No Future?

Though the story is set in the final days before the world ends, Noah opens like a typical post-apocalyptic film. Nature is nothing but pebbles and rocks, and the human race in an equally sorry condition. In their own eyes they still are images of the divine creator; in reality the human interior is more like the spitting image of the foul surroundings. Since the eviction from Paradise, the children of Adam and Eve have turned into savages, killing and looting. Only one tribe has preserved some purity. Noah and his family live alone. Their goodness is expressed by their care for the natural world. Seth, captivated by its beauty, plucks a solitary flower for his father to see; and though he shares his son's wonder, Noah (with a mien we clearly are supposed to interpret as expressing a reverence for God's creation) explains how Seth now has killed the flower. Their alienation from the rest of humanity is also marked by the fact that they do not eat flesh. Noah's sons are stupefied when learning that humans hunt animals for food.

Noah contains long (in my mind too long, and boring) action scenes. The dialogues are strikingly artificial. The acting is often bad. At one level, this is a not very well-made survival movie (as a guide to the biblical story, it is worse still). Nevertheless, I found Noah interesting for its obvious concerns with environmental issues. The barren landscape is more than a mere mirror or a symbol of the moral landscape of the human soul. Nature's deplorable state is due to human folly. Having interpreted the command to "fill the earth and subdue it" as a carte blanche for exploitation (a clear misunderstanding, because God is obviously pissed-off by it), the humans have transformed the once lush Garden of Eden into a desert. When a now extinct animal is hunted and killed, the thematic backdrop of the movie suggests to the viewer that this is when and how this species went extinct.

When Noah starts preparing for the flood to come while being ridiculed by his neighbours, this is certainly true to the biblical story, but it is also an unambiguous statement about similar attempts today to undermine the environmental whistle-blowers. The movie leaves no one in doubt about who's right and who's wrong: all scepticism is literally drowned when the rain starts pouring down.

Other questions raised are left unanswered. Much of the drama revolves around Man's future existence. On this issue, the Bible is quite clear. When God commands Noah to "[bring] out every kind of living creature that is with you--the birds, the animals, and all the creatures that move along the ground--so they can multiply on the earth and be fruitful and increase in number on it," (Gen 8:17) Noah, reasonably, never suspects that the notion of "living creature" might exclude human beings. In the biblical story, humanity too is due for a fresh start. But in the movie God doesn't speak so articulate. In fact, apart from a few miraculous incidents, there are no hints of His presence at all. The messages Noah receives all have the form of visions, and to Noah these visions suggest that human beings have no place in God's future plans. Hence, Noah takes care to collect two of every animal, but strictly forbids his own sons to procreate. (Put in the words of some extreme environmentalists, he is convinced that humanity is a cancer that must be cut out for nature to survive.) This alienates him from his family. The ensuing conflict reaches its climax when Seth's wife does become pregnant. Like a crazed Abraham with the knife, Noah threatens to sacrifice his two granddaughters on Nature's altar.

He doesn't of course (after all, there are still humans around), because in the end his fanaticism is softened by his love of children. It is natural to view this as a case of good sense prevailing over madness. But in the movie this is not necessarily so. When Noah, employing God of the Bible's words: "Be fruitful and multiply, and fill the earth," finally gives his blessings to the small family, this might indeed be interpreted as a hopeful conclusion. Humanity cannot continue exploiting Nature as before (a condition emphasised by Noah not repeating the whole Bible passage, which continues "subdue [the earth]; and rule over the fish of the sea and over the birds of the sky and over every living thing that moves on the earth"), but on the condition that Seth, his wife and their children learn to change their ways, perhaps there is reason for optimism? But the movie leaves room for an alternative (and equally plausible) interpretation of this final scene. Everyone knows what did in fact happen next. Not much did change, at least not for the better. Hence, the environmental challenges facing us today. In this light, Noah's conditional, but still fundamentally optimistic blessing of mankind might strike one as comical -- if "comical" is not too light-hearted a word to capture one’s reaction (some might, after all, think history proves Noah made the wrong decision). This reading of the final scene is supported by the fact that the rainbow (the token of God's promise never to flood the earth again) is conspicuously missing.

Acqua -- adriatico e minerale.

Vi er "hjemme" fra Italia. Om bare to uker kommer vi virkelig hjem (uten hermetegn). Siste del av ferien skal tilbringes på min barndoms trakter i Trøndelag. Det skal bli deilig med relativt langvarig ro, før vi setter oss på sommerens siste fly for å se vårt nye hjemsted for første gang. I en og en halv måned har vi vært i mer eller mindre konstant bevegelse. Slitsomt? Så absolutt! Ikke sånn å forstå at vi har hatt det fælt. Vi har stort sett hatt det helt fantastisk, men også dét blir jo slitsomt i lengden. En måned på tivoli, forestill deg det -- det hadde vært gøy, men bare de tøffeste hadde holdt det ut. Så, hatten av for sigøynere og andre reisende folk!

Jeg jobber med et par filosofiske innlegg som jeg håper å ferdigstille før vi reiser til Longyearbyen og må jobbe 24/7 for å forvandle en stappfull skipscontainer til et familiehjem før hverdagen tar til. I mellomtiden, her er noen upretensiøse refleksjoner over vårt opphold i utlandet.

