Better Angels of Our Nature.

Steven Pinker er et diskusjonstema i Norge. Pinker var nettopp i landet og foredro om boken The Better Angels of Our Nature. Mange er skeptiske til både metodene han bruker (tall og statistikk) og de konklusjonene han trekker (at verden blir mer og mer fredlig). Vold handler ikke bare om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, skrev historiker Hans Jacob Orning i Morgenbladet 17. november. Derfor holder det ikke å komme med tall:

Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begreper som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.

"Historikerens argument er [altså] at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk!," kommenterte Bjørn Vassnes i gårsdagens Klassekampen. Men hvordan kan Orning vite at folk opplevde det slik, og ikke bare var tvunget til å tilpasse seg en brutal virkelighet? Og mener Orning at samme argument kan brukes på konflikter i dag; at folk i Gaza er blitt så vant med bomber at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å tolke i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake fra subjektive eller ideologiske forestillinger.

Men kan vi skille mellom tolkning og telling på denne måten? Finnes det et objektivt tall på antall voldshandlinger uavhengig av hva vi tolker som vold? Er det mulig å avgjøre hva som har foregått -- hva folk faktisk har opplevd -- uten å spørre hvordan folk opplevde tingene? Er ikke dette bare en annen måte å spørre hvilken tolkning som er den rette? Vassnes synes å tro på en enkel og nøytral metode for å avgjøre det spørsmålet på. Det er en illusjon. Det får meg til å tenke på hva Lars Hertzberg skriver om "the how" og "the what" i en delt opplevelse. La oss anta at to personer opplever samme hendelse:

say, they were both robbed together (the same "what"). Even so, the way they experienced it may have been different: say, one of them was able to shrug off the event, for the other it became a life-shattering experience, leading to an awareness of vulnerability and lack of control, or to an awakened awareness of the social injustices driving young people to desperate actions. Etc. (A difference in the "how".)

Jo, jo, men det at deres subjektive opplevelser av ranet er forskjellige, forhindrer vel ikke at de i virkeligheten opplevde samme sak, nemlig å bli ranet! -- Nja, "the what" og "the how" er ikke uavhenigege av hverandre på denne måten. Min beskrivelse av hendelsen ("the what") vil være et uttrykk for hvordan jeg opplevde den. Det jeg opplevde og tolket som et (forsøk på) ran, opplevde du kanskje bare som et forsøk på å skremme:

Or maybe this would be a better way of putting it: what, for any given speaker, comes under the heading of "what" and what comes under the heading of "how" depends on what aspects of a situation he or she is able to see as open to question. Something becomes "a matter of how" when (roughly speaking) a person realizes that that is a perspective she might have missed.

Det er ved å få den andre til å se hendelsen på min måte (og anerkjenne denne som korrekt) at jeg kan få ham til å se at min beskrivelse stemmer. Vedkommende må selv tolke hendelsen på nytt. Det finnes ingen vitenskapelig og nøytral teknikk som kan frembringe dette skiftet -- it may happen or it may not. At Vassnes ønsker å skrote tolkning til fordel for telling virker altså en smule enkelt, skjønt jeg er usikker på i hvilken grad dette rammer Pinkers argumentasjon.

Å sammenligne Trond Berg Eriksen -- slik Vassnes også gjør -- med alle dyrene i eventyret om geitekillingen, som engstet seg for å bli tellet, virker en smule pussig i og med at Eriksen (i følge Vassnes) anklager Pinker for å ha glemt "seks millioner jøder som ble drept på intustrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen". For meg låter det snarere som om Eriksen synes Pinker teller for lite.... Likevel vil jeg gi Vassnes rett i at denne anklagen treffer dårlig. I foredraget på Blindern (jeg har ikke lest boken) brukte Pinker lang tid på nettopp disse tallene. Poenget hans var at vi likevel lever i en fredeligere verden en noensinne.

Det som bekymrer meg med dette, er Pinkers bruk av relative tall. Målt i absolutte tall døde flere mennesker i krig på 1900-tallet enn noen gang før, men i forhold til befolkningen var dette et mindre blodig århundre enn alle tidligere århundrer. Sannsynligheten for å dø i krig er lavere i dag enn noensinne. Jeg vet ikke om denne tenkemåten er gal, eller om jeg vil anføre dette som en innvending mot Pinker, men denne bruken av tall og statistikk gir meg en ubehagelig følelse av at Pinkers glade og optimistiske budskap hviler på den forutsetningen at menneskeverdet varierer med det totale antall mennesker på kloden. Jo flere mennesker vi blir, jo mindre betyr hver enkelt. Godt at de seks millioner jødene ble myrdet på 1900-tallet da verdensbefolkningen nærmet seg fire milliarder. Tenk om det samme hadde skjedd på 1300-tallet!

