Wittgenstein: A Wonderful Life

Some of you may know it already; but it was new to me when I stumbled across it this morning--a 1989 BBC documentary about Wittgenstein's life, featuring, albeit briefly, Norman Malcolm. Not very exciting in terms of philosophical content, it does offer nice pictures from Wittgenstein's various homes.

No Future?

Though the story is set in the final days before the world ends, Noah opens like a typical post-apocalyptic film. Nature is nothing but pebbles and rocks, and the human race in an equally sorry condition. In their own eyes they still are images of the divine creator; in reality the human interior is more like the spitting image of the foul surroundings. Since the eviction from Paradise, the children of Adam and Eve have turned into savages, killing and looting. Only one tribe has preserved some purity. Noah and his family live alone. Their goodness is expressed by their care for the natural world. Seth, captivated by its beauty, plucks a solitary flower for his father to see; and though he shares his son's wonder, Noah (with a mien we clearly are supposed to interpret as expressing a reverence for God's creation) explains how Seth now has killed the flower. Their alienation from the rest of humanity is also marked by the fact that they do not eat flesh. Noah's sons are stupefied when learning that humans hunt animals for food.

Noah contains long (in my mind too long, and boring) action scenes. The dialogues are strikingly artificial. The acting is often bad. At one level, this is a not very well-made survival movie (as a guide to the biblical story, it is worse still). Nevertheless, I found Noah interesting for its obvious concerns with environmental issues. The barren landscape is more than a mere mirror or a symbol of the moral landscape of the human soul. Nature's deplorable state is due to human folly. Having interpreted the command to "fill the earth and subdue it" as a carte blanche for exploitation (a clear misunderstanding, because God is obviously pissed-off by it), the humans have transformed the once lush Garden of Eden into a desert. When a now extinct animal is hunted and killed, the thematic backdrop of the movie suggests to the viewer that this is when and how this species went extinct.

When Noah starts preparing for the flood to come while being ridiculed by his neighbours, this is certainly true to the biblical story, but it is also an unambiguous statement about similar attempts today to undermine the environmental whistle-blowers. The movie leaves no one in doubt about who's right and who's wrong: all scepticism is literally drowned when the rain starts pouring down.

Other questions raised are left unanswered. Much of the drama revolves around Man's future existence. On this issue, the Bible is quite clear. When God commands Noah to "[bring] out every kind of living creature that is with you--the birds, the animals, and all the creatures that move along the ground--so they can multiply on the earth and be fruitful and increase in number on it," (Gen 8:17) Noah, reasonably, never suspects that the notion of "living creature" might exclude human beings. In the biblical story, humanity too is due for a fresh start. But in the movie God doesn't speak so articulate. In fact, apart from a few miraculous incidents, there are no hints of His presence at all. The messages Noah receives all have the form of visions, and to Noah these visions suggest that human beings have no place in God's future plans. Hence, Noah takes care to collect two of every animal, but strictly forbids his own sons to procreate. (Put in the words of some extreme environmentalists, he is convinced that humanity is a cancer that must be cut out for nature to survive.) This alienates him from his family. The ensuing conflict reaches its climax when Seth's wife does become pregnant. Like a crazed Abraham with the knife, Noah threatens to sacrifice his two granddaughters on Nature's altar.

He doesn't of course (after all, there are still humans around), because in the end his fanaticism is softened by his love of children. It is natural to view this as a case of good sense prevailing over madness. But in the movie this is not necessarily so. When Noah, employing God of the Bible's words: "Be fruitful and multiply, and fill the earth," finally gives his blessings to the small family, this might indeed be interpreted as a hopeful conclusion. Humanity cannot continue exploiting Nature as before (a condition emphasised by Noah not repeating the whole Bible passage, which continues "subdue [the earth]; and rule over the fish of the sea and over the birds of the sky and over every living thing that moves on the earth"), but on the condition that Seth, his wife and their children learn to change their ways, perhaps there is reason for optimism? But the movie leaves room for an alternative (and equally plausible) interpretation of this final scene. Everyone knows what did in fact happen next. Not much did change, at least not for the better. Hence, the environmental challenges facing us today. In this light, Noah's conditional, but still fundamentally optimistic blessing of mankind might strike one as comical -- if "comical" is not too light-hearted a word to capture one’s reaction (some might, after all, think history proves Noah made the wrong decision). This reading of the final scene is supported by the fact that the rainbow (the token of God's promise never to flood the earth again) is conspicuously missing.

Thinking Film.

I would just like to draw attention to this new blog, where Rupert Read and Phil Hutchinson in collaboration with television resarcher Vincent Gaine will be philosophising with and about films. 

Simply tasteless?

I have just finished watching the TV series Holocaust. This is widely regarded as a classic, and has won several awards. But to me it was just another typical family drama, albeit set against an untypical historical background. The historical circumstances is, of course, the main "attraction" here, but, disappointingly, they are too often unconvincingly depicted.

