Om natten/Nachts

Det blå i mine øyne har sluknet i denne natt,
det røde gull i mitt hjerte. Å! så stille lyset brant.
Din blå kappe omsluttet den synkende;
din røde munn beseglet vennens formørkelse.


Die Bläue meiner Augen ist erloschen in dieser Nacht,
Das rote Gold meines Herzens. O! wie stille brannte das Licht.
Dein blauer Mantel umfing den Sinkenden;
Dein roter Mund besiegelte des Freundes Umnachtung.

(Georg Trakl)

Meaning and Mortality.

In the dialogue Phaedo Socrates defines philosophy as preparation for death. What follows here, is an attempt to live up to the expectations. My contributions to the preparation will not consist of fast solutions, but will hopefully contain some good and well-aimed questions, or as someone else has put it: Plato, Not Prozac!

Lucretius found the fear of dying irrational. For billions of years we do not exist. Then we are born and live for a time, before returning to the eternal emptiness we once came from. No-one worries about their prenatal non-existence, so why worry about the one to come? I have never found this argument convincing. It reminds me of a Chinese proverb I read once, concerning a father who recently lost his son. ”Mourn not,” advised the Wiseman. ”First you had no son. Then you did, and now he is gone again.” There was no loss; things had simply gone back to normal. Instead of mourning his son’s death, the father was advised to be grateful the time he was alive. But of course he was grateful for that! That was the reason why he was now mourning.

The analogy isn’t perfect, of course, because we can find comfort in good memories when we lose a child, whereas memories are no good when you have just lost your life. To be grateful that at least you got to live doesn’t make much sense while alive either. (”I am lucky. Just think of all those never even conceived!”) But this wasn’t Lucretius’ point. His point, rather, was that nothing is nothing to fear. Death is like dreamless sleep; we experience nothing, no sweet dreams, no nightmares -- nothing. ”But if this is what death would seem,” says Socrates in the Apology, “then death would be a blessing…then it’s like a profound, dreamless sleep, and if so, then eternity would seem no more than a single night.” Apart from the fact that it is based on a slightly misleading metaphor -- sleep is something we expect to wake up from -- the thinking here seems contradictive. The gist of the argument is that being dead would be nothing if death were in fact the end; yet, at the same time, the sleep analogy tries to give us an idea of what this would be like. The result is a description of death as a (strange and only metaphorically conceivable) state of being. We die, but continue to ”live” on -- only as dead people.

A better way to visualise the nothingness of death, perhaps, is the following: Death relates to life as a full stop relates to a sentence. The sentence wouldn’t be complete without it, yet the full stop is not really a part of the sentence. Letters and words carry meaning; but a full stop signifies nothing -- it just ends it all. The good thing about this metaphor is that death no longer looks like an event in life. To die isn’t an experience I have at the end of life: death is the end of life. This is why Epicurus famously said that death is nothing to us: “When we exist death is not, and when death exists we are not.”

But all of these attempts to characterise death and the fear of dying, are rather one-sided. They consider only one side of the problem. They all take for granted that it is only the experience (or the lack thereof) that concerns us. If this were so, we could stop right here. If death were nothing to us, we would have nothing to worry about, except for a terrible exit from life. But the fact that The Grim Reaper will get us all in the end, is something that keeps all of us up at night from time to time. Mortality is the object of much anxiety and despair, but also great expectations. The End occupies us. In short, the problem with the above paragraphs is that they do not take account of the meaning of death. This ties in with the question of the meaning of life. Some say that a full stop would render life meaningless. In order for this life to be meaningful, there has to be a next one too. Some believe in an after-life, others hope for it, while some are quite positive that there is no such thing and find that outrageous. Dylan Thomas wrote: ”Old age should burn and rave at the close of day; / Rage, rage against the dying of the light.” On the other hand, there are those who say that life would be meaningless without death. Mortality, they claim, is a prerequisite for life being important to us. Only against an approaching horizon does it make sense prioritize. If life were forever, we could always postpone things. The distinction between important and unimportant would evaporate. The same is true if life continues on the other side too. If our time wasn’t measured, and death not the end, that would make life (on this side) meaningless.

