Awful yes, but, in the long run, worth it.

I should perhaps apologise. This turned out to be a terribly long post. I guess I could learn something from other writers telling me to kill my darlings. But I am convinced that one should never kill anyone, not even when that means a less-than-perfect result. So, there you are.

***

Great people are often lousy persons. The makers of history reach the top by climbing all over lesser and more polite individuals. Or as the Norwegian humorist Odd Børretzen once put it: While the rest of us quietly await our turn, the Napoleons of history trample in, with muddy boots on, knocking over chairs and tables and demand being served coffee and cake. But even though they cut in line and leave nothing but crumbles for us, we admire their accomplishments.

Moody, rude, paranoid, self-righteous and vindictive, Isaac Newton could have gone down in history as a minor villain. Instead this nasty piece of work is held in high esteem. His scientific genius and important discoveries obviously distinguish him from your common thug. But should he therefore be held to a different standard? Do people who accomplish things deserve to be given some moral slack?

Thomas Hurka thinks so. Driven individuals might treat other people less than gently; but if their single-minded preoccupation yields good results, then we can surely forgive a little rudeness. Who would argue that Newton’s law of gravity, in the long run, was not worth some sore toes? What he lacked in politeness, he made up for with greatness.

Hurka argues as if history will excuse any questionable means by which great goals are reached. In hindsight, it might look as if this is what history does. Today, no-one resent Caravaggio (as many did in the 17th century) for his petty behaviour. Today, most art loving people simply admire him (as few did back then) for his paintings. But have we really excused the former because of the latter? For reasons I will return to, I think not. (If history somehow had decided that the paintings in the long run are more important than the not-so-good things that made them possible, then history must, somehow, have compared the two things, and, somehow, have found that the good consequences outweigh the not-so-good means. But how on earth could such a comparison ever be made? What has happened, I think, is rather that the means simply have vanished from our field of vision. History has rather forgotten than forgiven, I believe.) But let me first point out some of the more obvious problems with Hurka's reasoning.

Hurka is careful not to allow geniuses to do anything just because they are geniuses. They cannot get away with trampling on people for no good reason. Trampling on others is justified only if it somehow contributes to their artistic or scientific excellence, or if their unsociable behaviour is a necessary side effect of the dedication they need to give their art or science in order to achieve such excellence.

Perhaps, Hurka suggests, the dedication needed just isn’t compatible with being too concerned with other people (therefore, in order for great things to keep happening, we might need to give these people some slack). Perhaps, indeed. This is an empirical hypothesis. But however are we to test its truth-value? There might be some connection between dedication and unsociable behaviour -- and there might be none. Or perhaps there is such a connection in some cases, but not in others. And how do we distinguish the faux pas that somehow did contribute to Caravaggio's and Newton’s accomplishments from their inexcusable misdemeanours? How do we decide which were necessary and which were not? This distinction is crucial to Hurka’s argument, but I see no practical application of it.

Another problem is this: An artist might behave like a jerk, but if this somehow contributes to, say, his revolutionising the history of modern art, then his nastiness is, as it were, compensated for. But if he does not accomplish anything great, then his nastiness is not compensated for, and he simply is a jerk. So what should we do? Just wait for the end result (or the historical verdict) before making up our minds about the actions of ambitious people? If so, we might have to sit back for a loooong time: Rembrandt was regarded as a merely skilled painter until some hundred years after his death.

And what are we to say to aspiring artists? Should we encourage talented people to behave like jerks, in the hope that this will eventually enable them to do great work? Wouldn’t that inevitably entail encouraging a lot of people to behave like jerks who never will accomplish much of anything, because it simply is impossible to tell in advance who will produce something invaluable

Apart from these (we might say) practical objections, there are philosophical ones too. This one, for instance: Can history ever forgive anything? (This is not the trivial point that History is not a real agent; I am suggesting that it never is up to the whims of history to decide what is forgivable or not.)

During the interview, a listener raised a pertinent question. She mentioned a long series of artists who have benefited artistically from terrible afflictions. She wanted to know whether their works somehow justify the suffering they experienced? Here is Hurka's response:

Let's say someone like Mickey Rourke has to go through periods of suffering in order to become a better actor. I would say that that suffering was redeemed, if you want to use that word, by the fact that it led to something more valuable later.