The quality of the acting is, given the line-up of famous actors, surprisingly poor (with Michael Moriarty as the cold and creepy Erik Dorff as an honourable exception). Lack of visual despair sometimes makes it look as though the harassment never really bother the Jews. The dialogues are sometimes very awkward. From time to time the characters say things in the interest of the audience; they explain things that must be obvious to anyone in their vicinity, but which the uninformed TV viewer may not be aware of. Worse still is the apparent lack of interest for accuracy. The concentration camps seem wholly unreal. While Primo Levi's inmates are reduced to bundles of primal instincts, the Jews in this version of Auschwitz discuss their terrible lot with sometimes pompous phrases. Everything looks too clean and too healthy too. When seeing well nourished prisoners in pristine looking outfits slaving day in and out under backbreaking labour without a single drop of sweat on their faces, the only thing that kept me from laughing was the sheer injustice of it. Throughout the nine hours I was neither moved nor shocked once, except for when historical footage appeared on screen. The brutality simply was not brutal enough and the suffering not nearly deep enough.

The makers of Holocaust seem to me to have been either too ambitious, in wanting to show all sides and sites of the Holocaust, or not quite ambitious enough, in wanting to do so using only a limited number of characters. As in my childhood's favourite TV series, Once Upon a Time...Man, where the history of mankind is illustrated from the point of view of a group that is always composed of similar recurring figures, the handful of characters in Holocaust simply turn up at too many significant points in history for the story to be credible.

Bladet fra munnen.

Jeg har lite å meddele i dag, utover denne unnskyldningen for mitt lange fravær. Jeg har hatt mye å gjøre denne måneden, og så har begge ungene vært syke, og så har vi hatt overnattingsbesøk og i skrivende stund er jeg selv slått ut av influensa. Men nå er i det minste tausheten brutt. Jeg jobber med et par skikkelige innlegg, som forhåpentligvis vil bli ferdig i løpet av ikke så lang tid. Ellers kan jeg opplyse (den som ikke har fått det med seg) at Europa fra og med i går har forbudt all kosmtikk testet på dyr. I går kveld så jeg også en dokumentarfilm om mobbing som (sammen med febertoktene) holdt meg våken store deler av natten. Jeg kan ikke annet enn slutte meg til Birger Vestmos dom: Bully er filmen alle barn, foreldre og skoleansatte bør tvinges til å se.

La alegría ya viene.

The Chilean film NO is based on a true story. In 1988, Augusto Pinochet, was forced to ask the public whether his dictatorship should continue or not. The result, perhaps surprisingly, was not given.

René Saavedra, a young, media smart advertising man, is chosen to lead the NO campaign. At first he frustrates his colleagues by stubbornly attending more to the form and the aesthetics of the campaign than to its content. Soon, however, the ball begins to roll their way, and the rest (as they say) is history...

Even though the good guys win in the end, this film did not make me more in favour of allowing political commercials in Norway. I am not worried that colourful posters and catchy songs will become more important than political debates. (Debates isn't necessarily the best medium for politics anyway.) Treating political questions, democracy versus dictatorship, say, as a choice between different lifestyles -- "Where do you (wish to) belong, with the hip and fresh, or with the old and grey?" -- just seems like a disrespectful approach to politics. At worst it is a way of avoiding political discussions entirely.

This is not intended as a critique of the film, though. NO is undoubtedly a nice film, with an interesting story told in a compelling way. It gives good impression of just how tied up today's politics is with the media and the PR industries.The acting is good, and the colours, the clothes and the hairstyles are all spot on. The director even used a typical nineteen-eighties' camera in order to make the film look vintage. At times this made it hard to tell historical footage from the new and original. Some reviewers have found that annoying, but I did not. I enjoyed it.

Tromsø International Film Festival.

Tromsø International Film Festival (TIFF) recently visited Longyearbyen. In quick succession I saw three very different movies, that, despite all their differences, had similar things to say about human equality across differences, human dependency and the possibility of reaching across human boundaries. At least they said this to me.

Telling the story of a village girl pursuing her lifelong dream of becoming a trapeze artist, Comrade Kim Goes Flying aims at little more than entertainment. Romantic comedies, where the sun always shines over beautiful and smiling people, is usually not my cup of tea. But this one made an impression on me. It is a fine romantic comedy for sure, with good actors side stepping most of the usual clichés. More important though, this story takes place in North Korea! Going into the theatre I knew next to nothing about North Korean film traditions, but I certainly hadn't expected this.

As it turned out, the film isn't a product of the North Korean film industry (yes, apparently there is such a thing). The director was local -- known, in fact, for his many contributions to the history of North Korean military films -- and the entire cast was Korean too, but the movie was mainly funded, written and produced in England and Belgium. The producers came to TIFF to talk about their venture to this hermetically sealed country in the far East. They had expected difficulties, but the collaboration had been a smooth ride. And the film had had success with the Korean public too. That surprised me (which perhaps reveals little more than my lack of knowledge of North Korean humour). The cultural differences seem so enormous. And, as Robert Rowland Smith writes, "humour doesn't always travel: what makes the Russian roar with laughter leaves the Somali stony faced, and vice versa." I simply wouldn't have expected the grave and intimidating North Koreans we see in the media to laugh at the same jokes as we do. Perhaps western media never let us see the Korean moviegoers, or perhaps this people is less different from us than their (political) culture makes us think. I don't know. What I do know, is that I found this information comforting.

Anton's Right Here is no comedy. This documentary follows an autistic boy on his roller coaster ride through the malfunctioning Russian healthcare system. Due to lack of resources institutionalised persons are habitually pacified with drugs. Some patients, like Anton, ends up being passed from one institution to another. (But Anton is lucky still. He is not forgotten by the outside world. His terminally ill mother can no longer care for him, but in her love she tries her very best to find someone who can. And, of course, the film crew is interested in him. Trying to imagine the fates of the other empty, drugged gazes we see in the film, just eats your heart out.)

