På skråplanet.

Da en kvinne tidligere i år skrev at hun ikke visste hva hun ville gjort dersom hennes foster fikk påvist Downs syndrom, svarte Richard Dawkins kort og kontant: "Abort it and try again. It would be immoral to bring it into the world if you have the choice." Siden ble han nødt til å forsvare seg. Ja, valget av Twitter som medium for ytringene hadde vært uheldig. Formatet tillater ikke resonnementer. Men selv om formen var problematisk, var innholdet ikke det: "Apparently I'm a horrid monster for recommending what actually happens to the great majority of Down Syndrome foetuses. They are aborted." Men dette skillet mellom form og innhold er langt mer teoretisk enn hva Dawkins tror. Man kan reagere på tonen i "anbefalingen" fordi denne antyder en urovekkende holdning (til "innholdet").

Det stemmer at flertallet av slike graviditeter faktisk blir terminert. I Norge skjer dette i mellom 80 og 90% av tilfellene. Dawkins støtter ikke bare flertallet, men hevder at dette utvilsomt er den rette avgjørelsen: Her er det ingenting å tenke på. Blir det påvist Downs syndrom, så ta abort og prøv igjen. Det er flere grunner til å reagere på denne lettvinte nonsjelansen. Sjansen for at dette oppleves som utilbørlig press er overhengende (en anklage Dawkins forsøkte å sno seg unna, uten særlig hell ettersom han hadde beskrevet situasjonen som et valg mellom moral og umoral). Videre vil denne "anbefalingen" kanskje falle i god jord kun hos de som allerede oppfatter dette som en uproblematisk løsning. Hvis du befinner deg i en moralsk knipe på grunn av en graviditet, er teoretisk skråsikkerhet fra en gråhåret mannlig professor knapt hva du trenger. Til slutt er det mange som frykter hva slike holdninger vil gjøre med oss og vårt moralske gangsyn dersom de får spre seg. Er vi på vei mot et samfunn der slike avgjørelser ikke lenger oppleves som problematiske? Og hva forteller dette om vårt syn på våre medmennesker med Downs syndrom?

Denne siste diskusjonen blusset opp i Norge også da Aksel Braanen Sterri publiserte et essay i Morgenbladet med den bevisst provoserende tittelen "Et forsvar for sorteringssamfunnet". Argumentasjonen støtter seg til dels på en nokså tilforlatelig observasjon: "Det er knapt en overdrivelse å si at alle foreldre ønsker for sitt barn at det skal bli født så friskt som mulig og ha alle de muligheter andre barn har." Dette ønsket er nok styrende for vår tenkning omkring Downs syndrom, i det minste på den måten at dersom vordende foreldre uttrykte ønsker om barn med dette syndromet, ville mange -- også mange abortmotstandere -- stille spørsmål ved deres beveggrunner. Likefullt tror jeg distinksjonen mellom syk og frisk ikke bør styre tenkningen i for sterk grad. "Hvorfor er det så ille om vi får et samfunn uten Downs syndrom," spør Sterri. Spørsmålet retter seg til alle de som bekymrer seg for sorteringssamfunnet. "For hvert medisinsk utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg med." Ingen savner polio og tuberkulose, så hvorfor anta at Downs syndrom er annerledes?

Fordi Downs syndrom er annerledes, svarer Marte Wexelsen Goksøyr. "Du får ikke utryddet denne tilstanden hos en person uten å ta livet av mennesket. Det er forskjellen. Jeg er selv en kvinne med Downs syndrom. Jeg er ikke syk, jeg har et ekstra kromosom i mine celler." Downs syndrom er ikke noe man kan bli "frisk" av. Det finnes ingen medisiner og heller ingen kur mot tilstanden -- og likevel kan man ikke si at Wexelsen Goksøyr er rammet av en uhelbredelig tilstand (les: sykdom). Å si at hun er "rammet" av Downs syndrom låter omtrent like corny som å si at hun som kvinne er "rammet" av femininitet -- en uttrykksmåte som kun er egnet dersom man ønsker å gjøre seg morsom på hennes bekostning. Wexelsen Goksøyr treffer betydelig bedre når hun avviser at Downs syndrom er en sykdom og heller beskriver personer med dette syndromet som en bestemt mennesketype. Braanen Sterris spørsmål fører oss med andre ord på villstrå. Spørsmålet burde ikke være hvorfor det er så ille om vi får et samfunn uten Downs syndrom, men hvorfor det ville være så ille om vi fikk et samfunn uten mennesker med Downs syndrom.

Helst hadde jeg satt punktum her. Dette spørsmålet har jeg ingen lyst til å gi meg i kast med. En slik bekjennelse vil nok falle enkelte tungt for brystet. Noen mener vi i redelighetens navn må være rede til å diskutere alt. Men dét er å forveksle et høl i hue med et åpent sinn. Moralske fellesskap defineres blant annet av hva man ikke diskuterer. I Norge har vi for eksempel sluttet å diskutere fordeler og ulemper ved tvangssterilisering av sigøynere. Men slike grenser kan flyttes. Ali Esbati kunngjorde nylig at han "flykter" til Sverige på grunn av tonen i det politiske ordskiftet i Norge. En vesentlig forskjell mellom de to landene "er måten innvandrerbefolkningen blir beskrevet i mediene og i den offentlige debatten." Siden 2008 har det blitt A4 å snakke engasjert om innvandringsproblemet i Norge, og som Esbati sier: "Det gjør en forskjell å hele tida se seg selv bli beskrevet i problem-­termer." Å innlate seg på å diskutere verdien av det å ha mennesker med Downs syndrom blant oss vil bidra til en tilsvarende endring av offentligheten, fordi slike meningsutvekslinger -- både positive og negative vurderinger -- er med på å etablere dette som et rimelig spørsmål. Å ta diskusjonen er å anerkjenne temaet som diskutabelt. Men jeg er redd jeg er litt sent ute. Jeg har lyst til å svare at problemstillingen er høl i hue; at diskusjonen er nedverdigende overfor dem det gjelder og at vi tilsmusser oss selv ved å ta spørsmålet på alvor, men utretter neppe noe med det, ettersom disse spørsmålene allerede har fått forgifte det offentlig ordskiftet -- eller i litt mindre moralistiske termer: Sjansen for at en slik appell til folks anstendighet vil falle på stengrunn er stor ettersom vår moralske sensitivitet allerede er i forandring i den forstand at dette og beslektede spørsmål faktisk blir diskutert med stort alvor i landets avisspalter.

En strategi kan, slik Wexelsen Goksøyr anyder, være å omformulere spørsmålet. Hun avviser å se dette som et (samfunns)medisinsk spørsmål: dette handler om mennesker. Å spørre hva som vil være så ille med et samfunn uten bestemte mennesker snarere enn hva som vil være så ille med å bli kvitt et bestemt syndrom, fjerner i alle fall noe av den umiddelbare appellen til fremtidsutsiktene. Men hvor man skal gå videre fra dette alternative spørsmålet, er imidlertid ikke opplagt. (Skal man tolke dette som et historisk-hypotetisk spørsmål? Hvorfor det er så ille om vi får et samfunn uten...?, er i så fall et spørsmål om hva historiens dom vil bli: Hvis alle fostere med Downs syndrom systematisk velges bort slik at disse mennesker sakte men sikkert forsvinner, hva vil fremtiden mene? Vi kan naturligvis ikke utelukke mulighetene for en knusende dom. Problemet er bare at vi ikke kan utelukke noen andre muligheter heller. Wexelsen Goksøyrs nye spørsmål spiller også ballen rett i føttene på dem som ønsker å diskutere forstersortering i lys av begrepet livskvalitet. Både Braanen Sterri og Dawkins hevder at "friske" mennesker har bedre liv enn mennesker med Downs, og ønsker derfor sorteringssamfunnet velkommen med den begrunnelsen at samfunnets samlede livskvalitet ville øke dersom alle fostere med Downs ble byttet ut med "friske" individer. Nå er dette filosofisk svært lettvint argumentasjon. Dawkins tar for gitt at livskvalitet eller -lykke er noe som kan samles opp på denne måten, hvilket ikke er innlysende -- det er ikke engang klart hva dette betyr, og langt mindre klart hvorfor en slik summering av lykke ha noen avgjørende betydning i denne sammenhengen. Men når Wexelsen Goksøyr og hennes meningsfeller innlater seg på denne diskusjonen, så står ikke deres argumenter særlig sterkere.) Selv har jeg sympatier for den som svarer med å gripe til mangfoldsargumentet. Hvis bestemte mennesketyper -- barn med Downs syndrom, kjevendte eller folk som liker å gå på ski -- ikke lenger finnes blant oss, har vi fått et mindre mangfoldig samfunn. "It takes their kind, to make all kinds," som det heter. Dette argumentet springer ut av en visjon om det gode samfunn som det samfunnet som lar de tusen små blomster blomstre.

