God Jul.

I et innlegg julen 2010 ramset jeg opp en rekke filosofiske podkaster og videoer som finnes på nettet. Flere av anbefalingene står ved lag.

Philosophy Bites er stadig like bra.  In Our Time står ikke like høyt i kurs, men BBC tilbyr nå muligheten for å abonnere kun på filosofiske temaprogrammer, og de er svært ofte svært gode. Elucidations oppdaget jeg i sin tid fordi Martin Gustafsson var med i episode nummer elleve, men de fleste programmene er interessante. Rationally Speaking er blitt fast inventar på ipoden min siden sist (bloggen er også god), det samme er Philosophy Talk. Entitled Opinions oppdaget jeg i høst.

Closer To Truth tilbyr interessante videoer, blant annet om vitenskap og religion: særlig har jeg likt intervjuene med Bede Rundle. Måndagsfilosoferna fra YLE, den finske rikskringkastingen, er også verdt en titt. Uhøytidelige diskusjonene med et umiskjennelig preg av morgen-tv. (Programposten er avsluttet, så vidt jeg kan se.) Her figurerer mange (for meg) kjente navn fra det Wittgenstein-inspirerte miljøet ved filosofisk insitutt i Åbo.

Vel bekomme!

Opinions on Artificial Personalities.

In a recent blog entry I said, following Lars Hertzberg, that disagreements about whether ”real” AI is ever possible are not disagreements about technology possibilities, but disagreements about what we feel like calling such technologies. These are to a fair extent disagreements about verbal preferences. What words we will prefer when describing unheard-of technologies in the future, no-one can say with any confidence. As none of us knows beforehand what we will feel like saying about a computer that’s able to, say, engage us in long and sophisticated conversations -- whether we will call it intelligent or not, or whether we will call it so at one time and later change our minds about it -- asking these kinds of questions are rather pointless. This, however, doesn’t render the entire AI-field philosophically barren: It could still help us shed some light and make us think harder on important questions like, What is it to be a person? To have a personality? What does it mean to be an individual? And what does it mean for someone to have something to say?

In this follow-up blog post I’ll elaborate a little on these ideas and try to demonstrate what such an investigation might look like.

Now, when I asked why on earth we should care to listen when or if robots learn talk I wasn’t denying that this could provide us with useful information. Even to day online search engines do that: If I want the name of the capital of Belarus, Google will instantly give me the right answer. A computer may be knowledgeable in the sense that it would be quite unbeatable in quiz-shows, but can a computer reflect on and have its own opinion about the things it knows? It was along these lines it thought when I questioned that computers could ever have something to tell us. The answer, I guess, depends on whatever you think reflection and opinion is. But let me explain why I am hesitant.

Generally we assume several kinds of connections between a person and his opinions. When someone speaks his mind on some issue -- on the roots of the Middle-East conflict, say -- we take that as expressing something about that person. I am not primarily thinking of “Oh, so you are one of those, are you?”, though that reaction is common enough. No. 1) My thought is, rather, that no opinion can stand alone in a man’s thinking. Anyone can say “Israel is to blame”, but if this person has no opinion about the international power politics involved in the conflict, doesn’t know the first thing about its history, or have any idea of what a reasonable solution might look like, and so on, this person can hardly be said to have the opinion that Israel is to blame. To have an opinion, is to have a cluster of them. 2) But that cluster cannot look any old way. A person with this view on the origin of the Israel-Palestine conflict cannot have any idea of what a solution might look like. If he thinks the Israeli unlawfully seized the Palestine, we would be excused to think he was confused if he at the same time thought Israel should be allowed to carry on its rampage. “What do you mean!? You can’t have it both ways. Do you think Israel is the perpetrator here, or do you think Israel has a legitimate cause to continue fighting?” Charged with incoherency a person has only two options: either he must convince us that his line of thinking isn’t really incoherent, or he must accept this and revise some of his statements so that it all fits together -- at least he must if he wants to make up his mind on the subject. This is sometimes called the principle of reflective equilibrium. 3) This ties in with yet another connection between a person and his thoughts, namely that of accountability. We hold persons accountable for their thinking. If a line of thought is confused, incoherent, wrongheaded or messy we think of this as his mess. I cannot clean it up for him. I can of course try to show him how, but in the end this is something he has to fix himself. (The same, of course, is true for a brilliant argument: it’s his brilliance.) If someone utters an opinion by which we take offence, it isn’t simply the opinion, but the person whose opinion it is that offends us. This might be vaguely put, but the point is simply that it is to him we take our complaints. 4) Finally there are of course the famous “oh, so you’re one of those”-reactions. A brave action may change my whole perception of you. “He is one of the brave ones, the ones who don’t panic, but whose nature it is to risk their own lives for the sake of others.” The underlying thought (if it is indeed so much as a thought) is that our lives reflect who we are as persons. This is why actions, value judgements and opinions can forge and break apart friendships, for instance. If your friend says something deeply racist, for example, I can easily understand why you would refuse to spend any more time with that person. But if our opinions on such matters said no more about us than, say, our mood (which changes all the time) or the colour of our hairs, such reactions would be rash, if not entirely senseless. (Few think of them as such.)