Mine foreldre har et hus i Monopoli i Puglia, helt nede på støvelhælen. I løpet av de årene vi har vært der har vi sett en markant økning i turisme. Første gang var vi nokså alene, men nå ligner området mer og mer på det klassiske Syden. Dette har både positive og negative sider. Vi skulle helst hatt byen for "oss selv"; noe av sjarmen ligger jo i de autentiske tradisjonene. På den andre siden ser vi en økonomisk optimisme i byen som er nokså sjelden i Italia nå om dagen. Monopoli lavora, står det over alt. Det pusses opp på alle gatehjørner -- også dét både positivt og negativt: Byen blir penere, men også mindre rustikk. Men én endring er udelt gledelig. Det er merkbart mindre søppel i badevannet. I fjor duvet et bredt belte av alskens avfall akkurat der bølgene bryter ved land -- noe skyllet inn fra havet, men det meste kastet ut fra stranden. Italienere har åpenbart et annet syn på forsøpling enn nordmenn. En småbarnsfar kastet, like for mine øyne, en hel bærepose med familiens tomgods innunder en busk da de forlot stranden. Dét kunne knapt skjedd i Norge. Ikke fordi nordmenn aldri kaster fra seg søppel, men fordi dette anses som uakseptabelt. Nordmenn som forsøpler på denne måten, gjør det i smug, ikke i andres påsyn. Dette har kanskje med ulike holdninger til naturen å gjøre? Kanskje nordmenn er "naturfolk", mens sør-italienere ikke er så opptatt av natur? Eller kanskje italienere ikke på samme måte ser en motsetning mellom friluftsliv og forsøpling? Kanskje. Men jeg tror også det handler om ulik toleranse for søppel, for en ting er jo å etterlate søppel når man går, noe annet å kaste det foran seg. Jeg vemmes og blir rasende når våte plastposer klistrer seg til ryggen min, mens lokalbefolkningen virker vant, ja, mange virker direkte blinde for fenomenet. Jeg husker for et par år siden... Jeg var på vei ut i vannet med småjentene da en av ungdommene ved siden av oss tente en sigarett, krøllet den tomme røykpakken og kastet den ut i bølgene. At det går an, tenkte jeg og sendte ham mitt styggeste blikk. Fatter han virkelig ikke at folk skal bade her! Å jo da. Bare minutter senere ble jeg enda mer forundret, da samme mann reiste seg opp, tok god rennefart og kastet seg med jubel og stort velbehag ut i sitt eget griseri...!

La meg stoppe her, før jeg sier ting jeg vil angre på. Antagelig gjør jeg for mye vesen ut av dette. Gledelig er det uansett at Monopoli ønsker å lokke turister med flotte strender. I år var vannet en fryd.

Apropos vann. I dag hørte jeg Ole Martin Reitan skryte av sine salgskunster på radioen. Han har solgt millioner av liter med flaskevann i vannlandet Norge. Reitan sammenlignet bragden med å selge sand i Sahara, og hevdet at han kan selge hva som helst til hvem som helst. Jeg er ikke imponert. Å flaske vann og sende det hundrevis av mil med bil bare fordi folk er villig til å betale for det når det finnes utmerket vann i springen, ligner umoral. Selv har jeg kjøpt en flaske Imsdal eller Olden kun én gang, og da bare fordi jeg trengte en flaske. Også i utlandet foretrekker jeg å drikke frittgående vann, men ved Stansted flyplass måtte jeg -- fordi ingen ønsket å fylle vannflaskene våre -- kjøpe en utgave av The Daily Telegraph for å få en flaske Buxton-vann til halv pris. Jeg skulle spare flasken på grunn av reklameteksten, men flasken ble borte på toget mellom Oslo og Trondheim, så sitatet blir omtrentlig og i norsk oversettelse:

Visste du at våre flasker nå består av 25% mindre plast? Likevel er de fremdeles 100 prosent resirkulerbare. Men dette er ikke alt vi gjør for kloden. Fordi vi bryr oss om miljøet, leter vi stadig etter nye måter å redusere vårt energi- og vannforbruk og således redusere vårt økologiske fotavtrykk.

Et vannselskap som ønsker å redusere sitt forbruk av vann? Pøh! Det låter omtrent som når Helge Lund bedyrer at Statoil ønsker å bidra til en reduksjon av verdens klimagassutslipp. Jeg aner ikke hvor mye vann som går med til å "produsere" en liter flaskevann, men det må da være minst én liter for mye.

Jo, men i økologisk perspektiv...

"Siden vi som samfunn har mer enn nok med én krise av gangen, er det å håpe at det som løser den ene krisen, også løser den andre. Trolig er det snarere motsatt."Arne Johan Vetlesen har en kraftfull kronikk om (mis)forholdet mellom økonomi og økologi i dagens Klassekampen.

Å øke humankapitalen -- økt kjøpekraft og økonomisk vekst -- har vært det tradisjonelle svaret på økonomiske vanskeligheter. Økt produksjon og distribusjon av varer og tjenester og økt forbruk av klodens begrensede ressurser vil i samfunnsøkonomisk perspektiv muligens fortone seg som den beste veien ut av uføret, men i økologisk perspektiv er dette snarveien ad undas.

Vetlesen ser ingen reell -- les: langsiktig og bærekraftig -- løsning på de økonomiske krisetidene innenfor dagens økonomiske regime, der jungel som erstattes av palmeoljeplantasjer hylles som økt brutto nasjonalprodukt og alle tapsaspekter (som at arter utryddes, habitater fragmenteres og hele økosystemrer ødelegges) behandles som "eksternaliteter". Dette kunne bare virket dersom forrådet virkelig var uendelig og homo økonomicus virkelig sto på utsiden av naturens kretsløp, uavhengig av alle andre arter. Så lenge kortsiktige ønsker om økonomisk vekst får sitte ved roret (takket være benektelse av problemene hos noen, og den desperat kampen for et økonomisk fotfeste hos andre), fortsetter vi med stø kurs for et varslet sammenbrudd.

Hva er alternativet, spør Vetlesen. Hvilke alternativer står vi overfor? Hvor går skillelinjene? Mellom demokrati og økodiktatur? Mellom kapitalisme og kommunisme? -- Vi må grave dypere enn som så.

Grunnfeilen er tankemessig: at vi som mennesker er atskilt fra naturen og alle andre arter, snarere enn en del av den. Kort sagt, business as usual så vel som ethics as usual. Forskjellen det kommer an på, går ikke mellom demokrati og diktatur, eller kapitalisme og kommunisme. Nei, den går mellom å betrakte og behandle naturgrunnlaget for vår eksistens som livsverdig i seg selv eller som et blott middel til menneskelige mål (som enten vi innser det eller ei forutsetter ikke-ødelagt natur).

