Noe annet enn høflighet.

"Dannelse er noe helt annet enn høflighet," sier professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen i dette intervjuet. "Det er det motsatte av høflighet!," sier han, og knytter neven til slag. Kan det være riktig?

Et dannet selskap er kanskje ikke preget av hjertelighet. Men hjertelighet og høflighet er ikke samme sak. Et dannet selskap kan være nokså stivt og formelt, men er det noe helt annet enn høflighet? I mine ører låter det omtrent som synonymer. Motsetninger er det i alle fall ikke. Det motsatte av høflighet må vel være uhøflighet? Dét må kalles en selsom definisjon av dannelse, hvordan man enn snur og vender på det. Norske Wikipedia skriver:

Dannelse betyr vanligvis en persons sett av allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer som høyverdig og fint. Dannelse er et språklig, kulturelt og historisk betinget begrep med sammensatt betydning, men kan ofte erstattes med synonymer som «forfinethet», «kultur», «fostring» og «god oppdragelse».

Hvis noen omtaler en person som dannet og med det mener å si at vedkommende er uhøflig, grov, ubehøvlet og uten folkeskikk, så vet han ganske enkelt ikke hva "dannelse" betyr. Når jeg tenker på Trond Berg Eriksen som en mann med dannelse, er det slett ikke oppførselen hans jeg tenker på, men på det faktum at han er en meget belest og kunnskapsrik mann. Berg Eriksen synes selv å ha denne intellektuelle forståelsen av dannelse i tankene, og da ser jeg ikke hva høflighet har med saken å gjøre i det hele tatt.

"Dannelse er å yte motstand," fortsetter han, "det er å stille upassende og vanskelige spørsmål, å lage bråk, på vegne av en personlighet som vet hva den vil." Igjen, dette virker overdrevet. Berg Eriksen har sans for spissformuleringer og liker å tale i store bokstaver, noe som ofte gjør ham upresis. Kjerringa mot strømmen er neppe hans intellektuelt forbilde. Poenget er ikke at man skal yte motstand for enhver pris. Det han mener å si er at man heller ikke skal vike tilbake for upassende spørsmål. Skjønt "upassende spørsmål", det kan bety så mangt. Å utspørre fremmedfolk på gaten om deres seksualliv eller sykehistorie, er utvilsomt upassende, men neppe noe å oppfordre til. Berg Eriksen mener kanskje noe i retning av det jeg har bedrevet i dette innlegget? -- selv om jeg håper at spørsmålene mine ikke oppfattes som vrange og upassende. Hensikten har tvert imot vært å stille passende spørsmål, kritiske spørsmål som (håper jeg) har bidratt til å kaste lys over saken.

"Høflighet" betydde opprinnelig omgangsformen ved hoffet. Man skulle bukke og skrape og slett ikke stille spørsmål ved kongens ord. Antagelig er det dette Berg Eriksen tenker på når han oppfordrer oss til det motsatte av høflighet og til å upassende spørsmål.

Humanisters viktigste oppgave er tvert imot å gjøre ting mer kompliserte enn de synes å være. Stille spørsmål. Være vanskelig. Det er klart at i en tid som dyrker nyttehensyn og effektivitet framfor alt annet, er sånne holdninger lite populære, men desto mer nødvendige.

Hvorvidt dette har med dannelse å gjøre, er jeg usikker på, men det er i alle fall den intellektuelle kritikerens holdning (hvilket, i mine ører, vil si en sunn holdning) at frykt og respekt for autoriteter, skikk og bruk og holdningen om at "slik er det bare" aldri trumfer respekten for sannheten, i alle fall ikke i saker av stor betydning.

Urørt natur.