Gazas tårer.

Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om bombingen av Gaza ved årsskiftet 2008-09 fikk svært varierte mottakelser. Enkelte mente Løkkeberg avpolitiserte konflikten; at filmen appellerte for mye til hjertet og for lite til hodet; at den ikke opplyser om årsak og historien bak konflikten, men kun fokuserte på individuelle ofre og tap. Andre hyllet filmen som den ultimate antikrigsfilmen, med bortimot samme begrunnelse. Av det jeg hørte om filmen den gang -- at Løkkeberg ikke hadde filmet selv, at hun faktisk ikke hadde vært på Gaza-stripen engang, bare satt sammen andres bilder; at filmen var helt uten kommentarer og kun besto av korte filmsnutter kryssklippet med et og annet intervju med et gråtkvalt barn -- forventet jeg nok å mene som omtrent som de negative kritikerne. Når jeg nå endelig har sett filmen, er jeg av en annen oppfatning.

Gazas tårer er så visst ingen opplysningsfilm, men all dokumentarfilm må jo ikke være skolefjernsyn. Er det én væpnet konflikt vi ikke mangler informasjon om, må det være Midtøsten-konflikten. Conrad Myrland, leder i Med Israel for Fred, syntes filmen fremstilte Israel som verdens mest brutale militærmakt. Velfortjent, mente Løkkeberg, for dette er jo sannheten. Jeg vet ikke hvor sant det er at Israel er verdens mest brutale militærmakt; men filmen forsøker heller ikke å fremstille det slik: Gazas tårer sammenligner overhodet ikke israelsk maktbruk med andres maktbruk. At Israel er en meget brutal militærmakt legger filmen naturligvis ikke skjul på, men dette faktum var knapt noen hemmelighet før heller. Filmens styrke ligger ikke i å gjenta dette budskapet. Styrken er at filmen bringer de menneskelige konsekvensene av slik maktbruk så tett innpå oss. Og nettopp ved å fremstille all denne lidelsen så å si løsrevet fra sin politiske kontekst og helt uten forklarende kommentarer -- ved å la lyden og bildene av sårede, drepte og fortvilte mennesker tale for seg -- blir dette et portrett ikke kun av palestinsk lidelse, men et hjerteskjærende dokument over all menneskelig lidelse under krigens forferdelige svøpe.

Selv om handlingen er lagt til Det Hellige Land og foregår i romjulen, er dette ingen typisk julefilm, men budskapet om fred er minst like tydelig her som i noen film Disney stått for.

Armadillo.

Armadillo er en av de beste filmene jeg har sett på lenge, uansett sjanger. Den oppfyller alle krav til en politisk dokumentarfilm. Den er brennende aktuell og både moralsk og politisk tankevekkende. I tillegg er den filmatisk fantastisk, både koloristisk og fotografisk. Filmfolkene er stumme og usynlige; de stiller ingen spørsmål og kommer aldri med kommentarer -- deres fingeravtrykk er synlig kun i klippingen og limingen av filmen, foruten kameraføringen, og alt dette er gjort med slikt mesterskap at publikum sitter igjen med en spillefilmfornemmelse.

Filmfolkene følger de danske ISAF-styrkene i Afghanistan. Vi kommer tett på soldatene i deres hverdag. Det er derfor slike filmer er så viktige -- fordi vi så å si får se hvordan konflikten fortoner seg på bakkenivå, noe tradisjonelle nyhetsmedia ikke formidler. Vi får et nokså talende eksempel på denne forskjellen. Mot slutten av en durabelig skuddveksling blir en håndfull skadde Taliban-krigere skutt på kloss hold mens de ligger og klynker nede i en grøft. Fra Danmark hagler anklager mot de skyldige straks rapportene når landet. Danske media skriver om krigsforbrytelser. Soldatene rister oppgitt på hodet. Det var slett ikke sånn det var. Dette var ikke likvideringer, men slikt som skjer når soldater i svært pressete situasjoner må ta en beslutning i løpet av sekunder. Man har ikke råd til å ta noen sjanser -- og her var situasjonen så uoversiktlig at man umulig kunne vite om fienden stadig var bevæpnet eller ei. Soldatene kjenner seg overkjørt. Ingen kunne forstå hva som foregikk uten å være til stede!