Bjelken i øyet.

Jeg er midt inne i en raptus om mennesker og natur. Jeg leser og skriver i håp om å få stablet på beina en stipendsøknad. Noe av det jeg leser handler om antroposentrisk eller menneskesentrert miljøetikk versus ikke-antroposentrisk. En innvending som av og til reises mot den ikke-antroposentriske siden, er, som Kate Soper gir et eksempel på, at ”there is no way of conceiving our relations to it [naturen] other than through the mediation of ideas about ourselves.” (s. 13) Å forsøke å fri seg fra dette faktum er fantasteri.

Ja, all etisk tenkning, som menneskelig tenkning for øvrig, er menneskelig. Vi kan aldri fri oss fra vår menneskelighet, eller bedre uttrykt, fra det faktum at vi er mennesker. Vi tenker alltid som mennesker, i den forstand at vi er mennesker som tenker. Selv når vi forsøker å fri oss fra våre menneskelige bekymringer og hensyn, for på den måten å innta et annet og mer "objektivt" perspektiv, er det mennesker som forsøker å fri seg. Men når alt dette er sagt, så har vi egentlig ikke sagt noe som helst. Dette er en tautologi. 

Denne tankerekken kan ikke brukes som en kritikk, verken i den ene eller den andre retningen, så vidt jeg kan forstå, for denne vår uomgjengelige menneskelighet ligger også til grunn for ikke-antroposentriske teorier. Denne måten å tenke på er ikke mindre ”naturlig” for oss mennesker, ikke mindre menneskelig, enn den andre! – Skjønt dét er noe som tas for gitt av ganske mange.

Feilen er kanskje som følger. Det faktum at vi er mennesker og må tenke som mennesker betyr ikke nødvendigvis at vi må sette oss selv i sentrum hele tiden. (Like lite som det faktum at jeg er meg og må tenke som meg betyr at jeg alltid må være egoist.)

Det er dette spørsmålet om antroposentrisk versus ikke-antroposentrisk etikk handler om; ikke hvorvidt vi betrakter verden gjennom menneskelige øyne, men hvordan vi bør betrakte verden -- om vi til en hver tid bør se mennesker som hovedrolleinnehaverne eller om vi heller bør se verden som "et interiør med figurer," for å sitere Cora Sandel.

For min del synes jeg hele diskusjonen virker pussig. Den synes basert på ideen om enten-eller, at vi må velge: enten må vi tenke antroposentrisk eller så må vi tenke ikke-antroposentrisk, og dét hele tiden. Det er klart at dette appellerer sterkt til vår sans for konsistens. Men tenkning er noe som foregår i svært konkrete sammenhenger, og er det ikke slik at vi tenker ulikt i ulike sammenhenger? Og at vi bør gjøre det fordi ulike sammenhenger stiller ulike krav til oss? Å (kunne) skifte mellom ulike perspektiver er et kjennetegn ved vår menneskelige tenkeevne.

For å vurdere tenkningen om forholdet mellom mennesker og naturen, for å kunne vite om mennesker spiller hovedrollen eller ei, må vi bli vár de konkrete situasjoenene der dette spørsmålet reises. Dette er ikke noe vi må eller engang kan avgjøre en gang for alle og for alle sammenhenger.

Human carelessness.

Bill Bryson skriver følgende om artsutryddelse i boken A Short History of Nearly Everything:

Extinction is always bad news for the victims, of course, but it appears to be a good thing for the dynamic planet. "The alternative to extinction is stagnation," says Ian Tattersall of the American Museum of Natural History, "and stagnation is seldom a good thing in any realm." (I should perhaps note that we are speaking of extinction as a natural, long-term process. Extinction brought about by human carelessness is another matter altogether.) (s. 416)

Parentesen uttrykker en nokså vanlig intuisjon, tror jeg; at det er noe nytt med menneskelig utrydding av andre arter. 

Imidlertid fortsetter Bryson senere på samme side å skrive om de store masseutryddelsene i forne tider, som viser at hurtig og massiv artsdød ikke er nytt, men noe som har skjedd gjentatte ganger. Det vi nå er vitne til (og skyldige i) er ingenting målt mot "the Permian extinction of about 245 million years ago." "In the Permian, at least 95 per cent of animals known from the fossil record checked out, never to return." Selv en tredjedel av insektene bukket under -- den eneste gangen insekter har forsvunnet en masse. "It is as close we have ever come to total obliteration."

Hvilket får en til å spørre seg hva som er så unikt med dagens utryddelser. Noen har sågar satt det som skjer i dag inn i denne historien, og beskrevet den masseutryddelsen vi nå ser som den siste i rekken av klodens store kill-offs. Så hvordan skal vi tenke om dette? Hva er korrekt -- at det skjer noe nytt og eksepsjonelt i dag, eller at det kun er et gammelt refreng som spilles om igjen? Begge deler, faktisk, avhengig av hvilket perspektiv vi velger. Hvilket perspektiv vi bør velge avhenger av konteksten.

I en klimadebatt for noen år siden gjorde Carl I. Hagen et nummer av at global oppvarming ikke er noe nytt: Jordkloden har gått gjennom både kalde og varme epoker tidligere. Den oppvarmingen vi ser i dag føyer seg bare inn i et urgammelt mønster. Klimaet er aldri statisk, men svinger hele tiden. Dette er helt i tråd med hva alle klimaforskere hevder, så klimahistorisk sett hadde Hagen alt på det tørre. Likevel var det noe galt med Hagens tilnærming. Diskusjonen handlet jo slett ikke om jordklodens klimahistorie.

Når vi diskuterer klimaets historie og den vi snakker med innbiller seg at temperaturen historisk sett har vært uforandret, er dette paleoklimatiske perspektivet og alle opplysninger om tidligere tiders tempraturendringer på sin plass -- ja, da er dette trolig det rette perspektivet; men svært ofte, som i Hagens tilfelle, trekkes slike "opplysninger" frem når temaet for diskusjonen er et ganske annet. Når vi diskuterer betydningen av dagens globale oppvarming, ligner dette grepet mer et forsøk på å avspore hele debatten: Klimaet endrer seg hele tiden; temperaturen går opp og den går ned – konstant; slik er bare klimaet på denne kloden vår. Temperaturen svinger hele tiden, altså er det intet nytt med dagens oppsving heller.

