Bladet fra munnen.

Jeg har lite å meddele i dag, utover denne unnskyldningen for mitt lange fravær. Jeg har hatt mye å gjøre denne måneden, og så har begge ungene vært syke, og så har vi hatt overnattingsbesøk og i skrivende stund er jeg selv slått ut av influensa. Men nå er i det minste tausheten brutt. Jeg jobber med et par skikkelige innlegg, som forhåpentligvis vil bli ferdig i løpet av ikke så lang tid. Ellers kan jeg opplyse (den som ikke har fått det med seg) at Europa fra og med i går har forbudt all kosmtikk testet på dyr. I går kveld så jeg også en dokumentarfilm om mobbing som (sammen med febertoktene) holdt meg våken store deler av natten. Jeg kan ikke annet enn slutte meg til Birger Vestmos dom: Bully er filmen alle barn, foreldre og skoleansatte bør tvinges til å se.

Fakkeltog mot pels.

I morgen går det årvisse fakkeltoget mot pels av stabelen. Demonstrasjonen arrangeres av NOAH, og finner sted i landets fire største byer samt Bodø og Ålesund. (Informasjon om tid og sted finnes her.)

I den forbindelse har jeg noen tanker om de forferdelige bildene som nok en gang vises i media. I sommer brøt dyrevernere seg inn på 24 norske pelsdyrfarmer over hele landet, og dokumenterte noen av de verste forholdene de noen sinne har sett:

Vi har funnet skadde dyr, lidende dyr, dyr som har tvangsatferd. Vi har funnet mink med avspiste bakbein, hvor de har halt seg rundt etter forbeina, vi har funnet dyr med store sår fra hodet og nedover mot ryggen, avspiste ører og haler.

Ingen forsvarer slikt. Selv senterpartisten Harald Buttedahl, som også er statssekretær i Landbruksdepartementet, finner tilstandene uakseptable. "Vi må få bort utskudd og kjeltringer som ikke vil følge regelverket," medgir han, før han legger til at "slike enkelttilfeller forekommer i alle næringer." -- Det er her min bekymring ligger.

Naturligvis er det viktig at regelbrudd avdekkes. Den unisone enigheten om at slik dyremishandling er uakseptabel, er også gledelig. Problemet er imidlertid at fokuset på disse rystende tilfellene kan gi en uønsket legitimitet til pelsnæringens innøvde svar, som ved hjelp av det magiske ordet "enkelttilfelle" forsøker å trylle bort enhver kobling mellom pelsdyrnæringen som sådan og dyreplageri. Folk skal tro at dyr i bur stort sett har det fint. Sannheten er snarere at det dyreplageriet disse utskuddene og regelbryterne står for kun er ekstremvarianten av det dyreplageriet som er sanksjonert av regelverket.

I manges ører -- mine også -- låter det desperat når representanter for næringen gang på gang bedyrer at dette kun dreier seg om enkelttilfeller. Hvordan i alle dager kan man snakke om enkelttilfeller når avsløringene kommer så tett og regelmessig!? Men Mattilsynets statistikk synes faktisk å gi en viss støtte til den oppfatningen. Bloggen "Pels -- en del av norsk husdyrhold" er helt ukjent for meg, men jeg har hørt disse tallene nevnt i andre sammenhenger også, så jeg siterer:

I norsk pelsdyrhold ønsker vi Mattilsynets kontrollører alltid velkommen. I tillegg har vi en  selvpålagt ordning med flere årlige veterinærbesøk. Veterinæren gjennomfører en grundig inspeksjon av dyrene. Besøkene utføres av uavhengige privatpraktiserende veterinærer. Det er over 100 veterinærer knyttet til denne ordningen. I fjor konkluderte 95% av veterinærene med at dyrevelferden i norske pelsdyrgårder er meget god, og de resterende sier at den er god. Kan så mange fagarbeidere ta feil?

Kanskje ikke, men -- og nå nærmer jeg meg poenget mitt -- hovedkritikken til NOAH og andre dyrevernere har jo aldri vært at norske pelsdyroppdrettere er forbrytere. Man henger riktig nok ut alle utskudd og kjeltringer som ikke følger regelverket også, men hovedkritikken har alltid rettet seg mot regelverket: Det regelverket som flertallet av oppdretterne følger til punkt og prikke er fullstendig uakseptabelt! Og denne oppfatningen deler faktisk veterinærene med dyrevernerne. I 2009 gikk en samlet Veterinærforening inn for å avvikle pelsnæringen i Norge nettopp av hensyn til dyrevelferden. Dette betyr ikke at norske veterinærer snakker med to tunger. Det viser bare at man kan vurdere pelsdyroppdrett etter ulike kritierier i ulike sammenhenger. Inspektørenes mandat er ikke å vurdere forsvarligheten av pelsdyravl, men å vurdere hvorvidt de norske reglene for pelsdyravl etterleves. Inspektørene rapporterer få slike regelbrudd. Veterinærforeningen vurderer derimot om dette er ensbetydende med god dyrevelferd. Dyrevelferdsloven stiller nemlig slike krav til enhver form for dyrehold. I dette innlegget diskuterte jeg blant annet den uhyre tynne forståelsen av dyrevelferd som ligger til grunn for reglene for pelsdyravl. Vurdert med en mer substansiell (og, vil jeg legge til, forstandig) forståelse av dyrevelferd, er pelsdyrhold uakseptabelt. Kort sagt: Inspektøren kan sertifisere en gård som tilfredsstiller visse minstekrav, og samtidig finne disse kravene dypt utilfredsstillende.