The film had me confronting my own preconceptions of autism. Unable to express anything, except for emitting guttural, grunting noises, Anton is at first utterly unable to make himself understood, and impossible for others to understand. This, I thought, is how this boy is: a soul for ever lost somewhere deep inside a human body. Autism (my impression was) is a sort of "steady state". But slowly, as Anton gets used to the film crew, his behaviour changes. He makes contact. How amazing, I thought. But this was nothing! Soon he is talking, writing, dressing himself, making food, and so on. Then his whole existence falls apart again when his designated carer leaves. He is left with people less willing or less able to treat him as a friend, and quite quickly Anton is reduced to someone who cannot be treated as a friend. Luckily the story doesn't end there. When his mother dies, the film crew "steals" Anton from the horrid ward where he now being is kept. They install him in his mother's apartment, where he can live a human life, and provide him with whatever he needs. And Anton blossoms again.

Having seen the film, I cannot believe I ever thought otherwise, but severely autistic people may be just as (or, as Anton, even more) sensitive to their environment and the way people treat them as you and I. If you talk to them and care to listen, they may someday talk back.

The third film was Zaytoun. An Israeli bomber-pilot is shot down over enemy territory and taken hostage by Palistinians. Having just lost his father to an air bomb, the boy guarding the prisoner is less than hospitable at first. He even fires a shot at him. But seeing his prisoner as his one chance of ever getting across the border to "Palestine", where his family used to live, he agrees to free the pilot. Here starts a journey, both inward and outward. The film is a road movie, but also a sort of Bildungsreise. At first the boy and his prisoner (he is still kept in bracelets) are simply enemies in need of each other. They hate one another, but have to stick together in order to survive. But as time passes their relationship develops, first to a strained partnership, then, as they learn to know each other, to genuine friendship. This story has been told many times before. But it is worth listening to when it is well told. And it seems particularly pertinent that stories like this are told in the Middle East.

Mer enn snakk.

Foreldre som velger ikke å sende ungene i barnehage, men holde dem hjemme har alltid forundret meg. Jeg snakker ikke om den første tiden. Våre jenter begynte ikke i barnehage før de var nærmere to år gamle. I løpet av disse årene var det stort sett jeg som var hjemme med dem. Pappapermisjon var stor stas, svært lenge -- men etterhvert, vokser det vel frem et behov hos de fleste foreldre for å treffe andre voksne i blant, og hos de fleste barn for å treffe andre barn? Om ikke annet, et behov for en pause og et sceneskifte? Jeg spør fordi jeg akkurat har sett Vi må snakke om Kevin.

Dette er trolig blant internetts mest banale kommentarer til filmen; men kunne ikke mange av problemene, i alle fall mye av slitasjen på mor-sønn-forholdet, vært unngått om guttungen hadde gått i barnehage?

Plast og syntetisk mat.

Flere kvelder på rad har jeg lest Loraxen for Sigrid. Hun er svært begeistret for andre bøker av Dr. Seuss, så det forbauser meg ikke at hun liker også denne. Forleden dag bestemte vi oss for å se filmen.

Lorax -- Skogens Vokter er ingen storfilm, men ok -- ikke minst har den gode intensjoner og tar opp viktige temaer. Filmen er kun løselig basert på boken. Historien om hvordan gründeren Selv-nok trosset Loraxens advarsler og raserte naturen for pengenes skyld, utgjør nå bare en del av bakteppet. Handlingen har så å si flyttet ut i rammehistorien. Jeg er ambivalent til dette grepet. På den ene siden forsvinner Dr. Seuss’ nådeløse raljering med kapitalistisk griskhet, industriell sløseri og det meningsløse jaget etter mer, mer, mer. På den andre siden hadde neppe en trofast adapsjon av boken blitt en såpass god film. Filmmakerne har forsøkt å ta med seg alvoret fra boken, men mangler mye på elegansen. Den nye intrigen er ikke særlig oppfinnsom. Historien om tolvåringen Ted som forsøker å imponere drømmejenta ved å engasjere seg i hennes hjertesak (i dette tilfellet miljøsaken) og havner i trøbbel har vi sett utallige ganger før. På den andre siden er det kanskje et pluss at filmen til forskjell fra boken har mennesker vi kan identifisere oss med i hovedrollene? Skjønt menneske og menneske, fru Blom…. Én ting slo meg da jeg så filmen. Lorax -- Skogens Vokter maner til de grader frem en skrekkvisjon om en artifisiell verden der allting er juggel og laget av plast og elektronikk. Samtidig er filmen helt og holdent dataanimert. Er ikke det ironisk?

Jeg innser at min anbefaling virker nokså tilbakeholden. Alt er "på den ene og på den andre siden". Jeg greier ikke å gjøre meg opp en klar mening. Filmen var slett ikke dårlig, men heller ikke toppers. Jeg har forsøkt å trille terning, men den lander aldri på et tall jeg kan underskrive på. Kanskje dere burde lytte til fireåringen min i stedet? Sigrids dom var krystallklar. Hun syntes filmen var "kjempe bra".

...och timmarna fly.

