Bukspretting som forskningsmetode?

I 1986 ble en internasjonal avtale mot kommersiell hvalfangst undertegnet. Avtalen åpner for begrenset fangst til vitenskapelige formål. Siden avtalen trådte i kraft har Japan fanget mer enn 10.000 hval i havet sør for Australia. Alt kjøtt selges på det åpne markedet i Japan. På dette grunnlaget trekker Australia i disse dager Japan for retten. "We have taken this case because we believe the whaling being done by Japan is blatantly commercial whaling and is not for any scientific purpose. It is in breach of the international convention," forklarer Bill Campbell, en australsk sakfører ved domstolen, som mer enn antyder at Japan kun har iført sine hvalfangere rene hvite labfrakker. John Frizell fra Greenpeace legger til at "All necessary research on these whales can be done by non-lethal means." Det er muligens en overdrivelse, for det hender jo at forskere "må" begå drap i forskningens navn, men som primær forskningsmetode virker dette nokså suspekt, også på en lekmann som meg. Er man interesert i å lære disse dyrene å kjenne, hvordan de lever sine liv, hvor de gyter (heter det "gyting" hos hvaler?) og så videre, må man vel kunne studere dette uten å ta livet av dem? Japan på sin side avviser alle anklager om at forskningen skulle være et skalkeskjul for kommersielle interesser, og bedyrer at fangsten gir forskerne viktig informasjon. "Japan's whaling activities are conducted purely to enhance science for conservation and sustainable use, and we'll make our case based on those facts," forklarer en anonymisert kilde ved utenriksdepartementet i Tokyo.

Her er et skudd fra hoften. Hvis det ultimate målet med forskningsfangsten virkelig er å forhindre overbeskatning og utrydding av artene, må kanskje anbefalingen forskerne lander på bli at denne typen forskning opphører. Riktignok fanger Japan "bare" tusen hval i året, hvilket ikke betyr allverden, men australske myndigheter har regnet ut at dersom alle undertegnende nasjoner var like ivrige på forskningsfronten, hadde mer enn 83.000 hval måttet bøte med livet årlig bare i Sørishavet, og det hadde vært en katastrofe for bestandene.

[Norge har for øvrig aldri signert denne avtalen og fanger hval på samme måte som alltid, iført hvalfangerutstyr.]

Dom i saken faller først om noen uker.

I mellomtiden, her er noen flere saker jeg har underholdt elevene mine med.

"For å bli berømt."

Dette innlegget er for en twitter-melding å regne -- a tweet, om jeg ikke tar helt feil av terminologien.

Jeg ønsker kun å si at denne kronikken er verdt å lese.

Hvorvidt kategorien "herostratisk forbrytelse" noen sinne vil finne veien inn i jussen, aner jeg ikke. Jeg tviler; men jeg tviler ikke på at fenomenet eksisterer -- jeg tror faktisk Stephen Cave kan ha rett i at:

Dersom Behring Breivik ble dømt som herostratos, kunne dét overbevist både ofre og potensielle etterapere ikke bare om at han ville bli holdt fengslet i lange tider -- men at han for all fremtid kun ville bli sett på som en forvirret, forfengelig bølle.

Ja, jeg er sågar tilbøyelig til å mene at dette burde bli historiens dom i denne konkrete saken.

Straff som fortjent.

Forleden dag ble meddommer Thomas Indrebø erklært inhabil i terrorsaken fordi han dagen etter at myrderiene fant sted skal ha skrevet: «Dødsstraff er det eneste rettferdige i denne saken!!!!!!!!!!» Tiltalte har selv ytret lignende synspunkter. I går hevdet han at 21 års fengsel vil være en patetisk straff for det han har gjort. Ja, straffen vil nærmest være en fornærmelse: «Det er kun to utfall jeg hadde respektert...Frifinnelse eller dødsstraff er de to eneste logiske utfallene av denne saken.»

Vi har ikke dødsstraff i Norge -- 21 år pluss forvaring er lovens strengeste straff -- så dette snakket om at udåden fortjener dødsstraff, er bare (avhengig av hvem som snakker) måter å uttrykke sitt sinne eller sin forfengelighet på.

Hvis tiltalte blir kjent strafferettslig tilregnelig, finnes det knapt alternativer til 21 år i fengsel. Men jeg har tenkt at hvis man skulle finne på noe annet, så hadde kanskje livsvarig samfunnstjeneste for AUF eller Arbeiderpartiet, eller kanskje for Islamsk Råd vært en passe infam dom....

