This is Why Many People Don't Eat Meat...

... and Why I Couldn't Swallow (even my strictly vegetarian) Lunch Today.

Jommen sa jeg smør.

Folk har plutselig begynt å ete på kilosvis med smør, og mange er offentlig forarget over tomme butikkhyller og smørkø i et av verdens rikeste land. Atte, eh, at produsentene ikke kan tilfredsstille etterspørsel'n er bare heeelt ufatt'lig, asså!

Forbrukerstoff pleier ikke å gjøre det for meg. Men dette smørmaset, må jeg (med forundring over meg selv) innrømme, gjør meg nesten infantilt irritert. (Jeg skal spare dere for detaljer.)

Jeg har liten sans for å bruke alle verdens sultne mager mot den som er tankeløs i omgangen med mat. Hvis ungene spytter ut, kaster rundt seg og leker med maten, så er det jo ikke denne grelle kontrasten som gjør meg forarget. Det er i alle fall ikke derfor jeg ønsker å lære dem bordskikk. Men nå er jeg bare så nær å komme med dette poenget....Og jeg ser at jeg ikke er alene.

Hurra for norsk mat! (Not)

Jeg har akkurat sett Smaken av hund, filmen om norsk landbruk og matproduksjon. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si. Filmen avslører det veldige gapet mellom myndigheters og produsenters -- Gilde, Prior, Tine, Felleskjøpet og Landbruksdepartementets -- opplysninger (les: reklame og propaganda) om hvor fantastisk, sunn, kortreist og miljø- og dyrevennlig all norskprodusert mat er og virkelighetens verden. Avsløringene er ikke akkurat overraskende, men godtroende (og/eller selvgode?) nordmenn trenger å høre dette: Norge er ikke best i alt!

Filmen er sterkt polemisk, men fullstendig åpen med dette (sjekk åpningssekvensen). Her forekommer oppklipping og redigering av intervjuer, kryssklipping, billedmontasje og animasjoner, hardtslående lyd- og bildeeffekter, samt skjult kamera og mikrofon. Resultatet kan minne om Michael Moore. Filmen er hyllet, men også kritisert -- TV2 nektet blant annet å sende den. Men jeg vil ikke kalle filmen uærlig, tvert imot faktisk: Til forskjell fra all reklame -- her er samtlige retoriske knep bevisst synlige. SE FILMEN!

(Advarsel: Kylling-tresken er til å få mareritt av.)

Roger Scruton om kjøtt og pels. (Ny versjon.)

(Se bort fra første utgave av denne teksten, den som måtte ha lest den. Jeg var ikke fornøyd med resultatet og teksten skulle aldri ha vært publisert; det skjedde, når sant skal sies, ved en feil.)

Fur farming has itself come under attack in Parliament, even though nobody has been able to explain why raising animals for their fur is more heinous than raising them for their meat. --  Roger Scruton (Animals Rights and Wrongs, s. viii)

Dette er åpenbart ikke korrekt. Det finnes mange forklaringer på hvorfor det ene er verre enn det andre. At ingen av forklaringene har overbevist Scruton, er naturligvis en ganske annen sak.

En forklaring har vært at “pelsdyr” behandles verre enn “matdyr”, ettersom de lever i nettingbur hele livet.  En annen er at “kjøttdyr” er temmet gjennom tusener av generasjoner med bevisst seleksjon, mens “pelsdyr” stort sett er ville dyr -- ja, streifdyr noen av dem -- som er langt dårligere tilpasset et stillesittende liv, hvilket betyr mer stress og lidelse for dem enn for tamdyr.

Ingen av disse forklaringene er filosofiske. Begge handler om hvordan dyr faktisk behandles. Men ingenting tilsier at pelsdyr må behandles verre enn “matdyr”, og dessuten (vil noen hevde) innebærer disse argumene en undervurdering av hva “matdyr” faktisk utsettes for. Og som svar på det andre poenget (om at pelsdyr er ville dyr), kunne vi tenke oss en løsning der kun tamme dyr -- kyr, eksempelvis -- ble brukt som pelsdyr.

Sånn... (vil kanskje Scruton si), nå som vi har kastet alle “empiriske” poenger til side, kan vi gyve løs på det prinsipielle spørsmålet: Hvorfor er det -- uavhengig av alle faktisk eksisterende forhold på pelsfarmer og i fjøs -- verre å ale opp dyr for pelsens skyld enn for kjøttets?

