Ågotnes om Skjervheim.

”La oss anta at en sosiolog var interessert i folks forventninger om levekostnadsutviklingen,” skriver Knut Ågotnes, som i Klassekampen 18. april forsetter å holde Hans Skjervheim ansvarlig for human- og samfunnsviternes famøse Hjernevaks-fadese.

Han [altså sosiologen] gjør intervjuer og lager en statistikk over disse forventningene koblet opp mot informantenes inntektsnivå. La oss si at han finner at av dem som sier at den vil gå opp, er det en klar overvekt av personer med lav inntekt, av dem som sier at den ikke vil gå opp, er det en klar overvekt av personer med høy inntekt. Han har kanskje en hypotese om en årsakssammenheng her. Kan det være slik at de med lav inntekt bekymrer seg mer om husholdningsbudsjettet enn de med høy inntekt, og at de derfor frykter framtiden på dette området? Han vil vel normalt ikke tenke: "Jeg mener at levekostnaden kommer til å gå opp fordi jeg har lav inntekt." Forskeren må i utgangspunktet ha et forskningsdesign for denne undersøkelsen, et design som inkluderer hvordan han skal teste sin hypotese.

Nå er jeg ingen Skjervheim-ekspert, og kan ikke huske å ha lest noe av Skjervheim spesifikt om statistikk, men jeg tillater meg å betvile fortsettelsen:

Til alt dette vil Skjervheim si at forskeren her objektiverer informantene, at de ikke tas på alvor som autonome, tenkende og handlende subjekter, men at de behandles som determinerte av sine sosioøkonomiske vilkår.

Påstanden synes basert på en misforståelse av hva Skjervheim mente med sitt skille mellom to- og tre-leddete relasjoner. Han introduserte temaet i essayet ”Deltakar og tilskodar”: Når to personer diskuterer fremtidige levekostnader, da har vi en treleddet relasjon (to personer og et tredje: saksinnholdet). Dersom den ene personen derimot konsentrerer seg om det faktum at den andre tror levekostnadene vil gå opp, får vi en toleddet relasjon: han tar ikke lenger den andres meninger på alvor, men objektiverer dem -- han reduserer kompisen og hans utsagn til et faktum i sin verden. Dette siste har Skjervheim både moralske og vitenskapsteoretiske innvendinger mot; dette var også kjernen i hans positivismekritikk -- at den ikke tok mennesker på alvor som tenkende individer, men behandlet folk som determinerte av, eksempelvis, sosioøkonomiske vilkår.

Hvorvidt dette er hva nevnte sosiolog gjør, vil for en stor del avhenge av hva Ågotnes legger i ordene ”hypotese om årsakssammenheng”. Hvis forskeren har en hypotese om at inntektsnivået bestemmer våre forventninger om fremtidige levekostnader, vil hans forskning -- foruten å være basert på en vitenskapelig sett nokså tvilsom hypotese (kan statistikk si noe om direkte årsakssammenhenger i enkelttilfeller?) -- lett ende i deterministiske formuleringer. Hvis sosiologen vendte tilbake til informantene med statistikken i hånd og hevdet at han nå kunne årsaksforklare deres meninger; at deres egne forklaringer bare var en illusjon og ikke annet enn rasjonaliseringer, for i virkeligheten skyldtes deres forventninger om levekostnadene frykt og forhåpninger, hvilket hang nøye sammen med deres respektive lønnsnivå, så hadde vi et klassisk eksempel på en Skjervheimsk objektivering.

Men statistiske funn må jo ikke tolkes og brukes på denne måten. Ikke engang i Ågotnes' eksempel. Han skriver at en "klar overvekt av personer" i de ulike gruppene fordeler seg på denne måten. Altså dreier det seg ikke om en årsakssammenheng i denne betydningen, men snarere om statistisk signifikante sammenhenger mellom inntekt og folks meninger om fremtidige levekostnader. Slik statistikk er utvilsomt et viktig verktøy i samfunnsvitenskapene. Men den har begrensninger. Ønsker vi å vite hva enkeltpersoner (Knut og Kari Hansen) mener om levekostnadene, holder det ikke å kjenne deres lønnsnivå. Utdypende samtaler må til. Vi kan ikke trekke direkte linjer fra statistiske funn på gruppenivå til utsagn om individene innenfor denne gruppen. Det er dette som eventuelt blir et slags statistisk overgrep -- urimelige generaliseringer som etterlater et inntrykk av individene som determinerte av sin gruppetilhørighet.

Slik jeg leser ham, var det slik misbruk av statistikk Skjervheim advarte mot. Å begrense sosiologi til én-til-én-samtaler, vil, som Ågotnes betoner, være å undergrave store deler av samfunnsforskningen. Ofte er det jo gruppefenomener vi ønsker å utrede. At Skjervheim skulle ønsket slike utredelser avskaffet, og at han forkastet all statistikk som overgrep på informantene, er en påstand jeg (ennå) ikke har funnet belegg for i hans tekster.

Dette er et svært komplekst felt; kanskje mer komplekst enn Skjervheim anerkjente.

