Memer og frihet.

I sin introduksjon til Memesket skriver Hessen (s. 13) at Susan Blackmores tenkning har implikasjoner for blant annet det filosofiske spørsmålet om fri vilje:

Der Dawkins i The Selfish Gene tilsynelatende kaster en redningsbøye for viljens frihet ved å hevde at kun vi [mennesker] kan "gjøre opprør mot genenes tyranni", så bunner dette opprøret hos Blackmore kun i en annen form for styrende replikatorer. Dobbel reduksjonisme og todelt determinisme. Det er kun snakk om at en type dynamisk replikator har overtaket på en annen. Dersom viljen er styrt av gener og memer i samspill, som selv ingen vilje har, hvordan kan da fri vilje oppstå? Er den akausal? Blackmores bidrag til denne debatten er å tette igjen det rom som måtte være for fri vilje utenfor genenes rekkevidde. Her kommer memene inn og forklarer den siste rest av biologisk irrasjonalitet hos mennesker.

Dawkins poeng var at folk ikke er diktert av sine gener. Våre gener er viktige for hvem vi her, men vi er verken identiske med våre gener eller lydige løpegutter for dem. Vår frihet -- vårt opprør mot genenes tyranni -- består i at vi kan overprøve biologiske tilbøyeligheter og heller handle ut fra vår tro, våre idealer og vår samvittighet. Denne redningsbøyen forsøker Blackmore å ta hull på. "Dersom det finnes to replikatorer (eller flere), må det oppstå interessekonflikter -- omstendigheter der genenes interesser trekker i én retning og memenes i en annen." (s. 67) At memene av og til vinner dragkampen betyr ikke frihet for oss. Det er en illusjon å si (som vi ofte gjør) at den som følger sin samvittighet er fri. Det vil si: illusjonen er å tro at samvittigheten er vår i noen substansiell forstand. Samvittigheten består kun av memer. Alle våre tanker, verdier og forestillinger, som forestillingen om rett og galt -- ja, også forestillingen om den frie viljen, er et mem, som på en eller annen måte har strømmet inn i hjernen vår utenfra og nå styrer måten vi tenker på.

"Det er memene som definerer hvem vi er." (s. 59) Overflatisk sett ligner dette Jean-Paul Sartre, som også langt på vei mente at tankene utgjør vår identitet. Men for Sartre innebar dette selvsagt det stikk motsatte: total frihet. Fordi det ikke finnes noe fast punkt (vi er hva vi tenker, velger og gjør, og dette forandrer seg hele tiden), er vi til enhver tid frie til å gjøre akkurat som vi vil; det eneste vi ikke kan velge bort er friheten. Vi er dømt til frihet. Ellers er ingenting gitt. Poenget her er ikke at jeg er enig med Sartre. (Jeg tror faktisk Sartre overdriver friheten. Det er opplagt at det finnes mange tanker -- uønskede tanker er bare ett eksempel -- som ikke har kommet inn i holdet mitt fordi jeg aktivt har invitert dem. Videre er det et par logiske begrensninger på selve valgfriheten. Vi gjør alltid våre valg i en eller annen situasjon. Valgsituasjonen er noe vi befinner oss i: den og alle dens mulige valgalternativer, er ikke noe vi velger. Peter Winch har i et essay også påpekt at alle genuine valg må fattes mot en bakgrunn. For virkelig å kunne velge et av alternativene som situasjonen tilbyr, snarere enn bare å ta et vilkårlig et, må vi på forhånd ha visse preferanser. Altså kan vi ikke ha valgfrihet helt til bunns. For vi kan ikke velge den bakgrunnen mot hvilken vi fatter våre valg! Noe er alltid gitt.) Poenget er bare å vise at Blackmores ufrie menneske ikke springer ut av ideen om at vi er identisk med våre tanker, idealer og handlinger, men at dette dystre menneskebildet primært er et produkt av Blackmores spesielle oppfatning av hva tanker og tenkning er. Og oppfatningen er?

