Fakkeltog mot pels.

I morgen går det årvisse fakkeltoget mot pels av stabelen. Demonstrasjonen arrangeres av NOAH, og finner sted i landets fire største byer samt Bodø og Ålesund. (Informasjon om tid og sted finnes her.)

I den forbindelse har jeg noen tanker om de forferdelige bildene som nok en gang vises i media. I sommer brøt dyrevernere seg inn på 24 norske pelsdyrfarmer over hele landet, og dokumenterte noen av de verste forholdene de noen sinne har sett:

Vi har funnet skadde dyr, lidende dyr, dyr som har tvangsatferd. Vi har funnet mink med avspiste bakbein, hvor de har halt seg rundt etter forbeina, vi har funnet dyr med store sår fra hodet og nedover mot ryggen, avspiste ører og haler.

Ingen forsvarer slikt. Selv senterpartisten Harald Buttedahl, som også er statssekretær i Landbruksdepartementet, finner tilstandene uakseptable. "Vi må få bort utskudd og kjeltringer som ikke vil følge regelverket," medgir han, før han legger til at "slike enkelttilfeller forekommer i alle næringer." -- Det er her min bekymring ligger.

Naturligvis er det viktig at regelbrudd avdekkes. Den unisone enigheten om at slik dyremishandling er uakseptabel, er også gledelig. Problemet er imidlertid at fokuset på disse rystende tilfellene kan gi en uønsket legitimitet til pelsnæringens innøvde svar, som ved hjelp av det magiske ordet "enkelttilfelle" forsøker å trylle bort enhver kobling mellom pelsdyrnæringen som sådan og dyreplageri. Folk skal tro at dyr i bur stort sett har det fint. Sannheten er snarere at det dyreplageriet disse utskuddene og regelbryterne står for kun er ekstremvarianten av det dyreplageriet som er sanksjonert av regelverket.

I manges ører -- mine også -- låter det desperat når representanter for næringen gang på gang bedyrer at dette kun dreier seg om enkelttilfeller. Hvordan i alle dager kan man snakke om enkelttilfeller når avsløringene kommer så tett og regelmessig!? Men Mattilsynets statistikk synes faktisk å gi en viss støtte til den oppfatningen. Bloggen "Pels -- en del av norsk husdyrhold" er helt ukjent for meg, men jeg har hørt disse tallene nevnt i andre sammenhenger også, så jeg siterer:

I norsk pelsdyrhold ønsker vi Mattilsynets kontrollører alltid velkommen. I tillegg har vi en  selvpålagt ordning med flere årlige veterinærbesøk. Veterinæren gjennomfører en grundig inspeksjon av dyrene. Besøkene utføres av uavhengige privatpraktiserende veterinærer. Det er over 100 veterinærer knyttet til denne ordningen. I fjor konkluderte 95% av veterinærene med at dyrevelferden i norske pelsdyrgårder er meget god, og de resterende sier at den er god. Kan så mange fagarbeidere ta feil?

Kanskje ikke, men -- og nå nærmer jeg meg poenget mitt -- hovedkritikken til NOAH og andre dyrevernere har jo aldri vært at norske pelsdyroppdrettere er forbrytere. Man henger riktig nok ut alle utskudd og kjeltringer som ikke følger regelverket også, men hovedkritikken har alltid rettet seg mot regelverket: Det regelverket som flertallet av oppdretterne følger til punkt og prikke er fullstendig uakseptabelt! Og denne oppfatningen deler faktisk veterinærene med dyrevernerne. I 2009 gikk en samlet Veterinærforening inn for å avvikle pelsnæringen i Norge nettopp av hensyn til dyrevelferden. Dette betyr ikke at norske veterinærer snakker med to tunger. Det viser bare at man kan vurdere pelsdyroppdrett etter ulike kritierier i ulike sammenhenger. Inspektørenes mandat er ikke å vurdere forsvarligheten av pelsdyravl, men å vurdere hvorvidt de norske reglene for pelsdyravl etterleves. Inspektørene rapporterer få slike regelbrudd. Veterinærforeningen vurderer derimot om dette er ensbetydende med god dyrevelferd. Dyrevelferdsloven stiller nemlig slike krav til enhver form for dyrehold. I dette innlegget diskuterte jeg blant annet den uhyre tynne forståelsen av dyrevelferd som ligger til grunn for reglene for pelsdyravl. Vurdert med en mer substansiell (og, vil jeg legge til, forstandig) forståelse av dyrevelferd, er pelsdyrhold uakseptabelt. Kort sagt: Inspektøren kan sertifisere en gård som tilfredsstiller visse minstekrav, og samtidig finne disse kravene dypt utilfredsstillende.

