelligence -- is as ancient and as evenly distributed as language itself -- though some do of course exercise their critical faculties more than others.

In short, philosophers don't really do anything that non-philosophers can't do, and they don't necessarily do it better, but they ought at least to do it better than they themselves did it before they started studying and practicing philosophy, and they ought to do it without some other mission. [D.R.]

Agreed. Still, philosophers are often asked to sit on expert panels. In Norway, Knut Erik Tranøy headed several committees on medical questions; Mary Warnock has done the same in England. As far as I am able to judge, both have done great jobs; but, frankly, I believe this is more thanks to who they were and their personal characters than to their educational background. This issue has been at the front of my mind lately because I currently am in the middle of the process of applying for a position as a researcher in bioethics at my old university. If I am qualified for this job, which I think I am, this is not because I possess any philosophical (or ethical) expertise (whatever, if anything, that is); but rather because I have an interest in that field, have read a fair amount of the literature, both good and bad, and because I care about finding out which is which.

Why study philosophy?

In a recent essay, Peter Hacker gives many good answers; but as is often the case with advertisements, he over-sells his product. I will be focusing on this formulation:

The study of philosophy cultivates a healthy scepticism about the moral opinions, political arguments and economic reasonings with which we are daily bombarded by ideologues, churchmen, politicians and economists. It teaches one to detect ‘higher forms of nonsense’, to identify humbug, to weed out hypocrisy, and to spot invalid reasoning. It curbs our taste for nonsense, and gives us a nose for it instead. It teaches us not to rush to affirm or deny assertions, but to raise questions about them.

Similar claims about the general usefulness of philosophy are endlessly repeated in introductory texts. (For instance by Bertrand Russell in the raving last chapter of his Problems of Philosophy: "The man who has no tincture of philosophy goes through life imprisoned in the prejudices derived from common sense, from the habitual beliefs of his age or his nation, and from convictions which have grown up in his mind without the cooperation of consent of his deliberate reason.") I must admit scepticism.

When Hacker writes that 'philosophy cultivates a healthy scepticism' and 'teaches one to detect higher forms of nonsense', he makes it sound as if taking philosophy classes were a method for developing fail-safe nonsense-alerts. Because philosophy means love of wisdom, and wisdom is never foolish or gullible, there is in that sense an intimate connection between "philosophy" and "critical thinking". Empirically speaking though the connection is less reliable. Great philosophers have been guilty of great stupidity. Heidegger famously was a Nazi. I doubt that Wittgenstein shared Hacker's optimism; but when hearing one of his students unreflectingly repeating nationalistic slogans, Wittgenstein was infuriated, and his anger seems somehow to have been aggrevated by the fact that the person talking nonsens was a philosopher:

[W]hat is the use of studying philosophy if all that it does for you is to enable you to talk with some plausibility about some abstruse questions of logic, etc., if it does not improve your thinking about the important questions of life, if it does not make you more conscientious than any... journalist in the use of the dangerous phrases such people use for their own ends.

Studying philosophy would be a waste of time if all it did was to enable one to talk about abstruse questions of logic. But there is no reason to think this is so. If anything, evidence seems to point in the direction of Hacker. Philosophers seem better equiped than most when it comes to general reasoning skills. Philosophy majors tend to do very well on certain tests. Some claim this is due to their education: "[P]hilosophy majors develop problem solving skills at a level of abstraction" that cannot be achieved through most studies. But if we assume (which seems plausible to me) that philosophy mainly attracts students who already possess certain skills and interests, this cannot be the final word. It doesn't follow from this that exercising one's philosophical muscles might turn out to have no effect on a person's ability to think (that would be as astonishing as if one's stamina could never be improved by physical excercise); but it does follow that even if philosophers demonstrate first rate reasoning skills, it is an open question to what extent these test results actually reflect the learning outcome of their studies.

Continuing on a semi-empirical line. Most courses in philosophy, certainly most courses an undergraduate is likely to attend, are designed not to make the student better at reasoning in general, but to make him better at philosophical reasoning. A course in moral philosophy, say, is deemed successful not to the extent its students have become more sensitive and morally reflective persons (though this of course would not be negative), but, borrowing Wittgenstein's prase, to the extent the students have learned to talk with plausibility about abstruse questions in ethics. I don't think there is anything inherently wrong with this. Philosophising is after all working with philosophical questions. As any academic field, philosophers have manufactured tools and techniques suited to these questions. Picking up on the jargon is the first step toward making contributions to the classroom discussions. And sometimes this will prove useful in other contexts too...