"Men klimaendringene skjer langt raskere nå enn før!" Dette er et tvilsomt svar. For hva om vitenskapen finner enda raskere endringer i fortiden? Når det gjelder artsutryddelse, har vitenskapen alt vist at vår epoke ikke er den mest effektive. Betyr dette at vi må oppgi intuisjonen om at det skjer noe eksepsjonelt i dag? Nei. Dette er nemlig ikke primært et empirisk spørsmål. Når Carl I. Hagen antyder at det så å si under evighetens synsvinkel er umulig å oppdage at dagens globale oppvarming skiller seg fra tidligere tiders, bør ikke svaret være å gi seg inn i spissfindige diskusjoner om empiriske nyanser, men å stille spørsmål ved hele tilnærmingen til problemet. Hva mister vi av syne når vi betrakter dagens klimaendringer og utarming av det biologiske mangfoldet under evighetens synsvinkel? Helt vesentlige ting.

Den mest slående forskjellen mellom det som skjer i dag og fortidens artsutryddelse, er ikke at ting går raskere nå eller at omfanget er større enn før (begge deler virker nokså tvilsomme faktisk), men at dagens endringer er noe vi mennesker står bak. Det samme gjelder også dagens klimaendringer, skjønt dette i større grad er et tema for tvil og diskusjon. Man kan tenke seg innvendinger: Hvilken rolle spiller det om årsaken til artsdøden er den ene eller den andre? Har det noen reell betydning om klimagassene kommer fra den ene eller andre kilden, fra vulkanutbrudd eller fabrikkpiper? Er ikke konsekvensene uansett de samme? Men dette er å misforstå poenget. Og mange misforstår poenget på nettopp denne måten. Når jeg sier at hovedforskjellen mellom tidligere klimaendringer og dagens, er at dagens er noe vi mennesker bidrar til, mener jeg ikke at dette faktum er noe vi kan se betydningen av ved å studere verden. Jeg mener å si at dagens endringer, i motsetning til fortidens, meningsfullt kan kritiseres. Fabrikkpiper i motsetning til vulkaner kan stilles under et politisk og moralsk vurderende søkelys.

For noen år siden rapporterte media om en engelsk embryolog som hadde implantert seks befruktede egg hos en kvinne som ønsket barn og åtte hos en annen. Mener Hagen at ettersom -- eller kanskje dersom -- naturen har frembragt både seks- og åttlinger før, er her ingen forskjell av betydning? Er det feil å utpeke dette tilfellet som noe nytt hvis åttlinger har forekommet før? Mener Hagen at mediestyret i så fall var storm i et vannglass, og at rettsaken og fradømmelsen av legelisensen var overdrevet? Dette synes å være konsekvensen av argumentasjonen hans.

Hagen ser kun på resultatet -- Har sett det før! --, og går dermed glipp av avgjørende nyanser, som kun blir synlig i moralsk lys. Ja, artsdød og klimaendringer har alltid funnet sted, og endringer er endringer uansett årsak, og resultatet -- fordelene og ulempene -- blir de samme uansett årsak; men årsaken til endringen, er avgjørende for vår oppfatning av deres karakter. Snakker vi om heldige eller uheldige endringer av naturlig karakter -- kort sagt, snakker vi om noe som bare skjer, som dinosaurenes bortgang -- eller snakker vi, som tilfellet er med dagens masseutryddelse av arter, om noe vi er med på å skape? I moralske termer er det opplagt at "extinction as a natural, long-term process" er én ting og at "[e]xtinction brought about by human carelessness is another matter altogether". Det er omtrent denne forskjellen jeg forsøker å lære datteren min når jeg forsøker å lære henne forskjellen på at noen slår seg og at hun slår dem; forskjellen mellom at de får vondt og at hun gjør dem vondt.

Urørt natur.

John Passmore definerte natur som det som verken i seg selv eller i sin opprinnelse er menneskelig. Robert Goodin strammet definisjonen av natur ytterligere inn: til kun å gjelde de delene av omgivelsene som er upåvirket av mennesker. Altså "urørt natur" i en streng forstand. Jeg er skeptisk. Motsetningsparet natur og kultur har vi god bruk for når vi tenker, men denne definisjonen virker urealistisk renskåren. Selv om også idealistiske motsetninger kan virke oppklarende i visse sammenhenger, har denne beskrivelsen av skillet natur/kultur motsatt virkning -- og ikke minst: miljøpolitisk sett virker denne begrepsbruken strategisk uklok. Kate Soper diskuterer definisjonene i sin bok What Is Nature:

[F]or the most part, when "nature" is used of the non-human, it is in a rahter more concreat sense to refer to that part of the environment which we have had no hand in creating. It is used empirically to mark off that part of the material world that is given prior to any human activity, from which is humanly shaped or contrived.

Passmore himself admits that this is to use the term in one of its narrower senses; yet it is also, I think, to use it in the sense which corresponds most closely to ordinary intuitions about its essential meaning. The idea of "nature" as that which we are not, which we are external to, which ceases to be fully "natural" once we have mixed our labour with it, or which we have destroyed by our interventions… (s. 16)

Man kan stille spørsmål til nesten alle ordene i en påstand om at natur er det som er upåvirket av mennesker. Hva menes med mennesker? Teller våre fjerne forfedre? Når ble mennesker mennesker? Hva menes med upåvirket? Mennesker finnes i dag over hele kloden. Men den mest populære oppfatningen er at vi alle stammer fra Afrika. Det betyr at mennesker (i alle fall "mennesker") må ha vandret over hele kloden. Og det ligger knokkelhauger etter "oss" overalt. Hvem kan si hvilken innvirkning dette har hatt? Noen innvirkning må det opplagt ha hatt -- hvert eneste nedhogde tre får jo noe å si -- kanskje også stor: hele økosystemer er kanskje endret, hvilket vil si at det vi i dag oppfatter som uberørt natur i løpet av historien er (sterkt) påvirket av menneskelig aktivitet.

