“I’m not in favour of infanticide. I’m just using logical arguments.”

I et innlegg på sin engelskspråklige blogg drøfter Pär Segerdahl -- i et litt annet men interessant og supplerende perspektiv -- mange av de samme bekymringene for den akademisk innadvendte og "rent rasjonelle etiske argumentasjonen" som jeg gav uttrykk for i "Elfenbenstårnet."

Hvorom man ikke bør tale, derom bør man tie.

I siste nummer av Journal of Medical Ethics forsøker et par filosofer ad filosofiske krokveier å bevise at postnatal abort i visse tilfeller vil være et gode både for familien og for storsamfunnet. Hvis omstendighetene etter fødselen er slik at de ville ha rettferdiggjort en avbrytelse av svangerskapet, mener forfatterne at after-birth-abortion (som de kaller det, men som vi andre vanligvis kaller mord og spedbarnsdrap) burde tillates.

En mister munn og mæle. Fortvilt forsøker en å finne gode filosofiske innvendinger. Pär Segerdahl forklarer hvorfor det er en dårlig idé å innlate seg på en slik diskusjon.

Det finns en frestelse, när man hör sådana här resonemang, att vilja vara ännu klyftigare och bevisa att logiken brister. Om någon vettlösing gör sig märkvärdig genom att bevisa absurditeter, så känner jag kanske att jag måste bevisa sunt förnuft.

Denne fristelsen bør vi altså ikke gi etter for, for da ender også vi opp med å behandle livet som begrepskalkyle. Men hvordan skal vi reagere? Å la slike uttalelser få stå helt uforstyrret er heller ikke tilfredsstillende. Skal jeg le eller gråte? Gråte kan jeg ikke, fordi jeg ikke greier å ta forslaget helt alvorlig. Altså prøver jeg å le, men latteren stopper i halsen fordi jeg jo vet at forslaget er ment alvorlig (i alle fall alvorlig nok til å filosofere over).

Kanskje jeg burde forsøke meg på noe à la Jonathan Swifts Modest Proposal? Duncan Richter har kalt dette "argument by ridicule": Da forsøker man ikke å ta til motmæle eller å påvise brister i logikken, men velger tvert imot å dra logikken enda lenger for på den måten å gjøre det absurde i tankerekken ekstra tydelig. Men kan det egentlig gjøres stort tydeligere i dette tilfellet? Jeg aner i alle fall ikke hvordan. Kanskje gidder jeg ikke å legge nok arbeid i forsøket. Men det kan også hende at min makabre fantasi ikke strekker til; at jeg rett og slett ikke evner å finne på noe mer absurd enn dette forslaget. Jeg mistenker litt av begge deler.

Av og til, tenker jeg, gjør filosofene en altfor god jobb selv.

"Ny" blogg.

Jeg oppdaget nylig at Pär Segerdahl siden oktober i fjor har drevet en etikkblogg. Segerdahl er professor og leder for Centrum för forsknings- & bioetik ved Uppsala Universitetet, og forfatter av flere flotte bøker, blant andre Djuren i kulturen, som jeg anbefalte her, og Språkteorier och språkspel. Innleggene har til nå handlet mye om forskningsetikk og -politikk, med særlig vekt på bioetiske spørsmål, men flere av innleggene har også drøftet etiske og filosofiske spørsmål av mer generell art. Jeg har ikke lest alt ennå, men bloggen virker verdt en titt for forskere og folk i helsevesenet, og alle andre med interesse for såkalt anvendt etikk. Et utvalg av innleggene publiseres også på engelsk. .