 
But reading philosophy and acquiring the analytic and argumentative tools on offer is, as demonstrated by Erasmus Montanus, not the same as becoming a clearheaded thinker. Mastering a philosophical style, may even -- if it is true that certain philosophies offer nothing but fashionable nonsense -- have quite pernicious effects on one's judgement. Not even (mainstream) analytical philosophy is what Hacker has in mind when he hails philosophy as "a unique technique for tackling conceptual questions". Judging by his many heated debates with colleagues, mainly from the anglo-american tradition, it is reasonable to interpret the quote with which I began as deliberately echoing a sigh by his friend, Bede Rundle: "Whatever their limitations, earlier analytical philosophers had at least a nose for nonsense. Sadly, so many philosophers today have only a taste for it."

It is puzzling that Hacker, throughout this essay, keeps using "philosophy" as if it denoted one uniform activity ("At a very general level, it [philosophy] is a unique technique for tackling conceptual questions that occur to most thinking people" and "At a more specialised level, philosophy is a technique for examining the results of specific sciences for their conceptual coherence," and so on), when he clearly would agree with much of what I have written. The reason, I suspect, is that Hacker, as Wittgenstein often did, uses "philosophy" to refer not to everything going by that name, but mainly to his own practice. In that case his claims seem on safer footing. Hacker's texts are predominantly critical, and his ability to sniff out philosophical nonsense is (usually) impressive. Studying his philosophy -- or wittgensteinian philosophy generally -- and acquiring some of his tools and techniques will be good for any critical thinker.

But in the end, though, which philosophical texts one studies (or if they are philosophical texts at all) is less important for one's ability to think straight than how one studies them. Reading even the most conceptually self-conscious and critical writer won't make critical thinkers out of us unless we read him critically.

Agurknytt.

Jeg har levd i koffert noen uker nå, noe bloggen lider under. Det samme gjør dette innlegget som kun er en samling av mer eller mindre filosofiske trivialiteter.

Først en personlig gladnyhet. Jeg har endelig fått tak på et eksemplar av The Danger of Words av Maurice O'Connor Drury. Drury var en stund elev av Wittgenstein. Han utdannet seg senere til psykiater, men forble en av Wittgensteins mest betrodde venner og er en av de viktigste kildene til innsikt i Wittgensteins liv og personlighet mot slutten av livet. The Danger of Words ble utgitt i 1973 og har med tiden blitt en klassiker, og en svært ettertraktet sådan, i alle fall i visse kretser. "[T]hough much neglected," skriver Ray Monk i sin store Wittgenstein-biografi, "it is perhaps, in its tone and in its concerns, the most truly Wittgensteinian work published by any of Wittgenstein's students." Egentlig var det andreutgaven med ekstramateriale jeg ønsket meg, men den er forlengst utsolgt fra forlaget (jeg skrev faktisk en gang til forlaget i håp om å overtale dem til å trykke et nytt opplag) og brukte eksemplarer koster for tiden et sted mellom ett og seks tusen kroner. Minsteprisen for førsteutgaven har også vært firesifret i alle år, men i forgårs fant jeg et pent brukt eksemplar til skarve 300 kroner! Forhåpentligvis venter godbiten i postkassen når vi vender tilbake fra Italia.