Det faktum at pelsfarmere flest etterlever forskriftene, er derfor på ingen måte noe svar på den grunnleggende kritikken om at forskrifter som tillater å holde dyr i bur -- uavhengig av om det resulterer i avgnagde bein eller ei -- er uforenlig med god dyrevelferd. Det er dette -- den mer prinsipielle og grunnleggende kritikken -- jeg frykter kan komme i skyggen av spektakulære "enkelt"-avsløringer.

Water for Elephants.

Water for Elephants utspiller seg i sirkusmiljøet i 1930-tallets USA. En godhjertet veterinær forelsker seg i den slemme og sjalu sirkusdirektørens vakre kone. Med andre ord: Et Hollywood-drama, snarere -melodrama, det går 13 av på dusinet.

På ett nivå er dette en film mot vold mot dyr. Sirkusdirektøren er en typisk filmskurk: grov, grisk og hensynsløs overfor sine ansatte; men det som først og fremst etablerer direktøren som filmens onde sentrum er hans skamløst voldsomme "dressur" av Rosie, den nye elefanten.

Sirkuset står på kanten av økonomisk bankerott. Håpet er at et nytt spektakulært elefantnummer skal redde showet. "Don't ever go to the bull without your bull-hook," er direktørens brutale innstilling, og han lever som han lærer. Men Rosie er 53 år gammel, og det viser seg etterhvert at hun kan alle kunstene direktøren har forsøkt å pryle inn i henne; man behøver kun å be henne om det, så ruller hun rundt og står på hodet.

To kritiske spørsmål: I en film som så tydelig taler for en annen dyrebehandling, hvorfor er det ingen som spør seg hvordan Rosie hadde lært kunstene sine? I senere år har det vært skrevet mye om den maktbruken dyretemmere systematisk bruker for å trene løver og elefanter til sirkus og annen underholdningsindustri. Folk i miljøet kunne da umulig være uvitende om dette. Og for det andre: Hvordan har filmskaperne fått skuespillerelefanten til å gjøre disse kunstene foran kamera?

Jeg undersøkte spørsmålene. "Denne stakkars elefanten ble trent til å gjøre triksene man kan se i filmen ved å få elektriske støt." Riktignok skal dette ha skjedd lenge før Tai, som elefanten heter, havnet hos filmselskapet Fox; men, igjen: folk i dette miljøet kan da umulig være uvitende om at slikt foregår, og: hvordan kan folkene bak denne filmen være så uinteressert i forhistorien til sine animalske stjerner?

(NOAH oppfordret til boikott da filmen gikk på norske kinoer. Det gleder meg å kunne melde at mine hender er rene: Vi så en piratkopi.)

Hurra for norsk mat! (Not)

Jeg har akkurat sett Smaken av hund, filmen om norsk landbruk og matproduksjon. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si. Filmen avslører det veldige gapet mellom myndigheters og produsenters -- Gilde, Prior, Tine, Felleskjøpet og Landbruksdepartementets -- opplysninger (les: reklame og propaganda) om hvor fantastisk, sunn, kortreist og miljø- og dyrevennlig all norskprodusert mat er og virkelighetens verden. Avsløringene er ikke akkurat overraskende, men godtroende (og/eller selvgode?) nordmenn trenger å høre dette: Norge er ikke best i alt!

Filmen er sterkt polemisk, men fullstendig åpen med dette (sjekk åpningssekvensen). Her forekommer oppklipping og redigering av intervjuer, kryssklipping, billedmontasje og animasjoner, hardtslående lyd- og bildeeffekter, samt skjult kamera og mikrofon. Resultatet kan minne om Michael Moore. Filmen er hyllet, men også kritisert -- TV2 nektet blant annet å sende den. Men jeg vil ikke kalle filmen uærlig, tvert imot faktisk: Til forskjell fra all reklame -- her er samtlige retoriske knep bevisst synlige. SE FILMEN!

(Advarsel: Kylling-tresken er til å få mareritt av.)

Pelsdyr2.

I løpet av de seneste ukene har vi hørt mange forsøk på å forsvare pelsdyroppdrett i Norge. Her er noen av dem.