Det faktum at pelsfarmere flest etterlever forskriftene, er derfor på ingen måte noe svar på den grunnleggende kritikken om at forskrifter som tillater å holde dyr i bur -- uavhengig av om det resulterer i avgnagde bein eller ei -- er uforenlig med god dyrevelferd. Det er dette -- den mer prinsipielle og grunnleggende kritikken -- jeg frykter kan komme i skyggen av spektakulære "enkelt"-avsløringer.

The Show Must Go On.

Siden landsmøtet til Arbeiderpartiet gikk inn for å avvikle pelsnæringen i Norge, og dermed dannet flertall i regjeringen sammen med SV, har det vært knyttet forventninger til den kommende landbruksmeldingen. Den blir trolig lagt frem 25. november. Vil vi endelig se slutten på elendigheten? Verken SV eller Ap ønsker å kommentere innholdet før meldingen er klar. Likevel er det grunn til å frykte at svaret blir nei. For Senterpartiet er også med i regjeringen, og, som Irene Lange Nordahl, partiets næringspolitiske talsperson, sa til Nationen forleden dag: "Sp kjem ikkje til å leggje fram ei landbruksmelding som legg ned pelsdyrnæringa."

Bildet fant jeg hos Anne Viken.

SVs landbrukspolitiske talsmann, Alf Holmelid, sier at arbeidet for avvikling uansett vil fortsette. Det samme sier Terje Lien Aasland, talsmann for Ap. "Dyrevernalliansen er glad for at Ap og SV gir uttrykk for at arbeidet for avvikling av pelsdyroppdrett må fortsette." Det er en glede jeg helst skulle vært foruten. Helst hadde jeg sett at dette arbeidet kunne avsluttes nå. Likevel er det en smule oppløftende at Ap og SV vil jobbe videre med saken. Forslaget må nemlig ikke først stå i en landbruksmelding før man kan få istand et forbud. Imidlertid vet jeg ikke hvor oppløftet jeg er så lenge de andre partiene ønsker å stå på godfot med Senterpartiet.

Fred pelsdyrene!

Ved en uanmeldt inspeksjon den 12. august avdekket Mattilsynet mange tilfeller av dyremishandling, grov vanskjøtsel og generell uorden hos en pelsfarm på Jæren. "Minkfarm hadde levende mink i frysekonteiner," lød Nationens overskrift. Foruten syke, skadde og døde dyr i burene fant altså inspektørene to levende mink inne på et fryselager. Fellesdrift, som farmen heter, er nå politianmeldt.

Døde dyr i burene er fullstendig uakseptabelt, selvfølgelig, men enda verre er det med levende dyr i bur -- ikke like motbydelig som på bunnen av frysekonteinere, men etter min (og mange andres, blant annet flertallet i regjeringens) klare mening så motbydelig at hele pelsnæringen bør avvikles omgående. (Les mer her og her.) Statsråd Ola Borten Moe uttrykte forleden dag sin og Senterpartiets holdning til det spørsmålet. Klassekampen trykket da artikkelen: "Lover å frede pelsdyrene". -- Nåja. Men det er så avgjort grunn til å håpe at dette likevel blir konklusjonen på den kommende landbruksmeldingen.

Arbeiderpartiet -- for avvikling av pelsdyrnæringen.