Selv om vi skyver disse -- ja, historiske -- uklarhetene til side, og konsentrerer oss om verden av idag, er det et spørsmål om ikke realitetene er i ferd med å ete opp mulighetene for den definisjonen av begrepene natur og kultur som Passmore og Goodin tar til orde for. Tatt i betraktning den enorme påvirkningen vi (vestlige) mennesker har hatt på verden de seneste tre hundre årene, finnes det overhodet noe i våre omgivelser som er upåvirket i strengeste forstand? Tenk på luftforurensningen. Eller tenk på den globale oppvarmingen, som jo nettopp er global. Hvis påstandene om global oppvarming er riktig, finnes det neppe noe i våre omgivelser (environment) -- enten det er til lands, til vanns eller i lufta -- som kan beskrives på den måten. Ingenting -- ikke engang det innerste av Antarktis, de øverste lag av atmosfæren eller havdypet -- er lenger helt uberørt av menneskelig aktivitet! I følge Passmores, og i enda sterkere grad i følge Goodins, definisjon av natur, har altså mennesket ikke bare grepet inn i, forandret, delt opp og forminsket, men rett og slett utslettet naturen! Konklusjonen er med andre ord at naturen er en saga blott og at jordkloden ikke er annet enn et lappeteppe av ulike kulturlandskaper.

Foruten å være filosofisk uklar, er derfor denne definisjonen av "urørt natur" et miljøpolitisk uklok valg. Definisjonen umuliggjør all kritikk av naturinngrep. (Det er i alle fall mulig å stille det spørsmålet, for innebærer ikke definisjonen at natur ikke lenger finnes?) Man kan nok kritisere flathogst og byggeprosjekter på andre måter -- slik man kritiserer manglende vedlikehold av bygatene, kanskje --, men ikke fordi de er inngrep i sårbar natur. Og det er jo dét miljøbevegelsen ønsker å si.

Kultur versus Natur.

Her om dagen besvarte jeg oppfordringen om å foreslå et philosophical conundrum til en fremtidig episode av Philosophy Talk. (Et fint ukentlig "talkshow" med professorene Ken Taylor og John Perry som programledere, som jeg ganske nylig har begynt å følge med på.) Mitt forslag var som følger:

Human beings and human culture evolved as a part of nature. What, then, does it mean to say that we are now apart from it?

Jeg er ikke helt fornøyd med ordvalget. Det kan virke som jeg uten videre avfeier alt snakk om mennesker versus natur. Men det var slett ikke intensjonen. Poenget var snarere å vise behovet for en filosofisk undersøkelse av slik språkbruk; av når et slikt skille gir mening (og hvilken) og når skillet bryter sammen. Evolusjonsbiologien synes å være ett område hvor skillet mellom mennesket på den ene siden og naturen og alle (de andre) dyrene på den andre, blir meningsløst. Vi mennesker har utviklet oss akkurat som andre dyrearter -- fra våre felles forfedre. På hvilket trinn i den ubrutte utviklingskjeden av ørsmå mutasjoner skjedde kvantespranget? Et alternativ jeg tenkte på, var denne:

Nature and culture are often thought of as opposites. Human beings are cultural creatures and are as such on the outside of nature. But what does this ammount to? Surely, culture is a part of Nature (with a capital N) too. Should the Earth become uninhabitable, perhaps because of human pollution, there would be no culture with a capital c there to save us.

En tredje mulig formulering er denne: Hva vil det si å være en del av naturen når du også er et menneske? (Underforstått: når mennesker på sett og vis må sies å stå på utsiden.) Dette og beslektede spørsmål om relasjonen/forskjeller/likheter mellom oss og naturen, er spørsmål jeg har tenkt en hel del på. Jeg har ingen konklusjoner å by på, men tenker (for tiden) som følger:

Ett svar på spørsmålet hvor eller hva naturen er, er at naturen begynner der kulturen slutter. Dette er ingen geografisk grensedragning. Hvis en person på leting etter bymarka spør hvor naturen er, kan svaret være å peke på et kart, men svaret ”naturen begynner der kulturen slutter” hevder ikke at vi kan bevege fra kultur til natur som fra et rom til et annet. Svaret gir oss noe av det logiske forholdet mellom begrepene natur og kultur, og sier en del om hva det er som skiller oss mennesker fra naturen.

Natur er et komplekst ord. Ofte forstår vi naturen som motsetningen til alt menneskelig, alt unaturlig og kunstig. Det er denne naturen mange naturvernere ønsker å beskytte -- nettopp mot kulturen og menneskelige inngrep. Denne motsetningen mellom det menneskelige og det naturlige, mellom ”oss” og ”den” (naturen), viser til en oppfatning av hva det vil si å være menneske. Vi er ikke rett og slett deler av naturen, deler av omgivelsene slik planter, insekter og dyr er. Mens disse artene kun tilhører naturhistorien, så har homo sapiens også sin kulturelle historie. Litt overdrevet sagt, er kulturhistorien fortellingen om de menneskelige inngrep i naturen. I dette skillet ligger det blant annet at vi mennesker påvirker naturen på en helt unik måte. Ikke sånn å forstå at vår atferd alltid har helt unike konsekvenser. Eksempelvis anlegger både bevere og mennesker demninger, med oppdemmet vann som resultat. Selv om resultatet kan sies å være det samme, så gjør beveren og menneskene forskjellige ting når de lager demninger. Bare i menneskenes tilfelle sier vi at atferden har konsekvenser for naturen. Beverens demninger er naturlige.