Juridiske floker.

Jeg har hørt at Norge og Albania som de to eneste landene i verden opererer med et rent medisinsk prinsipp i rettspsykiatrien. Kan det påvises psykose i gjerningsøyeblikket, gir dette automatisk straffefritak i Norge. Men psykose er, som vi har sett, ikke (alltid) en opplagt sak. Fagfolk kan være rivende uenige om en gitt person er psykotisk eller ei. Enda verre er det naturligvis når spørsmålet er om personen var psykotisk på det tidspunktet (som kan være lenge siden) da ugjerningen fant sted. At vedkommende var psykotisk da politiet grep ham eller at han er det nå, er ikke avgjørende: hvorvidt gjerningsmannen er strafferetslig tilregnelig eller ei beror, som det står i straffelovens §44, ene og alene på om han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, noe man umulig kan vite sikkert.

I tillegg til disse empiriske og epistemologiske innvendingene, er det et spørsmål om ikke rendyrkingen av det medisinske prinsippet bygger på en tvilsom forståelse av skyld og ansvar. Ansvarlighet betyr (grovt sett) at personen er klar over hva han driver med. I så fall er kanskje dette måten spørsmålet om tilregnelighet og straffeansvar må besvares på -- ikke ved å undersøke om gjerningsmannen var syk i gjerningsøyeblikket, men ved å undersøke i hvilken grad han visste at han gjorde noe galt? Jeg vet ikke hva såkalt "allminnelig rettsoppfatning" tilsier, men gjetter at svært mange vil være enig i følgende: At en gjerningsmann som var psykotisk og derfor ute av stand til å vite forskjell på rett og galt bør behandles og ikke straffes for sine ugjerninger. Jeg tror også svært mange tenker som så: At når gjerningsmannen derimot er klar over at han gjør noe forferdelig galt, vil det være urimelig å kalle mannen utilregnelig bare fordi psykiaterne har gitt ham en diagnose. (Vilkårlig kan det også virke: Hvorfor skal akkurat de psykotiske utgjøre en priviligert gruppe?)

Dette er utgangspunktet for det langt vanligere psykologiske prinsippet. I andre land er ingen psykiatrisk diagnose nok; skal gjerningsmannen kunne kjennes utilregnelig, må det påvises en klar sammenheng mellom diagnosen og lovbruddet. På denne måten unngår man at en mann som har brukt ni år på å planlegge massemord, som systematisk har dopet seg for å tåle presset, men som kanskje var psykotisk på selve dagen, automatisk slipper straff. Var mannen klar over at han gjorde noe galt, er diagnosen i grunnen irrelevant.

Men dette er ingen garanti mot tvil. De empiriske spørsmålene er store også her: å bevise uvitenhet i gjerningsøyeblikket er like vanskelig som å bevise psykose. I tillegg ser jeg andre potensielle floker. Hva vil det, for eksempel, si å være klar over at man gjør noe galt? Ta morderen som innrømmer å ha gjort noe forferdelig, men som mener at drapene var nødvendige og derfor rettferdiggjort i lys av et høyere mål -- har han forstått at det han gjorde var galt eller ikke? -- Jeg har ikke noe ferdig svar.

Jeg har heller ingen oppgjort mening om det medisinske eller det psykologiske prinsippet er å foretrekke. Men jeg er ikke i tvil om at dette er spørsmål verdt å diskutere -- og bør ikke diskuteres av jurister, psykiatere og politikere alene.

Juss og psykiatri.

Kanskje kunne noen av kontroversene rundt psykiatriens rolle i norsk rettsvesen vært unngått med en noe annen praksis. Psykiaterne nyter en helt spesiell myndighet i norsk rettsvesen. I mange straffesaker oppnevnes psykiatrisk sakkyndige som leverer en offisiell rapport før selve rettsprosessen begynner. I en rekke andre land innkalles ikke psykiaterne før under selve rettegangen, og da som ekspertvitner på linje med andre ekspertvitner -- slik kan andre fagfolk i full åpenhet problematisere og stille spørsmål ved psykiaternes forutsetninger og måten de har nådd sine konklusjoner på. At alle vitneutsagn, også fra karakter- og andre ekspertvitner, blir vurdert i lys av psykiaternes oppfatninger, er naturligvis nøyaktig som det bør være. Problemet i Norge er imidlertid at de sakkyndige psykiaterne ikke selv granskes på denne måten. Deres rolle som eksperter er utspilt før utspørringen begynner. Problemet med dette er at sakkyndigrapporten i praksis, om ikke i prinsipp, legger føringer for hele den etterfølgende rettergangen.