Den bærende ideen er at tanker, trender og skikker -- memer -- slåss seg imellom om plass i folks hjerner. Målet er å bli ført videre fra én hjerne til den neste, og påstanden er at det er i denne memenes kamp for tilværelsen at tanker, trender og skikker blir formet:

Det trengs ingen annen formgivningskilde. Det er ingen grunn til å påkalle "bevissthetens skapende kraft", for bevisstheten har ingen egen kraft. Det er ingen grunn til å dikte opp noen fri vilje. Den frie viljen, i likhet med selvet som "har" den, er en illusjon. Hvor skremmende det enn måtte lyde, er det nok slik. (s. 295)

Eller som Dag O. Hessen spurte: "Dersom viljen er styrt av gener og memer i samspill, som selv ingen vilje har, hvordan kan da fri vilje oppstå?" Skremmende? Tanken er i alle fall en smule ubehagelig. Men dét betyr selvsagt ikke at Blackmore tar feil. Før i tiden trodde folk at solen snurret rundt jorden, og noen ble sikkert "skremt" da vitenskapen snudde opp-ned på ting. I dag vet vi hvem som hadde rett. Vi har dessuten vent oss til den nye måten å se tingene på. [Analogien var uheldig. Naturligvis er det noe helt annet og langt mer skremmende å tro at tankene i hodet mitt ikke er mine eller at "jeg" slett ikke eksisterer -- vanlige symptomer på schizofreni -- enn å tenke på at jorden ikke er universets sentrum. Grunnen til min nonsjelante sammenligning er at jeg ikke tar Blackmores teoretiske skrekkscenario på fullt alvor. Utdyping følger.] Dette er også hva Blackmore hevder; at hun tilbyr et nytt og bedre opp-ned-perspektiv på virkeligheten. Det er her problemene begynner.

For å begynne å tenke memetisk må vi gjøre et tankemessig tigersprang, akkurat som biologene måtte da de tok opp ideen om det egoistiske genet. I stedet for å tenke oss at ideene vi har, er våre egne skaperverk og tjener oss, må vi tenke på dem som selvstendige egoistiske memer, som bare arbeider for å få seg selv kopiert. På grunn av immitasjonesevnen vår er vi mennesker blitt de fysiske "vertene" memene trenger for å komme seg rundt omkring. Slik ser verden ut fra "memets synsvinkel". (s. 42)

(Et bevisst tigersprang?! Er dét mulig? Er det overhodet meningsfullt for en memetiker å oppfordre mennesker på denne måten? Er det ikke bare et spørsmål om å vente på at det rette tigersprang-memet infiserer oss...?)

Vi mennesker er vant til å tro at det er vi selv som tenker, handler, velger og så videre -- for det er slik vi erfarer virkeligheten --, men, i følge Blackmore (som alt har tatt spranget), fra memets synsvinkel ser er det altså ut som om det er memene som gjør alt dette for oss -- eller rettere sagt: for seg. Fra memets synsvinkel, virker det som at det er ideene og tankene som er de virkelige aktørene; de tenkende menneskene er bare tankenes "verter". Det har hun kanskje rett i, altså at verden ser slik ut for memene. Men det avgjørende spørsmålet er: Finnes det noen som helst grunn til å tro at memets synsvinkel er bedre egnet enn en menneskelig synsvinkel hvis målet er å se verden slik den virkelig er?

Det har jeg aldri sett noen god begrunnelse for.

Og så har vi det spørsmålet om memene faktisk er reelle. Memetikerne foretrekker å snakke om memer fremfor å snakke om tanker, ideer, moter og skikker, men har dette noe med virkelighetens verden å gjøre? De snakker heller om memetisk arv (loddrett overføring av skikker og forestillinger fra en generasjon til neste) og memetisk epidemi (horisontal overføring mellom samtidige) enn om -- for eksempel -- tradisjon og moter, men er dette noe mer enn bare sjargong? Det nærmeste Blackmore kommer en begrunnelse, er følgende:

Når du imiterer noe, blir noe overført. Dette "noe" kan så overføres igjen, og igjen, og så begynne å leve sitt eget liv. Vi kan kalle denne tingen en idé, en instruksjon, en atferd, et stykke informasjon...men hvis vi skal studere det, må vi gi det et eget navn. (s. 38)

