Ateisme på barnerommet.

Ja, jeg er stadig i live, og nei, denne bloggen er heller ikke erklært død. Den ligger bare på sotteseng. Jeg innser at det å beklage laber bloggaktivitet er i ferd med å bli en slags vane, skjønt ikke noe jeg gjør særlig hyppig. Siste og eneste post av året kom i mars--og siden juni i fjor har jeg kun produsert fem poster! Jeg har til hensikt å trappe opp, men er redd jeg vil forbli nokså opptatt frem til jul. Kanskje jeg skal gjøre dette til et nyttårsforsett når vi kommer så langt? I påvente av noe bedre, serverer jeg i dag en familiær anekdote.

Min yngste datter er glad i sang. Særlig er hun begeistret for Thorbjørn Egners sanger. Forleden dag gikk hun imidlertid, til min forbauselse, omkring og nynnet på en velkjent kristen barnesang, den om hvem som har skapt alle blomstene, fuglene og stjernene. Hun kan ha lært sangen på barnesang i Longyearbyen kirke, hvor hun hadde et par sporadiske opptredener for omlag et år siden. Men i så fall har hun hukommelse som en elefant. Sannsynligvis har hun hørt den på nytt i det siste, skjønt jeg aner ikke hvor. Uansett: fremføringen var helt etter boken. Hun gikk og sang for seg selv, og visste ikke at foreldrene lyttet. Vår tilstedeværelse ble avslørt først da vi brøt ut i spontan latter over siste vers. For etter de velkjente versene om at Gud i himmelen har skapt blomstene, fuglene, stjernene og deg og meg, kom en egenkomponert (tør jeg si subversiv?) avslutning som ville ha moret selv Richard Dawkins:

Hvem har skapt Gud i himmelen, himmelen, himmelen
Hvem har skapt Gud i himmelen, jo [det er] deg og meg.

Absurd, meaningless, dismal thing.

For et par uker siden deltok jeg i en diskusjon om sammenhengen mellom manglende gudetro og opplevelsen av livet som absurd og meningsløst.

[If] there is no God, then human life is absurd. That is, if one believes that God does not exist, then one must accept this consequence: human existence has no purpose, no value, no meaning -- at bottom, human existence is empty.... [Thinking] about such an existence ... I find myself saying, ‘What an absurd, meaningless, dismal thing!’ This, I believe, can be the only comprehensible reaction from an atheist who has seriously reflected upon his or her life. But still, this reaction is extremely rare.Why?

Fordi mening er noe vi mennesker selv kan skape, svarte noen. Følelsen av absurditet kan overvinnes ved at vi gjør våre liv meningsfulle. Men, nei, protesterer jhbowden:

When writers refer to the absurdity of life and seriously mean it, they don’t mean that it feels absurd, or that it merely strikes them as absurd, but that it is absurd, this following from the metaphysical conclusion that the cosmic order contains no telos or intrinsic purposes that objectively sort the more important from the less important.

"Spot on", kommenterer Toby Simmons. Dette får jeg ikke til å gå ihop. Hvis spørsmålet ikke er om livet kan føles absurd, men om denne følelsen er korrekt eller ikke -- altså hvis spørsmålet er hvorvidt livet virkelig er meningsløst, synes det selvmotsigende av Simmons å kritisere ateister for manglende fortvilelse. Kritikken fremstiller ateisten som en hykler. En som kjenner sannheten, men ikke vil ta den innover seg. Problemet er jo da at Simmons egentlig gir ateisten rett. Livet er faktisk absurd. Ateisten lever bare ikke i tråd med denne sannheten. Men da impliserer Simmons at han selv tar feil både i liv og lære. Ingen heldig konklusjon. Hvis poenget derimot er at ateisten har et absurd verdensbilde og derfor burde oppleve livet som absurd (noe de færreste gjør, da de ikke fortviler), så er anklagen snarere moralsk enn epistemologisk. Epistemologisk betyr dette likevel en innrømmelse, nemlig at også den troende bare opplever livet som meningsfullt fordi han tror verden er skapt med en hensikt. Uansett får jeg ikke de to sitatene over til å gå ihop.

I senere kommentarer ser jeg at Simmons avviser at innlegget var epistemologisk ment. Poenget var ikke å diskutere spørsmål om rett og galt: The post is merely supposed to highlight the natural consequences of atheist belief. Dette kan lettere diskuteres.