Ordene naturlig og unaturlig er ofte også ladet med motsatte verdier: naturlig = av det gode, unaturlig = av det onde. Det er ikke det vi mener når vi sier at beverens demninger skiller seg fra våre ved sin naturlighet; vi mener ikke at beverdemninger i motsetning til våre, er av det gode, men at beveren er en annen sort bygger enn mennesket fordi beveren kun er et naturhistorisk vesen. 

"Urørt natur" er et begrep som spiller en viss rolle i vår tenkning over forholdet mellom mennesker og naturen. Nøyaktig hvor grensene går mellom urørt og rørt naturlandskap, og for det andre, hvor grensen mellom natur- og kulturlandskaper går, finnes det neppe noe klart svar på. Hvor mye menneskelig nærvær som tåles før vi ikke lenger kan tale om natur, men om kultur, vil avhenge av øynene som ser. Et sted beskriver eksempelvis Arne Næss Turistforeningens grønnmalte staurer langs kanten av Hallingskarvet (satt opp for å hindre uoppmerksomme turister i å falle utfor stupene om vinteren) som et utilbørlig overgrep på fjellets verdighet. Hvorvidt et grønt gjerde ødelegger naturen -- hvorvidt det er et utilbørlig inngrep i naturen -- er altså langt på vei et spørsmål om personlig mening som hver enkelt må besvare for seg selv. (At slikt kan forringe ens naturopplevelse, står ikke til å nekte.) Men spørsmålet om vi her har med et inngrep i naturen å gjøre, er av en helt annen og mer objektiv karakter. Det er dette som er mitt poeng.

En beverdemning er ikke et inngrep i naturen. For å kunne gripe inn, kreves det at man står på utsiden, og bare menneskene står utenfor naturen på denne måten. Beverdammer er natur. Alta-kraftverket er ikke det. Begrepene ”urørt natur” og ”inngrep i naturen” sier således noe om forskjellen mellom mennesker og dyr, og noe om forskjellen mellom vårt og dyrenes forhold til sine omgivelser. Disse skillene henger alle logisk sammen med hva som kan kritiseres. Mennesker og menneskers verk skiller seg fra alt annet i denne verden ved at de meningsfullt lar seg kritisere. En beverdam kan komme ubeleilig og ha store konsekvenser for lokalmiljøet, men den kan neppe kalles hensynsløs, egoistisk eller uoverveid. Dersom vi beslutter å fjerne dammen, ja, selv om begrunnelsen er å tilbakeføre området til sin opprinnelige stand, så er det vår opprydding og ikke beverens demning som er naturinngrepet her; det er vår beslutning som må tåle vårt moralsk-kritiske søkelys. De grønne stolpene langs Hallingskarvet kunne kritiseres som et overgrep på fjellets verdighet ettersom de utvilsomt var et (menneskelig) inngrep i naturen.

Men -- på den andre siden -- er det ikke like opplagt at vi mennesker også er en del av naturen? Vi inngår i naturhistorien og deler arvemateriale med alt annet liv. Vi er produkter av den naturlige evolusjonen og som sådan naturvesener på linje med bevere og alle andre dyr. Betyr ikke det at alle menneskelige frembringelser, all menneskelig kunst og kultur i en viss forstand også er naturlige produkter? Hvis menneskene er en del av naturen må jo kulturen vår også være det!

Og betyr ikke det at alle menneskeskapte endringer -- så som grønne turistgjerder, motorveier, og de globale klimaendringene -- også er naturlige endringer? Jo, i en viss forstand.

Men dette naturhistoriske perspektivet kan ikke alltid gjøre krav på relevans. James Lovelocks Gaia-teori er både interessant og opplysende -- her er et planetarisk perspektiv på menneskelig aktivitet en nødvendighet, men i andre sammenhenger vil dette være en avsporing av debatten. Alt beror selvsagt på hvilke problemstillinger du tenker på. I en TV-sendt klimadebatt for noen år siden hevdet Carl I. Hagen at klimaet på kloden alltid har svingt; at den temperaturøkningen vi nå ser kun føyer seg inn i rekken av tidligere endringer. Vi hører slikt ganske ofte, og det er jo faktisk riktig at planeten har gjennomgått mange kalde og varme perioder opp gjennom historien. Påstanden er at dagens klimaendringer ikke er spesielle, men dette er opplagt galt. Noen svarer at dagens endringer skjer raskere enn de tidligere, og at det er derfor de er unike. Men dette tror jeg er å misforstå hvilken blunder Carl I. Hagen begikk. At dagens klimaendringer skjer spesielt hurtig, er selvsagt mulig. Det er et et empirisk spørsmål. Men empiriske konklusjoner er alltid usikre i den forstand at man alltid må være forberedt på kontra-empiri. Så hva om vitenskapen påviste enda raskere klimaendringer i forhistorisk tid? Ville dét bevise at dagens endringer likevel bare er en del av et større klimatisk mønster? Opplagt ikke! La meg gi et annet eksempel. Kloden er i dag inne i en periode av stor artsutryddelse. Og det er ikke første gang. Episodisk massedød er en av jordklodens karaktertrekk. Og målt mot ”the Permian extinction of about 245 million years ago" er det vi nå ser ikke store greiene: "In the Permian," forteller Bill Bryson i A Short History of Nearly Everything, "at least 95 per cent of animals known from the fossil record checked out, never to return.” Naturhistorisk sett er det altså intet spesielt ved "vår" periode. Men hva betyr det å hevde dette? Det kan bety at jordkloden neppe bryr seg om hva som forårsaker problemene. Om ulven dør ut som følge av et meteoritt-nedslag eller på grunn av overdreven jakt, er i naturhistorisk perspektiv ett fett. Men for oss er dette langt fra irrelevant. Det var dette Carl I. Hagen overså eller forsøkte å gjøre usynlig for oss andre med sine kommentarer; at alt det som særpreger og bekymrer oss ved dagens klimaendringer og massive artsdød forsvinner når vi betrakter dem under evighetens synsvinkel. Det virkelig unike ved dagens problemer er verken deres tempo, omfang eller konsekvenser, men at de (delvis) er resultater av menneskelige inngrep i naturen og forårsaket av oss.