Jeg har akkurat sett 127 hours. Historien har mange fellestrekk med andre biografiske overlevelsesfilmer som Alive og Ni liv. Filmen handler om en mann som blir sittende fast -- nei, klemt fast -- i en bergsprekk i, ja, 127 timer. (Dette kunne åpenbart blitt en fyktelig lang film, men regissøren har klokelig skåret det hele ned til 90 minutter.) Et slik plott legger naturligvis atskillig vekt på skuespilleren: Det krever talent å kunne stå på en og samme flekk i halvannen time og være interessant hele tiden. James Franco gjør en fabelaktig innsats i hoved-, nei, egentlig den eneste rollen. Sjelden har jeg sett en film med så fysisk skuespill. Hunger er den eneste referansen jeg kommer på i farten. Imponerende, og imponerende troverdig. Mer vettugt har jeg egentlig ikke å si. Så la meg si det en gang til: Imponerende! Imponerende å få så mye ut av så lite, og imponerende skuespill.

Love is a burning thing.

Ved en tilfeldighet så jeg Sebbe forleden dag. Tematisk har filmen likheter med 8 Mile, men teknisk og estetisk (håndholdt kamera og ekte romklang) ligger Sebbe atskillig nærmere filmen Rosetta av brødrene Dardenne. Alle disse filmene handler om ensomme ungdommer som bruker store deler av fritiden på å rydde opp etter sine alkoholiserte mødre. Resten av tiden frykter de at familieforholdene skal bli kjent. Unger i slike familier gjør ofte det. Snarere enn å rope om hjelp, dekker de over. De tar på seg voksenrollen, og lar omverdenen tro at alt er som det skal.

Det var i slike baner jeg tenkte da jeg så Sebbe. Og likheter finnes så absolutt, men jo mer jeg tenker og jo mer jeg forsøker å skrive om filmen, jo mer mistenker jeg at jeg overdriver. Jeg var særlig vâr slike ting da jeg så Sebbe fordi jeg tidligere samme dag hadde hørt en radiodokumentar om en jentunge fra Trøndelag som sakte men sikkert (og uten at noen la merke til det) hadde glidd inn i morens rolle i familien da moren ble rammet av Huntingtons sykdom. Sannheten er at Sebbe har større vansker på utsiden enn på innsiden av hjemmets fire vegger. Han er venneløs, svak på skolen, klassens prügeknabe og store mobbeoffer. Moren er den eneste personen han har kontakt med -- ikke allverdens kontakt, riktignok: dette mor-sønn-forholdet er langt fra verdens beste --, men Sebbes mamma er i rettferdighetens navn på langt nær like selvopptatt og fraværende som mødrene i de andre filmene.

Riktignok er Sebbe den som står for all matlagingen, og det hender han må gå på jobb når moren trenger å sove ut rusen, men likegyldig eller kjærlighetsløs overfor sønnen er hun aldri. Ikke engang når hun kaster gutten på dør, kaller ham en uønsket graviditet og fråder at hun aldri vil se ham mer, er det et uttrykk for manglende kjærlighet. Snarere tvert imot -- resten av filmen hadde ikke "gått opp" hvis så var tilfellet. Utblåsningen er naturligvis ingenting "en god mor" ville gjort, men sinnet er ikke egentlig rettet mot sønnen, men først og fremst et uttrykk for hennes egne mindreverdighetsfølelser: Hun kjenner seg mislykket i det meste; hun er fattig, uutdannet og tjener til livets opphold (og knapt nok det) som nattlig avisbud, og hun lar frustrasjonen gå utover Sebbe fordi han gjør alt dette verre å bære for henne. Tidligere i filmen har hun sagt det rett ut, at Sebbe nok hadde hatt det bedre uten henne. Så når den råflotte bursdagsgaven hun gledet ham sånn med på 15 årsdagen avsløres som tyvegods, veller all skam og selvforakt opp og ut.

Hadde utbruddet vært ekte forakt, ikke fortvilelse og fordekt selvforakt, hadde ikke utkastelsesscenen betydd allverden for henne. Hvis hun virkelig ønsket sønnen vekk, burde hun vært glad over endelig å få det gjort, i stedet ser vi bilder av henne redusert i tårer og anger. Sebbe, som ikke har andre steder å gå, drives naturligvis til desperasjon. Filmen har flere ganger hintet i retning av selvmord. Nå som (han tror) moren ikke lenger vil vite av ham, virker han fast bestemt på å gjøre det slutt. Ikke av selvmedlidenhet, men som selvoppofrelse. Sebbe elsker moren sin, men nærer heller ikke han de høyeste tankene om seg selv, så hennes ord slo ned i ham som en slags knusende bekreftelse. Over telefon tar han farvel og gjengjelder morens ord om at hun vil få det så mye bedre når han er borte (skjønt måten han velger å gjøre moren denne "tjenesten" på tyder også på et hevn- og hatmotiv overfor skolen og mobberne: Sebbe lager en bombe som han planlegger å sprenge i første time).

Men Sebbe er ikke den voldelige typen. Skolemassakren blir aldri noe av. Filmen ender i stedet med Sebbe som forlater byen og alle bruene står i brann bak ham. Han vil ikke søke lykken et annet sted. Sebbe rømmer. Aller helst skulle han blitt hos moren sin, men hun har, siden hun støtte ham fra seg, bestemt seg for at hun ikke lenger er skikket til å ta vare på gutten. Tilskueren ser kanskje dette som en voksen, ja kanskje omtenksom og selvoppofrende innrømmelse fra moren (det er i alle fall den oppfatningen jeg, etterhvert som jeg har arbeidet med denne teksten, har nærmet meg), men ikke sønnen. Sebbe opplever det snarere som den endelige utkastelsen.