Selv tror jeg ikke verden er skapt av Gud med et mål for øyet. Dette har heller aldri plaget meg. La meg derfor gripe en (slik virker det på meg) parallell erfaring jeg hadde som yngre: En gang vil solen slukke og jorden dø ut. Kanskje kommer hele universet til å kollapse. Alt vi gjør, alle våre spor, alt vi liker og strever for kommer før eller senere til å forsvinne. Jeg husker reaksjonen: "What an absurd, meaningless, dismal thing!" Tanken på at ikke bare mitt og mine etterkommeres liv, men absolutt alt liv engang vil ta slutt, satte en real støkk i meg. Tilværelsen syntes fullstendig grå og håpløs, i lys av disse kjensgjerningene. Slik er det ikke lenger. Noen ville kanskje si at dette avslører refleksjonsvegring på min side; at jeg ikke lenger orker å følge tanken til sin naturlige konklusjon; at jeg fortrenger de store eksistensielle problemene ved å tenke på trivielle ting.

Hva har jeg å si til mitt forsvar? Selvsagt kan livet fortone seg absurd når vi ser det i et bestemt lys. Absolutt alt kan fortone seg absurd hvis vi ser det på en viss måte. Absurditeten finnes ikke i verden, men i vår måte å betrakte verden på. Ateister ser kanskje verden oftere på denne måten (skjønt Simmons' bemerkning om at dette er "extremely rare" kan tyde på det motsatte) -- dét er et empirisk spørsmål -- men det finnes ingen grunn til å hevde at dette er en måte ateister bør eller med nødvendighet må betrakte verden på. Perspektivet er ikke en naturlig konsekvens av ikke-tro. I prinsipp er denne betraktningsmåten like åpen for troende som for ikke-troende. Slik virker det i alle fall på meg.

Når jeg ikke lenger skremmes av tanken på at universet engang vil kollapse, skyldes ikke det at jeg fornekter realitetene. Jeg tror fullt og fast på denne muligheten. Forklaringen er heller ikke manglende refleksjon. Det motsatte er nærmere sannheten, tror jeg: altså at refleksjon har brakt fortvilelsen til opphør. Ikke sånn å forstå at jeg funnet svaret. Det er snarere slik at spørsmålet ikke plager meg lenger. Delvis er forklaringen at andre (kritiske) spørsmål har trengt seg frem. Livet er formålsløst, ja vel? Engang kommer universet til å skrumpe inn og kollapse, men hva så? Jeg ser ganske enkelt ikke dette som noe problem lenger. (Jeg har skrevet lignende ting i dette tredelte essayet.) Det skyldes sikkert at behovet for metafysisk mening har avtatt. Men mest av alt skyldes det nok å si at jeg ikke lenger har tendensen til å betrakte jordelivet i dette perspektivet.

God and the Meaning of Life.

I det siste har jeg bare så vidt holdt min egen blogg gående. Jeg har lest, men ikke kommentert på andre blogger. Jeg skulle vie meg fullt og helt til arbeidet med Natur-spørsmålet. Men utsettelse kan føre godt med seg. Takket være nettsufing har jeg denne uken oppdaget et par nye Wittgenstein-blogger som virker interessante, Philosophical Investigations og  Understanding Wittgenstein. På A Piece of Coffee skriver Toby Simmons under overskriften "The Absurdity of Life without God" et tankevekkende innlegg om ateisme og troen på gud. Her er en noe bearbeidet versjon av min kommentar fra tidligere i dag.

***

Simmons writes that life without God is absurd. I’m sure that many atheists proudly would reply that they much prefer the absurdity of their godless life to a life of lies. Consider the objection: "What good does the belief in God do? Surely, the real question is whether this belief is true or not!" Now, let me be clear, I’m not making this objection myself. I just wonder if perhaps his post lends itself to this kind of demands for empirical evidence of God’s existence, that Richard Dawkins and his ilk never fail to bring up.

I’m no believer. I do not believe in God, nor do I believe that He doesn’t exist. I'm no atheist in that sense. Nor am I an agnostic -- hesitating to commit myself either way until the matter has been settled by reason and evidence. This way of framing the God-question, frankly, doesn't appeal much to me. It sounds, strangely enough, too similar to the dogma of the Roman Church. Wittgenstein once wrote that this dogma -- that the existence of God can be proven by natural reason -- would make it impossible for him to be a Roman Catholic: "If I thought of God as another being like myself, outside myself, only infinitely more powerful, then I would regard it as my duty to defy him." As far as I understand it, I think I share this view. So, when I say that I don't believe in God, the explanation isn't that I see no reason for belief; the explanation is rather that I'm not sure I understand the question. I don't know what believing in God is, much less whether I believe it or not. I don’t see what difference this belief makes. How does a life with God differ from a life without, for instance? I wouldn't know. In short, when asked whether I believe or not, I have no idea what an answer (whether positive or negative) would look like. If I found God today, let us say, could my life go on just as it did yesterday, only with this slight change, that I now believe that something called "God" exists? I guess not. (If it could, I don't see the point. I would be tempted to claim, in such a case, that nothing of importance had happened.) But looking at friends and relatives who claim to believe, doesn’t help my understanding much. On the surface their lives seem quite similar to mine. Many of them don’t even go to church. Were I ever to find God, my life would be radically changed (or so I imagine), but I am utterly unable to imagine what that life would be like.