1) På spørsmål om pelsdyrnæringen vil bli forbudt i landet, svarer den ansvarlige ministeren Lars Peder Brekk at han ikke er for kollektiv avstraffing her til lands. "Vi kan ikke drive kollektiv avstraffelse på grunn av at noen få driver uforsvarlig. Vi må behandle folk en rettstat verdig," sier han til NRK. To kommentarer. For det første er det altfor enkelt å avfeie disse avsløringene som enkeltfunn. Våren 2009 besøkte Mattilsynet 224 av i alt 331 pelsfarmer og fant at 86% av farmene brøt med gjeldende regelverk. Og dette var foranmeldte inspeksjoner! Da dyrevernere samme år brøt seg inn hos 45 farmere, fant de dyr med avgnagde poter og ører og døde dyr hos flere av dem. I år har man brutt seg inn hos 37 farmere landet rundt og gjort lignende funn -- til og med hjemme hos styrelederen i Norges Pelsdyralslag, der også Mattilsynet ved en uanmeldt inspeksjon fant mange brudd på rettningslinjene, blant annet flere døde og et titalls stygt skadde dyr. Problemene er strukturelle. For det andre: Å forby noe som før var lovlig vil ikke si at man straffer alle involverte. Ingen mener at hele pelsdyrnæringen kollektivt skal avstraffes. Lovbryterne må selvsagt straffes i henhold til gjeldende regler. Hva mange mener er at regelverket må endres og pelsdyrhold forbys.

2) Enkelte påstår at pelsdyrnæringen er en gammel næring, som derfor bør få holde på. Tradisjoner er ikke et argument i seg selv; det finnes gode og det finnes dårlige tradisjoner; ikke alle tradisjoner tåler kritisk granskning. I dag kjenner vi alle problemene forbundet med å holde ville dyr i bur. Slik kunnskap manglet da praksisen var ny i Norge -- hvilket forøvrig ikke er så veldig lenge siden. De første pelsdyrene ble importert fra Canada i 1914.

3) De fleste av Norges pelsdyrfarmer er, i følge næringen selv, "små familiedrevne enheter, og som regel drives de som tilleggsnæring i landbruket. Pelsdyrnæringen er derfor viktig for mange små distriktskommuner." Vi hører ofte distriktsargumentet: Opprettholdelsen av en spredt befolkning er viktig. Jeg ser ikke hvorfor. Et urbant byggemønster er miljø- og ressursmessig langt mer effektivt. Utbygging av veier og el-nett er dessuten et alvorlig problem for migrerende dyr. En spredt befolkning kan ikke være et poeng i seg selv. Jeg ser bare én god grunn for en slik målsetting: en landlig befolkning muliggjør nasjonal selvberging i matveien. Det forutsetter naturligvis at spredt bosetting betyr flere årsverk i matproduksjonen. Produksjon av luksusklær er irrelevant.

Hvis pelsdyrhold er en nødvendig tilleggsnæring i landbruket, er kanskje distriktspoenget likevel korrekt. Men er det hold i påstanden? I følge Norsk Pelsdyralslag finnes det i dag omlag 650 pelsfarmer i Norge. Skal vi tro Wikipedia er tallene langt lavere; mellom 1995 og 2005 ble antall pelsfarmer halvert fra 1200 til 625, og var per juni 2009 nede i 331. Norges Bondelag har til sammenligning 62.000 medlemmer og Norsk Bonde- og Småbrukarlag ca. 7.000, så fremstillingen av pelsdyrhold som en livbøye for landbruket må være betydelig overdrevet.

4) "Økonomisk er næringen viktig." Dette har vært et stridstema. I lange tider het det at næringen var et tapsprosjekt for staten. I 2007 mottok pelsdyrnæringen totalt 50 millioner kroner i statstøtte. Regner man med støtten fra Innovasjon Norge, mottok næringen i 2009 et totalt tilskudd på 94,5 millioner kroner.  Hvor mye som fløt tilbake til statskassen er uvisst -- Wikipedia skriver at "norsk oppdrett [ikke utgjør] mer enn ca. 250–300 millioner kroner hvert år" -- og mye har tydet på at næringen for lengst ville gått dukken dersom pengestøtten stanset. I senere tid har imidlertid markedsprisen på pels steget, og nå tar næringen mål av seg til å doble produksjonen (som det heter) i løpet av de kommende årene. Men spiller disse utsiktene noen som helst rolle?

Problemet med alle forsvarsstrategiene for pelsdyrnæringen, er at ingen av dem tar de alvorlige innvendingene innover seg. Protestene mot pelsdyrnæringen skyldes ikke at den er lite profitabel, men at den er uakseptabel. Å svare at næringen lønner seg eller ved å snakke om spredt bosettingsmønster, er å snakke utenom saken. Når innvendingene går på dyrevelferd, må næringen også forsvares på det grunnlaget, hvis det overhodet skal kunne kalles et forsvar og ikke bare politisk dogmatikk. Det finnes tross alt grenser for hva man kan tillate seg for å nå politiske mål. Hvis prisen det koster er dyreplageri, kan det kanskje være det samme med en spredt befolkning?