How can he say something like that? It is not inconceivable that Rourke himself could end up viewing his own suffering as redeemed in this fashion, in which case Hurka's statement would be less problematic; but I see no way in which Hurka can decide that the suffering is so redeemed. Hurka seems to take for granted that Rourke’s periods of suffering would be redeemed if they led to something more valuable later. But is this really granted? What if Rourke himself thought otherwise? What if Rourke claimed that nothing could redeem his sufferings? Imagine that he, precisely because of the sufferings that eventually made him the greatest actor in the world, continued to curse the day he was born for the rest of his life? Is there any objective point of view from which we can say who’s right and who’s wrong on this matter? I don’t think there is a question of being right and wrong here at all. Mickey Rourke simply is the only person entitled to say what, if anything, could possibly redeem his painful experiences. Try, if you may, to imagine Hurka telling Rourke on his deathbed that, never mind Rourke’s own opinion, his periods of deep misery had in fact been redeemed by his periods of great acting. How would that be received -- as a comfort?

But, say that Rourke was happy to say that his misery was redeemed by his later career. His wife, let us imagine, is less forgiving. She keeps complaining about the anguish he caused her when he was being a bad guy making himself that great actor. What could Rourke say in his defense to get morally excused by her

If he really was the greatest, then it would still be a violation of her rights, but it can be justified in the long run by what it made possible….

Again the objections are obvious. Is really Hurka in a position to forgive a husband his violation of his wife’s rights? Or is his point rather that the wife should forgive her husband on these grounds? If so, how is Hurka in a position to make that judgement? "Only those who suffer the wrongdoings of others are entitled to forgive," Dostoyevsky wrote in The Brothers Karamazov. That is what forgiveness means. There is no non-afflicted or objective point of view from which we can assess whether an action is forgivable or not. Only the victims are entitled to judge whether damage done by a some artist should be forgiven because of the beautiful art the wrongdoings made possible.

Consider the infamous case of Paul Gauguin abandoning wife and children in order to go to Tahiti to paint. Upon hearing about this some might say “What a terrible ting to do,” and think it would have been better had he stayed at home, even though his negligence proved to be decisive for the history of modern art. I understand, to some extent, why some would think so; but in the end I do not share their sentiment. What I say is closer to: “What a terrible thing to do, but thank God! Had he not gone, he never would have made those wonderful paintings!”

It is not necessarily insensitive to say that, I think. (Is it not rather parallel to being happy for the knowledge we have of certain medicines, but at the same time being horrified by the way that knowledge was obtained? “How could anyone do such a thing,” we say when hearing about certain medical experiments from the past, “those people should have been prosecuted”; but still we have few scruples taking advantage of the knowledge when we do have it.)

We are not a contemporaries of Gauguin, and I think that is an important difference. We are talking about incidents from a distant past. We never will meet his family, and are unlikely to offend anyone by concentrating on the man's art. In fact, I guess, we are more likely to anger his contemporary descendants by doing anything else. But, of course, it could have been distasteful if we, back then, had encouraged Gauguin to abandon his family for his career (Gauguin was a nasty piece of work, so for all I know his family could have been happy to see the back of him). And I believe that Mme. Gauguin would have been justifiably offended, if her heartache had been ignored just like that. Imagine that Mme. Gauguin confided to me, pouring her heart out in despair, and I couldn't stop praising her husband's talents...! Or if I, paraphrasing Hurka, had replied something like this:

"Yes, he was a lousy husband; yes, he trampled all over you and your children; yes, he violated your rights and your marriage -- but we must take care not to end up as moralistic monomaniacs. There are other kinds of value too, you know. Look at your husband's whole life -- not just his meanness, but also the vast number of great works he went on to produce. When you realise that your suffering was necessary to make that contribution to the History of Mankind possible, we can both agree that we shouldn't make such a big deal outta that, don't you think?"

Look to Norway.

Most foreigners probably didn't know this, but in an episode of Entitled Opinions, aired November 22, 2005, Richard Rorty expressed opinions most Norwegians have known to be true for a long time, namely that the Norwegian liberal bourgeois society is (or should be) the endpoint of History. Quote: "We [I am not entirely sure who this refers to] are reformers in the sense that we think that liberal philosophy is as good as it is ever going to get. All we need is for the United States to get a lot more like Norway, and for the rest of the World to become a lot more like the United States." (About 30:00 into the interview. I couldn't make the web link work, but you should be able to access the interview in iTunes.)

Should someone find this grotesque, claiming that this cannot possibly be the whole story, that all would be well if the entire World ended up like Norway, Rorty answers them with a challange: "Well, then tell an alternative story!"

I believe telling that story is doable, but as these sweet endearing comments made my day, I am not at all tempted to try to.

Noe annet enn høflighet.

"Dannelse er noe helt annet enn høflighet," sier professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen i dette intervjuet. "Det er det motsatte av høflighet!," sier han, og knytter neven til slag. Kan det være riktig?