Tankeforbrytelser?

Per i dag er onde tanker tillat i Norge. Kriminelle tanker, i juridisk forstand, finnes ikke. Å planlegge å ta livet av naboen er ikke forbudt. Det er ikke hyggelig, naturligvis, men så lenge planen forblir urealisert har intet straffbart skjedd. Nå ønsker PST å forby planlegging av samt anskaffelse av utstyr til terrorvirksomhet. Jeg kan forstå ønsket. Det er opplagt bedre å kunne avverge terrorisme -- gripe terroristen i planleggingsfasen, før han egentlig blir terrorist -- enn å måtte oppklare saken i ettertid, men med dette forslaget vil antiterrorarbeidet bevege seg ut på epistemologisk glattis. Hvis man pågriper en person for en planlagt handling, blir planen aldri realisert. Man får heller aldri vite om planen ville blitt realisert. Hva sitter en da igjen med?

Filmen Minority Report omhandler en politienhet hvis oppgave er å hindre mordere i å bli mordere, så å si -- skjønt denne distinksjonen mangler betydning i filmen: Man kan dømmes som morder uten å ha begått noe drap. Ikke på grunn av mordplaner, men fordi man faktisk vil begå et drap i nær fremtid. I science fiction kan politiet dokumentere og etterforske kriminalitet før den begås, men i vår verden og med tradisjonelle politimetoder klinger skillet mellom utført og ikke utført (planlagt) terrorisme ubehagelig likt skillet mellom skyldig og uskyldig.

Naturligvis er det en kobling mellom en foreliggende plan og dens fullføring -- en plan er per definisjon noe man har til hensikt å gjennomføre -- men i praksis snakker vi ikke om noen nødvendig sammenheng. Så hvis politiet avslører en terrorplan, er det ikke klart hva de har avslørt. De har avslørt en plan, ja, men for at dette skal bli en straffesak, må de vel også kunne bevise hva planen med planen var, så å si. Jeg mener: Vi kan ikke utelukke at det finnes folk som elsker å legge strategier og detaljerte planer, uten å mene alvor -- eller for den del: folk som til å begynne med ønsker at terrorplanen skal bli til noe, men som underveis i forberedelsene forstår at dette kun er tåpelige gutteromsfantasier.

Med mindre PST ønsker å trekke slike tilfeller for retten, må de altså kunne skille lek fra alvor. Det er ikke nødvendigvis så enkelt. For hva skiller en reell plan fra en plan som aldri vil bli realisert? Å se hvor mye "terroristene" legger i forberedelsene er ingen sikker metode. Noen terrorister opptrer nokså spontant, andre legger mye tid og energi og store pengesummer i planleggingen, men dette gjelder mange typer rollespill også. Videre finnes det jo mange eksempler på at lek gradvis glir over i alvor. Hvordan skal PST kunne vite hva som er the real thing, hva som er seriøse men ufarlige planer og hva som bare er tull og tøys, når dette ikke alltid er klart for de involverte engang? (Å forby alt sammen kunne være en løsning, men den har PST tatt eksplisitt avstand fra: Man ønsker ikke å kriminalisere besittelse av avbitertang og gummihansker, bare det å skaffe slikt utstyr med uærlige hensikter...Nå, ja.)

Selv om PST skulle finne en tilfredsstillende løsning på denne problematikken, selv om de skulle bli i stand til å sirkle inn kun de alvorlige terrorplanene, er det uklart hva de kan gjøre med funnet. Problemet med å pågripe de "skyldige" mens de ennå er uskyldige, er at man  ender opp med en straffesak basert på to tvilsomme hypoteser. Påtalemakten må -- 1 -- prossedere ut fra den hypotesen at planen var alvorlig ment og -- 2 -- ut fra den like tvilsomme, men enda mer hypotetiske hypotesen at planen ville blitt gjennomført. Slik virker det i alle fall på meg. Jussen i dette aner jeg lite om, men jeg ser klare filosofiske problemer her: Hvorvidt planene var alvorlig ment kan, som jeg har vært inne på, vanskelig bevises, skjønt en tilståelse vil kunne rimeliggjøre den hypotesen. Men hypotesen om at alt ville ha gått etter planen hvis politiet ikke hadde grepet inn kan neppe rimeliggjøres i det hele tatt. For selv den mest veldreide plan kan jo gå i vasken. Det skal mer enn forberedelser og vilje til for å gjennomføre en plan: Sjansen må by seg; kanskje den aldri kommer; kanskje "terroristen" får hjerteproblemer og må på sykehus, eller brekker beinet; eller forsover seg; eller kanskje "terroristen" ser en svart katt krysse veien og får kalde føtter.... Utallige komplikasjoner kan dukke opp. Burde ikke en straffesak også diskutere disse hypotesene? Jeg vet ikke, men jeg finner det ikke opplagt urimelig (selv om jeg finner det opplagt umulig å diskutere alle tenkelige scenarier). De alternative scenariene er ikke åpenbart irrelevante. Fremtiden til den sjalu ektemannen bestemmes jo av om han snur i soveromsdøren eller om han, som han hadde tenkt, går til sengs med kniven i hånd. På samme måte kunne jo også han hvis plan var å sprenge slottet i luften ha ombestemt seg når som helst -- helt til lunta brant.