Hvis jeg er lavtlønnet og lever et liv fullt av økonomiske bekymringer, er det, i Ågotnes’ eksempel, overveiende sannsynlig at jeg også forventer at levekostnaden vil gå opp. Ågotnes har nok rett i at jeg ikke ville si: "Jeg mener at levekostnaden kommer til å gå opp fordi jeg har lav inntekt." (Objektivere oss selv på denne måten, gjør vi helst ikke.) Jeg ville begrunnet mine meninger. Nå finnes det noe som heter å lure seg selv. Jeg tror kanskje at mine forventninger om økte levekostnader er rasjonelt begrunnet mens de i virkeligheten har helt andre kilder. Ingen mennesker er autonome og rasjonelle til bunns. Vår bakgrunn spiller inn i våre tankeliv på mange, ofte for oss selv, usynlige måter. I slike tilfeller vil objektiverende beskrivelser være legitime.  Muligens var Skjervheim for redd for slikt, og for opptatt av treleddede relasjoner. Mistankens hermeneutikk har sin rettmessige plass innenfor kritisk tenkning. Men Skjervheim gjorde rett i påpeke at dette er en krevende øvelse. For når er slik mistanke legitim? Og når er den problematisk? Dette er filosofisk vanskelige spørsmål. Man kan ikke uten videre utelukke at mine forventninger om stigende levekostnader er rasjonelle, ja, til og med korrekte, selv om jeg befinner meg i gruppen av lavtlønnede.

Hvordan slike spørsmål i praksis skal besvares, vet jeg ikke. Er mine meninger virkelig mine (og hva betyr det?) eller er de et produkt av min klassetilhørighet og i så fall i hvilken grad er de det? Ganske enkelt å høre på hvor godt begrunnet meningene er, holder ikke, for selv de mest raffinerte begrunnelser kan vel, når alt kommer til alt, være lite annet enn rasjonaliseringer? Men påstanden om at statistikk kan løse saken -- hvis det er dét Ågotnes antyder --, vil jeg besvare med tvert imot: Slike spørsmål må drøftes tilfelle for tilfelle, og undersøkelsen må blant annet være av filosofisk art, så håpet om en objektiv metode, eller med Ågotnes' ord: et forskningsdesign, som så å si kan gjøre jobben for oss, er fåfengt. Til slikt arbeid er det moralsk og vitenskapelig fingerspitzengefühl man trenger.

Om Hjernevask og Hans Skjervheim.

Hjernevask-serien var både interessant og irriterende. Problemstillingene var interessante (selv om det tabloide rammespørsmålet -- født sånn eller blitt sånn? -- smakte vel 1700-tallsk etter min smak), men behandlingen av dem frustrerende. Min irritasjon rettet seg primært mot programskaperne. Først fordi jeg oppfattet programserien som propaganda. Samfunnsforskerne kom med så oppsiktsvekkende uttalelser at jeg mistenkte Harald Eia for å ha redigert intervjuene i henhold til en agenda. Da jeg forsto at klippene gav et nokså rettferdig bilde av intervjuobjektenes meninger, sukket jeg ikke lenger over ufin kampanjejournalistikk, men over at Eia og Ole-Martin Ihle hadde søkt for dårlig etter reale (eller for godt etter sensasjonelle) samfunnsforskere. På denne måten, mente jeg -- og mener jeg stadig --, spolerte Hjernevask-redaksjonen en gylden mulighet til å få istand en interessant tverrvitenskapelig diskusjon. (Nå var ikke skyttergravskrigen vi fikk i stedet ufruktbar. Avisdebatten var ofte utdypende. Men det hadde vært fint om noen av de argumentene som fulgte i kjølvannet av episodene hadde dukket opp i programmene.) Fraværet av kritisk refleksjon var påtakelig. Blant samfunnsviterne -- ja opplagt, men like mye blant evolusjonspsykologene. Det som frustrerte meg aller mest var faktisk fraværet av kritiske oppfølgingsspørsmål til sistnevnte forskergruppe som i lys av samfunnsviternes hjelpeløse stotring og tidvis absurde utsagn fremsto som nærmest uimotsigelige fasiter. Men det kan ikke stikkes under en stol at det var SV'erne og humanistene som kom dårligst fra det.

Det er rimelig å reise spørsmål om hvordan dette kunne skje. Professor Knut Ågotnes har en tekst på trykk i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Jeg har ikke lest artikkelen ennå, men her er sammendraget:

Human- og samfunnsvitenskapene ble tildelt noen drabelige kilevinker under hjernevaskdebatten. Forsøkene på å ta igjen var stort sett tafatte og hjelpeløse. Hvorfor ble det slik? Kan det skyldes mangel på adekvat refleksjon blant humanister og samfunnsvitere over hva deres fag kan yte?

Ja, kanskje. Det virket i alle fall slik på TV. Så langt er vi enige. TV-serien og den påfølgende debatten hadde tjent på kritisk (selv)refleksjon på begge sider av bordet. Men så fortsetter Ågotnes:

I debatten som fulgte fjernsynsprogrammene finner vi få opplysende framstillinger av de enkelte fagenes empiriske felter, av forholdet mellom teori og empiri i de ulike fagene, og av den rollen filosofisk tenkning spiller i dem. I et norsk faghistorisk perspektiv er grunnlaget for mangelen på relevant refleksjon Hans Skjervheims skrifter fra 60-tallet.