To summarise: not everyone regards the moment of death as a full stop. Some view it more as a question mark. Others describe death as a colon: to be continued.

What evidence do they lean on? There are the familiar ”near death” experiences. People report having seen the light, having left their bodies, and so on, and many of them take this as evidence that the soul, spirit or consciousness flies off when the body dies. There are lots of philosophical problems with this. (I’m not denying the authenticity of the reported experiences; I’m just saying that it will take some philosophical work to determine what these reports actually show. That they prove or even suggest that body and soul are separate entities and that the soul will emigrate as the body stops functioning is far from evident.) I shall restrict myself to only one objection: These are all just near death experiences. That they tell us anything reliable about death proper is not obvious. Nearly having been in an accident isn’t very similar to having been in one for real.

Then there are people who claim they actually have died. In other words: they claim to have lived before. Obviously this was under a different name, in a different body, perhaps with another sex, some even report having been another kind of animal; but they all can ”recall” events form before they were born. (I put ”recall” in scare quotes. Again, not because I think memories like these must be false, but because I see uncertainties here. We do, for instance, differentiate between really recalling something and believing that we recall. How we are to make this distinction in cases like these, or, indeed, whether we ever can, is, again, far from obvious.) Many people are, because of such alleged memories, quite sure that they will be born again. But this isn’t something anyone can be positive about. Strictly speaking this must be treated as an open question, if nothing else, because statements about the future are always uncertain to some degree, even when they are based on solid records. You may have lived a number of times before, but perhaps this life is the last leg? As Moritz Schlick said once, whether life continues after death is an empirical hypothesis that possibly will be confirmed the day we die.

For argument's sake, however, I will assume that this is all true: we have lived before, and will again, indefinitely.

Reincarnation, I will presume, is not just for the chosen few (which would raise too many complicating questions), but for everyone. This obviously includes me. And here is my problem: I cannot remember anything. Nor do I know anyone who can. This doesn’t prove the idea of reincarnation wrong, but it does provoke some questions. If this is what reincarnations entails -- that I’ll be born again remembering nothing -- what good is it? If I don’t remember anything from this life, does it even make sense to say that I am born again? To call this ”survival of death” seems, to me at least, no better than to deny that I die when my body decomposes because this just means that the atoms that once made me will return to nature to create new living organisms.

Normally it is our thoughts and memories that are said to live on. Apparently it doesn’t always work like that, at least not in my case. But what if my soul is no more tied to my memories than it, supposedly, is to my body? If my soul were emptied or -- like Socrates’ picture -- if all knowledge was lost with each new incarnation, this could rescue the reincarnation hypothesis from the awkward fact that so few people have memories from earlier lives. Memories just wouldn’t be expected on this theory. But this theory isn’t flawless either. First of all, to test the truth-value of this theory looks even more hopeless than any of the before mentioned. Even Moritz Schlick’s solution (wait and see) would fail if everything is lost at the moment of death. Second: should this theory prove to be true, that would drain the reincarnation idea of all meaning. A soul that outlived my body in this way simply wouldn’t be “mine” in any meaningful sense. It looks very difficult to identify yourself with it, for example. I personally agree enough with John Locke on personal identity to regard it as crazy to think of this soul in the first person and call it ”me”. Whether this entity passes on or dies with me when I die, couldn’t possibly concern me less.

I haven’t proved anything here, in fact I haven’t event tried to prove anything, just to demonstrate certain difficulties with the idea that death is not the end. My intuitions may be wrong, of course, though I’m not willing to base my life on that possibility. The nature of the question forces us, like Moritz Schlick, to conclude that he who lives (ha, ha) will see.