Hvis du hilser på meg på en særegen måte og jeg begynner å hilse på andre likedan, så er din atferd på sett og vis overført til meg; og hvis mange andre gjør som meg, får vi til slutt en skikk. Men dette er ikke hva Blackmore skriver. Sitatet er ikke krystallklart, men det virker som om ordet "noe" anvendes på to ulike måter. Senere i boken betoner hun viktigheten av å skille mellom atferden og instruksjonen som produserer atferden. Modellen er hentet fra genetikken, der skillet mellom genotype og fenotype står helt sentralt. Atferden (måten du hilser på) er fenotypen. Genotypen er "en informasjonshenhet som holder til i hjernen". (s. 69) Når jeg overtar din måte å hilse på, er det fenotypen -- den utvendige atferden din -- jeg imiterer; men det "noe" som blir overført i denne prosessen, og som siden kan overføres igjen og igjen, og til slutt begynne å leve sitt eget liv, er den bakenforliggende instruksjonen som produserer atferden. Den virkelige forklaringen på kulturell utvikling er altså at en informasjonsenhet hopper fra hjerne til hjerne. Det er denne "tingen" Blackmore kaller mem.

Ok. Dette er hva Blackmore legger i ordet "mem", men besvarer dette spørsmålet? Hvis noen spør om enhjørninger faktisk finnes, hjelper det ikke å svare med en definisjon av ordet. Blackmore spør: Hva skal vi kalle denne "tingen" som overføres ved imitasjon -- for skal vi kunne forske på den, må den jo ha et eget navn. Er det ikke dette som på engelsk kalles question-begging? -- at man baker svaret inn i spørsmålet. For spørsmålet er jo om en slik ting overhodet eksisterer. Blackmore synes å ta det for gitt: Memene må finnes!

Hvis dét er riktig, er det altså en illusjon å tro at det er jeg som tenker, ikke bare mine ubevisste, men også mine bevisste tanker og eventuelt forteller dem videre. Hvis memetikken er korrekt, er det snarere memene som som tenker i meg, rettere sagt i hjernen min -- og det er de tvinger tungen min i tale og bruker denne som et springbrett videre ut i verden, omtrent slik et influensavirus får meg til å nyse for å for å bli spredd. (s. 69)

Jeg er av den oppfatningen at ekstraordinære påstander krever ekstraordinære begrunnelser. Noen tilfredsstillende (langt mindre ekstraordinær) begrunnelse har jeg til gode å se. (Se også fotnote.)

For å være ærlig mistenker jeg at dette er much ado about [mostly] nothing. Jeg har ikke funnet noen grunn til å tro at Blackmore har oppdaget en slektning av genet, slik hun hevder, bare oppfunnet en ny sjargong. Effekten av denne "nytalen" er at fremmede tanker virker mindre fremmed. Eksempelvis virker det rimelig å spørre om vi kanskje burde snu opp-ned på vår oppfatning av hvem som er aktøren i forholdet mellom tanke og tenker. Kanskje det ikke er jeg som bestemmer; kanskje jeg kun er en "vert" som memene bruker for å oppnå sitt mål om spredning? Men om vi forsøker å uttrykke disse tankene i mer daglige termer, virker de alt annet enn tilforlatelige. [Snarere som symptomer på psykisk lidelse. Igjen, en eller annen form for schizofreni?] Hvem ville foreslått at verden ser helt annerledes for våre tanker enn for oss? Eller at en atferd -- som skikken å ta av seg luen før man går inn i kirken -- bare bruker kirkegjengerne som sine "verter"? På hvilken måte kan det å ta av seg luen bruke kirkegjengeren?! Kort sagt: Uten sjargongen ville også denne varianten av fri vilje-problemet gå i oppløsning. (Det finnes selvsagt andre, mer filosofiske, varianter som fremdeles som ikke kan tilsidesettes så enkelt.)

******

Jeg tror dette blir det siste om memer i denne omgangen. Men jeg er ikke helt ferdig Blackmores bok, så hvem vet... Dessuten har jeg til gode å lese Darwin's Dangerous Idea. Kanskje Daniel Dennett kan utdype temaet for meg.

Mer memer.

Her er et nytt forsøk på memene. Jeg har siden sist lest en del i Memesket (den norske oversettelsen av The Meme Machine av Susan Blackmore), både Dag O. Hessens innledning og Richard Dawkins' forord samt noen kapitler av Blackmore selv. Det finnes en slags tro på og ønske om at dette skal være viktige saker, men jeg er stadig ikke overbevist. Problemet er at selve bærebjelken -- memene -- ikke virker som annet enn en luftig idé. Her er to foreløpige betenkninger.