Et dannet selskap er kanskje ikke preget av hjertelighet. Men hjertelighet og høflighet er ikke samme sak. Et dannet selskap kan være nokså stivt og formelt, men er det noe helt annet enn høflighet? I mine ører låter det omtrent som synonymer. Motsetninger er det i alle fall ikke. Det motsatte av høflighet må vel være uhøflighet? Dét må kalles en selsom definisjon av dannelse, hvordan man enn snur og vender på det. Norske Wikipedia skriver:

Dannelse betyr vanligvis en persons sett av allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer som høyverdig og fint. Dannelse er et språklig, kulturelt og historisk betinget begrep med sammensatt betydning, men kan ofte erstattes med synonymer som «forfinethet», «kultur», «fostring» og «god oppdragelse».

Hvis noen omtaler en person som dannet og med det mener å si at vedkommende er uhøflig, grov, ubehøvlet og uten folkeskikk, så vet han ganske enkelt ikke hva "dannelse" betyr. Når jeg tenker på Trond Berg Eriksen som en mann med dannelse, er det slett ikke oppførselen hans jeg tenker på, men på det faktum at han er en meget belest og kunnskapsrik mann. Berg Eriksen synes selv å ha denne intellektuelle forståelsen av dannelse i tankene, og da ser jeg ikke hva høflighet har med saken å gjøre i det hele tatt.

"Dannelse er å yte motstand," fortsetter han, "det er å stille upassende og vanskelige spørsmål, å lage bråk, på vegne av en personlighet som vet hva den vil." Igjen, dette virker overdrevet. Berg Eriksen har sans for spissformuleringer og liker å tale i store bokstaver, noe som ofte gjør ham upresis. Kjerringa mot strømmen er neppe hans intellektuelt forbilde. Poenget er ikke at man skal yte motstand for enhver pris. Det han mener å si er at man heller ikke skal vike tilbake for upassende spørsmål. Skjønt "upassende spørsmål", det kan bety så mangt. Å utspørre fremmedfolk på gaten om deres seksualliv eller sykehistorie, er utvilsomt upassende, men neppe noe å oppfordre til. Berg Eriksen mener kanskje noe i retning av det jeg har bedrevet i dette innlegget? -- selv om jeg håper at spørsmålene mine ikke oppfattes som vrange og upassende. Hensikten har tvert imot vært å stille passende spørsmål, kritiske spørsmål som (håper jeg) har bidratt til å kaste lys over saken.

"Høflighet" betydde opprinnelig omgangsformen ved hoffet. Man skulle bukke og skrape og slett ikke stille spørsmål ved kongens ord. Antagelig er det dette Berg Eriksen tenker på når han oppfordrer oss til det motsatte av høflighet og til å upassende spørsmål.

Humanisters viktigste oppgave er tvert imot å gjøre ting mer kompliserte enn de synes å være. Stille spørsmål. Være vanskelig. Det er klart at i en tid som dyrker nyttehensyn og effektivitet framfor alt annet, er sånne holdninger lite populære, men desto mer nødvendige.

Hvorvidt dette har med dannelse å gjøre, er jeg usikker på, men det er i alle fall den intellektuelle kritikerens holdning (hvilket, i mine ører, vil si en sunn holdning) at frykt og respekt for autoriteter, skikk og bruk og holdningen om at "slik er det bare" aldri trumfer respekten for sannheten, i alle fall ikke i saker av stor betydning.

Better Angels of Our Nature.

Steven Pinker er et diskusjonstema i Norge. Pinker var nettopp i landet og foredro om boken The Better Angels of Our Nature. Mange er skeptiske til både metodene han bruker (tall og statistikk) og de konklusjonene han trekker (at verden blir mer og mer fredlig). Vold handler ikke bare om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, skrev historiker Hans Jacob Orning i Morgenbladet 17. november. Derfor holder det ikke å komme med tall:

Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begreper som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.

"Historikerens argument er [altså] at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk!," kommenterte Bjørn Vassnes i gårsdagens Klassekampen. Men hvordan kan Orning vite at folk opplevde det slik, og ikke bare var tvunget til å tilpasse seg en brutal virkelighet? Og mener Orning at samme argument kan brukes på konflikter i dag; at folk i Gaza er blitt så vant med bomber at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å tolke i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake fra subjektive eller ideologiske forestillinger.