Norsk pelsnæring har lenge ønsket å fremstå som dyrevennlig. Forsøkene virker desperate -- ikke overraskende: vi snakker tross alt om dyr i trange nettingbur. (I et tidligere innlegg kritiserte jeg forsøkene og sådde dertil tvil om holdbarheten i en del distrikts- og næringspolitiske argumenter som Ja-siden også bringer til torgs.) Nå har Arbeiderpartiet sikret regjeringsflertall for en avvikling av næringen. Noen -- 1 -- reagerer dermed som var pelsavlere en urettmessig forfulgt minoritet. Andre -- 2 -- forsøker å spille ut kortet om at ting er så mye bedre i Norge enn andre steder.

1) "Det første som slår meg," sier Olav Haugen, leder av Fjordane pelsdyrlag, "er at Ap ikkje har eit einasete fagleg grunnlag for å gå inn for noko slikt. Dette er eit vedtak fatta heilt ut av det blå." Ja, og det er "veldig spesielt av eit seriøst parti som eg trudde Arbeidarpartiet var," fortsetter Finn Årdal, pelsavler i samme fylke. "Dei presterer å avvikle ei lovleg næring berre basert på ein kampanje på nokre aksjonistar som har brote seg inn på farmane kring om."

For det første er det misvisende å snakke om å avvikle en lovlig næring. Vedtaket er sterkere enn som så. Forslaget er å endre lovverket slik at næringen blir forbudt. For det andre: Selv om det kun er "nokre" aksjonister, så tyder spørreundersøkelser på at Norges befolkning støtter vedtaket. (Andre resultater finnes.) Og, for det tredje: Man kan muligens kalle vedtaket en smule overraskende -- Ap har vært frem og tilbake i dette spørsmålet -- men ut av det blå kom det ikke. Pelsnæringen har vært under konstant og økende press i det siste, også fra Ap-hold, og dét primært nettopp av dyrefaglige grunner.

2) "Vi har de strengeste retningslinjene i hele verden når det kommer til pelsdyrhold," fastslår pelsfarmer Odd Einar Friheim i Trøndelag. "Etterspørselen av pels vil ikke krympe selv om pelsdyrnæringen i Norge legges ned. Den eneste forskjellen blir at pelsene blir produsert andre steder i verden hvor ordet 'dyrevelferd' ikke engang finnes i fremmedordboka."

Ting kan naturligvis være bedre i Norge enn mange andre steder. Men er virkelig norske nettingbur mer dyrevennlige enn andre? Og hvorfor er dette (det at tilstanden er enda verre andre steder) et argument for å fortsette produksjonen her? Jo, fordi etterspørselen kommer til å være konstant... Men hvordan vet han dette? Er han synsk? Og er poenget at norske pelsdyroppdrettere skal forsøke å utkonkurrere sine fæle utenlandske kolleger på det frie markedet? Da ville det kanskje være mer fornuftig å forsøke politisk påvirkning i land som Kina? -- omtrent slik dyreaktivister har påvirket norske politikere? -- og omtrent (bare med stikk motsatt hensikt, naturligvis) slik norsk pelsdyrnæring allerede har brukt store ressurser for å påvirke synet på pels i Kina, der lokal produksjon nå er i ferd med å vokse frem? Ofte er den mest effektive måten å få andre med seg å gå foran og vise vei. For å hindre at pelsdyrhold blomstrer opp rundt omkring, er trolig det beste Norge kan gjøre å forby sin egen næring og forklare hvorfor.

At Senterpartiet vil forsvare pels med nebb og klør er ingen overraskelse. Men nå som Ap og SV danner flertall på motsatt side, er det lov å håpe at alle taktiske hensyn til den såkalte "regjeringskabalen" må vike for sunn fornuft og moralsk ansvarlighet i kommende regjeringsmøter -- eller i det minste at flertallet vinner basketaket.

Roger Scruton om kjøtt og pels. (Ny versjon.)

(Se bort fra første utgave av denne teksten, den som måtte ha lest den. Jeg var ikke fornøyd med resultatet og teksten skulle aldri ha vært publisert; det skjedde, når sant skal sies, ved en feil.)