Så, hva skjedde? Var dette en krigsforbrytelse eller var det godt soldatarbeid under omstendighetene, eller kanskje begge deler? Hva er fasiten? Etter å ha sett filmen er jeg om mulig mer usikker enn jeg var da jeg kun hadde lest om saken i avisene. Filmen er ganske enkelt et dårlig øyenvitne i saken. Ikke primært fordi selve drapene aldri ble filmet, men fordi hendelsesforløpet fremstår så kaotisk -- men dette, vil jeg hevde, er en av Armadillos styrker, for på denne måten blir filmen desto mer troverdig på fenomenologisk plan: Spredte rop, snatringen av maskingevær, føtter som løper og den engstelige pusten til kameramannen, er hva vi hører; bildet rister og humper; i lange partier ser vi faktisk mer himmel og jord enn mennesker fordi kameramannen også løper for livet og må hive seg i dekning for fiendens kuler. Vi mister oversikten. Jeg innbiller meg at dette også var soldatenes erfaring. Men i så fall tok soldatene feil: å være til stede betyr heller ikke nødvendigvis at man vet hva som foregår under en skuddveksling. (Dette underbygges av det triste faktum at en stor del av falne soldater blir skutt av sine egne.) Således var scenen var en betimelig korreks til alle, meg inkludert, som kanskje har en tendens til å skyte sine bebreidelser fra hoften når forferdelige ting skjer på slagmarken. Ofte er kanskje sympati med soldatene og deres forferdelig vanskelige arbeidskår en vel så god reaksjon.

Likevel har jeg lyst til å heve pekefingeren. Ikke på grunn av hva soldatene måtte ha gjort da de sto i ilden, men det som skjedde etter at røyken hadde lagt seg. Måten soldatene feiret denne seieren på smakte vemmelig. (Dette er en annen grunn til at slike filmer og TV-serier som Norge i krig, er politisk viktige som suplement til tradisjonelle media. Ettersom filmteamet følger soldatene også før og etter at nyhetsjournalistene har forlatt åstedet, dokumenterer de hvilke praksiser og verdier -- hvilke kulturer -- som kan vokse frem i slike militære miljøer. Soldatene slipper selv til orde og kan med egne ord berette hvordan de reflekterer over det de driver med. Og det vi hører i Armadillo er ikke bare oppløftende.) At drapsmennene ble mottatt som helter på brakka er kanskje ikke overraskende, ei heller at de ble berømmet og belønnet av sine overordnede. At de også ble gjenstander for mild sjalusi blant sine medsoldater er (for meg) vanskeligere å fatte, men det som opprørte meg aller mest var de usmakelige trofé-bildene soldatene tok. Hele bataljonen posserer lik et stolt jaktlag for fotografen, ikke akkurat med avskårne hoder i forgrunnen, men omgitt av konfiskerte taliban-våpen og drapert i annet krigsbytte. (Dette er muligens en litt urettferdig assosiasjon, men jeg ble spontant minnet om filmklipp av jublende soldater og panserbiler med lik på slep.)

Enda sterkere inntrykk på meg gjorde det da en av danskenes missiler drepte en 14 år gammel jente. Juridisk sett var hendelsen uproblematisk; kanskje vil noen hevde at drapet også moralsk sett var uproblematisk: De mente jo ikke å drepe jentungen, hun var et tilfeldig offer -- og collateral damage, som slikt heter i militæret, er et sørgelig men akseptert aspekt ved moderne krigføring. Men måten soldatene mottok denne meldingen på satte et støkk i meg. Soldaten som hadde skutt raketten var nedbrutt. Kompisene forsøkte å trøste ham: "I en verden full av drap og lidelse, hva betyr et liv fra eller til?" Slike banaliteter kan selvsagt være til hjelp. En soldat som tar innover seg all lidelsen i krigen, vil neppe kunne gjøre jobben sin. Kort sagt: Tilsynelatende banaliteter er ikke alltid dét. Fremført med et visst alvor kan kanskje ordene "Græd aldri over spildt mælk"komme fra noen som ser grusomheten i situasjonen men forsøker å holde en viss avstand til den -- men her var det en slik ubekymrethet i kommentarene at soldatene neppe så noe alvor i hendelsen i det hele tatt! Rådene om å legge 14-åringen bak seg ble fremrørt nærmest som en vits. At dette vitner om usunne holdninger om verdien av afghanske liv hos soldatene, er kanskje en forhastet konklusjon. Men at det dreier seg om umodne og moralsk nokså fantasiløse ungdommer, kan det ikke være mye tvil om.