Gal manns verk?

"Er det bekvemt for oss at 'våre' erklæres som gale, mens muslimske terrorister erklæres som onde?" spør Terje Emberland i Klassekampen. Atle Sommerfeldt antyder det samme i papirutgaven:

Massedrap er ikke unikt. Det er bare unikt i Norge. Han har hatt et rasjonale i sine  tanker og har planlagt i mange år, handlinger som selvsagt virker sinnssyke på de fleste. Men må en nordmann være sinnssyk for å gjøre slikt, men ikke en serber som dreper bosnjaker, ikke en rwander som dreper andre rwandere, ikke en tysker som begår massemord på jøder?

Finnes det grunn for slike mistanker til de sakkyndiges arbeid? Aner ikke. Jeg vet heller ikke om det faktisk er mer bekvemt å tenke på gjerningsmannen som gal enn som terrorist. Kanskje vil dette bli dommen når den rettspsykiatriske kommisjonen har gjennomgått rapporten -- at psykiaterne har tatt bekvemlighetshensyn i sine undersøkelser -- men jeg stiller meg skeptisk til slike antydninger så lenge de fremsettes av folk som bare kjenner saken fra media.

"Psykiaternes konklusjon kan ikke bli stående," hevder Einar Øverenget. "Hvis rapporten om  Breivik som utilregnelig blir stående," istemmer Emberland, "så vil dette aldri bli en helt avklart sak." Virkelig? Ikke engang om konklusjonen skulle være korrekt? Hvis det virkelig er grunn til å tro at Breivik er utilregnelig, må vel den innrømmelsen ikke bare bli stående, men være helt avgjørende for en fullstendig avklaring i saken? Det er "mange som reagerer og ikke kjenner seg igjen i konklusjonen," sier Espen Schaaning. (Hvilket i alle fall sår tvil om at det er noe spesielt bekvemt med diagnosen.) Også jeg ble overrasket da nyheten kom. Også jeg finner det vondt å svelge det faktum at Breivik muligens slipper å stå til ansvar for ugjerningene 22. juli, så jeg kan godt forstå reaksjonene. Men det er ikke opplagt for meg hvilken vekt man bør tillegge slike reaksjoner fra folk -- psykiater eller ikke -- som, i likhet med meg, aldri har møtt morderen, slett ikke undersøkt ham, ikke engang lest rapporten det er snakk om. At folkevettet alltid skal trumfe i strid med juss og psykiatri, virker som en litt lettvint løsning.