Et pussig ferieprosjekt. Inspirert av avsnittet Further reading ("Works refering Wittgenstein") i Wikipedias artikkel om Wittgenstein har jeg i sommer gitt meg i kast med skjønnlitteratur som kan knyttes til Ludwig Wittgenstein. Fra listen har jeg lest Logicomix, en visuelt flott men ellers ikke imponerende tegneserie om Bertrand Russell, David Foster Wallace' debutroman The Broom of the System som knapt nevner Wittgensteins navn, men som tematisk kan sies å være wittgensteinsk, og jeg har i skrivende lest bortimot en tredjedel av Bruce Duffys The World as I Found It. Sistnevnte er nok favoritten så langt. Av ikke listede bøker har jeg pløyd gjennom Thomas Bernhards Wittgensteins nevø, The Case of the Philosophers Ring, en ikke helt heldig Sherlock Holms-pastish, av Randall Collins og den tøysete og lite pretensiøse romanen Saints and Scholars av Terry Eagleton. For uten City of God (E.L. Doctorow), Kodenavn Wittgenstein (Philip Kerr) og Wittgenstein's Mistress (David Markson) fra Wikipedia-listen, tenker jeg å fortsette med Invisible Whisper av George Cummings, som alt ligger på min Kindle og Luce Eyres If Minds Had Toes (en slags ungdomsbok? --filosofiske konfrontasjoner mellom Wittgenstein og Sokrates låter uansett interessant). For mange år siden leste jeg Cecilie Løveids høre-/skuespill Østerrike. Hvis jeg husker rett var Løveids prosjekt å lese Wittgensteins liv og tankebevegelser opp mot Ibsens Brand. Interessant. Fra vår hjemlige litteratur har jeg ellers sett meg ut romanen Steinsamlere -- en tidlig bok av Merethe Lindstrøm, som nylig vant Nordisk råds litteraturpris for Dager i stillhetens historie. Tips til andre titler mottas med takk.

En kuriositet til slutt. De siste par ukene har vi tilbrakt på Sørlandet. Forleden dag besøkte vi Dyreparken i Kristiansand. Vi så løver og ulver få mat; vi prøvde tømmerrennen; og ikke minst -- hvilket var hovedgrunnen til besøket -- eldstejenta overlot alle smokkene sine til Kaptein Sabeltann. På vei tilbake til Mandal kjørte vi forbi Universitetet i Agder, før kjent som Høgskolen i Agder. Jeg bare måtte ta bilde av veiskiltet:

Bildet ble tatt fra bilvinduet i 70 km/t, derfor så uskarpt,
men det hvite skiltet viser veien til UiA samt symbolet for lavvo. 

Er ikke dette en utsøkt, skjønt ufrivillig kommentar til den omseggripende trenden at alle småskoler landet rundt ønsker universitetstatus?

“I’m not in favour of infanticide. I’m just using logical arguments.”

I et innlegg på sin engelskspråklige blogg drøfter Pär Segerdahl -- i et litt annet men interessant og supplerende perspektiv -- mange av de samme bekymringene for den akademisk innadvendte og "rent rasjonelle etiske argumentasjonen" som jeg gav uttrykk for i "Elfenbenstårnet."

Elfenbenstårnet.

Alberto Giubilini og Francesca Minervas artikkel om postnatal abort har møtt sterke reaksjoner. Forfatterne har til og med mottatt drapstrusler. Nå har de forfattet et åpent brev til sine lesere der de beklager hvis artikkelen såret noen, men understreker samtidig at dette beror på en misforståelse av innholdet. Mange lesere tolket forfatterne dit hen at de forsvarte postnatal abort. Folk hisset seg opp over alle de "praktiske, emosjonelle og sosiale aspektene" ved spørsmålet om spedbarnsdrap, selv om alt dette var irrelevant for temaet i artikkelen, som utelukkende handlet om "rent rasjonelle etiske argumenter". Forfatterne tok simpelthen utgangspunkt i en berømt definisjon av hva en "person" er, og fulgte tankerekken til dens logiske slutt. "It was meant to be a pure exercise of logic: if x, then y". Poenget var kun å tvinge andre bioetikere -- som er innforstått med den bioetiske diskursen -- til å ta stilling til og eventuelt imøtegå premissene for argumentet eller avsløre hull i logikken:

We did not recommend or suggest anything in the paper about what people should do (or about what policies should allow)...we never meant to suggest that after-birth abortion should become legal. This was not made clear enough in the paper.

Noe av uklarheten skyldes utvilsomt at forfatterne i helt sentrale avsnitt av artikkelen nettopp skriver: "...we argue that, when circumstances occur after birth such that they would have justified abortion, what we call after-birth abortion should be permissible."

I mitt første innlegg om artikkelen skrev jeg at jeg ikke greide å ta dette forslaget moralsk på alvor. Nå viser det seg at dette heller aldri var intensjonen. Forfatterne fremla ikke sitt syn på spørsmålet om postnatal abort, men skrev en teknisk artikkel for å vekke akademisk debatt i håp om å se "noen interessante innvendinger mot sine argumenter". Dette, i motsetning til artikkelen, gjør meg faktisk en smule betenkt.