Det er også til denne visjonen om et tolerant og inkluderende samfunn Wexelsen Goksøyr appellerer, og hun gjør det med et eksistensielt alvor vi plikter å lytte til. "Jeg tilhører en minoritetsgruppe i Norge," skriver hun, og man må være nærmest tonedøv for ikke å forstå hennes eksistensielle forferdelse ved tanken på at "det skulle være et ønsket statlig prosjekt å utrydde [denne gruppen], sortere dem bort". Nå som det diskuteres å innføre systematiske ultralydundersøkelser i 12 svangerskapsuke, er det ikke urimelig å beskrive virkeligheten på denne måten. Men her er det lett å trå feil. Wexelsen Goksøyr lar seg rive med av egen retorikk når hun trekker paralleller fra denne statlig sanksjonerte fostersorteringen til tidligere tilfeller av etnisk rensning mot for eksempel tatere. "For å få sortert dem bort, utslette disse brysomme, ble barn tatt fra foreldre med tvang og satt på barnehjem. Kvinner ble tvangssterilisert og noen endte på asyl og ble lobotomert." Hvis det var sånn strategien for et Downs-fritt samfunn så ut, ville Sterris forsvarsskrift knapt provosere engang (enn si komme på trykk i Morgenbladet). Det er ingen fare for gjeninnføring av slike praksiser.

Richard Dawkins har selvsagt rett i at det er stor forskjell på det å foreslå at et foster bør aborteres og det å si om et barn at det aldri burde ha blitt båret frem. Enhver som sa noe sånt ville med rette nedsables for sine usmakelige holdningers skyld. Men bekymringen min er at den moralsk-politiske diskusjonen for og imot innføringen av et screeningprosjekt der konsekvensen (om ikke målet) er at slike barn ikke lenger blir båret frem, allerede er et tegn på og en årsak til at usmakelige holdninger til denne gruppen tvinger seg frem i oss; at i lys av disse diskusjonene vil alle forsøk på å sno seg unna anklagen fra Wexelsen Goksøyr nettopp være å sno seg: "Nei, kjære deg, vi mener selvsagt ikke at du er uønsket, men vi må jo, når vi diskuterer denne saken, være åpne for at den beste løsningen, når alt kommer til alt, kanskje er at slike som du blir faset ut."

Chicken or the Egg?

Earlier tonight I saw the last half of an American science documentary about asteroids. Throughout history billions of these rocks have crashed into Earth. Many of them contain ice, so supposedly the blue colour on our planet comes from such impacts. Some asteroids even seem to carry liquid water; and if that is the case, there may be living organisms onboard too; and if that is the case, this may very well be the explanation of how life first came to Earth. So far, nothing worth mentioning. I have heard this story before. However, this was the first time I have ever heard anyone suggest this as a possible answer to the ancient mystery about the origin of life. And what a strange suggestion it was! How did life begin? Why, it came sailing in on the back of an icy rock.

Det liberale dilemma.

Geir Lippestad var i Dagsnytt 18 i kveld. Han har skrevet bok, så vidt jeg forstår, en slags dagbok med refleksjoner over rettsaken, sin rolle som forsvarer og lignende. I radioprogrammet kom han inn på politikk, blant annet multikulturalisme, forskjeller og betydningen av toleranse. På direkte spørsmål fra programlederen svarte han at det selvsagt finnes grenser for toleranse også for ham: "Intoleranse, for eksempel, kan aldri tolereres." Akkurat da sto jeg over oppvasken og rundt meg sprang ungene og lekte brannbil, så jeg hørte ikke nøyaktig hvordan han uttrykte seg. Kanskje ville han være morsom, kanskje var han det bare. Godt sagt var det i alle fall.

Playing With Dolls.

On his blog, Mark Rowlands linked to this article about his book Can animals be moral?, so I had hopes that it would make things clearer to me. It didn't. But in the process, I stumbled on this older article, purporting to explain Why Six-Year-Old Girls Want to Be Sexy:

Most girls as young as 6 are already beginning to think of themselves as sex objects, according to a new study of elementary school-age kids in the Midwest.

The study was conducted by psychologists at Knox College in Illinois, using paper dolls. Sixty girls, aged 6 to 9, were shown two dolls, one dressed in tight and "sexy" clothes and the other wearing a trendy but covered-up, loose outfit. Here they are:

Using a different set of dolls for each question, the researchers then asked each girl to choose the doll that looked like herself; that looked how she wanted to look; that would be the more popular girl in school; that she would prefer to play with. Across-the-board, girls chose the "sexy" doll most often. In two of the categories, the differences were significant: 68 percent of the girls said the "sexy" doll looked how she wanted to look, and 72 percent said she was more popular than the non-sexy doll:

"It's very possible that girls wanted to look like the sexy doll because they believe sexiness leads to popularity, which comes with many social advantages," explained lead researcher Christy Starr, who was particularly surprised at how many 6- to 7-year-old girls chose the sexualized doll as their ideal self.

I am surprised too. Do most six-year-olds really believe anything about a possible connection between "sexiness" and "social advantages"? Do they even know what these words mean? And when they choose the "sexy" doll, claiming that this is how they would like to look, does that suggest that these girls are beginning to think of themselves as sex objects? Do six-year-old girls even know what a sex object is? Not knowing much about girls from the Midwest, I find this a little hard to believe.

Asking my four year old the same set of questions (substituting school with kindergarten), she also chose the doll in miniskirt, because she was more beautiful. When asked to explain, she pointed to the loose and baggy trousers of the other doll. Skirt is prettier. Bluntly, I then asked her to pick the sexy doll, but drew a blank, her empty gaze signalling that she was clueless what I was talking about. I can see at least one possible flaw with this study: Had there been a third option, say, a doll wearing a pink princess dress, like this one, my daughter (for what it is worth) would have preferred her to any other doll on virtually any question. 

Any six-year-old will have seen women in revealing and "sexy" miniskirts on TV, and many girls, I guess, want to dress just like them. Luckily, this isn't true for my daughters -- not yet, at least; but perhaps it is true for the majority of (the slightly elder) girls in the Midwest. Does this mean that these girls want to be sexy too? If so, they should at least be able to see things under that description. And, frankly, I doubt that they are: if a six-year-old were to describe these women as sexy, I (for one) wouldn't take it for granted that she knew what "being sexy" really entails. What this study reveals, perhaps, is not so much the self-understanding of young wannabe sex objects, as the researchers seem to believe, but, rather, how young girls wanting to dress in miniskirts are likely to be understood by grown-ups (including researchers).

That is less startling, perhaps, but not less problematic. The fact that young girls do dress like that, and, consequently, are being viewed like that, is disturbing. (I am not thinking of the researcher here.) The researchers have some good advice as to how this trend might be fought. Not surprisingly, much of the responsibility lies with the parents.

Sunn skepsis.