Så, hva vil det, når alt dette er sagt, si å være en del av naturen når du også er et menneske? For det er jo opplagt at skillet mellom mennesker og natur bare kan være gyldig til et visst punkt. Kultur og natur er ganske enkelt ikke motstående størrelser i alle tenkelige anvendelser av ordene. Hvor langt gjelder skillet mellom mennesker og andre skapninger? Og hvor begynner det omfattende "vi" i naturen? Ett svar er at også menneskene er en del av det kunnskapsområdet som naturvitenskapene omhandler; vi er fysiske og biologiske skapninger og naturhistoriske slektninger av dyrene. Vi er en del av klodens fauna. Men når jeg snakker om naturens større vi, tenker jeg først og fremst på det faktum at mennesker, som alle andre skapninger, inngår i og avhenger av Naturen med stor N. Selv om vi på mange måter står på utsiden, så er vi utvilsomt en del av den. Som den finske filosofen Georg Henrik von Wright har skrevet, er ”det väl närmast en trivialitet att människan är underkastad samma förgänglighetens lag som andra arter och den dagen säkert kommer när hon inte längre skall finnas.” Skulle det bli ulevelig i naturen (eventuelt som følge av menneskelig aktivitet), så finnes det ingen kultur med stor k menneskene kan trekke seg tilbake til –. 

****

Alt dette er naturligvis bare en meget grov skisse. Det er utallige detaljer, problemer og forunderligheter jeg her har rast forbi med lange steg, men som jeg kanskje kan returnere til når vi er tilbake fra ferie og har lest noen av de relevante bøkene jeg putter i kofferten:

Verden uten oss av Alan Weisman

Gaia: A New Look at Life on Earth av James Lovelock

What Is Nature: Culture, Politics and the Non-Human av Kate Soper

Mennesket og naturen av Hjalmar Hegge

Rovdyrenes plass i verden, og menneskets.

I urørt natur må beitedyr leve med ulv og gaupe hele året. Disse vil drepe alle svake individer etter en grusom jakt. ”Når menneskene rår får dyrene leve i fred mesteparten av året, og når de blir skutt er det forventet at de dør øyeblikkelig med minimal lidelse.” ”Dagens viltpolitikk bestemmer jaktkvoter ut fra at bestandene skal bli størst mulig, men ikke så store at det ikke blir nok mat til alle. Når dyr slaktes skal det skje i begrensede perioder, man skal ikke drepe kuer med kalver, man skal drepe så smertefritt og med så liten lidelse som mulig.” Når ”rovdyra gjør jobben blir lidelsene større for dyra. Vil ikke det da tilsi at den ’siviliserte’ måten er best for dyra?”

Spørsmålet ble stilt i et par kommentarer til et tidligere innlegg. Her er et slags svar.

Det er visse momenter jeg er skeptisk til. Eksempelvis det at byttedyr dør raskere og mindre smertefullt når mennesker tar dem enn når (andre) rovdyr er jegeren. Påstanden synes umulig å undersøke, og selv om den skulle peke i retning av noe korrekt er det neppe snakk om en absolutt sannhet, ettersom det hvert år dokumenteres mange skadeskytninger -- og dét er kun de innrapporterte tilfellene. Videre kan det innvendes at rovdyrstrategien er bedre med tanke på helsetilstanden i naturen. Rovdyr plukker systematisk ut svake og syke individer; de er skogens renovatører. Menneskene tar andre hensyn. Hvor ofte hører vi ikke jegere skryte av størrelsen på byttet!

Men i bunn og grunn deler jeg ubehaget ved all lidelsen i naturen. Og jeg oppfatter spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til den som viktig. Men det er noe ved denne tilnærmingen til spørsmålet jeg stritter imot. Det har dels med jakt å gjøre – egentlig all jakt, men primært tenker jeg på jakt utført av mennesker -- som jeg ikke greier (egentlig: ikke ønsker å forsøke) å bli særlig entusiastisk over. Men primært er det rovdyrenes tiltenkte skjebne – og menneskenes rolle som lovgiver, dommer og iverksetter av skjebnen -- som gjør meg urolig.

“Viewed from a distance, the natural world often presents a vista of sublime, majestic placidity. Yet beneath the foliage and hidden from the distant eye, a vast, unceasing slaughter rages,” skriver filosofen Jeff McMahan i en omdiskutert artikkel. Dette er forbausende likt disse ordene av Albert Schweitzer: ”Sett utenfra er naturen skjønn og storslått, men å lese i dens bok er uhyggelig. Og dens grusomhet er så meningsløs!” Jeg deler fullt og helt dette tvisynet på naturen. Å se filmer av ulv som nedlegger hjortedyr, eller å se sin egen katt fange, leke med og drepe en mus – i noen tilfeller bare for moro – er ubehagelig. Men mitt ubehag ved grusomhetene i naturen minner mer om skuffelse og sorg enn om en harme som gir meg lyst til å få en slutt på dem. Jeg kan nok forsøke å stanse et blodbad når jeg ser et, men min forferdelse over naturens vis gir meg ikke lyst til å endre naturen. I så måte har jeg mer sans for Albert Schweitzers eksistensielle forferdelse i møte med naturens baksider enn McMahans brett-opp-ermene-og-gjør-noe-med-problemet-reaksjon. “If I had been in a position to design and create a world, I would have tried to arrange for all conscious individuals to be able to survive without tormenting and killing other conscious individuals,” skriver McMahan, som spør om vi ikke, for å senke mengden lidelse i naturen, på en eller annen ikke-forferdelig måte burde forsøke å utrydde alle kjøttetende dyr.

Jeg er på sett og vis enig i at Hakkebakkeskogen eller den gammeltestamentlige visjonen av paradis der ungløven og kalven gresser side om side, hadde vært en bedre verden enn den vi lever i. Ja, mitt ubehag ved tanken på naturens gru er (tror jeg) en reaksjon på at verden ikke ser slik ut. Likevel finner jeg McMahans tanker dypt fremmed.