"Gjerningsmannen er utvilsomt gal i en dagligdags betydning av ordet," som Einar Øverenget fastslår, "men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres?" Spørsmålet er avgjørende. Men å finne svaret kan være lettere sagt enn gjort. Et problem er at tilregnelighet og ansvarlighet er juridiske begreper. Mens jussen opererer med enten-eller og skarpe skillelinjer, består den psykiatriske virkeligheten av overlappinger og glidende overganger. Som regel er dette uproblematisk, men i grensetilfeller kan det være vrient å plassere en psykiatrisk diagnose i én av to juridiske kategorier -- tilregnelig eller utilregnelig. "Han har voldsomt oppblåste tanker om seg selv og baler med de villeste politiske konspirasjonsteorier og andre vrangforestillinger, men er han virkelig utilregnelig?" Hvorvidt Breivik er et slikt vanskelig tilfelle, er omstridt, noe som avslører en annen kompliserende faktor på veien mot et entydig svar. Psykiatrisk diagnostisering er ingen eksakt vitenskap. Objektive måleenheter for menneskelig atferd finnes ikke. Å vurdere atferd -- om den er normal eller unormal, om den i så fall er sykelig eller bare eksentrisk -- handler mye om skjønn, og skjønn varierer som kjent fra person til person. Ulike psykiatere vil følgelig -- avhengig av tidligere erfaringer -- tolke og vektlegge ting ulikt. (Dette ble godt illustrert av Jerrold Post og Tom Quiggin. De to internasjonalt anerkjente forskerne ble intervjuet av Morgenbladet sist uke. Begge argumenterte godt og med slående eksempler til støtte for sine til dels motsatte syn på Breivik.) Videre kompliseres prossedyren av at de empiriske spørsmålene i slike saker -- mannen er gal, men er han så gal at han ikke kan ansvarliggjøres? -- ikke kun er empiriske, men også moralske og konseptuelle spørsmål. Spørsmålet om gjerningsmannen er strafferettslig ansvarlig for sine handlinger henger sammen med en lang rekke andre spørsmål av filosofisk art. Hva er personlighet? Hva er en personlighetsforstyrrelse? Hva er ansvar? Hva er fri vilje? Og er slik frihet en forutestning for ansvar? Og så videre.

Derfor har mange, både før og ikke minst i de siste par ukene, stilt seg skeptisk til den makten psykiatrien har fått i norsk rett. En skepsis jeg deler.

Men hva om det ble klart at Breivik virkelig var ute av stand til å fatte at det han gjorde var galt? (Jeg vet ikke om jeg tror på et slikt utfall, men sett altså at psykosen ble dokumentert hinsides enhver rimelig tvil -- hva da?) Jo, i så fall er mannen ikke strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Følgelig kan han ikke fengsles, men må i henhold til norsk rettspraksis idømmes tvungen psykiatrisk behandling. I prinsipp vil det si at Breivik skal frigis hvis behandlingen viser seg å virke. At mange av den grunn -- fordi tanken på å møte massemorderen på gaten om noen år er vemmelig -- helst ser en annen konklusjon, har jeg all forståelse for: Slike utsikter svelger man kun med en stor porsjon vilje. At enkelte ønsker å endre lovverket for å sikre at så ikke skjer, kan jeg også forstå.

Men det finnes mange som mener det er problematisk, om ikke galt, å tenke i psykiatrisk retning i det hele tatt. 

"Det er dypt problematisk dersom vi i terrorsaken beskytter oss mot gjerningsmannens politiske ekstremisme ved å gjøre den til en sykdom," sier Einar Øverenget. Naturligvis! Politikk tilhører, sammen med sjokoladepudding og sydenferier, en kategori som aldri kan være en sykdom. Politikk handler om ideer for samfunnsstyring, og en idé kan aldri være (eller bli gjort til) en sykdom. Politiske oppfatninger kan i høyden være et symptom på sykdom, slik feber ikke er sykdom, kun et tegn på sykdom. Dessuten er det jo bare én ekstremist det her snakkes om, så rapporten gir ikke engang støtte til å oppfatte denne formen for politisk ekstremisme som et sykdomstegn, kun at det finnes én person i dette miljøet som er syk.

Mange på venstresiden er imidlertid skeptiske til å innrømme selv dette (noe de nevnte reaksjonene er et uttrykk for). For vil ikke en galskapserklæring kunne ufarliggjøre hans ideer? Enkelte vil utvilsomt finne dette svært bekvemt. Som John Olav Egeland skriver på kommentarplass i Dagbladet: "På ulike nettsteder triumferer de islamofobe og deres tilhengere: Mordene var gal manns verk og har ikke noe med politikk å gjøre." Ali Esbati mener tvert imot at Breivik er en politisk og ideologeisk motivert terrorist. Udåden må tolkes politisk. Han vil heller ha en politisk diagnose. Men jeg stiller meg tvilende til (som svært mange, både til høyre og venstre, synes å ta for gitt) at dette må være et enten-eller-spørsmål.

Naturligis vil en galskapserklæring få følger for hvordan politikken blir behandlet i rettsaken. Tenk bare på følgene for Breiviks eventuelle redegjørelser i retten. I stedet for å bli presentert for de motbydelige synspunktene til en ansvarlig morder, skal retten lide seg gjennom en angivelig psykotisk persons tungetale. Om mannen virkelig skal oppfattes som utilregnelig må man spørre om han overhodet bør få anledning til å lufte sine demoner i en offentlig rettsal. Dette til tross finner jeg det langt fra opplagt at vi må betrakte terroren 22. juli som enten gal manns verk eller som politisk motivert.