It is normative connections like these, between persons and personalities, on the one hand, and opinions and attitudes, on the other, that makes me question whether computers ever can be said to take a stance and have their own views on things. As I said at the outset (and explained in that earlier post of mine), this is not I being pessimistic about how sophisticated computer technology is likely to become. Computers and robots may well be able to perform all kinds of complicated tasks in the future. "Will computers ever be able to pass the Turing test? Can robots ever replace dogs as assistants for blind people in traffic? Will robots some day do the dangerous work of fire-fighters?" Time will show. These are empirical questions that possibly will have their answer in the future. But the question “Will computers ever will be intelligent and thinking creatures?” is of a different sort. Whether true AI is possible cannot be settled by testing what computers are able to do, as the question is whether or not we think "(artificial) intelligence" is a fitting description of such accomplishments.

How about artificial personality? The question, again, is not whether robots can be programmed with character traits of a sort -- which seems trivial, certainly possible. The Swedish TV-series Äkta människor (real people) envisions a future where people go the supermarket and choose from a large selection of different types of Hubots (HUman/roBOT). As I remember it, the shopkeepers in the series used to call this "(artificial) personalities", as in: "What 'personality' would you prefer?" This seemed O.K. to me. But would it make sense to treat these Hubots as personalities (without the scare quotes) in the largely normative sense I have sketched out above? What would this entail? Consider the following questions.

What would it, for instance, be to demand that a Hubot aspired to achieve reflective equilibrium? “Why, the demand would be exactly the same as for people, of course!” Does this imply that it also would reflect badly on the Hubot if it failed to do so? That we should think of it as a failure, and that we, perhaps, ought to turn our backs on this Hubot? A Hubot rescues a baby from a burning house. Is this courage? A Hubot fails to speak up against terrible injustice. Does this display cowardice or lack of backbone? A Hubot comments unfavourably on the colour of your skin. Is this racism? Could this remark jeopardise your entire relationship with this machine, as signs of moral corruption can ruin a human friendship?

I can understand that someone would be frustrated or angered if their Hubot started acting up like this (I vividly remember the infuriating syntax error‘s from my childhood), but what if they interpreted this "racist remark" as signs of hostility from the Hubot, that the Hubot somehow had let them down; or that the Hubot had taken a wrong turn in life sending it down the path towards moral corruption? Would I understand that? I don't know. Even in the TV-show this wasn't obvious. The views about the Hubots were divided, to say the least. Some regarded them as little more than sophisticated machines. Others hated them like vermin, and expressed this attitude in a language echoing that of Ku Klux Klan, indicating that the Hubots were like them in some important sense. Others again grew emotionally attached to their Hubots -- not in the sense people can grow attached to a certain pair of shoes, say, but something bordering on human attachments. Of course I cannot know what I would say if I were in their shoes. Maybe I'm short on imagination, but I must admit that it looks ludicrous to me to be offended -- or for that matter, flattered or pleased -- by a remark from a robot, however emotionally attached you are to it. To me, this looks like emotions gone wild (like reading a book and being wounded when finding the sentence: "You are a moron!"). I imagine that my advice to someone whose Hubot started to act up, calling them names, talking back etc., would not be to retaliate, or to keep the Hubot at some distance, or to think twice about turning it on next time. More likely, I imagine, my advice would be to look for the reset-button and, if that didn’t work, to reinstall the software.