Fur farming has itself come under attack in Parliament, even though nobody has been able to explain why raising animals for their fur is more heinous than raising them for their meat. --  Roger Scruton (Animals Rights and Wrongs, s. viii)

Dette er åpenbart ikke korrekt. Det finnes mange forklaringer på hvorfor det ene er verre enn det andre. At ingen av forklaringene har overbevist Scruton, er naturligvis en ganske annen sak.

En forklaring har vært at “pelsdyr” behandles verre enn “matdyr”, ettersom de lever i nettingbur hele livet.  En annen er at “kjøttdyr” er temmet gjennom tusener av generasjoner med bevisst seleksjon, mens “pelsdyr” stort sett er ville dyr -- ja, streifdyr noen av dem -- som er langt dårligere tilpasset et stillesittende liv, hvilket betyr mer stress og lidelse for dem enn for tamdyr.

Ingen av disse forklaringene er filosofiske. Begge handler om hvordan dyr faktisk behandles. Men ingenting tilsier at pelsdyr må behandles verre enn “matdyr”, og dessuten (vil noen hevde) innebærer disse argumene en undervurdering av hva “matdyr” faktisk utsettes for. Og som svar på det andre poenget (om at pelsdyr er ville dyr), kunne vi tenke oss en løsning der kun tamme dyr -- kyr, eksempelvis -- ble brukt som pelsdyr.

Sånn... (vil kanskje Scruton si), nå som vi har kastet alle “empiriske” poenger til side, kan vi gyve løs på det prinsipielle spørsmålet: Hvorfor er det -- uavhengig av alle faktisk eksisterende forhold på pelsfarmer og i fjøs -- verre å ale opp dyr for pelsens skyld enn for kjøttets?

Det finnes svar på dette også. Det vanligste er å svare at mat er noe vi trenger for å overleve, mens pels er unødvendig; mat er et behov, pels et luksusprodukt. Å ta liv for å tilfredsstille våre luksusønsker er verre enn å drepe når vi må. Når lidelse er en del av bildet, blir forskjellen ekstra klar: Å påføre dyr unødvendige lidelser er verre enn å la dem lide når nøden tvinger oss.

Men dette argumentet holder ikke. Pels er en spesiell type materiale vi lager klær av. Mat er en generell kategori. Argumentet blander nivåene. Rydder vi opp i tankene, ser vi at pelskåper sorterer under kategorien klær, og at klær like nødvendig som mat.

Betyr dette at substansen i argumentet også er feil? Opplagt ikke. Det at et argument ikke holder, betyr ikke nødvendigvis at det man argumenterer for også er feil. Rosenborg er Norges beste fotballag; for mamma synes at keeperen deres er så kjekk. Begrunnelsen henger ikke på greip. Det betyr ikke at påstanden er feil.

At klær er nødvendig sier imidlertid ingenting om behovet for pels. Det vil være en feilslutning, men ikke bare det -- konklusjonen er beviselig feil. Vi lager klær av mange slags stoffer. Selv har jeg aldri båret pels, men har ikke gått naken av den grunn. Å påstå at pels tilfredsstiller et behov, er vissvass. (Med mindre man mener et luksusbehov, men det er kun vissvass på stylter. Og våre behov for å pynte oss kan åpenbart tilfedsstilles av andre ting.)

Nå innser vi også at det andre spørsmålet kan behandles på samme vis. Å ta avhengigheten av mat til inntekt for menneskets kjøttbehov, vil være en parallel feilslutning. Det ene følger slett ikke av det andre. Uten mat dør vi. Men mennesker kan leve like godt uten animalsk føde som uten animalske klesplagg.

Så, har kanskje Roger Scruton et poeng likevel? Ikke det poenget han tror, riktig nok, men det motsatte – ikke at pelsdyravl er like nødvendig eller forsvarlig som kjøttdyravl, men like unødvendig og uforsvarlig?