Hvis det er riktig, som ble sagt på TV forleden dag, at de sakkyndige eksplisitt har sett bort fra Breiviks ideologi, er dette en alvorlig utelatelse. Ikke bare fordi det faktum at han deler oppfatninger med mange andre svekker deres tolkning av Breiviks konspiratoriske vrangforestillinger som symptomer på sykdom -- dette er ikke bare en enslig manns tankespinn, men oppfatninger som i visse miljøer er legio -- men også fordi det vil være umulig å forstå hva som skjedde 22. juli uten å ta hensyn til disse tankene, og for forstå tankene synes det avgjørende å vite hvor de kommer fra og hører hjemme. Politikken er relevant.

Mange frykter at ideologien vil forsvinne fra bildet dersom oppfatningen om Breivik som en galning fester seg. Jeg er ikke sikker, men mistenker at mye av denne frykten ligger i ordet "bare": "Dette var bare en gal manns handlinger!" Men det er jo ikke slik at hvis mannen er gal, så forklarer det alt. Psykose kan alene forklare at en man skyter vilt og ukritisk rundt seg, men Breivik gikk etter helt bestemte ofre. For å forstå hvorfor må man gå til ideologien. Ideologien er (slik jeg ser det) en del av forklaringen, uansett om mannen er tilregnelig eller ikke.

En utilregnelighetserklæring vil opplagt gjøre det vanskelig å bruke Breivik, slik mange ønsker, i argumentasjonen for at vold er en naturlig konsekvens av tankegodset i de høyreekstreme antijihadistmiljøene. Dette betyr naturligvis ikke at argumentasjonen er feil. Tvert imot, poenget virker nokså opplagt:

I årevis har dei spreidd ein ideologi som – kort fortalt – er prega av ei dommedagsaktig konspirasjonstenkning. I årevis har dei omtala til dømes Arbeidarparti-politikarar som «svikarar», som «landsforrædarar», som «quislingar». At nokon tyr til vald når dei har vorte selde eit slikt verdsbilete, er knappast noko overrasking. At Arbeiderpartiet vert sett ut som mål er knappast tilfeldig. Det som sjokkerer er skalaen. Ikkje at det skjer. Dette er ikkje den fyrste valdshandlinga motivert av denne sjuke, konspiratoriske ideologien.

Med andre ord, en behøver ikke være klinisk gal for å gripe til våpen i dette miljøet. Det holder å være gal i en dagligdags betydning av ordet.

Republikanerne og militære domstoler.

Bush-administrasjonen gjorde mange krumspring, både retoriske og juridiske, i sin War on Terrorism for å kunne holde pågrepne terrorister innenfor det militære straffesystemet. Krigsfanger er fientlige soldater eller sivile som er tatt til fange i løpet av eller umiddelbart etter en væpnet konflikt. Genèvekonvensjonene sikrer at alle krigsfanger behandles humant. Etter angrepet på New York i september 2001 definerte Bush-administrasjonen kategorien "ulovlig stridende". Disse fangene var angivelig unntatt rettighetene nevnt i Genèvekonvensjonene. De kunne utsettes for både psykisk og fysisk tortur; de kunne holdes fanget uten tiltale og på ubestemt tid, og eventuelle rettsaker skulle foregå i lukkede militære domstoler. Kort sagt: Ulovlig stridende hørte hjemme på Guantànamo-basen.

Barack Obama brukte store deler av valgkampen på å love bot og bedring. Blant annet skulle Guantànamo-basen legges ned. Alle fangene der skulle enten frigis, overføres til soning i andre land eller tiltales og overføres til fastlands-USA for å få sine saker prøvd for sivile domstoler der.

Khalid Sheikh Mohammed har sittet på Guantànamo siden 2006. Der har han vært utsatt for waterboarding og andre typer overgrep og tortur. Mohammed er ikke mors beste barn. Han regnes som en av hjernene bak Al-Qaidas terroranslag mot New York i 2001. Men i januar 2010 trakk Pentagon alle militære anklager mot ham, noe som skulle klargjøre ham og fire kolaboratører for overføring til det sivile rettsvesenet.

Nå melder media at Obama har lidd nederlag i representantenes hus. Republikanerne har flertall i huset. Med 212 mot 206 stemmer ble det nylig besluttet å opprettholde basen, og forslaget om å sette av penger til overføring av fanger til fastlandet ble nedstemt.