Men kan vi skille mellom tolkning og telling på denne måten? Finnes det et objektivt tall på antall voldshandlinger uavhengig av hva vi tolker som vold? Er det mulig å avgjøre hva som har foregått -- hva folk faktisk har opplevd -- uten å spørre hvordan folk opplevde tingene? Er ikke dette bare en annen måte å spørre hvilken tolkning som er den rette? Vassnes synes å tro på en enkel og nøytral metode for å avgjøre det spørsmålet på. Det er en illusjon. Det får meg til å tenke på hva Lars Hertzberg skriver om "the how" og "the what" i en delt opplevelse. La oss anta at to personer opplever samme hendelse:

say, they were both robbed together (the same "what"). Even so, the way they experienced it may have been different: say, one of them was able to shrug off the event, for the other it became a life-shattering experience, leading to an awareness of vulnerability and lack of control, or to an awakened awareness of the social injustices driving young people to desperate actions. Etc. (A difference in the "how".)

Jo, jo, men det at deres subjektive opplevelser av ranet er forskjellige, forhindrer vel ikke at de i virkeligheten opplevde samme sak, nemlig å bli ranet! -- Nja, "the what" og "the how" er ikke uavhenigege av hverandre på denne måten. Min beskrivelse av hendelsen ("the what") vil være et uttrykk for hvordan jeg opplevde den. Det jeg opplevde og tolket som et (forsøk på) ran, opplevde du kanskje bare som et forsøk på å skremme:

Or maybe this would be a better way of putting it: what, for any given speaker, comes under the heading of "what" and what comes under the heading of "how" depends on what aspects of a situation he or she is able to see as open to question. Something becomes "a matter of how" when (roughly speaking) a person realizes that that is a perspective she might have missed.

Det er ved å få den andre til å se hendelsen på min måte (og anerkjenne denne som korrekt) at jeg kan få ham til å se at min beskrivelse stemmer. Vedkommende må selv tolke hendelsen på nytt. Det finnes ingen vitenskapelig og nøytral teknikk som kan frembringe dette skiftet -- it may happen or it may not. At Vassnes ønsker å skrote tolkning til fordel for telling virker altså en smule enkelt, skjønt jeg er usikker på i hvilken grad dette rammer Pinkers argumentasjon.

Å sammenligne Trond Berg Eriksen -- slik Vassnes også gjør -- med alle dyrene i eventyret om geitekillingen, som engstet seg for å bli tellet, virker en smule pussig i og med at Eriksen (i følge Vassnes) anklager Pinker for å ha glemt "seks millioner jøder som ble drept på intustrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen". For meg låter det snarere som om Eriksen synes Pinker teller for lite.... Likevel vil jeg gi Vassnes rett i at denne anklagen treffer dårlig. I foredraget på Blindern (jeg har ikke lest boken) brukte Pinker lang tid på nettopp disse tallene. Poenget hans var at vi likevel lever i en fredeligere verden en noensinne.

Det som bekymrer meg med dette, er Pinkers bruk av relative tall. Målt i absolutte tall døde flere mennesker i krig på 1900-tallet enn noen gang før, men i forhold til befolkningen var dette et mindre blodig århundre enn alle tidligere århundrer. Sannsynligheten for å dø i krig er lavere i dag enn noensinne. Jeg vet ikke om denne tenkemåten er gal, eller om jeg vil anføre dette som en innvending mot Pinker, men denne bruken av tall og statistikk gir meg en ubehagelig følelse av at Pinkers glade og optimistiske budskap hviler på den forutsetningen at menneskeverdet varierer med det totale antall mennesker på kloden. Jo flere mennesker vi blir, jo mindre betyr hver enkelt. Godt at de seks millioner jødene ble myrdet på 1900-tallet da verdensbefolkningen nærmet seg fire milliarder. Tenk om det samme hadde skjedd på 1300-tallet!

Vesten mot resten?

Pussige sammentreff forekommer. I forgårs leste jeg en artikkel av Pål Norheim om historikeren Niall Ferguson i Klassekampen. Artikkelen var en forkortet utgave av "Hvem stakk av med arvesølvet?" som sto på trykk i tidsskriftet Vagant. Via Paul Raymonts twittringer på Philosophy, lit, etc. kom jeg i går over Pankaj Mishras kritikk av samme mann. Og i dag spurte en kollega om jeg så "Vesten -- på vei mot stupet?" -- tv-serien basert på Fergusons siste bok, Civilisation -- da den gikk på NRK2 i høst.