Dette er egentlig ikke overraskende. Wikipedia er den 6. mest besøkte nettsiden i verden. Leksikonet inneholder over 20 millioner artikler på på 283 ulike språk, og redigeres av mer enn 300.000 aktive brukere. Dette siste er både en styrke og en svakhet. At hvem som helst kan skrive nye og endre eksisterende artikler innebærer en enorm arbeidskapasitet. Svakheten er naturligvis at visse oppslagsord kan utvikle seg til rene kampsoner; et sted for ideologisk krigføring (og mindre ondsinnede former for saklig uenighet). Dette betyr at Wikipedia (som det meste på internett -- ellers også, forøvrig) bør leses med varsomhet. Ikke sånn å forstå at alt må tas med en klype salt; men fordi man aldri kan være helt sikker på hvor informasjonen kommer fra, bør ikke Wikipedia anvendes alene. Dette er forøvrig helt i tråd med anbefalingene fra Wikipedia. "Artiklene bør leses med sunn skepsis. Det meste er troverdig, men noen garanti har man ikke," medgir Harald Haugland, medlem av Wikipedias administratorkollegium, som advarer mot å bruke leksikonet som primærkilde til kunnskap: "Wikipedia er først og fremst et verktøy man kan bruke for å skaffe seg oversikt og finne henvisninger til andre kilder."

Nøling...eller?

"Anders Behring Breivik mener sakkyndigrapporten er full av feil. Men han har ennå ikke gjort seg opp en mening om egen tilregnelighet," sier hans forsvarer Geir Lippestad. 

Hvorfor nøler han? Hva er det mannen er usikker på? Hvorvidt han selv mener at han er tilregnelig eller ikke? Er han usikker på om folk bør lytte når han snakker og ta det han sier på alvor, eller om retten av hensyn til hans eget beste snarere burde gi ham taleforbud? Hvordan undersøker han saken? Ved introspeksjon? Skuer mannen innover i håp om å avklare hvorvidt han virkelig mener det han sier og gjør, eller om alt sammen bare er produkter av et meningsløst indre kaos?

Utrivelig nabolag.

Det er sjelden jeg er enig med Vebjørn Selbekk, redaktør av avisen Dagen, tidligere redaktør av Magazinet (kjent for å ha publisert Muhammed-karikaturene på norsk), men fenomenet begravelsesdemonstrasjon var meg ukjent før jeg leste dette. Sammenligningen gir (i alle fall meg) et slags idemessig nabolag å plassere Haakonsens dypt ubehagelige tanker i.

Den såkalte skandaletalen ligger i fulltekst her. OVERHODET IKKE VERDT EN TITT! (Mannen som besvarer det fortvilte klageropet om hvor Gud var den 22. juli, med at Gud trolig var tilstede på Utøya og applauderte alt sammen, har fått mer enn den oppmerksomheten han fortjener.)

Respektløst vrøvl.

Jeg tror ikke dette er en spøk, for hvem i Herrens navn spøker med slikt!?

At Gud skulle stå bak 22. juli-massakrene må da være norgeshistoriens mest groteske konspirasjonsteori! Likevel mener ledelsen i Sarpsborg KrF at tankene må tas på alvor: "Haakonsen er en mann med mye utdannelse og kunnskap, som har studert dette," forklarer Inger Marit Sverresen, leder for lokallaget. (Studert hva? Guds rolle i terroren!?) Når en slik autoritet snakker, fortsetter Sverresen, bør man ikke reagere med avsky, men "heller tenke etter og forske litt på om han kanskje har rett."

At massemyrderiene 22. juli ikke bare var en liten fanatikers forkvaklede forsøk på å si noe, men skulle være en guddommelig advarsel til landets myndigheter og alle "andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme," og at Gud særlig reagerer på "det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært den siste tid," er naturligvis vrøvl fra ende til annen. Hvordan slike "hypoteser" kunne utgjøre grunnlaget for et forskningsprogram er, med respekt å melde, hinsides enhver begripelse. Men at uttalelsene vekker så sterke reaksjoner skyldes nok primært, som Eskil Pedersen sier, at uttalelsene er så ufattelig respektløse. Haakonsen forsøker å plassere hendelsene 22. juli i en kontekst der drapene mister mye av sitt alvor. Respektløsheten viser seg også i alle de vemmelige spørsmålene dette forsøket virvler opp.

Hvilken rolle tildeles gjerningsmannen i Haakonsens scenario? Skal ABB nå forstås som en slags Guds engel (av gresk angelos, ἄγγελος, "sendebud")? Hvordan bør vi da forholde oss til ham? "Skyt ikke budbringeren" heter det. Er det altså Vårherre vi skal rette vreden mot? Eller kanskje Haakonsen mener at vi -- både overlevende, pårørende og resten av Norge -- tvert imot burde takke ABB som advarte oss i tide? (Men i tide til hva? Og mot hva? Og hadde ikke en steintavle vært nok?) Eller skal vi kanskje se på ABB som en ørliten men absolutt nødvendig brikke i Guds plan? At galskapen 22. juli av en eller annen grunn måtte finne sted, og at ABB, i likhet med Judas Iskariot, måtte forråde verden for at Guds store kabal skulle gå opp? "It was a dirty job, but someone had to do it," altså -- eller med morderens egne ord: grusomt, men nødvendig?

Nøyaktig hvilket budskap Inger Marit Sverresen ikke vil ta avstand fra, skulle jeg like å vite.

Gal manns verk?

"Er det bekvemt for oss at 'våre' erklæres som gale, mens muslimske terrorister erklæres som onde?" spør Terje Emberland i Klassekampen. Atle Sommerfeldt antyder det samme i papirutgaven:

Massedrap er ikke unikt. Det er bare unikt i Norge. Han har hatt et rasjonale i sine  tanker og har planlagt i mange år, handlinger som selvsagt virker sinnssyke på de fleste. Men må en nordmann være sinnssyk for å gjøre slikt, men ikke en serber som dreper bosnjaker, ikke en rwander som dreper andre rwandere, ikke en tysker som begår massemord på jøder?

Finnes det grunn for slike mistanker til de sakkyndiges arbeid? Aner ikke. Jeg vet heller ikke om det faktisk er mer bekvemt å tenke på gjerningsmannen som gal enn som terrorist. Kanskje vil dette bli dommen når den rettspsykiatriske kommisjonen har gjennomgått rapporten -- at psykiaterne har tatt bekvemlighetshensyn i sine undersøkelser -- men jeg stiller meg skeptisk til slike antydninger så lenge de fremsettes av folk som bare kjenner saken fra media.

"Psykiaternes konklusjon kan ikke bli stående," hevder Einar Øverenget. "Hvis rapporten om  Breivik som utilregnelig blir stående," istemmer Emberland, "så vil dette aldri bli en helt avklart sak." Virkelig? Ikke engang om konklusjonen skulle være korrekt? Hvis det virkelig er grunn til å tro at Breivik er utilregnelig, må vel den innrømmelsen ikke bare bli stående, men være helt avgjørende for en fullstendig avklaring i saken? Det er "mange som reagerer og ikke kjenner seg igjen i konklusjonen," sier Espen Schaaning. (Hvilket i alle fall sår tvil om at det er noe spesielt bekvemt med diagnosen.) Også jeg ble overrasket da nyheten kom. Også jeg finner det vondt å svelge det faktum at Breivik muligens slipper å stå til ansvar for ugjerningene 22. juli, så jeg kan godt forstå reaksjonene. Men det er ikke opplagt for meg hvilken vekt man bør tillegge slike reaksjoner fra folk -- psykiater eller ikke -- som, i likhet med meg, aldri har møtt morderen, slett ikke undersøkt ham, ikke engang lest rapporten det er snakk om. At folkevettet alltid skal trumfe i strid med juss og psykiatri, virker som en litt lettvint løsning.