Har Republikanerne en ubegrunnet tro på militære domstoler? Eller hva er begrunnelsen? At slike domstoler ikke stiller like strenge krav til beviser? Er man redde fangene rett og slett er uskyldige? Eller har det bare gått prestisje i saken, så man vil slåss for Guantànamo-basen og -tribunalet uansett motstand? Eller hvis Republikanerne virkelig er trygge på fangenes urene vandel, hvorfor i all verden la all denne mistroen blomstre? Hvis man virkelig har et lys, hvorfor sette det under en skjeppe og ikke i en stake?

Pelsdyr2.

I løpet av de seneste ukene har vi hørt mange forsøk på å forsvare pelsdyroppdrett i Norge. Her er noen av dem.

1) På spørsmål om pelsdyrnæringen vil bli forbudt i landet, svarer den ansvarlige ministeren Lars Peder Brekk at han ikke er for kollektiv avstraffing her til lands. "Vi kan ikke drive kollektiv avstraffelse på grunn av at noen få driver uforsvarlig. Vi må behandle folk en rettstat verdig," sier han til NRK. To kommentarer. For det første er det altfor enkelt å avfeie disse avsløringene som enkeltfunn. Våren 2009 besøkte Mattilsynet 224 av i alt 331 pelsfarmer og fant at 86% av farmene brøt med gjeldende regelverk. Og dette var foranmeldte inspeksjoner! Da dyrevernere samme år brøt seg inn hos 45 farmere, fant de dyr med avgnagde poter og ører og døde dyr hos flere av dem. I år har man brutt seg inn hos 37 farmere landet rundt og gjort lignende funn -- til og med hjemme hos styrelederen i Norges Pelsdyralslag, der også Mattilsynet ved en uanmeldt inspeksjon fant mange brudd på rettningslinjene, blant annet flere døde og et titalls stygt skadde dyr. Problemene er strukturelle. For det andre: Å forby noe som før var lovlig vil ikke si at man straffer alle involverte. Ingen mener at hele pelsdyrnæringen kollektivt skal avstraffes. Lovbryterne må selvsagt straffes i henhold til gjeldende regler. Hva mange mener er at regelverket må endres og pelsdyrhold forbys.

2) Enkelte påstår at pelsdyrnæringen er en gammel næring, som derfor bør få holde på. Tradisjoner er ikke et argument i seg selv; det finnes gode og det finnes dårlige tradisjoner; ikke alle tradisjoner tåler kritisk granskning. I dag kjenner vi alle problemene forbundet med å holde ville dyr i bur. Slik kunnskap manglet da praksisen var ny i Norge -- hvilket forøvrig ikke er så veldig lenge siden. De første pelsdyrene ble importert fra Canada i 1914.

3) De fleste av Norges pelsdyrfarmer er, i følge næringen selv, "små familiedrevne enheter, og som regel drives de som tilleggsnæring i landbruket. Pelsdyrnæringen er derfor viktig for mange små distriktskommuner." Vi hører ofte distriktsargumentet: Opprettholdelsen av en spredt befolkning er viktig. Jeg ser ikke hvorfor. Et urbant byggemønster er miljø- og ressursmessig langt mer effektivt. Utbygging av veier og el-nett er dessuten et alvorlig problem for migrerende dyr. En spredt befolkning kan ikke være et poeng i seg selv. Jeg ser bare én god grunn for en slik målsetting: en landlig befolkning muliggjør nasjonal selvberging i matveien. Det forutsetter naturligvis at spredt bosetting betyr flere årsverk i matproduksjonen. Produksjon av luksusklær er irrelevant.

Hvis pelsdyrhold er en nødvendig tilleggsnæring i landbruket, er kanskje distriktspoenget likevel korrekt. Men er det hold i påstanden? I følge Norsk Pelsdyralslag finnes det i dag omlag 650 pelsfarmer i Norge. Skal vi tro Wikipedia er tallene langt lavere; mellom 1995 og 2005 ble antall pelsfarmer halvert fra 1200 til 625, og var per juni 2009 nede i 331. Norges Bondelag har til sammenligning 62.000 medlemmer og Norsk Bonde- og Småbrukarlag ca. 7.000, så fremstillingen av pelsdyrhold som en livbøye for landbruket må være betydelig overdrevet.