Slutten er åpen, med Sebbe som haiker langs motorveien; men gitt at dette ikke er Hollywood, men skandinavisk sosialrealisme, er det neppe noen grunn til å dikte videre på en happy ending....

Un cuento chino.

Mennesker kan nøle med å hjelpe andre i nød. Det man plukker opp kan man ikke bare kaste fra seg igjen, skulle det oppstå komplikasjoner, nei, man påtar seg å forsøke å finne en løsning. Mange vegrer seg eller velger å se en annen vei på grunn av "the prospect of becoming emotionally entangled beyond their capacity to cope," som Raimond Gaita skriver i Philosopher's Dog. For straks man griper inn er terningene kastet, og ingen vet sikkert hva involveringen krever av oss. Hovedpersonen i Chinese Take-Away får seg en slik overraskelse.

Filmen er som en moderne variant av parabelen om den barmhjertige samaritan, der det meste går på tverke. Herberget er fullt, så samaritaneren ender opp med å måtte huse ransofferet selv, hvilket passer ham mildt sagt dårlig. Men ikke nok med det: offeret er helt ny i landet, ukjent med alle dets skikker og forstår ikke et ord av språket. Han er kinesisk og snakker utelukkende mandarin.

Det er med andre ord duket for forviklinger. Filmen er tidvis svært morsom, men betegnelsen komedie gir (i alle fall meg) altfor lettbente assosiasjoner. Jeg vil heller kalle den et humoristisk drama, der humoren stort sett skriver seg fra de pussige episodene som nødvendigvis følger av den uvante (men stort sett troverdige og realistisk fremstilte) situasjonen hovedpersonen tilfeldigvis har havnet i, og ikke minst fra den lakoniske og usvikelig pragmatiske måten hvorpå han forsøker å komme seg ut igjen. Hans uttalte motivsajon er å bli kvitt det kinesiske problemet sitt på raskest mulig vis, men så enkelt er det nok ikke. Han forlater gutten på gaten, men vender tilbake, oppgitt over egen dårlige samvittighet.

Et hovedtema i filmen er hvordan folk, på godt og ondt, vikles inn i hverandres liv, også mot egen vilje. Hovedpersonen har over tid reist et bolverk mot verden. Han bor alene, jobber alene, bruker all fritid på ensomme hobbyer, og jager vekk de minste tilløp til vennskaplighet. Han virker emosjonelt uinntakelig, og mangler tilsynelatende enhver interesse for intime relasjoner. Men straks den kinesiske gutten får foten innenfor, begynner døren sakte og knirkende å gli opp....

Det er ikke underlig at jeg likte filmen. Hovedpersonen er som hentet ut av en Bent Hamer-film. Gretne enstøinger som lever tvers gjennom regelmessige liv, som teller hver eneste spiker i jernvarehandelen, slukker nattbordslampen på slaget 23 hver eneste kveld, og som dertil samler på små glassfigurer og absurde avisnotiser, er hans spesialitet. Dessuten har hovedhistorien flere likheter med Mannen uten minne, en av mine favorittfilmer, bare litt ekstra krydret. Dette foregår tross alt i Argentina.

En gretten kommentar til slutt: Hvorfor i alle dager har filmen fått navnet "Chinese Take-Away"!? Tittelen gir riktignok dobbel mening. Gutten er jo i en viss forstand en kinesisk pakke hovedpersonen tar med hjem, og etterhvert begynner han å bestille kinesisk mat så budgutten kan være tolk. Men filmen heter jo Un cuento chino, for svingende -- "En kinesisk historie". Skal filmer ha utenlandske titler på norske kinoer, kan man godt beholde originalen, og hvis man vil bort fra japanske, franske, kinesiske og spanske filmtitler, kan man i det minste gi dem norske navn.

Oppsporet av den tapte tid.

To år etter at hun forsvant, flytter en tomhendt Martha inn hos søsteren og hennes nye mann. Martha er lite meddelsom om fortiden -- søsteren har alltid trodd at hun rømte med en dominerende kjæreste -- men vi vet at hun har tilbrakt tiden i et nokså lukket bofellesskap. Søsteren tror snart at Martha lider av personlighetsforstyrrelser. En som er vant med at klær, barn, senger, ja, alt tilhører fellesskapet og deles med alle, vil naturligvis virke smårar når hun returnerer til et storsamfunn med privat eiendom og intimitetsgrenser. Verre er det imidlertid at Martha i økende grad oppviser paranoid fryksomhet.