I realise that I haven't made much progress with this post. I hardly touched on what it is to be an individual and believe there's much more to say about what it means for someone to have something to say. I may have to write that second follow-up. A follow-up to this follow-up, that is.

Om Hjernevask og Hans Skjervheim.

Hjernevask-serien var både interessant og irriterende. Problemstillingene var interessante (selv om det tabloide rammespørsmålet -- født sånn eller blitt sånn? -- smakte vel 1700-tallsk etter min smak), men behandlingen av dem frustrerende. Min irritasjon rettet seg primært mot programskaperne. Først fordi jeg oppfattet programserien som propaganda. Samfunnsforskerne kom med så oppsiktsvekkende uttalelser at jeg mistenkte Harald Eia for å ha redigert intervjuene i henhold til en agenda. Da jeg forsto at klippene gav et nokså rettferdig bilde av intervjuobjektenes meninger, sukket jeg ikke lenger over ufin kampanjejournalistikk, men over at Eia og Ole-Martin Ihle hadde søkt for dårlig etter reale (eller for godt etter sensasjonelle) samfunnsforskere. På denne måten, mente jeg -- og mener jeg stadig --, spolerte Hjernevask-redaksjonen en gylden mulighet til å få istand en interessant tverrvitenskapelig diskusjon. (Nå var ikke skyttergravskrigen vi fikk i stedet ufruktbar. Avisdebatten var ofte utdypende. Men det hadde vært fint om noen av de argumentene som fulgte i kjølvannet av episodene hadde dukket opp i programmene.) Fraværet av kritisk refleksjon var påtakelig. Blant samfunnsviterne -- ja opplagt, men like mye blant evolusjonspsykologene. Det som frustrerte meg aller mest var faktisk fraværet av kritiske oppfølgingsspørsmål til sistnevnte forskergruppe som i lys av samfunnsviternes hjelpeløse stotring og tidvis absurde utsagn fremsto som nærmest uimotsigelige fasiter. Men det kan ikke stikkes under en stol at det var SV'erne og humanistene som kom dårligst fra det.

Det er rimelig å reise spørsmål om hvordan dette kunne skje. Professor Knut Ågotnes har en tekst på trykk i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Jeg har ikke lest artikkelen ennå, men her er sammendraget:

Human- og samfunnsvitenskapene ble tildelt noen drabelige kilevinker under hjernevaskdebatten. Forsøkene på å ta igjen var stort sett tafatte og hjelpeløse. Hvorfor ble det slik? Kan det skyldes mangel på adekvat refleksjon blant humanister og samfunnsvitere over hva deres fag kan yte?

Ja, kanskje. Det virket i alle fall slik på TV. Så langt er vi enige. TV-serien og den påfølgende debatten hadde tjent på kritisk (selv)refleksjon på begge sider av bordet. Men så fortsetter Ågotnes:

I debatten som fulgte fjernsynsprogrammene finner vi få opplysende framstillinger av de enkelte fagenes empiriske felter, av forholdet mellom teori og empiri i de ulike fagene, og av den rollen filosofisk tenkning spiller i dem. I et norsk faghistorisk perspektiv er grunnlaget for mangelen på relevant refleksjon Hans Skjervheims skrifter fra 60-tallet.

Med andre ord: Det var Skjervheim og hans positivismekritikk som banet vei for synsing og slapp relativisme i norsk samfunnsforskning. Ikke det at positivismekritikk nødvendigvis leder til dit, men, hevder Ågotnes, problemet er at Skjervheims alternative filosofi "ikke hadde noen plass for empiriske fakta som selvstendig eksisterende elementer utenfor tenkende og talende menneskers bevissthet." Kritikken rammer nok mange av uttalelsene i Hjernevask, men som karakteristikk av Skjervheim må dette kalles skivebom.