ISAF er såkalte stabiliserende og fredsbevarende styrker. Men filmen viser soldater som kaller patruljeringer uten "action" kjedelige og bortkastet tid. Slikt er kanskje å forvente når en sender ungdommer ut på slike oppdrag, ungdom som -- mange av dem -- eksplisitt er ute etter spenning og som tilbringer fritiden på brakka med pornofilmer og virkelighetsnære krigsspill....

(Jeg vet ikke, kanskje er dette urettferdig. Hvor representative disse danskene er, vet jeg naturligvis ikke. På den andre siden vet jeg at sjokkerende umodne holdninger blant uniformerte ungdommer med automatvåpen ikke er begrenset til denne ene danske bataljonen. I følge visse norske soldater er det å krige bedre enn sex, og noen -- formodentlig noe eldre -- norske offiserer tror ISAFs oppdrag i Afghanistan er å drepe flest mulig!)

Bør den som stiller spørsmål ved om bin Laden fikk som fortjent, få hodet undersøkt?

Da George W. Bush i skyggen av 11. september 2001 erklærte Krig mot all terrorisme, var det slett ikke aksjoner som drapet på Osama bin Laden han ville til livs. Tvert imot: dette var klarsignalet for slike aksjoner. Bush var visstnok den første Barack Obama ringte til da drapet var et faktum -- og reaksjonen skal ha vært lutter glede og gratulasjoner. Også i det politiske Norge ble nyheten stort sett mottatt med lettelse. Og Obama selv virker helt sikker på aksjonens uklanderlighet. Men er dette virkelig så opplagt at enhver som stiller spørsmål ved om bin Laden fikk som fortjent, bør få hodet undersøkt?

Jeg vet ikke hvilke spørsmål Obama tenker på. Mye avhenger selvsagt av nøyaktig hva folk retter sine innvendinger mot. Hvis noen stiller spørsmål ved om bin Laden hadde forferdelige gjerninger å svare for og fortjente straff, kan man sannelig heve øyenbrynene -- men nå var det kanskje ikke straff bin Laden fikk? Han ble skutt uten rettergang. Det er også mulig (uten å ha en skrue løs) å hevde at bin Laden ikke fotjente å dø. Noen mener kanskje at han på den måten slapp for billig unna; at et ensomt liv på cella hadde vært en strengere og mer passende straff. Andre er prinsipielt imot dødsstraff og mener at ingen fortjener å død uansett hva de har gjort. Og til slutt: Man behøver ikke være skrullete for å stille spørsmål ved måten denne likvidasjonen ble gjennomført på. For minnet ikke aksjonsformen ubehagelig mye om terrorisme?

Terrorisme defineres ofte ut fra hvem aksjonistene er (ikke-statlige subgrupper) og hvilke mål deres aksjoner retter seg mot: gjerne sivile mennesker og sivil infrastruktur. Å kapre to fullsatte passasjerfly for å styrte disse på Manhattan, er blitt selve kroneksemplet på en terroraksjon. Men det er også noe som heter at målet ikke helliger midlene. Det betyr at selv om formålet -- å ta en kriminell terrorist, for eksempel -- er godt, kan man ikke anvende hvilke metoder som helst. Aksjonsformen kan med andre ord være medbestemmende for hva vi kaller terrorisme.  Å fly tre helikoptere inn i fremmed luftterrotorium i den hensikt å ta livet av et menneske (selv om mannen er Osama bin Laden), og dertil være forberedt på væpnet konflikt med landets hær, er i alle fall et mulig grensetilfelle.

I 1973 ble Ahmed Bouchikhi skutt ned og drept på åpen gate i Lillehammer. Drapsmennene var hemmelige Mossad-agenter. Bouchikhi var antatt å være et sentralt medlem av Svart September, som hadde stått bak München-massakren i -72. Likvidasjonen var et trekk i Israels internasjonale kamp mot palestinsk terrorisme. Blant nordmenn derimot er Lillehammer-drapet nokså universelt oppfattet som den verste terroraksjon på norsk jord.