John Passmore definerte natur som det som verken i seg selv eller i sin opprinnelse er menneskelig. Robert Goodin strammet definisjonen av natur ytterligere inn: til kun å gjelde de delene av omgivelsene som er upåvirket av mennesker. Altså "urørt natur" i en streng forstand. Jeg er skeptisk. Motsetningsparet natur og kultur har vi god bruk for når vi tenker, men denne definisjonen virker urealistisk renskåren. Selv om også idealistiske motsetninger kan virke oppklarende i visse sammenhenger, har denne beskrivelsen av skillet natur/kultur motsatt virkning -- og ikke minst: miljøpolitisk sett virker denne begrepsbruken strategisk uklok. Kate Soper diskuterer definisjonene i sin bok What Is Nature:

[F]or the most part, when "nature" is used of the non-human, it is in a rahter more concreat sense to refer to that part of the environment which we have had no hand in creating. It is used empirically to mark off that part of the material world that is given prior to any human activity, from which is humanly shaped or contrived.

Passmore himself admits that this is to use the term in one of its narrower senses; yet it is also, I think, to use it in the sense which corresponds most closely to ordinary intuitions about its essential meaning. The idea of "nature" as that which we are not, which we are external to, which ceases to be fully "natural" once we have mixed our labour with it, or which we have destroyed by our interventions… (s. 16)

Man kan stille spørsmål til nesten alle ordene i en påstand om at natur er det som er upåvirket av mennesker. Hva menes med mennesker? Teller våre fjerne forfedre? Når ble mennesker mennesker? Hva menes med upåvirket? Mennesker finnes i dag over hele kloden. Men den mest populære oppfatningen er at vi alle stammer fra Afrika. Det betyr at mennesker (i alle fall "mennesker") må ha vandret over hele kloden. Og det ligger knokkelhauger etter "oss" overalt. Hvem kan si hvilken innvirkning dette har hatt? Noen innvirkning må det opplagt ha hatt -- hvert eneste nedhogde tre får jo noe å si -- kanskje også stor: hele økosystemer er kanskje endret, hvilket vil si at det vi i dag oppfatter som uberørt natur i løpet av historien er (sterkt) påvirket av menneskelig aktivitet.

Selv om vi skyver disse -- ja, historiske -- uklarhetene til side, og konsentrerer oss om verden av idag, er det et spørsmål om ikke realitetene er i ferd med å ete opp mulighetene for den definisjonen av begrepene natur og kultur som Passmore og Goodin tar til orde for. Tatt i betraktning den enorme påvirkningen vi (vestlige) mennesker har hatt på verden de seneste tre hundre årene, finnes det overhodet noe i våre omgivelser som er upåvirket i strengeste forstand? Tenk på luftforurensningen. Eller tenk på den globale oppvarmingen, som jo nettopp er global. Hvis påstandene om global oppvarming er riktig, finnes det neppe noe i våre omgivelser (environment) -- enten det er til lands, til vanns eller i lufta -- som kan beskrives på den måten. Ingenting -- ikke engang det innerste av Antarktis, de øverste lag av atmosfæren eller havdypet -- er lenger helt uberørt av menneskelig aktivitet! I følge Passmores, og i enda sterkere grad i følge Goodins, definisjon av natur, har altså mennesket ikke bare grepet inn i, forandret, delt opp og forminsket, men rett og slett utslettet naturen! Konklusjonen er med andre ord at naturen er en saga blott og at jordkloden ikke er annet enn et lappeteppe av ulike kulturlandskaper.

Foruten å være filosofisk uklar, er derfor denne definisjonen av "urørt natur" et miljøpolitisk uklok valg. Definisjonen umuliggjør all kritikk av naturinngrep. (Det er i alle fall mulig å stille det spørsmålet, for innebærer ikke definisjonen at natur ikke lenger finnes?) Man kan nok kritisere flathogst og byggeprosjekter på andre måter -- slik man kritiserer manglende vedlikehold av bygatene, kanskje --, men ikke fordi de er inngrep i sårbar natur. Og det er jo dét miljøbevegelsen ønsker å si.

Kultur versus Natur.