"Gjerningsmannen er utvilsomt gal i en dagligdags betydning av ordet," som Einar Øverenget fastslår, "men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres?" Spørsmålet er avgjørende. Men å finne svaret kan være lettere sagt enn gjort. Et problem er at tilregnelighet og ansvarlighet er juridiske begreper. Mens jussen opererer med enten-eller og skarpe skillelinjer, består den psykiatriske virkeligheten av overlappinger og glidende overganger. Som regel er dette uproblematisk, men i grensetilfeller kan det være vrient å plassere en psykiatrisk diagnose i én av to juridiske kategorier -- tilregnelig eller utilregnelig. "Han har voldsomt oppblåste tanker om seg selv og baler med de villeste politiske konspirasjonsteorier og andre vrangforestillinger, men er han virkelig utilregnelig?" Hvorvidt Breivik er et slikt vanskelig tilfelle, er omstridt, noe som avslører en annen kompliserende faktor på veien mot et entydig svar. Psykiatrisk diagnostisering er ingen eksakt vitenskap. Objektive måleenheter for menneskelig atferd finnes ikke. Å vurdere atferd -- om den er normal eller unormal, om den i så fall er sykelig eller bare eksentrisk -- handler mye om skjønn, og skjønn varierer som kjent fra person til person. Ulike psykiatere vil følgelig -- avhengig av tidligere erfaringer -- tolke og vektlegge ting ulikt. (Dette ble godt illustrert av Jerrold Post og Tom Quiggin. De to internasjonalt anerkjente forskerne ble intervjuet av Morgenbladet sist uke. Begge argumenterte godt og med slående eksempler til støtte for sine til dels motsatte syn på Breivik.) Videre kompliseres prossedyren av at de empiriske spørsmålene i slike saker -- mannen er gal, men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres? -- ikke kun er empiriske, men også moralske og konseptuelle spørsmål. Spørsmålet om gjerningsmannen er strafferettslig ansvarlig for sine handlinger henger sammen med en lang rekke andre spørsmål av filosofisk art. Hva er personlighet? Hva er en personlighetsforstyrrelse? Hva er ansvar? Hva er fri vilje? Og er slik frihet en forutestning for ansvar? Og så videre.

Derfor har mange, både før og ikke minst i de siste par ukene, stilt seg skeptisk til den makten psykiatrien har fått i norsk rett. En skepsis jeg deler.

Men hva om det ble klart at Breivik virkelig var ute av stand til å fatte at det han gjorde var galt? (Jeg vet ikke om jeg tror på et slikt utfall, men sett altså at psykosen ble dokumentert hinsides enhver rimelig tvil -- hva da?) Jo, i så fall er mannen ikke strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Følgelig kan han ikke fengsles, men må i henhold til norsk rettspraksis idømmes tvungen psykiatrisk behandling. I prinsipp vil det si at Breivik skal frigis hvis behandlingen viser seg å virke. At mange av den grunn -- fordi tanken på å møte massemorderen på gaten om noen år er vemmelig -- helst ser en annen konklusjon, har jeg all forståelse for: Slike utsikter svelger man kun med en stor porsjon vilje. At enkelte ønsker å endre lovverket for å sikre at så ikke skjer, kan jeg også forstå.

Men det finnes mange som mener det er problematisk, om ikke galt, å tenke i psykiatrisk retning i det hele tatt. 

"Det er dypt problematisk dersom vi i terrorsaken beskytter oss mot gjerningsmannens politiske ekstremisme ved å gjøre den til en sykdom," sier Einar Øverenget. Naturligvis! Politikk tilhører, sammen med sjokoladepudding og sydenferier, en kategori som aldri kan være en sykdom. Politikk handler om ideer for samfunnsstyring, og en idé kan aldri være (eller bli gjort til) en sykdom. Politiske oppfatninger kan i høyden være et symptom på sykdom, slik feber ikke er sykdom, kun et tegn på sykdom. Dessuten er det jo bare én ekstremist det her snakkes om, så rapporten gir ikke engang støtte til å oppfatte denne formen for politisk ekstremisme som et sykdomstegn, kun at det finnes én person i dette miljøet som er syk.

Mange på venstresiden er imidlertid skeptiske til å innrømme selv dette (noe de nevnte reaksjonene er et uttrykk for). For vil ikke en galskapserklæring kunne ufarliggjøre hans ideer? Enkelte vil utvilsomt finne dette svært bekvemt. Som John Olav Egeland skriver på kommentarplass i Dagbladet: "På ulike nettsteder triumferer de islamofobe og deres tilhengere: Mordene var gal manns verk og har ikke noe med politikk å gjøre." Ali Esbati mener tvert imot at Breivik er en politisk og ideologeisk motivert terrorist. Udåden må tolkes politisk. Han vil heller ha en politisk diagnose. Men jeg stiller meg tvilende til (som svært mange, både til høyre og venstre, synes å ta for gitt) at dette må være et enten-eller-spørsmål.

Naturligis vil en galskapserklæring få følger for hvordan politikken blir behandlet i rettsaken. Tenk bare på følgene for Breiviks eventuelle redegjørelser i retten. I stedet for å bli presentert for de motbydelige synspunktene til en ansvarlig morder, skal retten lide seg gjennom en angivelig psykotisk persons tungetale. Om mannen virkelig skal oppfattes som utilregnelig må man spørre om han overhodet bør få anledning til å lufte sine demoner i en offentlig rettsal. Dette til tross finner jeg det langt fra opplagt at vi må betrakte terroren 22. juli som enten gal manns verk eller som politisk motivert.

Hvis det er riktig, som ble sagt på TV forleden dag, at de sakkyndige eksplisitt har sett bort fra Breiviks ideologi, er dette en alvorlig utelatelse. Ikke bare fordi det faktum at han deler oppfatninger med mange andre svekker deres tolkning av Breiviks konspiratoriske vrangforestillinger som symptomer på sykdom -- dette er ikke bare en enslig manns tankespinn, men oppfatninger som i visse miljøer er legio -- men også fordi det vil være umulig å forstå hva som skjedde 22. juli uten å ta hensyn til disse tankene, og for forstå tankene synes det avgjørende å vite hvor de kommer fra og hører hjemme. Politikken er relevant.

Mange frykter at ideologien vil forsvinne fra bildet dersom oppfatningen om Breivik som en galning fester seg. Jeg er ikke sikker, men mistenker at mye av denne frykten ligger i ordet "bare": "Dette var bare en gal manns handlinger!" Men det er jo ikke slik at hvis mannen er gal, så forklarer det alt. Psykose kan alene forklare at en man skyter vilt og ukritisk rundt seg, men Breivik gikk etter helt bestemte ofre. For å forstå hvorfor må man gå til ideologien. Ideologien er (slik jeg ser det) en del av forklaringen, uansett om mannen er tilregnelig eller ikke.

En utilregnelighetserklæring vil opplagt gjøre det vanskelig å bruke Breivik, slik mange ønsker, i argumentasjonen for at vold er en naturlig konsekvens av tankegodset i de høyreekstreme antijihadistmiljøene. Dette betyr naturligvis ikke at argumentasjonen er feil. Tvert imot, poenget virker nokså opplagt:

I årevis har dei spreidd ein ideologi som – kort fortalt – er prega av ei dommedagsaktig konspirasjonstenkning. I årevis har dei omtala til dømes Arbeidarparti-politikarar som «svikarar», som «landsforrædarar», som «quislingar». At nokon tyr til vald når dei har vorte selde eit slikt verdsbilete, er knappast noko overrasking. At Arbeiderpartiet vert sett ut som mål er knappast tilfeldig. Det som sjokkerer er skalaen. Ikkje at det skjer. Dette er ikkje den fyrste valdshandlinga motivert av denne sjuke, konspiratoriske ideologien.

Med andre ord, en behøver ikke være klinisk gal for å gripe til våpen i dette miljøet. Det holder å være gal i en dagligdags betydning av ordet.