But let’s say that my intuitions are wrong. The hypothesis that death is a doorway leading to another existence proves to be correct. What then? I am afraid this won’t give the answers that so many people hope for. Why? Because the question whether life goes on or not really isn’t an empirical question, but a question of meaning. As Wittgenstein once wrote: ”The real question of life after death isn’t whether or not it exists, but even if it does, what problem this really solves.” If life continues on the other side, will that solve all our problems with life, or will it rather push the problems ahead of us into the next world? Won't life be difficult there too? Won't we still have to search for existential answers? Why assume it will be easier next time?

Personally I find the thought of everlasting existence little appealing. ”I don’t much relish the thought of everlasting consciousness,” as the main character in Rebecca Goldstein’s novel The Mind-Body Problem says. ”At very black moments I could always comfort myself with the ever present possibility of self-annihilation. But there’s no escape if we’re immortal.” Whenever the possibility of being immortal strikes me (which, thankfully, isn’t very often), the thought really scares me. This, of course, says more about me than about anything else. Others, I know, find hope in it.

”The solution to the problem of life is to be seen in the disappearance of the problem,” Wittgenstein once wrote. That is a profound observation. And the same is also true for the problem of death (which really is just another side to the same problem). This means two things. First. These are personal questions. My difficulties are not necessarily the same as yours, so my solutions may not be yours either. Every man must fight his own battle. Second. We can never hope for a final victory. In mathematics there are final answers, but not in life. ”At any street corner,” so wrote Albert Camus, “the feeling of absurdity can strike any man in the face.” You can silence them, but the difficulties may strike back anywhere and everywhere -- on a street corner, in bed at night, on a mountain top, in church. The best we can hope for is perhaps temporarily truce?

******

As a boy I used to be terrified by death. Today, I can still catch a drift from the grave from time to time, but not as often and never as freezing as before. On most days I rather enjoy the idea that all my traces will fade with time and eventually disappear altogether. This change in attitude probably goes hand-in-hand with my growing environmental concerns ("Good if I leave behind as few and as small footprints as possible"). So when I, a few paragraphs ago, wrote that no-one would be reconciled with their mortality because of the fact that their body will decompose to create wonderful flower dirt, I wasn’t completely honest. I don’t expect this to appeal to everyone. A person who demands a metaphysical meaning of life (like Peter Wessel Zapffe or Arthur Schopenhauer) would hardly listen. Dylan Thomas would simply have frowned at the suggestion. Not even the younger me would have been calmed by this reminder – in fact, it was exactly this thought (that one day I will be all gone) that disturbed me the most. But today I can say that -- for the time being, at least -- I do find being a tiny part of nature’s grand metabolism (ashes to ashes, dust to dust) to be both a beautiful and sort of comforting thought.

Døden.

I dialogen Faidon lar Platon Sokrates definere filosofi som en forberedelse til døden. Det følgende er et forsøk på å leve opp til forventningene. Mitt bidrag til forberedelsen vil ikke bestå av kvikke løsninger, men forhåpentligvis av noen velrettede spørsmål, eller som det heter et annet sted: Plato, Not Prozac!

Lukrets anså angsten for døden som irrasjonell. I milliarder av år har vi ikke eksistert. Så fødes vi og lever noen år, før vi returnerer til evigheten vi kom fra. Ingen bekymrer seg for ikke-eksistensen før fødselen, så hvorfor bekymre seg for den som kommer etter døden? Jeg har aldri funnet dette overbevisende. Argumentet minner om et kinesisk visdomsord jeg leste en gang, om en far som nettopp har mistet sønnen. "Sørg ikke," var vismannens råd. "Først hadde du ingen sønn. Så fikk du det, og nå er sønnen borte igjen." Visdommen skulle være at faren ikke burde gråte, men heller være glad han hadde hatt en sønn. Men selvsagt var han det! Det var jo nettopp derfor han sørget.