Her om dagen besvarte jeg oppfordringen om å foreslå et philosophical conundrum til en fremtidig episode av Philosophy Talk. (Et fint ukentlig "talkshow" med professorene Ken Taylor og John Perry som programledere, som jeg ganske nylig har begynt å følge med på.) Mitt forslag var som følger:

Human beings and human culture evolved as a part of nature. What, then, does it mean to say that we are now apart from it?

Jeg er ikke helt fornøyd med ordvalget. Det kan virke som jeg uten videre avfeier alt snakk om mennesker versus natur. Men det var slett ikke intensjonen. Poenget var snarere å vise behovet for en filosofisk undersøkelse av slik språkbruk; av når et slikt skille gir mening (og hvilken) og når skillet bryter sammen. Evolusjonsbiologien synes å være ett område hvor skillet mellom mennesket på den ene siden og naturen og alle (de andre) dyrene på den andre, blir meningsløst. Vi mennesker har utviklet oss akkurat som andre dyrearter -- fra våre felles forfedre. På hvilket trinn i den ubrutte utviklingskjeden av ørsmå mutasjoner skjedde kvantespranget? Et alternativ jeg tenkte på, var denne:

Nature and culture are often thought of as opposites. Human beings are cultural creatures and are as such on the outside of nature. But what does this ammount to? Surely, culture is a part of Nature (with a capital N) too. Should the Earth become uninhabitable, perhaps because of human pollution, there would be no culture with a capital c there to save us.

En tredje mulig formulering er denne: Hva vil det si å være en del av naturen når du også er et menneske? (Underforstått: når mennesker på sett og vis må sies å stå på utsiden.) Dette og beslektede spørsmål om relasjonen/forskjeller/likheter mellom oss og naturen, er spørsmål jeg har tenkt en hel del på. Jeg har ingen konklusjoner å by på, men tenker (for tiden) som følger:

Ett svar på spørsmålet hvor eller hva naturen er, er at naturen begynner der kulturen slutter. Dette er ingen geografisk grensedragning. Hvis en person på leting etter bymarka spør hvor naturen er, kan svaret være å peke på et kart, men svaret ”naturen begynner der kulturen slutter” hevder ikke at vi kan bevege fra kultur til natur som fra et rom til et annet. Svaret gir oss noe av det logiske forholdet mellom begrepene natur og kultur, og sier en del om hva det er som skiller oss mennesker fra naturen.

Natur er et komplekst ord. Ofte forstår vi naturen som motsetningen til alt menneskelig, alt unaturlig og kunstig. Det er denne naturen mange naturvernere ønsker å beskytte -- nettopp mot kulturen og menneskelige inngrep. Denne motsetningen mellom det menneskelige og det naturlige, mellom ”oss” og ”den” (naturen), viser til en oppfatning av hva det vil si å være menneske. Vi er ikke rett og slett deler av naturen, deler av omgivelsene slik planter, insekter og dyr er. Mens disse artene kun tilhører naturhistorien, så har homo sapiens også sin kulturelle historie. Litt overdrevet sagt, er kulturhistorien fortellingen om de menneskelige inngrep i naturen. I dette skillet ligger det blant annet at vi mennesker påvirker naturen på en helt unik måte. Ikke sånn å forstå at vår atferd alltid har helt unike konsekvenser. Eksempelvis anlegger både bevere og mennesker demninger, med oppdemmet vann som resultat. Selv om resultatet kan sies å være det samme, så gjør beveren og menneskene forskjellige ting når de lager demninger. Bare i menneskenes tilfelle sier vi at atferden har konsekvenser for naturen. Beverens demninger er naturlige.

Ordene naturlig og unaturlig er ofte også ladet med motsatte verdier: naturlig = av det gode, unaturlig = av det onde. Det er ikke det vi mener når vi sier at beverens demninger skiller seg fra våre ved sin naturlighet; vi mener ikke at beverdemninger i motsetning til våre, er av det gode, men at beveren er en annen sort bygger enn mennesket fordi beveren kun er et naturhistorisk vesen. 