Jommen sa jeg smør.

Folk har plutselig begynt å ete på kilosvis med smør, og mange er offentlig forarget over tomme butikkhyller og smørkø i et av verdens rikeste land. Atte, eh, at produsentene ikke kan tilfredsstille etterspørsel'n er bare heeelt ufatt'lig, asså!

Forbrukerstoff pleier ikke å gjøre det for meg. Men dette smørmaset, må jeg (med forundring over meg selv) innrømme, gjør meg nesten infantilt irritert. (Jeg skal spare dere for detaljer.)

Jeg har liten sans for å bruke alle verdens sultne mager mot den som er tankeløs i omgangen med mat. Hvis ungene spytter ut, kaster rundt seg og leker med maten, så er det jo ikke denne grelle kontrasten som gjør meg forarget. Det er i alle fall ikke derfor jeg ønsker å lære dem bordskikk. Men nå er jeg bare så nær å komme med dette poenget....Og jeg ser at jeg ikke er alene.

Vesten mot resten?

Pussige sammentreff forekommer. I forgårs leste jeg en artikkel av Pål Norheim om historikeren Niall Ferguson i Klassekampen. Artikkelen var en forkortet utgave av "Hvem stakk av med arvesølvet?" som sto på trykk i tidsskriftet Vagant. Via Paul Raymonts twittringer på Philosophy, lit, etc. kom jeg i går over Pankaj Mishras kritikk av samme mann. Og i dag spurte en kollega om jeg så "Vesten -- på vei mot stupet?" -- tv-serien basert på Fergusons siste bok, Civilisation -- da den gikk på NRK2 i høst.

Jeg så deler av den, og jeg må si at kritikken ikke virker for sterk på meg. Jeg er ingen historiker, så jeg var sjelden i stand til å komme opp med konkrete moteksempler til Fergusons påstander, men de kritiske motforestillingene tårnet seg opp. Blant annet: Hvorfor blir den driftige Fredrik den Store sammenlignet med nettopp den giddesløse sultan Osman den Tredje? "Why not," som Pankaj Mishra spør, "to the energetic Tipu Sultan, another Muslim contemporary, who was as keen on military innovation as on foreign trade?" Jeg har hørt om Tipu Sultan før, men svaret virker opplagt: Fordi en mann som Tipu Sultan passer dårlig inn i det store narrativet om vesten mot resten og vestens herredømme som Ferguson ønsker å fortelle.

Fortellingen virket selelektiv, selv for et historisk utrent øye. Mest skeptisk var jeg likevel til seriens ledende spørsmål -- "ledende" både i betydningen tendensiøst og i betydningen førende for programmene. Når Ferguson spør hvorfor det var Vesten og ikke Østen som oppfant moderne kapitalisme og (våpen)industi og hvorfor det var Vesten snarere enn Østen som initierte globaliseringen, så antyder han, for det første, at denne utviklingen var historisk nødvendig og, for det andre, at forklaringen må ligge i Vestens fortreffelighet og Østens tilbakeståenhet.

Tids(skrifts)klemma.

At forskere må publisere forskningen sin er opplagt. Mindre klart er det at forskere bør forske for å publisere. Det er følgen av dagens premieringssystem ved norske universiteter. Alle vitenskapelig ansatte lever med et krav om å publisere et visst antall artikler i året. Hvis målet ikke nås og instituttet ikke fyller kvoten, medfører det, slik jeg har forstått incentivordningen, økonomiske sanksjoner.

Hans-Georg Gadamer avsluttet doktorgraden i 1929. Først i 1960 kom Sannhet og metode ut. Forfatteren hadde da vært universitetsansatt i nærmere tretti år. (Selv hadde han rundet seksti; han ble 102, så han hadde ennå livet foran seg.) Det er et tankekors at Gadamer, som nettopp med denne boken skrev seg inn i 1900-tallfilosofiens eliteklasse, knapt hadde beholdt jobben under dagens regime. Gadamer hadde sikkert greid å tilpasse seg, det er ikke poenget. Poenget er heller ikke at masseproduksjon av artikler for å fylle en kvote nødvendigvis betyr dårlig forskning. Poenget er bare at det ikke nødvendigvis betyr det motsatte heller. Mye forskning tar fryktelig lang tid, og slike prosjekter vil lett kunne komme i skvis i dagens system. En annen fare med dette kravet om hyppige publikasjoner, er at folk med store prosjekter gående vil forsøke å nå minstemålet på lettvint vis for hurtigst mulig å kunne vende tilbake til det de egentlig driver med. Publisering av halvfordøyd materiale og resirkulering av gammelt stoff er ingen tjent med.

Tellesystemet vurderer ikke bare mengde. Det hadde være totalt meningsløst. Visse formelle krav må selvsagt en slik ordning ha -- et innlegg om nabobråk i avisens ordet fritt-spalte kan knapt sidestilles med en fagfellevurdert artikkel om vold i hjemmet -- men kravet, slik det er formulert i bestemmelsene, er at det kun er vitenskapelige publikasjoner som teller. Dette må ikke forveksles med faglig sterke publikasjoner. Et krav om faglig tyngde hadde, når vi endelig skal ha et slikt system, slett ikke vært urimelig, men i denne sammenhengen betyr vitenskapelighet kun at artikkelen er publisert i et vitenskapelig godkjent tidsskrift. Så i en viss forstand stilles det ingen krav til kvalitet i det hele tatt. (Rimeligvis finnes det en sammenheng mellom fagfellevurdering og kvalitet, men dette systemet stiller, meg bekjent, verken krav til publikasjonens form, innhold eller relevans.) Det som betyr noe er publiseringskanalen. Og den, altså kanalen, befinner seg for norske forskere som oftest i utlandet. Følgelig er det vanskelig for den jevne nordmann å få greie på hva som foregår ved norske universiteter. Noe som faller helt utenfor poengsystemet er det som kalles formidling. Akademikeren har ingen profesjonell grunn til å dele tankene sine med offentligheten, selv om han arbeider med spørsmål av stor allmenn interesse. En filosof som bruker kontortiden til å skrive en artikkel for Morgenbladet eller Samtiden om de moralske sidene ved genteknologi, for eksempel, gjør ikke jobben sin, tvert imot: han sysler med private ting på arbeidsgivers bekostning.

Akademikere berøres i ulik grad av dette. Ikke alle evner å skrive slik at vanlige folk forstår; det er ikke all forskning som lar seg enkelt forklare heller; og slett ikke all forskning er av allmenn interesse -- men det er noe galt når forskere som jobber med slike spørsmål og som har lyst og evner å formidle dem, av systemet tvinges til å gjøre dette på fritiden.

Akademikere -- jeg kjenner filosofer best -- har en tendens til å oppfatte filosofien om ikke som et kall, så mer enn bare en jobb. Mange fortsetter med glede å lese og skrive lenge etter at arbeidsdagen er over (hvis man er grepet av et spørsmål er det vanskelig å legge det fra seg når man stempler ut). Men langt fra alle ønsker eller orker å leve slik Berit Brogaard beskriver. Noe må nedprioriteres (døgnet har tross alt bare 24 timer). Og det som kan skyves til side under dagens regime, er, på den ene siden, hygge og samvær med familien eller, på den andre, forskningens kontakt (jeg hadde mest lyst til å skrive: "kontrakt") med storsamfunnet. Et slikt system er ikke sunt: verken for den enkelte forsker, for vitenskapen eller for det offentlige ordskiftet.

Jobs' verden.

Da Steven Jobs døde 5. oktober var det hovedsak i alle medier. Presidenter og statsministere kondolerte. Over hele verden nedla sørgende mennesker utslitt elektronisk skrot og halvspiste epler for å hedre mannen.