Sammenligningen er ikke helt god, naturligvis, for det kan være trøst i alle minnene når man har mistet en sønn. Men minner er ingen hjelp når man selv har mistet livet. Ikke engang mens vi lever virker det meningsfullt å trøste seg med at vi tross alt har fått leve. ("Vi er heldige, vi. Tenk på alle de som aldri blir unnfanget engang!") Men dette var ikke Lukrets' poeng. Poenget er at ingenting er ingen ting å frykte. Døden er som en evig drømmeløs søvn. Vi erfarer ingenting, ikke søte drømmer, ikke mareritt -- ingenting. "Hvis døden virkelig er slik vil jeg kalle den et ubetinget gode," sier Sokrates i Forsvarstalen; "for i såfall vil selv evigheten fortone seg som kun en eneste natt." Foruten at metaforen er villedende -- søvn er jo noe vi venter å våkne opp av -- er argumentasjonen selvmotsigende. Poenget er jo at det å være død er ingenting, samtidig skal søvnanalogien gi et inntrykk av hva dette innebærer. Resultatet er at døden fremstår som en (svært fremmed og kun metaforisk gripbar) tilstand. Når vi dør, "lever" vi likevel videre på sett og vis -- bare som døde.

Selv tenker jeg at døden forholder seg til livet som et punktum forholder seg til en setning. Ingen setning er fullstendig uten et punktum. Likevel kan punktumet knapt kalles en del av setningen. Bokstaver og ord er meningsbærende tegn; punktumet betyr ingenting -- det markerer bare slutten. Fordelen med dette bildet er at døden ikke blir en hendelse i livet. Å dø er ingen erfaring jeg gjør på slutten av livet, men slutten på hele livet. I en viss forstand kan jeg si som Epikur at døden ikke angår meg: "For så lenge jeg er til finnes ikke døden, og når døden kommer er jeg ikke lenger til." 

Men problemet med alle disse forsøkene på å karakterisere døden og redselen for den, min inkludert, er at de kun tar tak i én side ved dødsproblematikken. De tar for gitt at det kun er dødserfaringen (eller fraværet av erfaring) som opptar oss. I så fall hadde vi kunnet sette punktum her. I døden erfarer vi ingenting! Det finnes intet å bekymre seg for, foruten muligheten for en fæl utgang på livet. Men det faktum at vi alle skal dø er jo noe nesten alle tenker på mens de lever. Endeligheten er opphav til mye frykt og fortvilelse, men også forventning. Spørsmålet engasjerer. Problemet er kort sagt at avsnittene over ikke tar høyde for den betydningen døden kan ha. Svært ofte knyttes døden til spørsmålet om meningen med livet. Mange vil si at døden gjør livet meningsløst. Hvis dette livet skal være meningsfullt må det finnes et neste liv. Noen tror dette er tilfellet, andre håper; noen frykter at fortsettelse ikke følger, andre er sikre på at så ikke vil skje og finner dette skandaløst. Dylan Thomas skrev: "Old age should burn and rave at the close of day; / Rage, rage against the dying of the light." På den andre siden hevder noen tvert imot at livet hadde vært meningsløst uten døden. Endeligheten er en forutsetning for at livet betyr noe for oss. Hadde vi levd evig, kunne vi alltids utsatt ting til senere. Det samme gjaldt om livet fortsatte i det hinsidige. Det er mot denne begrensede tidshorisonten ting blir betydningsfulle for oss. Var ikke døden slutten ville dét gjøre den dennesidige tilværelsen ubetydelig.

Mine tanker tenderer mot enighet med de sistnevnte. Jeg er ingen andpusten carpe diem-profet, men tror langt på vei at det er vår tilmålte tid som gjør at tidssløseri og hverdagens evinnelige rutiner kan kjennes så forferdelig. Men altså: ikke alle ser døden som et punktum. Noen beskriver den mer som et kolon: fortsettelse følger. Andre betrakter døden som et spørsmålstegn.