Er ikke dette bare retorikk? Nja…både ja og nei. Grepet er retorisk, men ikke bare. Det er riktig at uttrykkene “like nødvendig” og “like unødvendig” sier omtrent samme sak her. Likevel er det neppe tilfeldig hvilken formulering vi finner mest treffende. Ordvalget kan kjennes viktig. Ikke fordi ordene beskriver realitetene ulikt -- for logisk sett er valget mellom "like nødvendig" og "like unødvendig" ett fett: nøkkelordet er "like" -- men fordi ordene uttrykker forskjellige meninger om disse realitetene. To personer kan langt på vei enes i sine beskrivelser av kjøtt- og pelsproduksjonen og likevel oppfatte disse svært forskjellig; den ene finner kjøtt og pels like problematiske, den andre like uproblematiske. Dette er moralpsykologisk interessant. Det er opplagt at empiri og logikk ikke kan avgjøre dette spørsmålet. (Fordi empirisk og logisk er det ingenting å avgjøre!) Likevel er det neppe vilkårlig hvilket svar folk velger; men valget er snarere et uttrykk for hvem disse personene er, hvilket liv de har levd, hvilken rolle dyr -- eventuelt pels og/eller kjøtt -- spiller i dette livet, og deres (mer eller mindre bevisste) syn på forholdet mellom mennesker og dyr, enn for deres kunnskaper om de fenomenene uenigheten derier seg om.

Jeg ønsker ikke med dette å kaste vrak på empiriske saksopplysninger og logisk argumentasjon i moralen. For det første er ikke alle moralske disputter av denne typen, og, for det andre, saklighet og gode argumenter er viktige ingredienser i en enhver sober debatt, og kan i visse fall være utslagsgivende (ofte mistenker jeg at folk som er for pels, ikke vet hva kåpen deres har gjennomgått før den havnet i klesskapet, ja vegrer seg mot å vite det av frykt for at kunnskapen skal tvinge dem inn i en moralsk selvransakelse). Det jeg derimot sier er at slike virkemidler -- empiri og logikk -- nok er mindre effektive enn Scruton-sitatet gir inntrykk av og mindre effektive enn hva en moralfilosof kunne ønske -- i alle fall dette spørsmålet. Og akkurat dét er det verdt å gjøre oppmerksom på, også med enkle retoriske knep. For når man blir oppmerksom på dette, blir det lettere å ettergå (og stille seg til doms over) egne moraldommer, samt spore opp, forstå og imøtegå andres.

Pelsdyr2.

I løpet av de seneste ukene har vi hørt mange forsøk på å forsvare pelsdyroppdrett i Norge. Her er noen av dem.

1) På spørsmål om pelsdyrnæringen vil bli forbudt i landet, svarer den ansvarlige ministeren Lars Peder Brekk at han ikke er for kollektiv avstraffing her til lands. "Vi kan ikke drive kollektiv avstraffelse på grunn av at noen få driver uforsvarlig. Vi må behandle folk en rettstat verdig," sier han til NRK. To kommentarer. For det første er det altfor enkelt å avfeie disse avsløringene som enkeltfunn. Våren 2009 besøkte Mattilsynet 224 av i alt 331 pelsfarmer og fant at 86% av farmene brøt med gjeldende regelverk. Og dette var foranmeldte inspeksjoner! Da dyrevernere samme år brøt seg inn hos 45 farmere, fant de dyr med avgnagde poter og ører og døde dyr hos flere av dem. I år har man brutt seg inn hos 37 farmere landet rundt og gjort lignende funn -- til og med hjemme hos styrelederen i Norges Pelsdyralslag, der også Mattilsynet ved en uanmeldt inspeksjon fant mange brudd på rettningslinjene, blant annet flere døde og et titalls stygt skadde dyr. Problemene er strukturelle. For det andre: Å forby noe som før var lovlig vil ikke si at man straffer alle involverte. Ingen mener at hele pelsdyrnæringen kollektivt skal avstraffes. Lovbryterne må selvsagt straffes i henhold til gjeldende regler. Hva mange mener er at regelverket må endres og pelsdyrhold forbys.