Av de første bildene vi får se, fortoner bofellesskapet seg som den rene idyll (om en liker tanken om et enkelt liv på landet, med dugnadsånd og sang rundt bålet), men Martha virker traumatisert, så vi aner at noe ligger under. Hva dette er, avdekkes gradvis ved korte tilbakeblikk til tiden på landet. Til å begynne med dreier det seg om rene minner: en lyd eller et gjøremål setter Marthas tanker på sporet av den tapte tid. Først er minnebildene nesten søte, men minnene blir bare mer og mer urovekkende, og snart flyter drøm og virkelighet over i hverandre: Martha ser tilsynelatende spøkelser på høylys dag. Søsteren og mannen frykter schizofreni, og når Martha spolerer festen deres ved å angripe den innleide bartenderen fordi han skal være ute etter henne, begynner tilskueren (kanskje Martha selv også) å mistenke det samme. Men bare litt, for på snedig vis har regissøren greid å involvere tilskueren i denne schizofrene "virkelighetsbristen" også. Hemmeligheten, tror jeg, er at filmen glir helt umerkelig mellom de ulike tidsplanene. Tidvis visste jeg ikke om jeg så på fortidige hendelser eller ting som skjedde her og nå. Jeg er faktisk fremdeles usikker på om bartenderen var en mann Martha gjenkjente eller ikke. Foruroligende.

Martha Marcy May Marlene viser hvor vanskelig det kan være å fri seg fra tankegodset i lukkede sekter selv når man har fridd seg fysisk fra dem. Den som flykter fra fortiden, kan oppleve å bli hjemsøkt av den. Ikke bare i form av (u)vaner og innlærte skikker som har satt seg i ryggmargen, men i form av minner som trenger seg på og truer med å ta tilbake kontrollen over livet ditt. Dette er overbevisende fremstilt. Men dette er en film; det er enda flere nivåer her. Filmen begynner som et...tja...psykologisk drama, og er dét svært lenge, men Martha Marcy May Marlene er også en thriller, viser det seg. I en enerverende sluttscene (tankene mine gikk til den scenen i Funny Games da kvinnen i huset har greid å rømme til hovedveien for å søke hjelp og ser et par billys komme mot seg), kan det se ut som om fortiden bokstavelig talt har innhentet henne og familien hennes....

Hva med den sære tittelen? Martha var hovedpersonens navn tidlig i livet. Navnet Marcy May fikk hun da hun flyttet inn i bofellesskapet. Men Marlene da, det siste navnet? Jo, utover i filmen viser det seg at også dette navnet er i bruk i fellesskapet. Hjertet sank i meg da jeg oppdaget det. Betyr dette at Martha alias Marcy May i fremtiden også skal gå under navnet Marlene...? Dette kastet lys, for ikke å si skygge, over utgangen på filmen.

En drøm oppfylt.

Chauvet-hulen har fascinert meg i lang tid. Jeg har blant annet lest et par rikt illustrerte bøker, deriblant denne, så Werner Hertzogs nye film -- Cave of Forgotten Dreams -- gav ikke mye ny informasjon; men å se tingene i levende 3D-bilder gav et helt nytt inntrykk av alt sammen. Å få besøke hulen har lenge vært en slags drøm. Dette er kanskje det beste alternativet ettersom den forlengst er stengt for turister.

Attraksjonen er verdens eldste malerier. Huleveggene er dekorert av hundrevis av vidunderlig vakre malerier av hester, løver, nesehorn og andre dyr. Bildene er rundt 30.000 år gamle, men så vel bevarte at da hulen ble oppdaget i 1994 mente enkelte at det måtte være moderne forfalskninger! Chauvet-hulen har også vært tilholdssted for hulebjørner, så gulvet er dekket med hodeskaller og beinrester, og fra taket henger mengder av glimrende stalaktitter. 3D-teknikken gir bokstavelig talt en ny dimensjon til min forståelse av stedet. På tradisjonelle fotografier har billedveggene virket bortimot flate (selv om jeg har mistenkt at inntrykket var galt). Her fornemmer vi rommet og ujevnhetene i fjellet; vi ser på hvilken måte kunstnerne har brukt disse ujevnhetene i maleriene, og vi opplever på en helt ny måte hvilken fantastisk effekt dette kan ha: Når maleriene ikke bades i fotografens blitzlys, men opplyses av forskernes mange små lykter, dannes et skyggespill på veggene som vekker figurene til live. Hvor magisk må ikke effekten ha vært i lys av flakkende fakler! Filmen er mer enn en virtuell tur gjennom galleriet; den er et essayistisk forsøk på å forstå menneskene (deres glemte drømmer), bildene og den betydningen hulen kan ha hatt.

Hertzog er best når han dukumenterer, når han filmer og slipper forskerne til med sine kommentarer; han er også dyktig når han slipper egen forundring løs; hans entusiasme er smittende. Men han er ingen stor filosof. Hertzogs spekulasjoner er ofte nokså tullete, som når han spør hva en krokodille ville tenkt om den fikk se bildene (ok, dette er mindre sprøtt i filmen, men sprøtt nok). Heldigvis var det mindre av den slags her enn i Grizzly Man.

Mitt eneste ankepunkt er musikkbruken. Hertzog lar lange studier av maleriene akkompagneres av sprukne toner fra en gammel beinfløyte; ut av dette vokser noen forsiktige stemmer som blir til et kor, før sangen sømløst glir over i moderne (sakralish) orgelmusikk. Musikken er vakker. Bruken virker også godt motivert; jeg forstår hva han vil med den: Han ønsker å gi tilskueren en idé om hva slags musikk kunstnerne kan ha lyttet til, vise slektskapet med musikk som betyr noe for moderne mennesker for på den måten å vise vårt slektskap med disse menneskene, deres kunst og kultur. Problemet er at musikken ble for påtrengende og nesten sto i veien for denne anerkjennelsen. (Dette kan imidlertid være en helt personlig reaksjon. Musikken var kanskje for høy i forhold til talestyrken. På den andre siden har jeg et anstrengt forhold til musikkbruk i naturdokumentarer -- så all musikk blir kanskje "for påtrengende"?)