The world would look differently to me, no doubt, but how? I freely admit that life does strike me as pointless and absurd at times. I’m not convinced, though, that this is because I have no good answer to the question of why there is something rather than nothing. It may be. On the other hand: is a Christian life -- provided with such an answer -- entirely free from this sentiment? Surely that's not right. It may be that a Christian's feeling of pointlessness has a different shape and intensity than a non-believer's, maybe it has the extra dimension of being a sin, for instance? And maybe this difference shows itself in the way a believer and a non-believer solves this problem? A Christian might perhaps shake off her discomfort with the conviction that God has made this world for a purpose, how bleak and pointless things may appear to mortal eyes. Whereas I find other things to occupy my thoughts with -- caring for my kids, for instance, which, by the way, is a source of great joy to me, and serves me with a relatively robust feeling that my life is worthwhile after all.

Finally. Is God really necessary for there to be a life after death? Toby Simmons seems to suggest that, but I don’t see it. Couldn’t we just imagine death as a door between two adjacent rooms, and that this could go on for ever and ever? I grant that there wouldn’t be much purpose, in the Christian sense, in this, but there wouldn't be death either. A skeptic like Dawkins would perhaps say: “I don’t see any reason why I should believe there is any life after death. But if I were to believe it, why on earth should I choose or trust your Christian version over, say, the Buddhist one?” That's not what I would say, but I think I know where this question comes from. I guess my attitude towards this issue, again, is similar to that of Wittgenstein: "The real question of life after death isn’t whether or not it exists, but even if it does, what problem this really solves." And I honestly do not see the answer. With or without God.

Ateisme: anti-teisme og ikke-tro.

Jeg leser Atheism, A Very Short Introduction av filosofen Julian Baggini. (Boken finnes også på norsk.) Foreløpig har jeg bare lest første kapittel og bladd litt rundt; men den virker ok -- velskrevet, slik Baggini har for vane, og lettleset også for ikke-filosofer. Tonen er en helt annen enn den vi er blitt vant med fra ateisters penn i det siste. Baggini er ingen militant nyateist à la trekløveret Dawkins, Hitchens og Harris. Teksten preges av sober diskusjon, argumenter og neddempet retorikk snarere enn høylytt kjeftbruk.

"My main aim in this book," forklarerer Baggini, "is to provide a positive case for atheism, one that is not simply about rubbishing religious belief. In other words, I hope it will be as much about why one should be an atheist as why one should not be a theist."

Many critics of atheism will say that this is not possible, since atheism is parasitic on religion. This is evident in its very name -- atheism is a-theism: the negation of theistic belief. Hence atheism is by its very nature negative and relies for its existence on the religious beliefs it rejects.

Baggini gjør rett i å avvise dette som et etymologisk mistak. Det er feil å tro at den beste måten å forstå et ord på er å kjenne dets opprinnelse. At "filosofi" er gresk og betyr "kjærlighet til visdom" sier lite om hva filosofi er. Den som bestiller "tagliatelle" på italiensk resturant uten å vite mer enn at ordet betyr "skosnører", vil bli overrasket. Men påstanden om at ateisme er parasittisk på religiøsiteten stikker dypere enn som så. Årsaken er oppfatningen av ateisme som en reaksjon på gudstro. Baggini forsøker å rette opp bildet.

Atheists subscribe to a certain world view that includes numerous beliefs about the world and what is in it. Theists say that there is something else that also exists -- God. If theists did not exist, atheists still would, but perhaps there would be no special name for them. But since theism has become so dominant in our world, with so many people believing in God or gods, atheism has come to be defined in contrast to theism [...]

The absurdity of saying that atheism is parasitic on religious belief is perhaps made most clear by considering what would happen if everyone ceased to believe in God. If atheism were parasitic on religion, then surely it could not exist without religion. But in this imagined scenario, what we would have would not be the end of atheism but its triumph. Atheism no more needs religion than atheists do.

Dette virker stort sett riktig på meg. Likevel mistenker jeg at Bagginis forsøk på å fri ateismen fra parasittstempelet vil mislykkes. Det skyldes hans oppfatning av hva ateisme er. Baggini ble oppdratt katolsk og gikk på katolsk barneskole, men konverterte til metodismen da han fortsatte på en ikke-katolsk ungdomsskole, "and by the time I had left school I had given up religious belief altogether. I had become an atheist, a person who believes there is no God or gods." Ateisme, presiserer han, må ikke forveksles med nihilisme; ateisten benekter verken moral, livets mulige mening eller menneskelig godhet: "Atheism is only intrinsically negative when it comes to belief about God." "Atheism is in fact extremely simple to define: it is the belief that there is no God or gods."

