Bør den som stiller spørsmål ved om bin Laden fikk som fortjent, få hodet undersøkt?

Da George W. Bush i skyggen av 11. september 2001 erklærte Krig mot all terrorisme, var det slett ikke aksjoner som drapet på Osama bin Laden han ville til livs. Tvert imot: dette var klarsignalet for slike aksjoner. Bush var visstnok den første Barack Obama ringte til da drapet var et faktum -- og reaksjonen skal ha vært lutter glede og gratulasjoner. Også i det politiske Norge ble nyheten stort sett mottatt med lettelse. Og Obama selv virker helt sikker på aksjonens uklanderlighet. Men er dette virkelig så opplagt at enhver som stiller spørsmål ved om bin Laden fikk som fortjent, bør få hodet undersøkt?

Jeg vet ikke hvilke spørsmål Obama tenker på. Mye avhenger selvsagt av nøyaktig hva folk retter sine innvendinger mot. Hvis noen stiller spørsmål ved om bin Laden hadde forferdelige gjerninger å svare for og fortjente straff, kan man sannelig heve øyenbrynene -- men nå var det kanskje ikke straff bin Laden fikk? Han ble skutt uten rettergang. Det er også mulig (uten å ha en skrue løs) å hevde at bin Laden ikke fotjente å dø. Noen mener kanskje at han på den måten slapp for billig unna; at et ensomt liv på cella hadde vært en strengere og mer passende straff. Andre er prinsipielt imot dødsstraff og mener at ingen fortjener å død uansett hva de har gjort. Og til slutt: Man behøver ikke være skrullete for å stille spørsmål ved måten denne likvidasjonen ble gjennomført på. For minnet ikke aksjonsformen ubehagelig mye om terrorisme?

Terrorisme defineres ofte ut fra hvem aksjonistene er (ikke-statlige subgrupper) og hvilke mål deres aksjoner retter seg mot: gjerne sivile mennesker og sivil infrastruktur. Å kapre to fullsatte passasjerfly for å styrte disse på Manhattan, er blitt selve kroneksemplet på en terroraksjon. Men det er også noe som heter at målet ikke helliger midlene. Det betyr at selv om formålet -- å ta en kriminell terrorist, for eksempel -- er godt, kan man ikke anvende hvilke metoder som helst. Aksjonsformen kan med andre ord være medbestemmende for hva vi kaller terrorisme.  Å fly tre helikoptere inn i fremmed luftterrotorium i den hensikt å ta livet av et menneske (selv om mannen er Osama bin Laden), og dertil være forberedt på væpnet konflikt med landets hær, er i alle fall et mulig grensetilfelle.

I 1973 ble Ahmed Bouchikhi skutt ned og drept på åpen gate i Lillehammer. Drapsmennene var hemmelige Mossad-agenter. Bouchikhi var antatt å være et sentralt medlem av Svart September, som hadde stått bak München-massakren i -72. Likvidasjonen var et trekk i Israels internasjonale kamp mot palestinsk terrorisme. Blant nordmenn derimot er Lillehammer-drapet nokså universelt oppfattet som den verste terroraksjon på norsk jord.

Å sidestille USAs drap på bin Laden med al-Qa'idas angrep på New York ville utvilsomt være galimatias, men en sammenligning med Lillehammer-drapet virker ikke urimelig. Jeg kjenner ingen av sakene sakene i detalj, men overflatisk betraktet virker likvidasjonene nokså parallelle. Betyr det at bin Laden-drapet var terrorisme? Nja...se, det vil være omdiskutert. Det finnes ingen allment akseptert forståelse av terrorisme. Flere av definisjonene Wikipedia nevner åpner ikke engang for å kalle Lillehammer-drapet terrorisme. Men dette bare understreker et problem jeg har tenkt en hel del på de siste dagene, nemlig hvor politisert begrepet “terrorisme” er: Hva vi kaller terrorisme -- hvordan vi definerer og bruker dette begrepet -- er ofte farget av politisk ståsted. Et lands terrorist er et annet lands frihetsforkjemper, som det heter. Slike uklarheter gjør at den USA-ledete “Krigen mot terror” og alle enkeltaksjoner innenfor rammene av denne, fremstår med nokså frynsete legitimitet.