"Urørt natur" er et begrep som spiller en viss rolle i vår tenkning over forholdet mellom mennesker og naturen. Nøyaktig hvor grensene går mellom urørt og rørt naturlandskap, og for det andre, hvor grensen mellom natur- og kulturlandskaper går, finnes det neppe noe klart svar på. Hvor mye menneskelig nærvær som tåles før vi ikke lenger kan tale om natur, men om kultur, vil avhenge av øynene som ser. Et sted beskriver eksempelvis Arne Næss Turistforeningens grønnmalte staurer langs kanten av Hallingskarvet (satt opp for å hindre uoppmerksomme turister i å falle utfor stupene om vinteren) som et utilbørlig overgrep på fjellets verdighet. Hvorvidt et grønt gjerde ødelegger naturen -- hvorvidt det er et utilbørlig inngrep i naturen -- er altså langt på vei et spørsmål om personlig mening som hver enkelt må besvare for seg selv. (At slikt kan forringe ens naturopplevelse, står ikke til å nekte.) Men spørsmålet om vi her har med et inngrep i naturen å gjøre, er av en helt annen og mer objektiv karakter. Det er dette som er mitt poeng.

En beverdemning er ikke et inngrep i naturen. For å kunne gripe inn, kreves det at man står på utsiden, og bare menneskene står utenfor naturen på denne måten. Beverdammer er natur. Alta-kraftverket er ikke det. Begrepene ”urørt natur” og ”inngrep i naturen” sier således noe om forskjellen mellom mennesker og dyr, og noe om forskjellen mellom vårt og dyrenes forhold til sine omgivelser. Disse skillene henger alle logisk sammen med hva som kan kritiseres. Mennesker og menneskers verk skiller seg fra alt annet i denne verden ved at de meningsfullt lar seg kritisere. En beverdam kan komme ubeleilig og ha store konsekvenser for lokalmiljøet, men den kan neppe kalles hensynsløs, egoistisk eller uoverveid. Dersom vi beslutter å fjerne dammen, ja, selv om begrunnelsen er å tilbakeføre området til sin opprinnelige stand, så er det vår opprydding og ikke beverens demning som er naturinngrepet her; det er vår beslutning som må tåle vårt moralsk-kritiske søkelys. De grønne stolpene langs Hallingskarvet kunne kritiseres som et overgrep på fjellets verdighet ettersom de utvilsomt var et (menneskelig) inngrep i naturen.

Men -- på den andre siden -- er det ikke like opplagt at vi mennesker også er en del av naturen? Vi inngår i naturhistorien og deler arvemateriale med alt annet liv. Vi er produkter av den naturlige evolusjonen og som sådan naturvesener på linje med bevere og alle andre dyr. Betyr ikke det at alle menneskelige frembringelser, all menneskelig kunst og kultur i en viss forstand også er naturlige produkter? Hvis menneskene er en del av naturen må jo kulturen vår også være det!

Og betyr ikke det at alle menneskeskapte endringer -- så som grønne turistgjerder, motorveier, og de globale klimaendringene -- også er naturlige endringer? Jo, i en viss forstand.