Er ikke dette nettopp ateisme som spin-off fra teismen? Poenget er ikke at ateisme tilfeldigvis er er et yngre fenomen enn teisme; dette er et logisk poeng. Benektelsen av noe -- enten det dreier seg om enhjørninger, aids-virset eller Guds eksistens -- kan ikke eksistere i et vakuum. Benekter du Pandalliagens eksistens? Naturligvis ikke. Pandalliagen er et ord jeg nettopp fant på. Ordet betyr ingenting. Ingen kan tro på Pandalliagen (ingenting kan man ikke tro på) og heller ingen mene at slikt noe ikke finnes. Meningsløse bokstavsammensetninger (Pandalliagen eller tllalgurgijfkj) lar seg ikke meningsfullt benekte. Å benekte nonsens er også nonsens. Gud er et meningsfullt begrep. På denne måten er den gudsbenektende ateismen avhengig av teismen. Benektelsen av Gud gir kun mening i lys av andres tro.

Jeg understreker at dette gjelder "den gudsbenektende" ateismen. For det finnes noe vi kan kalle ateisme som ikke-tro. Dette er langt unna anti-teisme og gudsbenektelse -- "Min tro er at din tro er feil!" -- à la Richard Dawkins &co. For mange mennesker er "Gud" kun et ord. Troen på Gud er ikke noe man reagerer mot, ønsker å bekjempe eller aktivt søker et alternativ til. Gud spiller overhodet ingen rolle i deres liv. Å kalle slik ateisme et spin-off-produkt fra teismen, er åpenbart feil. Fraværet av gudstro kan naturligvis eksistere i fravær av enhver form for gudstro!

Religionsdebatten gir et skjevt bilde av virkeligheten. Ikke-tro er nok en minst like utbredt form for ateisme som anti-teismen ("simply ... rubbishing religious belief") og Bagginis mer positive variant, som sier "as much about why one should be an atheist as why one should not be a theist". Feilkilden er at de sistnevnte variantene naturlig nok gjør mer vesen av seg.  Misjonæren taler alltid for eller mot noe, i ateistenes tilfelle: mot Guds eksistens, eller -- baksiden av samme mynt -- for et liv uten Gud. Ikke-eksisterende tro -- "Gud er ingenting for meg!" -- er naturligvis ingenting å rope høyt om.

Jeg har, som sagt, kun lest de første 12 sidene. Alt jeg har skrevet er bare foreløpig. Hvordan boken fortsetter vites ikke. Kanskje mine innvendinger vil vise seg gale og mine spørsmål få svar. Trolig må jeg komme tilbake med nye kommentarer når jeg har lest ferdig. Her er tre momenter jeg vil ha i mente under den videre lesingen:

1) Definisjonen av ateisme som "the belief that there is no God or gods" er for snever. Ikke bare er definisjonen i uoverensstemmelse med ordets etymologi -- "ateisme" er gresk av opprinnelse og betyr "uten gud"eller "gudløs," ikke gudsfornektelse -- og med alminnelig språkbruk, men også for snever for å beskrive alle relevante former for ikke-religiøse liv. Enda verre: er ikke definisjonen også for snever for Bagginis eget prosjekt, "to provide a positive case for atheism"? Hvorfor utstyre seg med en definisjon han straks må forlate?

2) Hindrer ikke definisjonen Baggini fra å nå sitt uttalte mål om å fri ateismen fra "anklagen" om å være parasittær på teismen? Og gjelder denne "anklagen" kun Bagginis negative tro, at Gud ikke finnes? Eller rammer den også hans positive budskap, at mennesker kan leve meningsfulle liv uten Gud? For er ikke også den som misjonerer for et liv uten Gud avhengig av andres liv med Gud? Hvis gudstro ikke fantes var det vel meningsløst å understreke at mennesker kan leve gode, moralske og meningsfulle liv (også) uten Gud?

3) Jeg skriver "anklage" (i hermetegn) fordi det er uklart for meg om dette kan sies å være noen egentlig innvending mot Bagginis prosjekt. Anti-rasisme gir mening kun fordi og så lenge rasisme eksisterer. Anti-rasisme er ikke mindre hederlig og riktig av den grunn. Og det faktum (hvis det er et faktum) at man ikke kan misjonere for et liv uten Gud uten at noen lever sine liv med Ham, vil ikke si at vedkommende har en dårlig sak.