Hvorfor denne oppstandelse? Fordi Jobs, i følge mange, også Barack Obama, har forandret verden og livene våre. Da en dataekspert ble bedt om forklare på hvilken måte Jobs har forandret verden, kunne han fortelle at han så sent som dagen før hadde overhørt to kvinner i 70-årene diskutere hvilke apps de hadde på mobiltelefonene sine: "Noe slikt hadde vært helt utenkelig for bare få år siden!" Ja, da -- og så har vi iTunes som har endret måten folk selger og kjøper musikk på -- men forandret verden?

Hans Rosing gir kanskje ikke svaret, men han stiller betimelige spørsmål. Når det er sagt, bør jeg kanskje bekjenne -- noe jeg trolig har avslørt allerede -- at heller ikke jeg er "datanörd". (Ikke for det: Jeg er slett ikke enig i alt Rosing skriver; og dessuten, til forskjell fra ham eier jeg både mac, iPod og iTunes-konto, og bruker alt sammen bortimot daglig. Så det så.)

Hva skal du stemme i høst?

NRK gir deg svaret. Du må bare først oppgi hvilket parti du tenker å stemme på og deretter besvare 27 enkle lokalpolitiske spørsmål. Med andre ord: Alt du behøver å gjøre er å krysse av på et spørreskjema og -- vips! -- valgomaten gir deg ikke bare et tallfestet svar på hvor godt dine meninger stemmer overens med politikken til "ditt" parti, valgomaten har til og med regnet ut for deg hvilket parti du egentlig bør stemme på i lokalvalget til høsten.

Dette er absurd.

Jeg vil nødig virke humørløs. Jeg ser komikken i dette, jeg gjør det -- likevel greier jeg ikke å la saken ligge. Ikke fordi jeg personlig ble fornærmet av resultatet (mine svar samsvarte hele 85% "mitt" parti, så -- puh! -- jeg slipper heldigvis å tenke mer på saken), men fordi det er noe schizofrent ved NRKs dekning av denne valgomaten. Valgomaten kan umulig være ment som et reelt politisk hjelpemiddel fra NRKs side; den skal neppe tas på alvor. På den andre siden har vi kveldens Dagsrevy-sending som brukte flere minutter på fenomenet. Innslaget lot en rekke velgere ta testen. Flere endte naturligvis opp med overraskende anbefalinger. Spørsmålet var om dette resultatet ville påvirke dem ved det kommende valget! Hva var poenget? Å undersøke i hvilken grad norske velgere tar slikt tull på alvor? Eller å dumme ut de som eventuelt måtte gjøre det? Eller avslørte reportasjen rett og slett at visse NRK-journalister selv tar valgomaten en smule alvorlig? Ikke vet jeg.

Uansett, her er et tips: Skulle du gi valgomaten en sjanse og få bekreftelse, som meg -- vel og bra; men skulle du bli misfornøyd med resultatet, kan du jo alltids ta testen en gang til. Bare du er villig til å endre dine meninger om visse ting får du nok den anbefalingen du ønsker.

Her? I Norge?

Det er ikke mange dagene siden jeg, under en pause i koffertpakkingen, så deler av Ulvenatten med en nokså lunken følelse av "aldri her"....

Familien er heldigvis bortreist, så vi kan bare følge dramatikken på TV. Flere døde og mange skadde. Forferdelige greier. Hvis det dreier seg om en eller flere bomber (ikke gass, for eksempel), slik politiet mener -- forferdelig og sjokkerende. Og hvis dette er en relatert hendelse, slik enkelte spekulerer om -- forferdelig, sjokkerende og skremmende hinsides beskrivelse.

***

Og lenge før (krutt)røyken har lagt seg spekulerer journalistene om hvem som eventuelt står bak og hvilke motiver disse -- stadig ubekreftede -- terroristene eventuelt måtte ha. En naturlig reaksjon for pressefolk, ja, ikke bare pressefolk forresten (jeg kjenner det også rykke i fantasien); men visse av de journalistiske arbeidsmetodene virker nokså upassende i slike situasjoner. Enkelte reportere gjør litt for mye for å få de beste reportasjene: De beklager at de må holde seg utenfor politisperringer (som "vanlige" folk). De forfølger politi- og redningsfolk og tvinger disse til å kommentere journalistenes (ikke akkurat ville og urealistiske, men akk så luftige) "teorier" -- som om disse ikke hadde viktigere ting fore akkurat nå.... I et visst segment av pressen gjelder det å Smi mens liket er varmt.

Kvinner som flørter har skyld i voldtekt.

Overskriften er et sitat fra VG i 2007. Anmesty International hadde publisert en statusrapport om norske menns syn på voldtekt. Halvparten av mannfolkene hadde svart at kvinner som flørter selv er skyld i seksuelle overgrep; 28 prosent "at en kvinne som kler seg sexy er helt eller delvis ansvarlig for det seksuelle overgrepet,” og dersom ”kvinnen går alene på øde strekninger [mente] en av fire menn at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig [skulle hun bli utsatt] for et seksuelt overgrep.” Vi har med andre ord hatt slike diskusjoner før. Også den gang var reaksjonene til dels sjokkartede. Var vi ikke kommet lenger i 2007? Var virkelig ikke menn annet enn rovdyr i menneskeham? Selv lot jeg meg ikke hisse opp. Ikke fordi jeg mente slike holdninger hadde vært i orden, eller fordi funnene var som forventet, men fordi jeg ganske enkelt ikke trodde på dem. Jeg mistenkte at undersøkelsen primært hadde avdekket sine egne filosofiske og metodiske uklarheter. Debatten som fulgte virvlet likevel opp mye, ikke bare grums, men rart og interessant, som det altså stadig synes relevant å reflektere over.

”Det er klart at det lov å flørte, men på noen kan slik atferd være provoserende,” kommenterte Jan Arild Ellingsen (FrP) i 2007, ”særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det.” Sammenligningen skulle formodentlig forklare hvorfor kvinner som flørter må ta en del -- sin del? -- av skylden. Nøyaktig hvilken likhet mellom en flørt over et glass øl og ekstremsport, Ellingsen tenkte på, er ikke helt klart, men tanken synes å ha vært som følger. Alle voksne mennesker er ansvarlige aktører. Vi gjør alle våre valg -- noen velger å hoppe i fallskjerm, andre å flørte -- og alle valg har følger. Noen ganger går det som vi ønsker, andre ganger ikke, og av og til ender det med katastrofe. Men uansett utgang, resultatet skriver seg fra aktørens valg. Et mislykket fallskjermhopp forutsetter jo at noen hopper -- og noen kvinner velger å flørte med feil mann. Likheten mellom en flørt og et fallskjermhopp, var øyensynlig at begge deler var en kalkulert risiko.

Selvsagt er både flørtende kvinner og fallskjermhoppere ansvarlige for følgene av sine handlinger. Det er en del av det å bli voksen. Men spørsmålet er om de er ansvarlige for disse følgene. Skyldes begge katastrofene egen atferd? Det skurrer. Problemet er at Ellingsen sidestilte to fundamentalt ulike tilfeller. Risikoen -- faren for å falle ned og dø -- er utvilsomt en del av risikosporten, derav navnet. Det er en sjanse utøverne velger å ta. Men skulle sjansen for å bli voldtatt være en del av flørtingen?! Ikke mer enn faren for å bli voldtatt er en del av det å gå en tur i skogen, være alene hjemme, gå i butikken, arbeide i hagen, osv.

Selvsagt er det alltid en sjanse for at mannen lar seg forføre. Det er i så fall kvinnens ”skyld”. Var hennes tilnærmelser alvorlig ment -- vel og bra; hvis ikke påligger det henne å ordne opp. Hun må avvise ham. (Slik han kunne avvist hennes første tilnærmelser.) Men det vi snakker om er jo en mann som ikke lar seg avvise. Å gi kvinnen skylden for dét, er åpenbart absurd. Å fremstille menns overfall på kvinner som en konsekvens av kvinners oppførsel, er å gjøre menns oppførsel til noe kvinner må svare for. Hva med mannen?