Å sidestille USAs drap på bin Laden med al-Qa'idas angrep på New York ville utvilsomt være galimatias, men en sammenligning med Lillehammer-drapet virker ikke urimelig. Jeg kjenner ingen av sakene sakene i detalj, men overflatisk betraktet virker likvidasjonene nokså parallelle. Betyr det at bin Laden-drapet var terrorisme? Nja...se, det vil være omdiskutert. Det finnes ingen allment akseptert forståelse av terrorisme. Flere av definisjonene Wikipedia nevner åpner ikke engang for å kalle Lillehammer-drapet terrorisme. Men dette bare understreker et problem jeg har tenkt en hel del på de siste dagene, nemlig hvor politisert begrepet “terrorisme” er: Hva vi kaller terrorisme -- hvordan vi definerer og bruker dette begrepet -- er ofte farget av politisk ståsted. Et lands terrorist er et annet lands frihetsforkjemper, som det heter. Slike uklarheter gjør at den USA-ledete “Krigen mot terror” og alle enkeltaksjoner innenfor rammene av denne, fremstår med nokså frynsete legitimitet.

Det finnes ingen garanti for at Bush' og Obamas oppfatning av drapet på bin Laden -- som et viktig trekk i kampen mot global terrorisme -- er den gjengse oppfatningen. Fordi det ikke finnes noen gjengs oppfatning av hva terrorisme er, er det tvert imot sannsynlig at aksjonen av mange vil bli oppfattet som nettopp en form for terrorisme. “Statsterrorisme” tenker jeg på (noe som kan hende avslører mine politiske tilbøyeligheter). Når Barack Obama avfeier kritiske spørsmål -- hvis det er det han gjør -- som forrykte, finner jeg dét skremmende: Selvsikkerheten avslører manglende forståelse for kompleksiteten i disse spørsmålene, og for at den politiske virkeligheten kan fortone noe annerledes i Midt-Østen enn i Washington. Holdninger man helst ikke vil ha i førersetet til verdens sterkeste våpenmakt.

Nå var Ahmed Bouchikhi uskyldig i alle anklager -- han var ikke engang den mannen man angivelig var ute etter, Mossad trodde rett og slett at han var Ali Hassan Salameh. Dette gjør selvsagt sakene ulike -- Osama bin Laden var ingen uskyldig servitør -- men jeg er ikke sikker på at dette er avgjørende. For det første kan det argumenteres for at også Osama bin Laden var en ikke-stridende sivilperson da han ble drept; han skal ha vært ubevæpnet. Og for det andre: Hva ville nordmenn sagt dersom det var Mullah Krekar man hadde likvidert på denne måten? At da hadde alt vært i orden? Noen nordmenn, kanskje. (Jeg tviler på at jeg ville tatt så lett på det.) Men hva om drapsmennene ikke tilhørte Navy SEALs eller Mossad, men en ikke-alliert etterretning eller en av Krekars rivaliserende kurdiske (terror)organisasjoner?

At angrepet på New York i 2001 var terrorisme er ukontorversielt. Man kan juble over hendelsen eller, som flertallet av verdens befolkning, la seg forferde, men at det dreier seg om terrorisme i henhold til alle definisjoner er innlysende. Andre hendelser vil være mindre opplagt. Drapet på Ahmed Bouchikhi var slik. Og jeg tror drapet på Osama bin Laden kan være et annet eksempel. Bin Ladens venner jubler naturligvis ikke; men det heller ingen garanti for at pakistanske myndigheter -- som neppe sympatiserer med al-Qa’ida, men som kanskje (og i så fall med god grunn) kjenner seg overkjørt og kanskje tråkket på -- vil oppfatte aksjonen og særlig aksjonsformen med (udelt) glede.

Og hva med det pakistanske folket? Al-Qa’ida og Osama bin Laden har angivelig liten støtte i befolkningen, men er det ikke en viss fare for at slike aksjoner (sammen med de hyppige droneangrepene) kan bidra til ny-rekruttering, og avføde flere terroraksjoner som hevn? Noen har antydet muligheten for en slik effekt, i alle fall på kort sikt. Fredagens selvmordsbombe var kanskje første svar. Slikt bekymrer meg. Jeg er også bekymret for at slike likvidasjoner (slik statsterrorisme) skal drive oss i retning av en verden der stadig flere regimer vil ønske å intervenere andre land for å “ta ut” personer som befinner seg på en eller annen terrorliste. Jeg er kort sagt verken overrasket over kritiske innvendinger eller forundret over det faktum at mange liberale amerikanere ikke jubler uhemmet over drapet.