Ellers: Toppkarakter.

Utrydningstruet primat.

This is Why Many People Don't Eat Meat...

... and Why I Couldn't Swallow (even my strictly vegetarian) Lunch Today.

Water for Elephants.

Water for Elephants utspiller seg i sirkusmiljøet i 1930-tallets USA. En godhjertet veterinær forelsker seg i den slemme og sjalu sirkusdirektørens vakre kone. Med andre ord: Et Hollywood-drama, snarere -melodrama, det går 13 av på dusinet.

På ett nivå er dette en film mot vold mot dyr. Sirkusdirektøren er en typisk filmskurk: grov, grisk og hensynsløs overfor sine ansatte; men det som først og fremst etablerer direktøren som filmens onde sentrum er hans skamløst voldsomme "dressur" av Rosie, den nye elefanten.

Sirkuset står på kanten av økonomisk bankerott. Håpet er at et nytt spektakulært elefantnummer skal redde showet. "Don't ever go to the bull without your bull-hook," er direktørens brutale innstilling, og han lever som han lærer. Men Rosie er 53 år gammel, og det viser seg etterhvert at hun kan alle kunstene direktøren har forsøkt å pryle inn i henne; man behøver kun å be henne om det, så ruller hun rundt og står på hodet.

To kritiske spørsmål: I en film som så tydelig taler for en annen dyrebehandling, hvorfor er det ingen som spør seg hvordan Rosie hadde lært kunstene sine? I senere år har det vært skrevet mye om den maktbruken dyretemmere systematisk bruker for å trene løver og elefanter til sirkus og annen underholdningsindustri. Folk i miljøet kunne da umulig være uvitende om dette. Og for det andre: Hvordan har filmskaperne fått skuespillerelefanten til å gjøre disse kunstene foran kamera?

Jeg undersøkte spørsmålene. "Denne stakkars elefanten ble trent til å gjøre triksene man kan se i filmen ved å få elektriske støt." Riktignok skal dette ha skjedd lenge før Tai, som elefanten heter, havnet hos filmselskapet Fox; men, igjen: folk i dette miljøet kan da umulig være uvitende om at slikt foregår, og: hvordan kan folkene bak denne filmen være så uinteressert i forhistorien til sine animalske stjerner?

(NOAH oppfordret til boikott da filmen gikk på norske kinoer. Det gleder meg å kunne melde at mine hender er rene: Vi så en piratkopi.)

Gazas tårer.

Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om bombingen av Gaza ved årsskiftet 2008-09 fikk svært varierte mottakelser. Enkelte mente Løkkeberg avpolitiserte konflikten; at filmen appellerte for mye til hjertet og for lite til hodet; at den ikke opplyser om årsak og historien bak konflikten, men kun fokuserte på individuelle ofre og tap. Andre hyllet filmen som den ultimate antikrigsfilmen, med bortimot samme begrunnelse. Av det jeg hørte om filmen den gang -- at Løkkeberg ikke hadde filmet selv, at hun faktisk ikke hadde vært på Gaza-stripen engang, bare satt sammen andres bilder; at filmen var helt uten kommentarer og kun besto av korte filmsnutter kryssklippet med et og annet intervju med et gråtkvalt barn -- forventet jeg nok å mene som omtrent som de negative kritikerne. Når jeg nå endelig har sett filmen, er jeg av en annen oppfatning.

Gazas tårer er så visst ingen opplysningsfilm, men all dokumentarfilm må jo ikke være skolefjernsyn. Er det én væpnet konflikt vi ikke mangler informasjon om, må det være Midtøsten-konflikten. Conrad Myrland, leder i Med Israel for Fred, syntes filmen fremstilte Israel som verdens mest brutale militærmakt. Velfortjent, mente Løkkeberg, for dette er jo sannheten. Jeg vet ikke hvor sant det er at Israel er verdens mest brutale militærmakt; men filmen forsøker heller ikke å fremstille det slik: Gazas tårer sammenligner overhodet ikke israelsk maktbruk med andres maktbruk. At Israel er en meget brutal militærmakt legger filmen naturligvis ikke skjul på, men dette faktum var knapt noen hemmelighet før heller. Filmens styrke ligger ikke i å gjenta dette budskapet. Styrken er at filmen bringer de menneskelige konsekvensene av slik maktbruk så tett innpå oss. Og nettopp ved å fremstille all denne lidelsen så å si løsrevet fra sin politiske kontekst og helt uten forklarende kommentarer -- ved å la lyden og bildene av sårede, drepte og fortvilte mennesker tale for seg -- blir dette et portrett ikke kun av palestinsk lidelse, men et hjerteskjærende dokument over all menneskelig lidelse under krigens forferdelige svøpe.

Selv om handlingen er lagt til Det Hellige Land og foregår i romjulen, er dette ingen typisk julefilm, men budskapet om fred er minst like tydelig her som i noen film Disney stått for.

Filmosofi.

Denne TV-dokumentaren om Matrix and Philosophy var en smule kaotisk etter min smak, men greide å overbevise meg om at jeg burde se de to siste Matrix-filmene. Den første så jeg på kino. Ikke helt min film, men den reiste interessante epistemologiske spørsmål. Film to ser ut til å dreie seg rundt spørsmålet om fri vilje. Treern virker som en sprø new age-film, men jeg bør trolig se den også.