Det finnes ingen garanti for at Bush' og Obamas oppfatning av drapet på bin Laden -- som et viktig trekk i kampen mot global terrorisme -- er den gjengse oppfatningen. Fordi det ikke finnes noen gjengs oppfatning av hva terrorisme er, er det tvert imot sannsynlig at aksjonen av mange vil bli oppfattet som nettopp en form for terrorisme. “Statsterrorisme” tenker jeg på (noe som kan hende avslører mine politiske tilbøyeligheter). Når Barack Obama avfeier kritiske spørsmål -- hvis det er det han gjør -- som forrykte, finner jeg dét skremmende: Selvsikkerheten avslører manglende forståelse for kompleksiteten i disse spørsmålene, og for at den politiske virkeligheten kan fortone noe annerledes i Midt-Østen enn i Washington. Holdninger man helst ikke vil ha i førersetet til verdens sterkeste våpenmakt.

Nå var Ahmed Bouchikhi uskyldig i alle anklager -- han var ikke engang den mannen man angivelig var ute etter, Mossad trodde rett og slett at han var Ali Hassan Salameh. Dette gjør selvsagt sakene ulike -- Osama bin Laden var ingen uskyldig servitør -- men jeg er ikke sikker på at dette er avgjørende. For det første kan det argumenteres for at også Osama bin Laden var en ikke-stridende sivilperson da han ble drept; han skal ha vært ubevæpnet. Og for det andre: Hva ville nordmenn sagt dersom det var Mullah Krekar man hadde likvidert på denne måten? At da hadde alt vært i orden? Noen nordmenn, kanskje. (Jeg tviler på at jeg ville tatt så lett på det.) Men hva om drapsmennene ikke tilhørte Navy SEALs eller Mossad, men en ikke-alliert etterretning eller en av Krekars rivaliserende kurdiske (terror)organisasjoner?

At angrepet på New York i 2001 var terrorisme er ukontorversielt. Man kan juble over hendelsen eller, som flertallet av verdens befolkning, la seg forferde, men at det dreier seg om terrorisme i henhold til alle definisjoner er innlysende. Andre hendelser vil være mindre opplagt. Drapet på Ahmed Bouchikhi var slik. Og jeg tror drapet på Osama bin Laden kan være et annet eksempel. Bin Ladens venner jubler naturligvis ikke; men det heller ingen garanti for at pakistanske myndigheter -- som neppe sympatiserer med al-Qa’ida, men som kanskje (og i så fall med god grunn) kjenner seg overkjørt og kanskje tråkket på -- vil oppfatte aksjonen og særlig aksjonsformen med (udelt) glede.

Og hva med det pakistanske folket? Al-Qa’ida og Osama bin Laden har angivelig liten støtte i befolkningen, men er det ikke en viss fare for at slike aksjoner (sammen med de hyppige droneangrepene) kan bidra til ny-rekruttering, og avføde flere terroraksjoner som hevn? Noen har antydet muligheten for en slik effekt, i alle fall på kort sikt. Fredagens selvmordsbombe var kanskje første svar. Slikt bekymrer meg. Jeg er også bekymret for at slike likvidasjoner (slik statsterrorisme) skal drive oss i retning av en verden der stadig flere regimer vil ønske å intervenere andre land for å “ta ut” personer som befinner seg på en eller annen terrorliste. Jeg er kort sagt verken overrasket over kritiske innvendinger eller forundret over det faktum at mange liberale amerikanere ikke jubler uhemmet over drapet.

Osama bin Laden er død. Krigen mot terror -- hva nå?

Da Barack Obama kunngjorde drapet på Osama bin Laden, understreket han at kampen mot terror på ingen måte var over med dette. Selvsagt! Den som erklærer krig mot terror(isme) vil aldri få fred, med mindre man med "terrorisme" sikter til bestemte terrorister. (I lang tid syntes faktisk dette å være tilfellet: at det ikke var terrorisme som sådan, men Osama bin Laden man jaktet på. USAs War on Terror ble innledet etter al-Qa'idas angrep på New York, i den hensikt å straffe de ansvarlige. Dette har man snart oppnådd.) Men så enkelt er det ikke. George W. Bush ønsket å utrydde all terrorisme. Gir det mening? Ett problem er at terrorisme er et fleksibelt og i mange sammenhenger sterkt politisert begrep. Der Israel snakker om terrorisme, snakker palestinerne om motstandskamp. Hvor man ser terrorister kan med andre ord være nokså tilfeldig eller avhengig av politiske sympatier. Kort sagt: Målet med krigen mot terror virker uklart, og de midlene man har valgt merkelige. For uavhenig av hvem en sympatiserer med i en konkret konflikt, for eksempel i Midtøsten, så er terrorisme et maktpolitisk fenomen, og fenomener lar seg vanskelig nedkjempe med våpen.