1) Memer synes å kunne opptre absolutt overalt -- i hjernene våre, i skikkene våre, i bøker, på datamaskiner (i form av tekst og programvare), som datamaskiner (i form av oppfinnelse) og så videre. Det er med andre ord ikke grenser for hvor vi kan lete etter dem. På den andre siden er det langt fra klart hva vi leter etter. Ikke bare finnes memer overalt; alt synes også å kunne være et mem. Alt fra enkeltord og melodisnutter til vitenskapsteorier og religiøse skikker, ja hele religioner, er blitt kalt memer. Ta Nasjonalsangen. Hva er den memetiske enheten der? Mange nordmenn kan teksten kun på første vers. Selv husker jeg også andreverset. Er dette to ulike memer? Eldstedatteren min kan noen løsrevne brokker av teksten. Er dette et tredje mem? (Eller mange -- ett mem for hver lille brokk?) Men hun kjenner melodien. Er dette et fjerde? Hva med hele sangen -- all tekst pluss melodien -- hvor mange memer er dét? Og hva er egentlig memet? Gjenstanden (i dette tilfellet vil det si sangboken eller 17. mai-heftet der sangen står trykt)? Eller notene og de trykte ordene? Eller er memet et nevrologisk avtrykk i hjernen som genererer disse mer materielle uttrykkene?

Svaret er -- eller kan i alle fall være -- ja på alle punkter. Memetikerne (i alle fall Blackmore, i følge Hessen) har nemlig på forhånd definert memer og memspredning som svaret på alt. Da er det bare å lete frem den minst usannsynlige forklaringen på hvorfor det som skal forklares -- alt fra enkeltnoter og tekstbrokker til hele sanger og musikkgenrer -- representerer en slik spredning. Med denne tilnærmingen er det selvsagt heller ingen sak å finne en memetisk (bort)forklaring også på alle mem-kritiske innvendinger. Og "slik må det nødvendigvis bli," som Hessen korrekt bemerker, "når man fremmer en totalforklaring." (s. 20) Samtidig må vel dette kalles oppskriften på ikke-falsifiserbar pseudovitenskap?

2) Memene er angivelig svaret på alle spørsmål om menneskelig atferd og kulturell utvikling. Og tilsynelatende kan memetikken forklare enhver form for kulturelt overført "informasjon"; men -- og dette er min andre innvending -- egentlig forklarer den ikke noe som helst. Dette, tror jeg, er en naturlig følge av at mem-begrepet er så diffust (eller innholdsløst?). "Hva er det med forestillingen om en gud som gir den dens stabilitet og manifestasjonshyppighet i de kulturelle omgivelsene," spør Richard Dawkins i Det egoistiske genet. Svaret ligger selvsagt i memnivå. Forklaringen er at guds-memet er et særdeles robust og spredningsvillig mem; eller med Dawkins' formulering: "Overlevelsesverdien til det gode mem i memforrådet er et resultat av dets store psykologiske tiltrekning." (s. 247) Et slikt svar kan umulig noen være uenig i. Selvsagt får tanker og forestillinger bein å gå på fordi de på en eller annen måte fenger folk. Det er som å si at eplet faller til jorden fordi jorden øver en viss tiltrekning på eplet. Det er naturligvis ikke feil, men det forklarer ingenting heller. Ordet "fordi" gjør overhodet ingen jobb her. Å slå fast at forestillingen om en gud har en eller annen psykologisk tiltrekningskraft sier ingenting om hvorfor slike "memer" fenger.

Jeg må igjen understreke at dette er foreløpige betenkninger. Slik ser memetikken ut i dag, i lys av det lille jeg har lest.

Virus på hjernen.

Ukens Morgenbladet har et intervju med Richard Dawkins. Hele teksten finnes kun i papirutgaven, og berører en rekke spørsmål, blant annet temaet memer. Mem er et begrep Dawkins lanserte i 1976 som et slags kulturens svar på genene. Evolusjon -- det var tanken -- kan foregå nær sagt hvor som helst. Prosessen med nedarving og modifisering av egenskaper er ikke forbeholdt én type arvestoff, nemlig aminosyrer. Alt som skal til er en eller annen informasjonsbærende enhet med evne til å lage mer eller mindre perfekte kopier av seg selv. Gener er én type replikator. Kopiering og mutasjon i genmaterialet er nok til at biologisk evolusjon kan finne sted. Memer er en annen selv-repliserende enhet som, i følge teorien, skal kunne forklare menneskelig atferd og kulturell evolusjon.