Her er en liste over andre filmer av filosofisk interesse. Mange av filmene har jeg ikke sett (ennå), andre, som Casablanca og Panserkrysseren Potemkin, har jeg aldri tenkt på som filosofisk interessante (Ikke at det er noen innvending, verken mot filmene eller listen), og det er enkelte filmer jeg savner på listen. Listen virker datert, så noen av filmene er antagelig bare for nye.

Her er et raskt sammensatt og på ingen måte fullstendig supplement:

Back to the Future -- tidsreiser og -paradokser. Filmene gjorde sterkt inntrykk på meg da de gikk på kino. Jeg har ikke sett dem på årevis, så jeg kan ikke gå god for kvaliteten. (Filmene er ikke nye, så kanskje er det nettopp kvalitetshensyn som holder dem utenfor listen.)

The Adjustment Bureau -- ingen storfilm, men reiser interessante spørsmål om fri vilje og determinisme/skjebne. 

Inception -- har jeg ikke sett, men den er regisert av Christopher Nolan, mannen bak Memento, og skal være på høyde med denne. Handler om tankefrihet og tankekontroll, ikke ved indoktrinering, men injisering av tanker rett i folks underbevissthet.

Wittgenstein -- sær, eksperimentell lavbudsjettsfilm om Ludwig Wittgenstein. Skrevet av Terry Eagleton og regissert av Derek Jarman -- begge deler sier en god del. Absolutt verdt en titt, både for film- og filosofiinteresserte.

Copenhagen -- forteller ikke hva som virkelig foregikk ved det omstridte 1941-møtet mellom fysikerne Werner Heisenberg og Niels Bohr, men iscenesetter uenigheten på fascinerende vis. Hva er sannhet? Kan sannhet være relativ og usikker? Kan to motstridende oppfatninger være komplimentære og like korrekte? Eller finnes det bare én sann beskrivelse en hendelse? Dette er ingen film, men fjernsynsteater av absolutt beste sort. 

Salmer fra kjøkkenet -- en av mine favoritter. (Jeg har anbefalt den tidligere.) Fantastisk morsom. Humanistisk kritikk av positivistisk menneskeforskning.

Det finnes et hav av filmer med moralfilosofisk interesse. Her er bare noen forslag:

Das Leben der Anderen -- om overvåking.

Die Welle (og originalen The Wave) -- skremmende om et pedagogisk eksperiment om fascisme som ender med fascisme.

Sophie's Choice -- en mor tvinges til å velge mellom sine barn. 

Le Havre.

Jeg hadde skyhøye forventninger da jeg gikk til Le Havre i går kveld. Ikke byen, men filmen. Aki Kaurismäki er en av mine favoritter. Flere av hans melankolske filmer fra den finske underklassen, særlig Drivende skyer og Mannen uten minne, står på min liste over moderne mesterverker. Den nye filmen er på høyde med disse.

Marcel Marx er pengelens. Storsamfunnet betrakter ham som bums. Kona er syk og ligger for døden, mens han forsøker å skrape sammen til livets opphold som skopusser. En dag får han øye på Idrissa i byens havnebasseng. Idrissa er etterlyst i media og politiet leter etter ham. Han er kommet til landet i en skipscontainer sammen med andre flyktninger, på vei til sin mor i London. Marcel ønsker å hjelpe.

"I denne filmen er alle snille, selv de slemme," skriver en anmelder, men så enkelt er det ikke. Politietterforsker Monet er av denne typen. Han står med en fot i hver leir, så å si. Arbeidstiden bruker han i politiets tjeneste, på fritiden går han til Marx med advarsler om kommende politiaksjoner. (Samspillet mellom Marx og Monet er alene verdt billetten.) Men dette er ingen naiv lykkefilm! Som i Kaurismäkis andre filmer utspiller godheten seg mot en bakgrunn av et kaldt, mistroisk og til dels fiendtlig storsamfunn. Skopusseren Marx jages stadig bort av sinte butikkeiere som mener han forstyrrer kundene. Politikorpset som jakter på Idrissa minner ubehagelig mye om Gestapo. Dessuten finnes det en anonym tyster i nabolaget. Godheten er under press. Vennlighet og medmenneskelig omtanke er ofte unntaket i Karismäkis filmer. Det er kontrasten til omgivelsene som gjør hans snille mennesker så fantastiske.

"Mirakler skjer aldri i mitt nabolag," sier en av personene i filmen. Likevel slutter filmen med et nærmest bibelsk mirakel (tenk: Lasarus' oppstandelse fra dødsriket). Kanskje kan hele historien om hvordan Marcel forbarmer seg over Idrissa ses i lys av dette utsagnet? "The capacity to give one's attention to a sufferer is a very rare and difficult thing," har Simone Weil skrevet; "it is almost a miracle; it is a miracle. Nearly all those who think they have the capacity do not possess it." Marcel Marx er et slikt unntak.

Ps. Filmen er kategorisert som drama-komedie. Helt presist. Her er scener med stor komikk (av Kaurismäki-slaget, naturligvis). Da Marx løy for å slippe inn på asylmottaket, lo jeg slik at jeg var redd jeg skulle ødelegge filmopplevelsen for sidemannen.