Å gå til krig mot terror(isme), er ikke det omtrent som gå til krig mot krig? Ikke bare fordi begge deler er ikke-fysiske fenomener som umulig kan beseires ved hjelp av våpen, men fordi våpenbruken i begge fall bidrar til å holde liv i det fenomenet man angivelig vil til livs?
1) Det blir sagt at målet med terrorisme er å skape frykt ved å ramme tilfeldige ofre. Men moderne kriger tar også langt flere sivile enn militære liv og sprer frykt. Men soldater har ikke som mål å spre frykt og de (i alle fall våre soldater) gjør alt de kan for å unngå collateral damage! Kanskje. Men er distinksjonen alltid klar? Ofte virker den svært politisert og betinget av ens sympatier. Jeg har en kjøleskapsmagnet med påskriften: War is terrorism with a bigger budget! Kanskje ikke alltid, men i alle fall av og til.
2) For det andre: Skal vi tro Osama bin Laden og andre al-Qa'ida-medlemmer, så er vestlig maktarroganse noe av det man reagerer på. Er det ikke en viss fare for at aksjoner, som eksempelvis drapet på bin Laden -- aksjoner som folk i vesten finner helt uproblematiske -- i midtøsten kan bli oppfattet som nettopp dét, vestlig maktarroganse? (Tenk på Lillehammer-saken. Ahmed Bouchiki var slett ikke den personen Mossad ønsket å avlive, et mistak som kanskje gjør fordømmelsen sterkere enn om han hadde vært skyldig; men sett at Mossad eller CIA, for ikke å snakke om en ikke-aliert organisasjon, på norsk jord myrdet, la oss si, Mullah Krekar -- hvordan hadde vi da reagert? Tankevekkende er det, som Wikipedia skriver, at drapet på Bouchiki "regnes som den mest alvorlige terrorhandlingen i Norge.") Jeg er ingen ekspert på området, men det virker mulig at slike aksjoner gir grobunn for ytterligere muslimsk ekstremisme. Det finnes i alle fall dem som spår blodig hevn.

***

Ps. Osama bin Laden er nå uskadeliggjort. Jeg danset ikke i gaten av glede, akkurat, men nyheten kan ikke være annet enn positiv. Selv om en pågripelse og en påfølgende rettssak, ikke i en amerikansk, og slett ikke i en amerikansk militærdomstol, men i en internasjonal domstol hadde vært å foretrekke fremfor en utenomrettslig henrettelse(?) på stedet.

Republikanerne og militære domstoler.

Bush-administrasjonen gjorde mange krumspring, både retoriske og juridiske, i sin War on Terrorism for å kunne holde pågrepne terrorister innenfor det militære straffesystemet. Krigsfanger er fientlige soldater eller sivile som er tatt til fange i løpet av eller umiddelbart etter en væpnet konflikt. Genèvekonvensjonene sikrer at alle krigsfanger behandles humant. Etter angrepet på New York i september 2001 definerte Bush-administrasjonen kategorien "ulovlig stridende". Disse fangene var angivelig unntatt rettighetene nevnt i Genèvekonvensjonene. De kunne utsettes for både psykisk og fysisk tortur; de kunne holdes fanget uten tiltale og på ubestemt tid, og eventuelle rettsaker skulle foregå i lukkede militære domstoler. Kort sagt: Ulovlig stridende hørte hjemme på Guantànamo-basen.

Barack Obama brukte store deler av valgkampen på å love bot og bedring. Blant annet skulle Guantànamo-basen legges ned. Alle fangene der skulle enten frigis, overføres til soning i andre land eller tiltales og overføres til fastlands-USA for å få sine saker prøvd for sivile domstoler der.

Khalid Sheikh Mohammed har sittet på Guantànamo siden 2006. Der har han vært utsatt for waterboarding og andre typer overgrep og tortur. Mohammed er ikke mors beste barn. Han regnes som en av hjernene bak Al-Qaidas terroranslag mot New York i 2001. Men i januar 2010 trakk Pentagon alle militære anklager mot ham, noe som skulle klargjøre ham og fire kolaboratører for overføring til det sivile rettsvesenet.