Det finnes så kalte "nær døden"-opplevelser. Mange rapporterer om å ha gått mot lyset; at de har opplevd å forlate kroppen sin; og mange tar dette til inntekt for at livet ikke er slutt med døden. Det er mange filosofiske problemer med dette. (Jeg sier ikke at opplevelsene er gale, men det må ganske mye filosofisk arbeid til for å avklare om de faktisk viser det de påstås å vise, nemlig at kropp og sjel er atskilte entiteter og at sjelen vil leve videre uten kroppen.) Jeg skal nøye meg med én innvending: Dette er kun nær døden-opplevelser. Men det finnes folk som hevder å ha dødd på ordentlig. De har med andre ord levd før. Riktignok under et annet navn, i en annen kropp, kanskje med et annet kjønn, noen har sågar vært dyr; men de kan altså "erindre" hendelser fra tidligere tilværelser. (Jeg setter "erindre" i hermetegn. Heller ikke denne gangen for å påstå at disse folkene tar feil, men for å påpeke visse problemer. For eksempel den viktige forskjellen mellom faktisk å erindre og å tro at man erindrer noe. Det er altså ikke innlysende hva slike vitnesbyrd viser.)

Og mange hevder altså på bakgrunn av slike opplevelser at de kommer til å leve igjen senere. Dette må vi, ærlig talt, regne som et åpent spørsmål. Det hefter alltid en viss tvil ved utsagn om fremtiden, selv når disse er basert på tidligere erfaringer. Det kunne jo hende at dette var siste etappe. Som Moritz Schlick sa, hvorvidt livet fortsetter etter døden eller ei er en empirisk hypotese vi eventuelt må bekrefte etter vår død. Men la oss anta at dette stemmer, at vi har levd før og at dette kommer til å gjenta seg (i det uendelige).

Sjelevandring, forutsetter jeg, er ikke forbeholdt noen utvalgte (det ville reise mange kompliserende spørsmål), men gjelder alle mennesker, meg inkludert. Foruten de nevnte problemene, er mitt problem at jeg overhodet ikke kan erindre noe som helst. Jeg kjenner heller ingen andre som kan det. Dette betyr naturligvis ikke at sjelevandring er en illusjon; men det reiser visse spørsmål. Hvis dette er hva sjelevandring innebærer -- at jeg vil fødes på nytt uten å huske noe som helst -- hvilken glede har jeg da av det? Ja, hvis jeg ikke husker noe som helst, gir det da mening å si at jeg fødes på nytt i det hele tatt? Å kalle dette "overlevelse av døden" virker omtrent like tilforlatelig som å si at jeg egentlig ikke dør når kroppen min brytes ned fordi dette innebærer at det stoffet jeg besto av vender tilbake til kretsløpet for å danne nye levende organismer.

Som oftest er det tankene og minnene våre man mener skal leve videre. Det fungerer åpenbart ikke alltid slik. Men hva om sjelen ikke er tettere knyttet til tanker og minner enn den er til kroppen? I så fall kunne sjelen vandre fra kropp til kropp og anta stadig nye personligheter og nye tanker. Dette kunne, uten å måtte bryte med sjelevandringsteorien, forklare hvorfor mange ikke husker noe. La meg her innrømme at det er flere sider av både sjelen og sjelevandringen jeg ikke får tak på, men hvis denne tolkningen er noe i nærheten av korrekt -- og mine erfaringer presser meg i den retningen --, synes teorien å handle om en sjel som ikke er "min" i noen egentlig forstand. Det virker vanskelig å identifisere seg med den, for eksempel. Personlig er jeg tilstrekkelig enig med John Locke angående personlig identitet til å finne det uhørt å tenke på en slik sjel i førsteperson entall og omtale den som "meg". Hvorvidt denne entiteten vandrer videre eller dør sammen med meg når jeg dør, er meg revnende likegyldig.