Ettersom mine innvendinger går nettopp i retning av de praktiske, emosjonelle og sosiale -- og det jeg vil kalle de moralske -- aspektene ved spørsmålet, som Giubilini og Minerva altså finner både irrelevante og uinteressante, så innser jeg at det ikke er meg de ønsker å diskutere med. Det verste er jeg har mistet den siste lyst til å gå i diskusjon. Sant å si ser jeg ikke lenger Giubilini og Minervas artikkel som en invitasjon til diskusjon i det hele tatt. "Meningsbryting" pleier vi å kalle diskusjoner; meninger utveksles og brytes mot hverandre; noe står på spill. Men hvis ingen mener noe, hvordan kan da ordskiftet bli annet enn en lek? På hvilken måte kan innvendinger innenfor en slik "diskusjon" være interessante? Omtrent som et smart mottrekk i et akademisk sjakkspill, kanskje, men jeg vet ikke (for å fortsette analogien) om selve spillet har noen betydning eller interesse for annet enn spesielt interesserte.

"We do not think anyone should be abused for writing an academic paper on a controversial topic," skriver Giubilini og Minerva i brevet sitt. Dette er jeg hjertens enig i. Selv om forfatterne faktisk hadde ment det de skrev, hadde trusler og sjikane vært uakseptabelt. Problemet er imidlertid at jeg ikke lenger kan begripe hva forfatterne mener når de hevder at artikkelen tok opp et kontroversielt tema. Har de ikke nettopp sagt at de kun presenterte en logisk tankerekke for en lukket akademisk forsamling? På hvilken måte kan "if x, then y" være et kontroversielt spørsmål?

Jeg tror James Wilson er inne på noe når han skriver:

The controversy over the Giubilini and Minerva article has highlighted an important disconnect between the way that academic bioethicists think about their role, and what ordinary people think should be the role of bioethics.  The style of this dispute – its acrimony and apparent incomprehension on both sides – are a sure sign that we as bioethicists need to think harder about what we are doing, and who we are doing it for.

Det finnes selvsagt mange måter å drive filosofi på, og jeg vil ikke nekte noen noe som helst, men må medgi at denne saken bekymrer meg litt. Som jeg tror Christopher Crowley var inne på i "Moral philosophy and the 'real world'", er det en betydelig risiko for at denne typen innadvendt akademisk filosofi (særlig gjelder dette moral- og annen praktisk filosofi) -- der filosofene skriver for hverandre om spørsmål uten tilknytning til "den virkelige verden" -- forsterker (og etterhvert rettferdiggjør) filosofiens rykte som abstrakt og livsfjern spekulasjon.

Kritisk tenkning.

De humanistiske instituttene -- filosofi, språkfag, litteratur, historie -- er under press over hele verden. I denne episoden av Rationally Speaking kommenterer Julia Galef og Massimo Pigliucci trenden. De diskuterer også det nokså vanlige argumentet om at slike studer har sin verdi i at de fostrer studentens kritiske tenkning.

At filosofi har slik verdi, er begge skjønt enige om. Men gjelder dette også litteraturstudier: "Does studiyng 19th century English literature really train you in critical thinking?" Smaker ikke dette av rasjonalisering? Hvis målet var å styrke kritisk tenkning, ville virkelig skjønnlitteratur være det første du gikk til? Er det ikke opplagt at det å lese Shakespeare ikke -- i alle fall ikke direkte -- er en trening i kritisk tenkning?

Hva betyr dette? At lesning av annen litteratur er bedre trening? Handler ikke kritisk tenkning mer om hvordan vi tenker enn om hva vi tenker på? At jeg leser Wittgenstein eller Richard Dawkins snarere enn Shakespeare, sier det uten videre noe om min evne til kritisk tenkning? Avhenger ikke dét av måten jeg leser dem på? Både filosofi og skjønnlitteratur kan leses overflatisk, og man kan dykke dypt og kritisk ned i teksten. Det er denne kritiske tilnærmingen til stoffet universitetsstudet lærer oss.

Men hva er den beste måten å trene den kritiske sansen på? Svaret beror selvsagt på hva du ønsker å være kritisk til. For å bli en kritisk leser av skjønnlitteratur, bør du nok lese skjønnlitteratur og litteraturkritikk. Jo, jo -- men hvis målet er å lære tenkning som har relevans utenfor studérkammeret, hvor bør man da begynne?