Osama bin Laden er død. Krigen mot terror -- hva nå?

Da Barack Obama kunngjorde drapet på Osama bin Laden, understreket han at kampen mot terror på ingen måte var over med dette. Selvsagt! Den som erklærer krig mot terror(isme) vil aldri få fred, med mindre man med "terrorisme" sikter til bestemte terrorister. (I lang tid syntes faktisk dette å være tilfellet: at det ikke var terrorisme som sådan, men Osama bin Laden man jaktet på. USAs War on Terror ble innledet etter al-Qa'idas angrep på New York, i den hensikt å straffe de ansvarlige. Dette har man snart oppnådd.) Men så enkelt er det ikke. George W. Bush ønsket å utrydde all terrorisme. Gir det mening? Ett problem er at terrorisme er et fleksibelt og i mange sammenhenger sterkt politisert begrep. Der Israel snakker om terrorisme, snakker palestinerne om motstandskamp. Hvor man ser terrorister kan med andre ord være nokså tilfeldig eller avhengig av politiske sympatier. Kort sagt: Målet med krigen mot terror virker uklart, og de midlene man har valgt merkelige. For uavhenig av hvem en sympatiserer med i en konkret konflikt, for eksempel i Midtøsten, så er terrorisme et maktpolitisk fenomen, og fenomener lar seg vanskelig nedkjempe med våpen.

Å gå til krig mot terror(isme), er ikke det omtrent som gå til krig mot krig? Ikke bare fordi begge deler er ikke-fysiske fenomener som umulig kan beseires ved hjelp av våpen, men fordi våpenbruken i begge fall bidrar til å holde liv i det fenomenet man angivelig vil til livs?
1) Det blir sagt at målet med terrorisme er å skape frykt ved å ramme tilfeldige ofre. Men moderne kriger tar også langt flere sivile enn militære liv og sprer frykt. Men soldater har ikke som mål å spre frykt og de (i alle fall våre soldater) gjør alt de kan for å unngå collateral damage! Kanskje. Men er distinksjonen alltid klar? Ofte virker den svært politisert og betinget av ens sympatier. Jeg har en kjøleskapsmagnet med påskriften: War is terrorism with a bigger budget! Kanskje ikke alltid, men i alle fall av og til.
2) For det andre: Skal vi tro Osama bin Laden og andre al-Qa'ida-medlemmer, så er vestlig maktarroganse noe av det man reagerer på. Er det ikke en viss fare for at aksjoner, som eksempelvis drapet på bin Laden -- aksjoner som folk i vesten finner helt uproblematiske -- i midtøsten kan bli oppfattet som nettopp dét, vestlig maktarroganse? (Tenk på Lillehammer-saken. Ahmed Bouchiki var slett ikke den personen Mossad ønsket å avlive, et mistak som kanskje gjør fordømmelsen sterkere enn om han hadde vært skyldig; men sett at Mossad eller CIA, for ikke å snakke om en ikke-aliert organisasjon, på norsk jord myrdet, la oss si, Mullah Krekar -- hvordan hadde vi da reagert? Tankevekkende er det, som Wikipedia skriver, at drapet på Bouchiki "regnes som den mest alvorlige terrorhandlingen i Norge.") Jeg er ingen ekspert på området, men det virker mulig at slike aksjoner gir grobunn for ytterligere muslimsk ekstremisme. Det finnes i alle fall dem som spår blodig hevn.

***

Ps. Osama bin Laden er nå uskadeliggjort. Jeg danset ikke i gaten av glede, akkurat, men nyheten kan ikke være annet enn positiv. Selv om en pågripelse og en påfølgende rettssak, ikke i en amerikansk, og slett ikke i en amerikansk militærdomstol, men i en internasjonal domstol hadde vært å foretrekke fremfor en utenomrettslig henrettelse(?) på stedet.

Republikanerne og militære domstoler.