Jeg så deler av den, og jeg må si at kritikken ikke virker for sterk på meg. Jeg er ingen historiker, så jeg var sjelden i stand til å komme opp med konkrete moteksempler til Fergusons påstander, men de kritiske motforestillingene tårnet seg opp. Blant annet: Hvorfor blir den driftige Fredrik den Store sammenlignet med nettopp den giddesløse sultan Osman den Tredje? "Why not," som Pankaj Mishra spør, "to the energetic Tipu Sultan, another Muslim contemporary, who was as keen on military innovation as on foreign trade?" Jeg har hørt om Tipu Sultan før, men svaret virker opplagt: Fordi en mann som Tipu Sultan passer dårlig inn i det store narrativet om vesten mot resten og vestens herredømme som Ferguson ønsker å fortelle.

Fortellingen virket selelektiv, selv for et historisk utrent øye. Mest skeptisk var jeg likevel til seriens ledende spørsmål -- "ledende" både i betydningen tendensiøst og i betydningen førende for programmene. Når Ferguson spør hvorfor det var Vesten og ikke Østen som oppfant moderne kapitalisme og (våpen)industi og hvorfor det var Vesten snarere enn Østen som initierte globaliseringen, så antyder han, for det første, at denne utviklingen var historisk nødvendig og, for det andre, at forklaringen må ligge i Vestens fortreffelighet og Østens tilbakeståenhet.

Agora. The Movie.

Her er en filmanbefaling. Agora utspiller seg i Alexandria i det fjerde århundre. Byen herjes av religiøse stridigheter. Kristne, jøder og tradisjonelt troende slåss seg imellom. Det ender med at de kristne tar makten i byen. Under ledelse av den fanatiske patriarken Cyril innledes nå et skånselsløst korstog mot all vantro. Filmens hovedperson er Hypatia, en av senantikkens mest fascinerende personligheter. Hun var kvinne i et sterkt mannsdominert samfunn, og endte likevel opp som betrodd åndlig rådgiver for byens mektige menn. På denne måten øvde Hypatia stor politisk innflytelse i Alexandria. Her får ordtaket bak enhver mektig mann står en enda mektigere kvinne syn for segn. Men først og fremst er Hypatia kjent som datidens store astronom, filosof og matematiker. Filmen følger Hypatia mens hun, midt oppe i alle urolighetene (ikke akkurat uberørt av dem, men ikke direkte engasjert heller) kjemper sin egen kamp -- mot feil og mangler ved Ptolemaios' geosentriske verdensbilde. Fordi hun lefler med heliosentriske ideer forbys Hypatia å undervise. I en sentral scene holder Cyril -- med klar adresse til Hypatia og hennes mannlige støttespillere -- en ildfull preken over ordene om at kvinner skal tie i forsamlinger. Som Sokrates før henne anklages Hypatia for ugudelighet, for å villede ungdommen, samt hekseri. Gudstjenesten munner ut i en klappjakt. Filmen ender med at Hypatia faller i hendene på en blodtørstig kristen mobb.

Dette er fiksjon -- based on a true story, som det heter --, så historisk må mye tas med en klype salt. Filmen antyder for eksempel at Hypatia løste gåten om himmellegemenes elliptiske bevegelser 1200 år før Kepler. I og med at ingen av hennes skrifter er bevart, er dette gjetning, men ikke helt vilt. Biblioteket i Alexandria eide verker av Aristarkos, og Hypatia, som forøvrig var datter av "overbibliotekaren", var svært belest og dessuten besatt av spørsmålet om planetenes bevegelser og av geometri. For filosofiinteresserte er filmen uansett et funn. Foruten dramatiseringer av astronomiske og matematiske diskusjoner vi vet ble ført på den tiden, demonstrerer filmen hvilken besettende kraft slike spørsmål kan ha: I en tid da alt er i bevegelse -- religionen, politikken, ja, hele Romerriket er i ferd med å gå i oppløsning -- står Hypatia -- kvinnen som, i følge filmen, var blant de første til å antyde at til og med selve jordkloden rører på seg! -- fast og urokkelig i sin jakt på filosofisk klarhet.

Men Agora har potensielt et bredt publikum. Kvalitetsmessig går filmen mang en Hollywood-produsert historiefilm av senere dato -- Alexander, Troja, 300 -- en høy gang. Agora er ikke et kostymedrama. Også denne filmen er påkostet og filmatisk storslått; kostyme og scenografi er imponerende; men filmen har mer å by på enn dramatikk og flotte bilder. Agora er et historisk drama i den beste betydningen av ordet. Den gode historien drukner ikke i sausen. Dette er kort og godt en fin film, som avgjort hadde forsvart en plass på norske kinoer.

Filmen er regisert av chileneren Alejandro Amenábar, mannen bak filmer som Vanilla Sky (som manusforfatter) og Havet innenfor, og produsert og finansiert med spanske midler, men slapp av, all tale er engelsk. Rachel Weisz spiller rollen som Hypatia.