”At noen menn mener at kvinner som er aktive ved for eksempel flørting utsetter seg for risiko, er alvorlig,” sukket Per Krisitian Dotterud til svar. Hvorfor er det så alvorlig? Jo, fordi handlinger utledes av holdninger. Jeg er et stykke på vei enig med Dotterud -- av menn med slike holdninger må vi frykte det verste -- men jeg deler ikke (i alle fall ikke uten videre) hans bekymring over Amnesty-rapporten. Rapporten hevdet å vise at mange norske menn mener at offeret for seksuelle overgrep ikke egentlig er et offer, men en medskyldig. Det nekter jeg ganske enkelt å tro. At spørreundersøkelsen skal ha avslørt farlige holdninger hos annenhver landsmann, virker helt urimelig. Ja, jeg er usikker på om slike undersøkelser i det hele tatt kan avsløre slikt. For hva innebærer det å mene noe sånt? Åpenbart mer enn å krysse av for Ja på et spørreskjema.

Kanskje innebærer det at man unnlater å gripe inn i en voldtekt, ikke av frykt, men fordi man synes hun kan takke seg selv; eller hvis man griper inn, så er det ikke med ordene ”Hva er det du gjør!”, men ordene ”Nei, nå må dere gi dere, sånn kan dere ikke holde på”. Men hvem ville vel det? Vi må tenke på hvem av dem -- han eller hun? -- vi ville gripe tak i, legge i bakken og sitte på til politiet kom. Er ikke dette spontane måter å fordele skyld og ansvar på?

Mange bekreftet i undersøkelsen at de mener kvinner som flørter er helt eller delvis ansvarlig for et seksuelt overgrep. Men hva betyr det? Betyr det at halvparten av norske menn mente at dette er ord en overgriper kunne komme unna med? ”Fornærmede var lettkledd og flørtende, ærede dommer, derfor må hun bære en god del av ansvaret selv!” Mente halvparten av norske menn at dette er en forklaring retten burde ta på alvor? Eller mer absurd, mente halvparten av norske menn -- mente noen -- at det ville være anstendig av en voldtektsmann å foreslå at han og kvinnen delte straffen? Neppe.

Hva Amnesty-rapporten viste, er ikke godt å si. Hvordan de spurte ville ha forklart sine Ja, er langt fra opplagt. Det er mulig noen tenkte som Jan Arild Ellingsen. (Andre kan ha tenkt på en voldtekt som et slagsmål, slik at spørsmålet om hvem som begynte syntes viktig. Ved slagsmål er gjerne svaret på dét spørsmålet avgjørende for hvordan vi forholder oss. Provokatøren har mest å svare for. Men også denne sammenligningen halter. Voldtekten kommer så å si etter slagsmålet. En bedre sammenligning er det å sparke en som ligger nede: Hvem som hisset opp hvem blir etter hvert uten betydning.) Men det finnes andre tenkelige forklaringer. Heller ikke Ellingsen var entydig. Til VG sa han: ”Kvinner må selv ta ansvar for hvilke signaler de sender ut.” Dette kan man velge å forstå som en slags oppfordring til kvinner om å være forsiktige og ikke ta sjanser. I så fall avslørte ikke undersøkelsen grisete holdninger hos norske menn, men velmente, skjønt klønete uttrykte, råd. Ellingsen understreket at kvinner kunne lære noe av rapporten. Antagelig mente han at de kunne lære noe i retning av ikke å friste skjebnen. Jeg mistenker at dette lå bak nokså mange av tallene i undersøkelsen. Og bak Chaudharys uttalelser i går.

Men slik rådgivning er langt fra uproblematisk. Det ble tydelig da Jan Arild Ellingsen møtte Inga Marte Thorkildsen til debatt i radioen. Thorkildsen betakket seg for rådene. Tydelig irritert forbeholdt hun seg retten til å vakle hjem på høye hæler nattestid. Et krav Ellingsen lett kunne forstå. Hvem kunne ikke ønske at vi levde i en verden der slikt var ufarlig, men, som han påpekte, det gjør vi ikke. Vi kan alle enes om at “en kvinne skal kunne gå naken rundt i gatene uten å måtte stå i fare for å bli voldtatt,” som Arild Stokkan-Grande sa til Dagbladet i går, men slik er det dessverre ikke. Derfor alle oppmodninger til alle kvinner om varsomhet: Kvinner bør tenke over hvor de går, de bør tenke seg om før de blir med menn hjem, kvinner bør tenke over hvordan de kler seg, at det kan hende dem ting når de drikker seg fulle, osv.

Men er dette noe å hisse seg opp over da? Har ikke Ellingsen og Chaudhary rett? Er det ikke åpenbart at kvinner kan være mer og mindre forsiktige, og at noen kvinner burde være mer forsiktige enn de er? (Dette gjelder selvsagt også for gutter og menn.) Er ikke dette holdninger enhver fornuftig forelder forsøker å innpode i sine barn fra tidlig alder, at de ikke må bli med fremmede hjem, osv? Joda, alt dette stemmer. Men spørsmålet er med hvilken rett Ellingsen og Chaudhary forteller norske kvinner hvordan de skal te seg. Med hvilken rett ba Jan Arild Ellingsen Inga Marte Thorkildsen tenke over hvilke signaler hun sender ut? Problemet med deres, antagelig velmente, råd, er at de ikke har noe med å gi dem. Det er foreldrenes jobb inntil barnet når en viss alder, deretter er det ektefellens og samboerens jobb, og i visse fall også bekymrede venners jobb. Slikt kan være irriterende nok. Men når fremmede, det være seg i et offentlig ordskifte eller på gaten, forteller oss hvordan vi bør kle oss, er vi sjelden i stand til å se noe velment i det hele tatt. Vi oppfatter det som uvedkommendes innblanding, som rene provokasjoner.

La meg til slutt si noe om disse signalene, som mange er så opptatt av, og hvorfor det er en avsporing av debatten når noen ber kvinner være varsomme med hvilke signaler de sender ut. Ofte tenker man på deres påkledning. Noen kvinner går utfordrende kledd, heter det av og til. (Anne Grosvold stilte Chaudhary det spørsmålet i Dagsnytt 18 i går kveld.) Formodentlig er det menn som utfordres. Men dette er en altfor enkel, ja, misvisende beskrivelse. For det første, når kvinner går lettkledd, er det oftere et spørsmål om mote enn et signal. Menn som tar dette som en utfordring, vil som regel oppleve å ha tatt grundig feil (med mindre kvinnen er hans kone som ”has slipped into something more comfortable”). Og når kvinner går alene på øde strekninger, skulle dét signalisere noe? Til hvem i så fall? Til menn i sin alminnelighet? Til desperate kåtinger? For det andre er ikke signaler så enkle fenomener som Chaudhary, Ellingsen og andre vil ha det til. Signaler må tolkes. De kan med andre ord tolkes rett og feil. Så: Hvis en enslig kvinne signaliserer noe der hun går, er det noe som kan forstås og misforstås. Jeg våger å påstå at få kvinner som møter menn i mørke smug signaliserer et ønske om å bli overfalt. Derimot uttrykker ganske mange frykt for å bli det.

Alle vet selvsagt at det finnes mer og mindre forsiktige måter å opptre på. Mange, særlig kvinner, unngår derfor, for å være på den sikre siden, å vakle alene hjem nattestid. Men å gå ut offentlig og si at alle andre begår dumheter, er -- uavhengig av om det er korrekt eller ikke -- fullstendig skivebom. Problemet er jo ikke kvinners oppførsel. Problemet at noen menn ikke greier å holde fingrene unna. Problemet er at noen menn feiltolker slike signaler, eller snarere: at noen menn oppfatter slik oppførsel som signaler (som klarsignaler, utfordringer) i det hele tatt. Så når noen da oppfordrer kvinner til å sende andre signaler, er ikke det bare taktløst og et eklatant brudd på alminnelig folkeskikk, det er også tvilsomt om dette, som en generell og uadressert oppfordring, betyr noe som helst. Men det verste av alt er selvsagt at man stiller feil person i skammekroken.