Bush-administrasjonen gjorde mange krumspring, både retoriske og juridiske, i sin War on Terrorism for å kunne holde pågrepne terrorister innenfor det militære straffesystemet. Krigsfanger er fientlige soldater eller sivile som er tatt til fange i løpet av eller umiddelbart etter en væpnet konflikt. Genèvekonvensjonene sikrer at alle krigsfanger behandles humant. Etter angrepet på New York i september 2001 definerte Bush-administrasjonen kategorien "ulovlig stridende". Disse fangene var angivelig unntatt rettighetene nevnt i Genèvekonvensjonene. De kunne utsettes for både psykisk og fysisk tortur; de kunne holdes fanget uten tiltale og på ubestemt tid, og eventuelle rettsaker skulle foregå i lukkede militære domstoler. Kort sagt: Ulovlig stridende hørte hjemme på Guantànamo-basen.

Barack Obama brukte store deler av valgkampen på å love bot og bedring. Blant annet skulle Guantànamo-basen legges ned. Alle fangene der skulle enten frigis, overføres til soning i andre land eller tiltales og overføres til fastlands-USA for å få sine saker prøvd for sivile domstoler der.

Khalid Sheikh Mohammed har sittet på Guantànamo siden 2006. Der har han vært utsatt for waterboarding og andre typer overgrep og tortur. Mohammed er ikke mors beste barn. Han regnes som en av hjernene bak Al-Qaidas terroranslag mot New York i 2001. Men i januar 2010 trakk Pentagon alle militære anklager mot ham, noe som skulle klargjøre ham og fire kolaboratører for overføring til det sivile rettsvesenet.

Nå melder media at Obama har lidd nederlag i representantenes hus. Republikanerne har flertall i huset. Med 212 mot 206 stemmer ble det nylig besluttet å opprettholde basen, og forslaget om å sette av penger til overføring av fanger til fastlandet ble nedstemt.

Har Republikanerne en ubegrunnet tro på militære domstoler? Eller hva er begrunnelsen? At slike domstoler ikke stiller like strenge krav til beviser? Er man redde fangene rett og slett er uskyldige? Eller har det bare gått prestisje i saken, så man vil slåss for Guantànamo-basen og -tribunalet uansett motstand? Eller hvis Republikanerne virkelig er trygge på fangenes urene vandel, hvorfor i all verden la all denne mistroen blomstre? Hvis man virkelig har et lys, hvorfor sette det under en skjeppe og ikke i en stake?

Demokrati i Libya.

Hvem eier opprøret?, spør Bjørgulv Braaen i dagens leder i Klassekampen. Kommentaren reiser betimelige spørsmål om målet med den vestlige intervensjonen i Libya. "FN-resolusjon 1973 omtaler behovet for å beskytte sivile liv, men," skriver Braaen, "allerede fra første dag var det klart at angrepet har andre og større mål. Det er rettet mot Gaddafi-regimet selv, og målet er langt på vei som det var i Irak, regimeskifte. Hvis hensikten hadde vært å beskytte sivile liv, ville man med utgangspunkt i Libyas våpenhvileerklæringer ha forsøkt å få i gang samtaler med sikte på en forhandlingsløsning som garanterte sikkerheten og posisjonen til opprørerne. Det ble aldri forsøkt." Jeg vil ikke spekulere om motiver. Men en høyst mulig konsekvens av vår inngripen er i alle fall at opprøret i Libya forvandles til en krig mellom vestlige stormakter og et muslimsk land, hvilket vil tvinge det sosiale opprøret inn på et spor der lojaliteten til USA og Vesten stilles i forgrunnen, hvilket i sin tur kan berøve opprørerne deres følelse av eierskap til revolusjonen og enda verre: deres folkelige støtte.

Det sies ofte at det er umulig å bombe et land til demokrati. Braaen er også inne på dette. Men det kommer vel an på hva man mener med demokrati. Ordet har flere betydninger. Ok -- bare bomber funker ikke, men man kan nok tre demokrati i den valgtekniske betydningen av ordet nokså bestemt nedover hodene på et fremmed folk. Var det ikke dét man gjorde i Irak? En demokratisk kultur -- uten korrupsjon og der valgnederlag godtas -- kan neppe innføres på denne måten. Slikt må vokse frem, og det tar tid, men prosessen kan muligens påskyndes ved at det demokratiske valgsystemet tvinges igjennom og siden opprettholdes med (internasjonal) våpenmakt? Men "demokrati" brukes også i betydningen "legitimt styre". Saddam Husseins regime var utvilsomt illegitimt. Men hvis målet med krigen var å innføre et legitimt styre i Irak, har man knapt forstått hvorfor regimet var illegitimt. Man har ikke bare feilet i sin målsetning, men feilet med nødvendighet. Et legitimt regime kan kun utgå fra folket.