Med andre ord: Det var Skjervheim og hans positivismekritikk som banet vei for synsing og slapp relativisme i norsk samfunnsforskning. Ikke det at positivismekritikk nødvendigvis leder til dit, men, hevder Ågotnes, problemet er at Skjervheims alternative filosofi "ikke hadde noen plass for empiriske fakta som selvstendig eksisterende elementer utenfor tenkende og talende menneskers bevissthet." Kritikken rammer nok mange av uttalelsene i Hjernevask, men som karakteristikk av Skjervheim må dette kalles skivebom.

For det første er det en tvilsom øvelse å gi en tenkers virkningshistorie tilbakevirkende kraft. At postmodernister påberoper seg Skjervheim, sier ikke nødvendigvis så mye om hans tenkning. For har postmodernistene forstått Skjervheim? Nazistene betraktet Nietzsche som sin hoffilosof. Men før man lar dette slå tilbake på Nietzsche selv må man i det minste stille spørsmålet om Nietzsche hadde vært komfortabel med en slik posisjon. Å avvise Nietzsche som en slags protonazist vitner -- i likhet med nazistenes hyllest -- om selektiv lesning. Man må bevisst lukke øynene for det faktum at Nietzsche verken var antisemitt eller nasjonalist og tidvis uttrykte seg i direkte anti-germanske ordelag. Så hva med det faktum at Skjervheim var Norges kanskje skarpeste (i alle fall blant de tidligste og mest hardtslående) kritikere av postmoderne relativisme?

Videre synes Ågotnes -- i likhet med postmodernistene? -- å ha misforstått Skjervheims kritikk av positivismen. Positivismekritikken ble formulert i en etterkrigstid med stor tro på empiriske vitenskaper. Kvantitative forskningsmetoder var i skuddet. Troen på en verdinøytral empirisk samfunnsforskning var utbredt. Skjervheim mente dette var et intellektuelt mistak. Mennesker er selvtolkende dyr som har en mening med det de gjør. Å forsøke å sette dette i parentes, resulterer ikke i en objektiv og verdinøytral vitenskap om menneskene, løsrevet fra alle samfunns- og verdimessige bånd, men i en vitenskap med en annen normativ verdi -- en vitenskap som systematisk underslår at informantene er subjekter, og reduserer mennesker til "menneskemateriale". Målet for Skjervheim var å fremtvinge en refleksjon over disse skjulte normative elementene i et forskningsprogram som altså oppfattet seg selv som rent deskriptivt.

I "Deltakar og tilskodar" skiller Skjervheim mellom tre- og to-leddete relasjoner. En treleddet relasjon er når to myndige subjekter møtes i samtale om et tredje, nemlig saksinnholdet. En toleddet relasjon oppstår i dét ett av subjektene objektiverer den andre og betrakter alt det denne sier og gjør som saksinnhold. Holdningen krever som regel en særskilt foranledning. Typisk oppstår slike relasjoner når vi oppfatter den andre som urimelig eller mentalt forstyrret. Skjervheims eksempel er en person som hevder at alle hans handlinger styres fra verdensrommet ved noen mystiske stråler. Vi engasjeres ikke lenger av det han sier, vår interesse vender seg til det faktum at han sier det ("Hvordan kan noen si slikt?"). Vi deltar ikke lenger i hans verden, men trer ut av denne og inntar en tilskuerposisjon. Vedkommende blir et kasus i vår verden. Positivismen, mente Skjervheim, hadde gjort dette objektiviserende blikket til sitt varemerke.

At man i stedet ser på andre som subjekter, betyr ikke at man må akseptere alt de sier. Det er kanskje her misforståelsen ligger. Den tredje instansen i relasjonen, saksinnholdet, har sin egen tyngde. Når noen hevder ett eller annet -- for eksempel om finanskrisen -- så åpner han for empirisk prøving av sine påstander. Respekten for subjektet verner mot objektivisering. På den andre siden verner altså respekten for saksforholdet mot relativisme. Den som påstår noe må alltid regne med å få påstandene sine testet både mot empiriske og logiske krav.

Jan Inge Sørbø har i kronikken "Hans Skjervheim -- midtens tenkjar" svart Ågotnes. Dessverre finnes ikke kronikken på nett, men den sto på trykk i Klassekampen 22. mars. Han tar opp mange av de samme momentene som jeg har diskutert. Sørbø tegner et godt bilde av Skjervheims positivismekritikk -- og gir et godt bilde av hva som manglet i Hjernevask-serien og til dels i debatten om denne. Sørbø oppsummerer debatten med følgende ord: "Vi fekk stilt opp mot kvarandre harde, biologiske empirikarar og sterke konstruktivistar, som avviste empirien i utgangspunktet. Problemet i debatten var snarare for lite skjervheimske resonnement enn for mykje." -- Det var også mitt inntrykk.