2) Enkelte påstår at pelsdyrnæringen er en gammel næring, som derfor bør få holde på. Tradisjoner er ikke et argument i seg selv; det finnes gode og det finnes dårlige tradisjoner; ikke alle tradisjoner tåler kritisk granskning. I dag kjenner vi alle problemene forbundet med å holde ville dyr i bur. Slik kunnskap manglet da praksisen var ny i Norge -- hvilket forøvrig ikke er så veldig lenge siden. De første pelsdyrene ble importert fra Canada i 1914.

3) De fleste av Norges pelsdyrfarmer er, i følge næringen selv, "små familiedrevne enheter, og som regel drives de som tilleggsnæring i landbruket. Pelsdyrnæringen er derfor viktig for mange små distriktskommuner." Vi hører ofte distriktsargumentet: Opprettholdelsen av en spredt befolkning er viktig. Jeg ser ikke hvorfor. Et urbant byggemønster er miljø- og ressursmessig langt mer effektivt. Utbygging av veier og el-nett er dessuten et alvorlig problem for migrerende dyr. En spredt befolkning kan ikke være et poeng i seg selv. Jeg ser bare én god grunn for en slik målsetting: en landlig befolkning muliggjør nasjonal selvberging i matveien. Det forutsetter naturligvis at spredt bosetting betyr flere årsverk i matproduksjonen. Produksjon av luksusklær er irrelevant.

Hvis pelsdyrhold er en nødvendig tilleggsnæring i landbruket, er kanskje distriktspoenget likevel korrekt. Men er det hold i påstanden? I følge Norsk Pelsdyralslag finnes det i dag omlag 650 pelsfarmer i Norge. Skal vi tro Wikipedia er tallene langt lavere; mellom 1995 og 2005 ble antall pelsfarmer halvert fra 1200 til 625, og var per juni 2009 nede i 331. Norges Bondelag har til sammenligning 62.000 medlemmer og Norsk Bonde- og Småbrukarlag ca. 7.000, så fremstillingen av pelsdyrhold som en livbøye for landbruket må være betydelig overdrevet.

4) "Økonomisk er næringen viktig." Dette har vært et stridstema. I lange tider het det at næringen var et tapsprosjekt for staten. I 2007 mottok pelsdyrnæringen totalt 50 millioner kroner i statstøtte. Regner man med støtten fra Innovasjon Norge, mottok næringen i 2009 et totalt tilskudd på 94,5 millioner kroner.  Hvor mye som fløt tilbake til statskassen er uvisst -- Wikipedia skriver at "norsk oppdrett [ikke utgjør] mer enn ca. 250–300 millioner kroner hvert år" -- og mye har tydet på at næringen for lengst ville gått dukken dersom pengestøtten stanset. I senere tid har imidlertid markedsprisen på pels steget, og nå tar næringen mål av seg til å doble produksjonen (som det heter) i løpet av de kommende årene. Men spiller disse utsiktene noen som helst rolle?

Problemet med alle forsvarsstrategiene for pelsdyrnæringen, er at ingen av dem tar de alvorlige innvendingene innover seg. Protestene mot pelsdyrnæringen skyldes ikke at den er lite profitabel, men at den er uakseptabel. Å svare at næringen lønner seg eller ved å snakke om spredt bosettingsmønster, er å snakke utenom saken. Når innvendingene går på dyrevelferd, må næringen også forsvares på det grunnlaget, hvis det overhodet skal kunne kalles et forsvar og ikke bare politisk dogmatikk. Det finnes tross alt grenser for hva man kan tillate seg for å nå politiske mål. Hvis prisen det koster er dyreplageri, kan det kanskje være det samme med en spredt befolkning?