Det finnes svar på dette også. Det vanligste er å svare at mat er noe vi trenger for å overleve, mens pels er unødvendig; mat er et behov, pels et luksusprodukt. Å ta liv for å tilfredsstille våre luksusønsker er verre enn å drepe når vi må. Når lidelse er en del av bildet, blir forskjellen ekstra klar: Å påføre dyr unødvendige lidelser er verre enn å la dem lide når nøden tvinger oss.

Men dette argumentet holder ikke. Pels er en spesiell type materiale vi lager klær av. Mat er en generell kategori. Argumentet blander nivåene. Rydder vi opp i tankene, ser vi at pelskåper sorterer under kategorien klær, og at klær like nødvendig som mat.

Betyr dette at substansen i argumentet også er feil? Opplagt ikke. Det at et argument ikke holder, betyr ikke nødvendigvis at det man argumenterer for også er feil. Rosenborg er Norges beste fotballag; for mamma synes at keeperen deres er så kjekk. Begrunnelsen henger ikke på greip. Det betyr ikke at påstanden er feil.

At klær er nødvendig sier imidlertid ingenting om behovet for pels. Det vil være en feilslutning, men ikke bare det -- konklusjonen er beviselig feil. Vi lager klær av mange slags stoffer. Selv har jeg aldri båret pels, men har ikke gått naken av den grunn. Å påstå at pels tilfredsstiller et behov, er vissvass. (Med mindre man mener et luksusbehov, men det er kun vissvass på stylter. Og våre behov for å pynte oss kan åpenbart tilfedsstilles av andre ting.)

Nå innser vi også at det andre spørsmålet kan behandles på samme vis. Å ta avhengigheten av mat til inntekt for menneskets kjøttbehov, vil være en parallel feilslutning. Det ene følger slett ikke av det andre. Uten mat dør vi. Men mennesker kan leve like godt uten animalsk føde som uten animalske klesplagg.

Så, har kanskje Roger Scruton et poeng likevel? Ikke det poenget han tror, riktig nok, men det motsatte – ikke at pelsdyravl er like nødvendig eller forsvarlig som kjøttdyravl, men like unødvendig og uforsvarlig?

Er ikke dette bare retorikk? Nja…både ja og nei. Grepet er retorisk, men ikke bare. Det er riktig at uttrykkene “like nødvendig” og “like unødvendig” sier omtrent samme sak her. Likevel er det neppe tilfeldig hvilken formulering vi finner mest treffende. Ordvalget kan kjennes viktig. Ikke fordi ordene beskriver realitetene ulikt -- for logisk sett er valget mellom "like nødvendig" og "like unødvendig" ett fett: nøkkelordet er "like" -- men fordi ordene uttrykker forskjellige meninger om disse realitetene. To personer kan langt på vei enes i sine beskrivelser av kjøtt- og pelsproduksjonen og likevel oppfatte disse svært forskjellig; den ene finner kjøtt og pels like problematiske, den andre like uproblematiske. Dette er moralpsykologisk interessant. Det er opplagt at empiri og logikk ikke kan avgjøre dette spørsmålet. (Fordi empirisk og logisk er det ingenting å avgjøre!) Likevel er det neppe vilkårlig hvilket svar folk velger; men valget er snarere et uttrykk for hvem disse personene er, hvilket liv de har levd, hvilken rolle dyr -- eventuelt pels og/eller kjøtt -- spiller i dette livet, og deres (mer eller mindre bevisste) syn på forholdet mellom mennesker og dyr, enn for deres kunnskaper om de fenomenene uenigheten derier seg om.

Jeg ønsker ikke med dette å kaste vrak på empiriske saksopplysninger og logisk argumentasjon i moralen. For det første er ikke alle moralske disputter av denne typen, og, for det andre, saklighet og gode argumenter er viktige ingredienser i en enhver sober debatt, og kan i visse fall være utslagsgivende (ofte mistenker jeg at folk som er for pels, ikke vet hva kåpen deres har gjennomgått før den havnet i klesskapet, ja vegrer seg mot å vite det av frykt for at kunnskapen skal tvinge dem inn i en moralsk selvransakelse). Det jeg derimot sier er at slike virkemidler -- empiri og logikk -- nok er mindre effektive enn Scruton-sitatet gir inntrykk av og mindre effektive enn hva en moralfilosof kunne ønske -- i alle fall dette spørsmålet. Og akkurat dét er det verdt å gjøre oppmerksom på, også med enkle retoriske knep. For når man blir oppmerksom på dette, blir det lettere å ettergå (og stille seg til doms over) egne moraldommer, samt spore opp, forstå og imøtegå andres.