Ikke fordi, som McMahan innrømmer i sin første artikkel og utdyper her, at slike inngrep i naturen potensielt har uante og katastrofale følger. Ei heller fordi det virker fåfengt å forsøke å utrydde lidelse fra naturen, skjønt det gjør det. Problemet er snarere oppfatningen at hvis det lot seg gjøre å avvikle alle rovdyrarter uten økologisk katastrofale følger, så er dette noe vi har tillatelse til og seriøst burde vurdere. Fremmedheten skyldes trolig at jeg ser kattens lek med musen som en annen type problem enn McMahan; at jeg – i likhet med Schweitzer -- oppfatter naturlig lidelse som et eksistensielt problem (som når man oppdager mørke sider ved en man elsker), der skuffelse er den naturlige reaksjonen, mens McMahan ser dette mer som et moralsk problem og et forvaltningsspørsmål.

Jeg er ikke dermed imot enhver menneskelig inngripen i naturen; og mener ikke at vi skal trekke oss ut av naturen og la den være i fred. ”In fact we can’t leave nature alone,” som McMahan skriver. ”We are a part of it, as much as any other animal.” Dessuten har jeg allerede sagt at jeg nok vil ønske å stanse blodbad jeg blir vitne til (hvis det ikke er for farlig). Og jeg er stort sett positiv til å gripe inn for å redde utryddingstruete arter som uten vår hjelp vil dø ut. Dette siste oppfatter jeg som et viktig forvaltningsspørsmål. (Avgjørende for naturforvaltningens karakter er hvilken innstilling man griper inn i naturen med og hvor omfattende inngrepene er.) Ulikt McMahan mener jeg ikke at rovdyr – ei heller våre store rovdyr – i utgangspunktet (fordi de er rovdyr) er mindre bevaringsverdig enn andre arter.

En slik innstilling slår meg som respektløs. Forslaget om å administrere naturen på en måte som gjør at alle kjøttetere forsvinner, enten ved at de dør ut eller ved at vi griper inn i deres genetiske arvematerieale og forvandler dem til gressetere, er et menneskelig forslag, altfor menneskelig. I én forstand er denne holdningen til naturen parallel med den som legger menneskelig nytte til grunn for alle vurderinger. I det ene tilfellet er det de artene vi mennesker har direkte nytte av som er av størst verdi. I det andre er det de artene som best tilfredsstiller et visst moralsyn som er av størst verdi. I begge fall er mennesket alle tings målestav.

Forslaget gir meg lyst til å trekke frem advarselen mot å leke Gud. Med det mener jeg (omtrent) at vi ikke må fatte beslutninger som ikke er våre (eller noens) beslutninger å fatte. Naturen tilhører ikke oss, men vi den. Naturen fortjener ærefrykt, og vi har ikke noe med å forsøke å forme den i vårt bilde. Dette blir bare slagord, jeg vet det – men jeg finner det vanskelig å uttrykke min grunnholdning (og forklare min reaksjon på de nevnte forslagene) klarere. McMahan blir neppe mer imponert over slike formuleringer enn jeg er over hans tankeeksperiment. Jeg makter ikke å ta hans forslag alvorlig, mens han nok vil insistere på at tankeeksperimentet er ment i fullt alvor. Jeg finner påstanden om at alle rovdyr bør fases ut absurd, og begrunner min vegring mot å være med på leken med at vi ikke har noen rett til å fatte slike beslutninger. Og jeg føler meg trygg på at McMahan vil replisere at vi så visst har rett, kanskje også en plikt, til å ta forslaget på alvor. Jeg ser ingen måte å løse denne floken på. Årsaken er at uenigheten ikke handler om moral, men om noe dypere, ikke om at den ene finner naturens lidelser problematiske og den andre ikke, men at vi ser ubehagelighetene i ulikt lys. I bunn og grunn handler det om ulike syn på hva som er menneskets rettmessige plass i verden.

Ekte natur.

Nylig kunne vi i Oslo se en plakatreklame for Heinz ketchup. "Ekte smak. Bare naturlige ingredienser" sto det.

Vi er opplært til å være kritisk til reklame. Reklame er ikke opplysning, men salgsfremstøt. Reklame er manipulasjon. Målet er ikke å åpne våre øyne, men vår lommebok. Likevel kan reklameteksten ved første øyekast virke tilforlatelig. Ketchupen er sikkert fremstilt av naturlige tomater, naturlig salt, naturlig krydder, og så videre. Men hva med eddiken? All ketchup inneholder eddik. Er eddik naturlig? Vi verken plukker eller sanker eddik; det er noe vi lager. Formodentlig er eddiken i sin tur fremstilt av naturlige ingredienser og på den måten naturlig -- akkurat slik ketchupen er...

På dette tidspunktet begynner fotfestet å glippe. Er ikke alt naturlig på denne måten? Tenk på alle e-stoffene som vi ellers finner i mange matvarer. De regnes neppe som naturlige ingredienser -- de er tross alt kjemisk fremstilt (eller isolert) i laboratorier -- men også de er vel til sjuende og sist fremstilt av naturlige stoffer? Hvor skulle den kjemiske industrien ellers hente sine råvarer fra? Undersøker vi grundig nok, finner vi alltid (genuint) naturlige byggesteiner i første ledd. Så, hvis vi undersøker grundig nok, oppdager vi altså at det kun finnes naturlige ting her i verden? Neppe. Ikke bare strider konklusjonen mot enhver intuisjon, den strider mot enhver fornuft. Den er neppe meningsfull engang. For hvis allting er naturlig og ingenting unaturlig, har ordene tapt alt innhold.

Så hvor etterlater dette oss? I en tilstand av mild forvirring, men en produktiv sådan. Vi ser at spørsmålet om hva som er natrulig og ei ikke (utelukkende) er et empirisk spørsmål, men i stor grad et spørsmål av filosofisk -- det vil i denne sammenhengen si, konseptuell -- karakter. Alt som gjenstår er en filosofisk undersøkelse.