Jeg har ikke forsøkt å bevise noe her, bare demonstrere visse problemer forbundet med tanken på at døden ikke er slutten. Selvsagt kan det hende jeg tar feil. Jeg er ikke villig til å basere livet mitt på den muligheten. Men spørsmålets natur krever at vi, som Schlick, konkluderer med at den som lever (he, he) får se.

Sett at jeg faktisk tok feil. Hypotesen om at døden bare er en port til en ny tilværelse viser seg å være sann. Hva da? Jeg er stygt redd dette ikke ville gi de svarene mange håper på. For dypest sett er ikke spørsmålet om livet fortsetter et empirisk spørsmål. Som Wittgenstein har skrevet: "The real question of life after death isn’t whether or not it exists, but even if it does, what problem this really solves." Vil det at livet fortsetter på den andre siden løse våre livsproblemer, eller vil dette bare skyve problemene foran oss inn i den nye tilværelsen? Vil ikke det neste livet også by på problemer? Må vi ikke også der lete etter svar på eksistensielle spørsmål? Hvorfor anta at dette blir lettere neste gang?

Personlig finner jeg i tillegg tanken på evig fortsettelse lite tiltalende. "I don't much relish the thought of everlasting consciousness," som hovedpersonen i Rebecca Goldsteins roman The Mind-Body Problem sier. "At very black moments I could always comfort myself with the ever present possibility of self-annihilation. But there's no escape if we're immortal." (103) I den grad jeg overhodet sjenker muligheten en tanke, inngir tanken på å være udødelig snarere frykt og avsky enn håp. Dette sier naturligvis mest om meg.

"The solution to the problem of life is to be seen in the disappearance of the problem," skrev Wittgenstein engang. Det samme gjelder utvilsomt problemet med døden (som i og for seg bare er en annen side av samme sak). Dette betyr to ting. For det første at dette er personlige problemer. Mitt problem er ikke nødvendigvis ditt problem, så min løsning er derfor ikke din. Her må hver kjempe sin egen kamp. For det andre betyr dette at vi neppe kan håpe på noen endelig seier. I matematikken finnes det endelige løsninger, men ikke i livet. "Følelsen av absurditet kan," som Albert Camus skriver, "slå hvilket som helst menneske i ansiktet på hvilket som helst gatehjørne." Problemene kan med andre ord slå tilbake når og hvor som helst -- i sengen, på do, i kirken. Det beste vi kan håpe på er kanskje midlertidig ro?

******

Som liten var jeg panisk redd for å dø. Ennå kan jeg kjenne gufset fra graven av og til, men ikke like ofte og aldri like intenst. Stort sett liker jeg faktisk tanken på at mine spor vil bli svakere med tiden og til slutt forsvinne fullstendig. Trolig har denne endringen funnet sted sammen med min stigende bekymring for miljøet på kloden. (Godt om jeg etterlater meg så få og små spor som mulig.) Så da jeg ovenfor antydet at vi umulig kan forsone oss med vår dødelighet ved hjelp av tanken på at kroppen brytes ned og blir til god blomsterjord, var jeg ikke helt oppriktig. Jeg nærer overhodet ingen illusjon om at dette vil appellere til alle. En person som krever metafysisk mening med livet (som Peter Wessel Zapffe eller Arthur Schopenhauer) vil neppe finne glede i denne tanken. Dylan Thomas hadde bare frådet ved forslaget. Ikke engang den yngre utgaven av meg selv hadde blitt beroliget av påminnelsen -- det faktum at jeg ville bli helt borte til slutt var faktisk noe av det som gjorde meg så fortvilt den gang. Men i dag kan jeg si, at for tiden og for min egen del synes jeg tanken på å være en del av dette stoffets evinnelige kretsløpet i naturen (at vi kommer fra jord og blir til jord igjen) er en usigelig vakker og på sett og vis fortrøstningsfull tanke.