Chaudhary om voldtekt.

I løpet av få dager har det vært fem overfallsvoldtekter i Oslo. Igjen blusser spørsmål om skyld og ansvar opp. Denne gangen er det legen Amir Tauqir Chaudhary som har satt i gang debatten. Under overskriften «Legger ansvaret på kvinnene» hevdet han i Dagbladet i går at en del slike voldtekter kunne ha vært unngått dersom jentene hadde oppført seg annerledes. I Dagsnytt 18 senere på dagen understreket Chaudhary at overskriften var journalistens verk. Han ønsker slett ikke å legge ansvaret på ofrene. “Kvinner har aldri skyld i en voldtekt,” presiserer han, men mener at de bør være mer våkne. Det ”[er aldri] kvinnens ansvar at hun blir voldtatt”. Chaudharys poeng er bare at “de kan endre noen vaner slik at de ikke ender i vanskelige situasjoner.”

Reaksjonene har vært mange. Alt fra forsøk på å forstå til nesten-rasistiske slagord og anklager om grisete mannssjåvinisme. Anklagene har neppe noe for seg. Uttalelsene var trolig velmente. Likevel er de i høyeste grad problematiske. “Når en lege som indirekte jobber med jenter som har blitt utsatt for voldtekt snakker om hvordan jentene bør oppføre seg, kan han bidra til å gi jentene skyldfølelse. Selv om denne legen mener det velmenende, holder det ikke,” sier AUF-leder Eskil Pedersen, og det tror jeg er nokså persist. Det er -- om ikke annet -- upassende å si om jenter som har blitt overfalt at dette selvsagt ikke var deres skyld, men at de kunne ha gjort ting annerledes.

Atomkraft i Danmark?

Hvor raskt kan et aktualitetsprogram bli uaktuelt? -- eller få en totalt endret aktualitet? I alle fall på under to uker.

"Ordet atomkraft har i årenes løb fået det til at løbe koldt ned ad ryggen på mange danskere. Men nye forskningsresultater fra Aarhus Universitet viser, at vi i stigende grad er blevet positive overfor tanken om atomkraft i Danmark," heter det i dette radioprogrammet sendt i Danmarks Radio 27. februar i år.

"At der er en risiko ved atomkraft, så vi ved ulykken i Tjernobyl for 25 år siden. Men det er tilsyneladende en risiko flere og flere danskere er villige til at leve med," hevder Mads P. Sørensen, seniorforsker ved Dansk Center for Forskningsanalyse:

Der er en stigende optimisme overfor atomkraft. 40 procent af danskerne har stadig negative forventninger til atomkraft, mens 30 procent har positive forventninger. Det, der er interessant er, at flere og flere bliver positive. Den øgede opmærksomhed, der har været på klimaforandringer, har gjort, at atomkraften er blevet taget til nåde igen.

Hvordan ser forholdstallene ut i dag? Har trenden fortsatt? Hva mener dagens kvinne og mann i Københavns gater om atomkraftverk på dansk jord?

Gledelig gjensyn.

Ikaros. Tidskrift om människan och vetenskapen har eksistert siden 2004, først som vitenskapsbilag til ukeavisen Ny Tid og siden nummer 1/2010 som selvstendig tidsskrift. "Ikaros ges ut fyra gånger per år". Dette siste har vært en kilde bekymring. For i løpet av fjoråret lå nettsiden bortimot brakk; kun ett nummer publisert og dét altfor sent. Var tidsskriftet i vanskeligheter? Hadde man oppgitt nettpublisering? Da var det gledelig å kjenne pulsslag igjen her om dagen. Nettsidene har fått en real ansiktsløftning: ikke bare ser de bedre ut, de er også blitt lettere å bruke.

"Tidskriften Ikaros strävar efter att skapa ett forum för en analytisk och öppen diskussion kring den betydelse och den roll vetenskaperna har i vårt samhälle," og fyller med den ambisjonen et tomrom. De fleste populærvitenskapstidsskrifter (jeg kjenner) er rene informasjonsmagasiner. Ikaros har et mer kritisk-filosofisk tilsnitt, og er, meg bekjent, således unik i Norden.

Tidsskriftet ble stiftet ved det filosofiske institutet ved Universitetet i Åbo i Finland, der både redaktør og hele redaksjonsrådet stadig holder til. Instituttet er et internasjonalt anerkjent senter for Wittgenstein-inspirert filosofi. Men Ikaros er på ingen måte et menighetsblad. Ikke alle forfatterne er filosofer, og ikke alle filosofene er wittgensteinianere. "Ikaros vänder sig till en nyfiken, men inte nödvändigtvis akademisk läsekrets," som det står på nettsidene. Alle artiklene er lettleste og relativt korte (mellom to og fire boksider); de fleste lesverdige, perspetivrike og tankevekkende.

Ikaros er et tematidsskrift. Hvert nummer, ett tema. "Populärvetenskap", "Kognitiv psykologi", "Anti- och pseudovetenskap", "Vi och miljön - ett naturligt förhållande?", "Ekonomisk forskning och politik", "Krimilologi och rättsvetenskap" er noen av titlene. De tre siste bladene tar for seg "Ateism och religiösitet", "Hälsa" og sist "Finland, immigration och identitet". Det hadde vært flott å få disse bladene i papirformat -- de ser riktig lekre ut -- men tidsskriftet distribueres dessverre ikke i Norge. En god erstatning er nettsidenes rikholdige artikkel- og nummerarkiv. De tidligste utgavene er i sørgelig fragmentert tilstand, men de tre-fire siste årgangene finnes i komplette pdf-utgaver.

Alternativ (til) medisin.

I helgen var noen aktivister samlet i Oslo og i Trondheim for kollektivt å ta en "overdose" av homøopatiske medisiner, og -- surprise, surprise -- ingenting skjedde. Verdibørsen på NRK P2 benyttet anledningen til nok en gang å diskutere temaet alternativ medisin. Jeg er en ivrig lytter til programposten, men finner denne diskusjonen trettende. Gitt det store antallet syke mennesker som tyr til slikt, er det opplagt nødvendig med diskusjon, men jeg hadde helst sett at diskusjonen tok en annen form.

Debatten mellom medisinere og healere organiseres ofte slik at lytteren får inntrykk av at det dreier seg om to konkurrerende medisinskoler. Vestlig medisin -- det vi vanligvis kaller skolemedisin eller bare medisin -- fremstilles av motparten som skeptisk til alt nytt. En gal beskrivelse, naturligvis. Medisinens historie handler jo for en stor del om nettopp tilkomsten av nye behandlingsmetoder. Heller ikke tradisjonell østlig medisin avvises a priori. Akupunktur er for eksempel nå på vei inn i skolemedisinen. Akupunktur har nemlig vist seg virkningsfull i visse tilfeller. Å fremstille skolemedisinen som et lukket forbund som på konspiratorisk vis stenger alternativer ute, er med andre ord tøys. (Hvilken interesse skulle medisinere forresten ha av det?) Metaforen er snarere en verktøykasse som hele tiden renoveres, suppleres og utvides. Metoder som fremdeles holdes utenfor (eller som er kastet ut) er behandlingsmetoder som ennå ikke er bekreftet virkningsfulle eller metoder som er undersøkt og funnet virkningsløse.

Finnes det overhodet alternativ medisin? Jeg vet sant å si ikke hva det skal bety hvis "ordinær" medisin i prinsipp tar opp i seg enhver brukbar metode (uten altfor store bivirkninger). Jeg tror Artur Arntzen satte fingeren på problemet da han kalte tilbudet alternativ til medisin.