5) Det finnes dem som forsvarer pelsdyrhold, og hevder at mink og rev i bur er forenlig med god dyrevelferd. Men er ikke dette behørig motbevist de seneste ukene, hvis ikke før? Typisk vil man avfeie slike avsløringer som enkeltilfeller, hvilket er altfor enkelt; problemet er strukturelt. Men sett -- rent hypotetisk -- at man fikk luket ut alle råtne egg, slik at næringen som helhet drev i henhold til forskriftene, ville det gjøre pelsdyrhold uproblematisk i et dyrevelferdsperspektiv? Mange mener det. Lars Peder Brekk er en: "Jeg har gitt næringen krystallklar beskjed om at verstingene må ut. Det kan bety at famer som driver uetisk blir avviklet," sier han til NRK, og til ABCNyheter: "Det er avgjørende for min politiske støtte at Pelsdyralslaget erkjenner problemene." I Forskrift om hold av pelsdyr §12 heter det: "Fryktsomme dyr skal ikke brukes i avl. Avlsplaner skal vektlegge fremgang på tamhet og tilpasning til dyrehold, helse- og produksjonsegenskaper." Er håpet virkelig at man på denne måten skal fremavle mink og rev tilpasset et liv i trange bur? Slik man har greid med høns? (Obs! Ironi!)

Gang på gang hevder representanter for næringen og inspektører fra Mattilsynet at dyrevelferden ved pelsfarmer generelt er god. Hvilket er en smule overraskende, for man skulle tro at dyr som holdes i trange bur var langt fra tilfredse. (Ta en kikk på kravspesifikasjonene så forstår du hva jeg mener.) Gransker man påstandene med denne mistanken i hu, innser man også at forsikringen baserer seg på en så tynn forståelse av dyrevelferd at alt annet enn fysiske skader og åpenbar tvangsatferd er forenlig med definisjonen. Et dyr uten sår er et tilfreds dyr. Taus lidelse finnes ikke. Angst, savn, kjedsomhet og depresjon -- lidelser som typisk viser seg ved stillesitting -- er per definisjon utelukket. Et dyr som sitter stille har det bra.

Man skal selvsagt ikke tilskrive dyr menneskelige følelser, men man må heller ikke frata dem deres følelser. Dyr i bur lever ikke gode liv. Det gjelder verpehøner så vel som alle slags pelsdyr. (For den som måtte behøve det for sin overbevisnings skyld, finnes det faktisk forskning som viser det. Henvisninger finnes her.) Å gi pelsdyrnæringen enda en sjanse i håp om at man skal begynne å følge retningslinjene, slik landbruksministeren tar til orde for, er et falsk håp, ettersom det primært er retningslinjene, ja, hele konseptet med dyr i bur som er problemet. Retningslinjene viser slett ikke veien til god dyrevelferd, kun til en marginalt mindre plagsom tilværelse. Det eneste rette å gjøre er å avvikle hele sorgen.

Pelsdyr.

Lars Peder Brekk har uttrykt overraskelse over de forholdene som dyrevernere (nok en gang!) har avdekket hos norske pelsdyroppdrettere. Men kan dette komme overraskende på noen? I løpet av de siste tiårene har vi lært å forvente slike bilder. Norges Pelsdyralslag, medlemsorganisasjonen for norske pelsdyroppdrettere, bedyrer riktig nok at tar dyrevelferd på alvor. "Det er gjort en rekke forbedringer [det siste året] ved blant annet å innføre en selvpålagt veterinærkontroll. Det viktigste er likevel et nytt kvalitetssikringssystem med sertifisering. Kravene er strenge, men engasjementet blant oppdretterne landet over viser at de tar dyrevelferd på alvor," forklarer Bertrand Trane Skadsem, styreleder for Norges Pelsdyralslag, i en kommentar til tv-bildene. "Tilfellene som ble vist på NRK kan ikke på noen måte forsvares, og det er en hver husdyrholders plikt å sørge for at dyrenes helse og velferd er ivaretatt," men, kan han forsikre, "vi vet også fra Mattilsynets mange kontroller at tilstanden i norske pelsdyrgårder er bedre enn hva vi så i reportasjen." Når kontroller avdekker like ille forhold hos Trane Skadsem selv -- og det sågar etter hans seneste lovnader om å luke ut alle useriøse aktører som ikke følger forskriftene -- bekreftes alle mistanker om at de useriøse aktørene neppe er unntaket i denne bransjen, ikke engang i sentralstyret.