Nå melder media at Obama har lidd nederlag i representantenes hus. Republikanerne har flertall i huset. Med 212 mot 206 stemmer ble det nylig besluttet å opprettholde basen, og forslaget om å sette av penger til overføring av fanger til fastlandet ble nedstemt.

Har Republikanerne en ubegrunnet tro på militære domstoler? Eller hva er begrunnelsen? At slike domstoler ikke stiller like strenge krav til beviser? Er man redde fangene rett og slett er uskyldige? Eller har det bare gått prestisje i saken, så man vil slåss for Guantànamo-basen og -tribunalet uansett motstand? Eller hvis Republikanerne virkelig er trygge på fangenes urene vandel, hvorfor i all verden la all denne mistroen blomstre? Hvis man virkelig har et lys, hvorfor sette det under en skjeppe og ikke i en stake?

Film og politisk historie, amerikansk sådan. Rambo III.

Forleden dag, som tv-kvelden gikk mot slutten og jeg zappet målløst rundt mellom kanalene, snublet jeg over Rambo III på NRK2. Det er en forferdelig film i ordets alle betydninger, både skrekkelig dårlig og grusom. Det som gjør filmen verdt å reflektere over, om ikke se (jeg har sett den før og orket ikke mer enn noen minutter denne gangen), er hvor annerledes filmen fremstår i dag enn for 25 år siden. Illustrerende er følgende opplysning fra engelsk Wikipedia.

The movie ends with two quotes: "This film is dedicated to the gallant people of Afghanistan" and "I am like a bullet, filled with lead and made to kill". However, this was a not the original quote in the movie. Prior to the American war in Afghanistan, the ending quote of the movie read "This film is dedicated to the brave Mujahideen fighters of Afghanistan". This was then edited to read "people of Afghanistan" during the post 9/11 era.

Filmen er satt i Afghanistan på 1980-tallet under den Sovjetiske okkupasjonen. Amerikaneren John Rambo er motvillig dratt inn i krigen på afghanernes side. Opprinnelig avslo han å smugle amerikanske våpen inn til noen local freedom-fighters. Men da han hørte han at hans mentor, Colonel Trautman, som ledet aksjonen, ble holdt fanget av russerne, bestemte han seg likevel for å reise. Rambo er filmens ubestridte helt. Men the brave Mujahideen fighters of Afghanistan er ikke dårlige de heller; ikke like dyktige, naturligvis, men tvers gjennom gode og vennlige mennesker er de. Dette understrekes med komisk tydelighet i filmens sluttfase. I det Rambo og Trautman synes overmannet av russerne, kommer horder av vennligsinnede Mujahedin-ryttere dem til unnsetning. At afghanernes væpnede kamp mot en militært overlegen, men moralsk underlegen okkupant er rettferdig, er innlysende. (Det er ikke derfor Rambo nekter å forsyne dem med våpen: Rambo har funnet indre fred i et kloster i Thailand. Hans krig er over.)

Mye er endret på 25 år. Sovjetunionen er oppløst. Og ikke minst, USA har vendt sine våpen mot Mujahedin og gått militært inn i Afghanistan. Mot dette bakteppet ligner det som før var anti-Sovjetisk kald krig-propaganda en satire over stormakters utenrikspolitiske retorikk. Okkupasjonen og okkupantene demoniseres. Russerne har ingenting i Afghanistan å gjøre. Sovjet har gått til krig som et trekk i sitt geopolitiske maktspill. Påskuddet er å frigjøre det afghanske folket (fra dets despotiske ledere), men i realiteten ønsker de kun å utvide sin politiske innflytelsessfære. Filmen insisterer på afghanernes rett til å styre i eget hus. De vil dessuten aldri tolerere noe alternativ. Dette virker som en nokså realistisk beskrivelse av hendelsene. Colonel Trautman fikk rett. Men nå har boomerangen vendt tilbake med stor kraft. Trautmans tale til russerne om afghanernes frihetslengsel har fått en dypt ironisk klang. Synspunkter som passet som hånd i hanske med Ronald Reagans politikk (geopolitiske maktspill) på 1980-tallet, da Sovjet og kommunismen var den store fienden og USA støttet Mujahedin og kampen mot okkupasjonen både økonomisk, militært og strategisk, fremstår nå som regelrette slag i ansiktet på dagens amerikanske Midtøstenstrategi. I alle fall som et ubekvemt spørsmål.