Ofte antydes det at litteratur mangler slik cash value. Kunst og litteratur kan være rørende og underholdende og alt det der, men viktig (for folks evne til å tenke og fungere godt i hverdagen) kan det ikke kalles. Holdningen skriver seg fra en spesiell, for ikke å si snever oppfatning av hva som gjør utdanning viktig. Skolen er en informasjonsformidler. Den skal sette eleven i stand til å løse livets praktiske problemer. For å optimalisere undervisningen er det innført standardiserte tester på de ulike nivåene i utdanningsløpet. Testene viser hva som gir resultater. Ingen er uenig i at mye av det som måles på denne måten -- kunnskap og praktiske ferdigheter -- er viktig; men vi lærer da vitterlig mye på skolen som ikke er målbart også! Og "ikke målbart" er vel ikke synonymt med "uviktig"? Dette er Pigliuccis poeng. Det er også et hovedpoeng i Martha Nussbaums bok Not for Profit. Vi lever i en globalisert verden. Vi møter mennesker fra andre kulturer hver eneste dag. Dette stiller nye krav til oss; krav om tverrkulturell forståelse og toleranse og åpenhet mot det fremmede. Å lese skjønnlitteratur kan være en måte å trene på. Litteraturen lar oss med fantasiens hjelp erfare fremmede liv og tankesett, noe som kan åpne opp tenkningen vår mot mangfoldet i verden. Slik åpenhet er vanskelig å måle, naturligvis, men ikke desto mindre en svært viktige egenskape for den som vil fungere godt i et moderne demokrati. Man kan altså snu argumentet på hodet: Litteratur- og kulturstudier er faktisk viktigere i dag enn noensinne.

Men hvis det er stringent, klar og logisk tenkning man ønsker å fostre, hvor bør man da begynne? Det tidstypiske svaret vil være de formelle vitenskapene. Men, igjen, jeg ser ikke at matematikk, symbolsk logikk eller statistikk uten videre vil være til hjelp når det er Shakespeares sonetter vi ønsker en stringent og klar utlegning av. Jeg ser ingen grunn til å tro at det finnes en kongevei til intellektets utvikling. Ulike problemer krever ulike tenkemåter. Som Lars Hertzberg skriver:

Att vara en skicklig strateg, att få igång en bilmotor som stannat mitt på landsvägen, att ställa diagnoser och kurera sjukdomar, att vinna i poker eller i schack, att skriva en roman, att vinna väljarnas förtroende i politiken, att bygga ett hus, att förmedla i konflikter (mellan stater eller mellan äkta makar), att lösa en kriminalgåta, att driva ett företag, att spåra en varg, och så vidare – allt detta är verksamheter som kräver sin särskilda form av självdisciplin, iakttagelseförmåga och fantasi. De åtnjuter olika grader av prestige i vårt samhälle, men detta säger ingenting om att någon av dem skulle vara mera krävande eller grundläggande än de andra. 

Med att tänka logiskt kan vi antingen avse det tänkande som krävs inom formella discipliner som symbolisk logik eller matematik, eller förmågan att resonera klart kring det problem man har för handen. Vad man framför allt tillägnar sig i de formella disciplinerna är en viss tankestil: en form av abstrakt tänkande. Men det finns ingen anledning att tro att studier i symbolisk logik eller matematik skulle befordra förmågan att tänka logiskt i andra sammanhang. Ifall de gjorde det borde man kunna märka att logiker eller matematiker skulle vara särskilt framgångsrika i alla de sammanhang jag nämnde ovan, men det är de inte, inte ens i poker (däremot ofta nog i schack).

Hvis det er formallogisk tenkning studentene skal beherske, bør de utvilsomt studere dét. Men stringent og kritisk tenkning kan bety flere ting. Hvis man med "kritisk tenkning" mener evnen til å forstå og følge et saklig resonnement -- for eksempel innenfor medisin, kriminologi eller litteraturstudier -- finnes det neppe noen grunn til å tro at studentene heller bør vie seg til logikk og matematikk enn til studier av nettopp medisin, kiminologi og litteratur.

Tids(skrifts)klemma.