Men dette naturhistoriske perspektivet kan ikke alltid gjøre krav på relevans. James Lovelocks Gaia-teori er både interessant og opplysende -- her er et planetarisk perspektiv på menneskelig aktivitet en nødvendighet, men i andre sammenhenger vil dette være en avsporing av debatten. Alt beror selvsagt på hvilke problemstillinger du tenker på. I en TV-sendt klimadebatt for noen år siden hevdet Carl I. Hagen at klimaet på kloden alltid har svingt; at den temperaturøkningen vi nå ser kun føyer seg inn i rekken av tidligere endringer. Vi hører slikt ganske ofte, og det er jo faktisk riktig at planeten har gjennomgått mange kalde og varme perioder opp gjennom historien. Påstanden er at dagens klimaendringer ikke er spesielle, men dette er opplagt galt. Noen svarer at dagens endringer skjer raskere enn de tidligere, og at det er derfor de er unike. Men dette tror jeg er å misforstå hvilken blunder Carl I. Hagen begikk. At dagens klimaendringer skjer spesielt hurtig, er selvsagt mulig. Det er et et empirisk spørsmål. Men empiriske konklusjoner er alltid usikre i den forstand at man alltid må være forberedt på kontra-empiri. Så hva om vitenskapen påviste enda raskere klimaendringer i forhistorisk tid? Ville dét bevise at dagens endringer likevel bare er en del av et større klimatisk mønster? Opplagt ikke! La meg gi et annet eksempel. Kloden er i dag inne i en periode av stor artsutryddelse. Og det er ikke første gang. Episodisk massedød er en av jordklodens karaktertrekk. Og målt mot ”the Permian extinction of about 245 million years ago" er det vi nå ser ikke store greiene: "In the Permian," forteller Bill Bryson i A Short History of Nearly Everything, "at least 95 per cent of animals known from the fossil record checked out, never to return.” Naturhistorisk sett er det altså intet spesielt ved "vår" periode. Men hva betyr det å hevde dette? Det kan bety at jordkloden neppe bryr seg om hva som forårsaker problemene. Om ulven dør ut som følge av et meteoritt-nedslag eller på grunn av overdreven jakt, er i naturhistorisk perspektiv ett fett. Men for oss er dette langt fra irrelevant. Det var dette Carl I. Hagen overså eller forsøkte å gjøre usynlig for oss andre med sine kommentarer; at alt det som særpreger og bekymrer oss ved dagens klimaendringer og massive artsdød forsvinner når vi betrakter dem under evighetens synsvinkel. Det virkelig unike ved dagens problemer er verken deres tempo, omfang eller konsekvenser, men at de (delvis) er resultater av menneskelige inngrep i naturen og forårsaket av oss.

Så, hva vil det, når alt dette er sagt, si å være en del av naturen når du også er et menneske? For det er jo opplagt at skillet mellom mennesker og natur bare kan være gyldig til et visst punkt. Kultur og natur er ganske enkelt ikke motstående størrelser i alle tenkelige anvendelser av ordene. Hvor langt gjelder skillet mellom mennesker og andre skapninger? Og hvor begynner det omfattende "vi" i naturen? Ett svar er at også menneskene er en del av det kunnskapsområdet som naturvitenskapene omhandler; vi er fysiske og biologiske skapninger og naturhistoriske slektninger av dyrene. Vi er en del av klodens fauna. Men når jeg snakker om naturens større vi, tenker jeg først og fremst på det faktum at mennesker, som alle andre skapninger, inngår i og avhenger av Naturen med stor N. Selv om vi på mange måter står på utsiden, så er vi utvilsomt en del av den. Som den finske filosofen Georg Henrik von Wright har skrevet, er ”det väl närmast en trivialitet att människan är underkastad samma förgänglighetens lag som andra arter och den dagen säkert kommer när hon inte längre skall finnas.” Skulle det bli ulevelig i naturen (eventuelt som følge av menneskelig aktivitet), så finnes det ingen kultur med stor k menneskene kan trekke seg tilbake til –. 

****

Alt dette er naturligvis bare en meget grov skisse. Det er utallige detaljer, problemer og forunderligheter jeg her har rast forbi med lange steg, men som jeg kanskje kan returnere til når vi er tilbake fra ferie og har lest noen av de relevante bøkene jeg putter i kofferten:

Verden uten oss av Alan Weisman

Gaia: A New Look at Life on Earth av James Lovelock

What Is Nature: Culture, Politics and the Non-Human av Kate Soper

Mennesket og naturen av Hjalmar Hegge