Tanken med dette innlegget var å gi en grundig kritikk av denne teorien (jeg er skeptisk, ikke fordi jeg finner opplagte feil, men fordi jeg ikke ser hva den gjør rett heller); men i løpet av skriveprosessen oppdaget jeg at jeg ikke vet noe særlig om memetikken. Jeg har lest litt (og ristet mye på hodet) i løpet av helgen, likevel er dette innlegget stort sett bare en personlig anekdote.

En ting som frusterer meg er beskrivelsene av memer som en slags levende skapninger med interesser. Nå vet jeg at Dawkins mener dette ikke skal tas bokstavelig; snakk om interesser på dette nivået er metaforisk ment -- men han sier ikke alltid dét:

memer burde betraktes som levende strukturer, ikke bare metaforisk, men faktisk. Når du planter et fruktbart mem i mitt sinn, så parasitterer du bokstavelig talt min hjerne og omgjør den til et redskap for memets utbredelse på akkurat samme måte som et virus parasitterer på den genetiske mekanismen i en vertscelle. (Det egoistiske genet, s. 247)

Har ikke virus interesse av å formere seg i en nokså bokstavelig betydning av ordet interesse? Uklarheter av dette slaget gjør hele budskapet uklart for meg.

Også har vi denne virusanalogien. Dawkins er ikke alene om den (denne formuleringen er faktisk ikke Dawkins' egen, men et sitat fra N.K. Humphrey -- men Dawkins går god for sitatet og kaller dette en elegant oppsummering av teorien). Analogien er svært vanlig blant memetikerne. (Eller heter det at deres hjerner er særlig rammet av dette viruset?) Daniel C. Dennett er blant dem. Foruten personlig venn av Dawkins og profilert filosof, er Dennett også en ledende mem-teoretiker. For et par år siden holdt han et foredrag i Oslo der han anvendte omlag samme ord: Våre hjerner er overlevelsesmekanismer for memene slik våre kropper er det for genene; memene bruker våre tanker til å spre seg, ikke ulikt måten virus bruker våre celler. (Dette er parafrase, ikke sitat.)

Jeg husker godt mine reaksjoner. Virusanalogien kan nok være fristende når tåpelige og tilsynelatende meningsløse ideer tar bolig i hjernen min. Når kjenningsmelodien til Barne-tv snurrer rundt og rundt og nekter å slippe, kan det oppleves som om hodet er invadert. Men hva med de gode, de funksjonelle og de fornuftige ideene? Memene skal jo angivelig være forklaringen på all kulturell utvikling. Betyr det at utbredelsen av for eksempel evolusjonslæren også skal forstås som en smitteeffekt? Jeg trodde gode ideer fikk støtte fordi (folk innså at) de var så gode. Virus- og parasittanalogien får meg til å se memer som noe vi egetlig burde forsøke å bekjempe. Det virker som gal assosiasjon, men jeg ser ikke hvordan jeg ellers skal tenke. (Kanskje heller ikke denne analogien skal tas bokstavelig, selv om Humphrey/Dawkins-sitatet sier det motsatte? Eller kanskje "parasitt" skal tolkes nøytralt her, og mitt problem er at jeg ikke får dette til?)

Hvor dypt når disse innvendingene? Ikke særlig, kanskje. Kanskje avslører de bare semantisk uenighet. Men uansett: usikkerheten om hvordan denne analogien skal forstås, er noe av det som gjør meg -- hvis jeg kan bruke samme analogi -- immun mot mem-teorien.

Jeg hadde lyst til å konfrontere Dennett med mine betenkninger. I foredraget brukte nemlig Dennett mem-teorien som eksempel på et livskraftig mem, som siden lanseringen i 76 har spredt seg til mange menneskers tenkning. Jeg ville vite hvordan Dennett mente dette skulle tolkes. Er memetikken en teori jeg bør ta intellektuelt på alvor, i betydningen sette meg ned og studere, eller er den noe jeg bare bør utsette meg for, slik at også jeg kan bli smittet? Er mem-teorien en parasitt som har vunnet popularitet fordi den opptrer som et invaderende virus, eller er teorien en god idé som har fått tilhengere av den grunn?

(Jeg ba aldri om ordet, og det var kanskje like greit?)