4) "Økonomisk er næringen viktig." Dette har vært et stridstema. I lange tider het det at næringen var et tapsprosjekt for staten. I 2007 mottok pelsdyrnæringen totalt 50 millioner kroner i statstøtte. Regner man med støtten fra Innovasjon Norge, mottok næringen i 2009 et totalt tilskudd på 94,5 millioner kroner.  Hvor mye som fløt tilbake til statskassen er uvisst -- Wikipedia skriver at "norsk oppdrett [ikke utgjør] mer enn ca. 250–300 millioner kroner hvert år" -- og mye har tydet på at næringen for lengst ville gått dukken dersom pengestøtten stanset. I senere tid har imidlertid markedsprisen på pels steget, og nå tar næringen mål av seg til å doble produksjonen (som det heter) i løpet av de kommende årene. Men spiller disse utsiktene noen som helst rolle?

Problemet med alle forsvarsstrategiene for pelsdyrnæringen, er at ingen av dem tar de alvorlige innvendingene innover seg. Protestene mot pelsdyrnæringen skyldes ikke at den er lite profitabel, men at den er uakseptabel. Å svare at næringen lønner seg eller ved å snakke om spredt bosettingsmønster, er å snakke utenom saken. Når innvendingene går på dyrevelferd, må næringen også forsvares på det grunnlaget, hvis det overhodet skal kunne kalles et forsvar og ikke bare politisk dogmatikk. Det finnes tross alt grenser for hva man kan tillate seg for å nå politiske mål. Hvis prisen det koster er dyreplageri, kan det kanskje være det samme med en spredt befolkning?

5) Det finnes dem som forsvarer pelsdyrhold, og hevder at mink og rev i bur er forenlig med god dyrevelferd. Men er ikke dette behørig motbevist de seneste ukene, hvis ikke før? Typisk vil man avfeie slike avsløringer som enkeltilfeller, hvilket er altfor enkelt; problemet er strukturelt. Men sett -- rent hypotetisk -- at man fikk luket ut alle råtne egg, slik at næringen som helhet drev i henhold til forskriftene, ville det gjøre pelsdyrhold uproblematisk i et dyrevelferdsperspektiv? Mange mener det. Lars Peder Brekk er en: "Jeg har gitt næringen krystallklar beskjed om at verstingene må ut. Det kan bety at famer som driver uetisk blir avviklet," sier han til NRK, og til ABCNyheter: "Det er avgjørende for min politiske støtte at Pelsdyralslaget erkjenner problemene." I Forskrift om hold av pelsdyr §12 heter det: "Fryktsomme dyr skal ikke brukes i avl. Avlsplaner skal vektlegge fremgang på tamhet og tilpasning til dyrehold, helse- og produksjonsegenskaper." Er håpet virkelig at man på denne måten skal fremavle mink og rev tilpasset et liv i trange bur? Slik man har greid med høns? (Obs! Ironi!)

Gang på gang hevder representanter for næringen og inspektører fra Mattilsynet at dyrevelferden ved pelsfarmer generelt er god. Hvilket er en smule overraskende, for man skulle tro at dyr som holdes i trange bur var langt fra tilfredse. (Ta en kikk på kravspesifikasjonene så forstår du hva jeg mener.) Gransker man påstandene med denne mistanken i hu, innser man også at forsikringen baserer seg på en så tynn forståelse av dyrevelferd at alt annet enn fysiske skader og åpenbar tvangsatferd er forenlig med definisjonen. Et dyr uten sår er et tilfreds dyr. Taus lidelse finnes ikke. Angst, savn, kjedsomhet og depresjon -- lidelser som typisk viser seg ved stillesitting -- er per definisjon utelukket. Et dyr som sitter stille har det bra.

Man skal selvsagt ikke tilskrive dyr menneskelige følelser, men man må heller ikke frata dem deres følelser. Dyr i bur lever ikke gode liv. Det gjelder verpehøner så vel som alle slags pelsdyr. (For den som måtte behøve det for sin overbevisnings skyld, finnes det faktisk forskning som viser det. Henvisninger finnes her.) Å gi pelsdyrnæringen enda en sjanse i håp om at man skal begynne å følge retningslinjene, slik landbruksministeren tar til orde for, er et falsk håp, ettersom det primært er retningslinjene, ja, hele konseptet med dyr i bur som er problemet. Retningslinjene viser slett ikke veien til god dyrevelferd, kun til en marginalt mindre plagsom tilværelse. Det eneste rette å gjøre er å avvikle hele sorgen.