Den store forskjellen mellom Irakkrigen og krigen i Libya er i så måte ikke at det i sistnevnte tilfelle eksisterer et FN-vedtak, slik Braaen skriver, men at det libyske folket alt forsøker å styrte et illegitimt styre. Revolusjonen må støttes -- ikke bare i Libya, men i hele Midtøsten -- men hvis valget av å støtte opprørerne militært medfører at konflikten endrer karakter -- fra for eller mot Gaddafi til for eller mot vesten, slik Braaen frykter -- sånn at den folkelige støtten avtar (og kanskje vender seg mot invasjonsstyrkene, som i Irak), har man et demokratisk problem. Jeg sier ikke at valget var galt. Men hvis så skjer, synes hele FN-operasjonens legitimitet å stå i fare.

Film og politisk historie, amerikansk sådan. Rambo III.

Forleden dag, som tv-kvelden gikk mot slutten og jeg zappet målløst rundt mellom kanalene, snublet jeg over Rambo III på NRK2. Det er en forferdelig film i ordets alle betydninger, både skrekkelig dårlig og grusom. Det som gjør filmen verdt å reflektere over, om ikke se (jeg har sett den før og orket ikke mer enn noen minutter denne gangen), er hvor annerledes filmen fremstår i dag enn for 25 år siden. Illustrerende er følgende opplysning fra engelsk Wikipedia.

The movie ends with two quotes: "This film is dedicated to the gallant people of Afghanistan" and "I am like a bullet, filled with lead and made to kill". However, this was a not the original quote in the movie. Prior to the American war in Afghanistan, the ending quote of the movie read "This film is dedicated to the brave Mujahideen fighters of Afghanistan". This was then edited to read "people of Afghanistan" during the post 9/11 era.

Filmen er satt i Afghanistan på 1980-tallet under den Sovjetiske okkupasjonen. Amerikaneren John Rambo er motvillig dratt inn i krigen på afghanernes side. Opprinnelig avslo han å smugle amerikanske våpen inn til noen local freedom-fighters. Men da han hørte han at hans mentor, Colonel Trautman, som ledet aksjonen, ble holdt fanget av russerne, bestemte han seg likevel for å reise. Rambo er filmens ubestridte helt. Men the brave Mujahideen fighters of Afghanistan er ikke dårlige de heller; ikke like dyktige, naturligvis, men tvers gjennom gode og vennlige mennesker er de. Dette understrekes med komisk tydelighet i filmens sluttfase. I det Rambo og Trautman synes overmannet av russerne, kommer horder av vennligsinnede Mujahedin-ryttere dem til unnsetning. At afghanernes væpnede kamp mot en militært overlegen, men moralsk underlegen okkupant er rettferdig, er innlysende. (Det er ikke derfor Rambo nekter å forsyne dem med våpen: Rambo har funnet indre fred i et kloster i Thailand. Hans krig er over.)

Mye er endret på 25 år. Sovjetunionen er oppløst. Og ikke minst, USA har vendt sine våpen mot Mujahedin og gått militært inn i Afghanistan. Mot dette bakteppet ligner det som før var anti-Sovjetisk kald krig-propaganda en satire over stormakters utenrikspolitiske retorikk. Okkupasjonen og okkupantene demoniseres. Russerne har ingenting i Afghanistan å gjøre. Sovjet har gått til krig som et trekk i sitt geopolitiske maktspill. Påskuddet er å frigjøre det afghanske folket (fra dets despotiske ledere), men i realiteten ønsker de kun å utvide sin politiske innflytelsessfære. Filmen insisterer på afghanernes rett til å styre i eget hus. De vil dessuten aldri tolerere noe alternativ. Dette virker som en nokså realistisk beskrivelse av hendelsene. Colonel Trautman fikk rett. Men nå har boomerangen vendt tilbake med stor kraft. Trautmans tale til russerne om afghanernes frihetslengsel har fått en dypt ironisk klang. Synspunkter som passet som hånd i hanske med Ronald Reagans politikk (geopolitiske maktspill) på 1980-tallet, da Sovjet og kommunismen var den store fienden og USA støttet Mujahedin og kampen mot okkupasjonen både økonomisk, militært og strategisk, fremstår nå som regelrette slag i ansiktet på dagens amerikanske Midtøstenstrategi. I alle fall som et ubekvemt spørsmål.