5) Det finnes dem som forsvarer pelsdyrhold, og hevder at mink og rev i bur er forenlig med god dyrevelferd. Men er ikke dette behørig motbevist de seneste ukene, hvis ikke før? Typisk vil man avfeie slike avsløringer som enkeltilfeller, hvilket er altfor enkelt; problemet er strukturelt. Men sett -- rent hypotetisk -- at man fikk luket ut alle råtne egg, slik at næringen som helhet drev i henhold til forskriftene, ville det gjøre pelsdyrhold uproblematisk i et dyrevelferdsperspektiv? Mange mener det. Lars Peder Brekk er en: "Jeg har gitt næringen krystallklar beskjed om at verstingene må ut. Det kan bety at famer som driver uetisk blir avviklet," sier han til NRK, og til ABCNyheter: "Det er avgjørende for min politiske støtte at Pelsdyralslaget erkjenner problemene." I Forskrift om hold av pelsdyr §12 heter det: "Fryktsomme dyr skal ikke brukes i avl. Avlsplaner skal vektlegge fremgang på tamhet og tilpasning til dyrehold, helse- og produksjonsegenskaper." Er håpet virkelig at man på denne måten skal fremavle mink og rev tilpasset et liv i trange bur? Slik man har greid med høns? (Obs! Ironi!)

Gang på gang hevder representanter for næringen og inspektører fra Mattilsynet at dyrevelferden ved pelsfarmer generelt er god. Hvilket er en smule overraskende, for man skulle tro at dyr som holdes i trange bur var langt fra tilfredse. (Ta en kikk på kravspesifikasjonene så forstår du hva jeg mener.) Gransker man påstandene med denne mistanken i hu, innser man også at forsikringen baserer seg på en så tynn forståelse av dyrevelferd at alt annet enn fysiske skader og åpenbar tvangsatferd er forenlig med definisjonen. Et dyr uten sår er et tilfreds dyr. Taus lidelse finnes ikke. Angst, savn, kjedsomhet og depresjon -- lidelser som typisk viser seg ved stillesitting -- er per definisjon utelukket. Et dyr som sitter stille har det bra.

Man skal selvsagt ikke tilskrive dyr menneskelige følelser, men man må heller ikke frata dem deres følelser. Dyr i bur lever ikke gode liv. Det gjelder verpehøner så vel som alle slags pelsdyr. (For den som måtte behøve det for sin overbevisnings skyld, finnes det faktisk forskning som viser det. Henvisninger finnes her.) Å gi pelsdyrnæringen enda en sjanse i håp om at man skal begynne å følge retningslinjene, slik landbruksministeren tar til orde for, er et falsk håp, ettersom det primært er retningslinjene, ja, hele konseptet med dyr i bur som er problemet. Retningslinjene viser slett ikke veien til god dyrevelferd, kun til en marginalt mindre plagsom tilværelse. Det eneste rette å gjøre er å avvikle hele sorgen.

Pelsdyr.

Lars Peder Brekk har uttrykt overraskelse over de forholdene som dyrevernere (nok en gang!) har avdekket hos norske pelsdyroppdrettere. Men kan dette komme overraskende på noen? I løpet av de siste tiårene har vi lært å forvente slike bilder. Norges Pelsdyralslag, medlemsorganisasjonen for norske pelsdyroppdrettere, bedyrer riktig nok at tar dyrevelferd på alvor. "Det er gjort en rekke forbedringer [det siste året] ved blant annet å innføre en selvpålagt veterinærkontroll. Det viktigste er likevel et nytt kvalitetssikringssystem med sertifisering. Kravene er strenge, men engasjementet blant oppdretterne landet over viser at de tar dyrevelferd på alvor," forklarer Bertrand Trane Skadsem, styreleder for Norges Pelsdyralslag, i en kommentar til tv-bildene. "Tilfellene som ble vist på NRK kan ikke på noen måte forsvares, og det er en hver husdyrholders plikt å sørge for at dyrenes helse og velferd er ivaretatt," men, kan han forsikre, "vi vet også fra Mattilsynets mange kontroller at tilstanden i norske pelsdyrgårder er bedre enn hva vi så i reportasjen." Når kontroller avdekker like ille forhold hos Trane Skadsem selv -- og det sågar etter hans seneste lovnader om å luke ut alle useriøse aktører som ikke følger forskriftene -- bekreftes alle mistanker om at de useriøse aktørene neppe er unntaket i denne bransjen, ikke engang i sentralstyret.