At forskere må publisere forskningen sin er opplagt. Mindre klart er det at forskere bør forske for å publisere. Det er følgen av dagens premieringssystem ved norske universiteter. Alle vitenskapelig ansatte lever med et krav om å publisere et visst antall artikler i året. Hvis målet ikke nås og instituttet ikke fyller kvoten, medfører det, slik jeg har forstått incentivordningen, økonomiske sanksjoner.

Hans-Georg Gadamer avsluttet doktorgraden i 1929. Først i 1960 kom Sannhet og metode ut. Forfatteren hadde da vært universitetsansatt i nærmere tretti år. (Selv hadde han rundet seksti; han ble 102, så han hadde ennå livet foran seg.) Det er et tankekors at Gadamer, som nettopp med denne boken skrev seg inn i 1900-tallfilosofiens eliteklasse, knapt hadde beholdt jobben under dagens regime. Gadamer hadde sikkert greid å tilpasse seg, det er ikke poenget. Poenget er heller ikke at masseproduksjon av artikler for å fylle en kvote nødvendigvis betyr dårlig forskning. Poenget er bare at det ikke nødvendigvis betyr det motsatte heller. Mye forskning tar fryktelig lang tid, og slike prosjekter vil lett kunne komme i skvis i dagens system. En annen fare med dette kravet om hyppige publikasjoner, er at folk med store prosjekter gående vil forsøke å nå minstemålet på lettvint vis for hurtigst mulig å kunne vende tilbake til det de egentlig driver med. Publisering av halvfordøyd materiale og resirkulering av gammelt stoff er ingen tjent med.

Tellesystemet vurderer ikke bare mengde. Det hadde være totalt meningsløst. Visse formelle krav må selvsagt en slik ordning ha -- et innlegg om nabobråk i avisens ordet fritt-spalte kan knapt sidestilles med en fagfellevurdert artikkel om vold i hjemmet -- men kravet, slik det er formulert i bestemmelsene, er at det kun er vitenskapelige publikasjoner som teller. Dette må ikke forveksles med faglig sterke publikasjoner. Et krav om faglig tyngde hadde, når vi endelig skal ha et slikt system, slett ikke vært urimelig, men i denne sammenhengen betyr vitenskapelighet kun at artikkelen er publisert i et vitenskapelig godkjent tidsskrift. Så i en viss forstand stilles det ingen krav til kvalitet i det hele tatt. (Rimeligvis finnes det en sammenheng mellom fagfellevurdering og kvalitet, men dette systemet stiller, meg bekjent, verken krav til publikasjonens form, innhold eller relevans.) Det som betyr noe er publiseringskanalen. Og den, altså kanalen, befinner seg for norske forskere som oftest i utlandet. Følgelig er det vanskelig for den jevne nordmann å få greie på hva som foregår ved norske universiteter. Noe som faller helt utenfor poengsystemet er det som kalles formidling. Akademikeren har ingen profesjonell grunn til å dele tankene sine med offentligheten, selv om han arbeider med spørsmål av stor allmenn interesse. En filosof som bruker kontortiden til å skrive en artikkel for Morgenbladet eller Samtiden om de moralske sidene ved genteknologi, for eksempel, gjør ikke jobben sin, tvert imot: han sysler med private ting på arbeidsgivers bekostning.

Akademikere berøres i ulik grad av dette. Ikke alle evner å skrive slik at vanlige folk forstår; det er ikke all forskning som lar seg enkelt forklare heller; og slett ikke all forskning er av allmenn interesse -- men det er noe galt når forskere som jobber med slike spørsmål og som har lyst og evner å formidle dem, av systemet tvinges til å gjøre dette på fritiden.

Akademikere -- jeg kjenner filosofer best -- har en tendens til å oppfatte filosofien om ikke som et kall, så mer enn bare en jobb. Mange fortsetter med glede å lese og skrive lenge etter at arbeidsdagen er over (hvis man er grepet av et spørsmål er det vanskelig å legge det fra seg når man stempler ut). Men langt fra alle ønsker eller orker å leve slik Berit Brogaard beskriver. Noe må nedprioriteres (døgnet har tross alt bare 24 timer). Og det som kan skyves til side under dagens regime, er, på den ene siden, hygge og samvær med familien eller, på den andre, forskningens kontakt (jeg hadde mest lyst til å skrive: "kontrakt") med storsamfunnet. Et slikt system er ikke sunt: verken for den enkelte forsker, for vitenskapen eller for det offentlige ordskiftet.