For det første er det en tvilsom øvelse å gi en tenkers virkningshistorie tilbakevirkende kraft. At postmodernister påberoper seg Skjervheim, sier ikke nødvendigvis så mye om hans tenkning. For har postmodernistene forstått Skjervheim? Nazistene betraktet Nietzsche som sin hoffilosof. Men før man lar dette slå tilbake på Nietzsche selv må man i det minste stille spørsmålet om Nietzsche hadde vært komfortabel med en slik posisjon. Å avvise Nietzsche som en slags protonazist vitner -- i likhet med nazistenes hyllest -- om selektiv lesning. Man må bevisst lukke øynene for det faktum at Nietzsche verken var antisemitt eller nasjonalist og tidvis uttrykte seg i direkte anti-germanske ordelag. Så hva med det faktum at Skjervheim var Norges kanskje skarpeste (i alle fall blant de tidligste og mest hardtslående) kritikere av postmoderne relativisme?

Videre synes Ågotnes -- i likhet med postmodernistene? -- å ha misforstått Skjervheims kritikk av positivismen. Positivismekritikken ble formulert i en etterkrigstid med stor tro på empiriske vitenskaper. Kvantitative forskningsmetoder var i skuddet. Troen på en verdinøytral empirisk samfunnsforskning var utbredt. Skjervheim mente dette var et intellektuelt mistak. Mennesker er selvtolkende dyr som har en mening med det de gjør. Å forsøke å sette dette i parentes, resulterer ikke i en objektiv og verdinøytral vitenskap om menneskene, løsrevet fra alle samfunns- og verdimessige bånd, men i en vitenskap med en annen normativ verdi -- en vitenskap som systematisk underslår at informantene er subjekter, og reduserer mennesker til "menneskemateriale". Målet for Skjervheim var å fremtvinge en refleksjon over disse skjulte normative elementene i et forskningsprogram som altså oppfattet seg selv som rent deskriptivt.

I "Deltakar og tilskodar" skiller Skjervheim mellom tre- og to-leddete relasjoner. En treleddet relasjon er når to myndige subjekter møtes i samtale om et tredje, nemlig saksinnholdet. En toleddet relasjon oppstår i dét ett av subjektene objektiverer den andre og betrakter alt det denne sier og gjør som saksinnhold. Holdningen krever som regel en særskilt foranledning. Typisk oppstår slike relasjoner når vi oppfatter den andre som urimelig eller mentalt forstyrret. Skjervheims eksempel er en person som hevder at alle hans handlinger styres fra verdensrommet ved noen mystiske stråler. Vi engasjeres ikke lenger av det han sier, vår interesse vender seg til det faktum at han sier det ("Hvordan kan noen si slikt?"). Vi deltar ikke lenger i hans verden, men trer ut av denne og inntar en tilskuerposisjon. Vedkommende blir et kasus i vår verden. Positivismen, mente Skjervheim, hadde gjort dette objektiviserende blikket til sitt varemerke.

At man i stedet ser på andre som subjekter, betyr ikke at man må akseptere alt de sier. Det er kanskje her misforståelsen ligger. Den tredje instansen i relasjonen, saksinnholdet, har sin egen tyngde. Når noen hevder ett eller annet -- for eksempel om finanskrisen -- så åpner han for empirisk prøving av sine påstander. Respekten for subjektet verner mot objektivisering. På den andre siden verner altså respekten for saksforholdet mot relativisme. Den som påstår noe må alltid regne med å få påstandene sine testet både mot empiriske og logiske krav.

Jan Inge Sørbø har i kronikken "Hans Skjervheim -- midtens tenkjar" svart Ågotnes. Dessverre finnes ikke kronikken på nett, men den sto på trykk i Klassekampen 22. mars. Han tar opp mange av de samme momentene som jeg har diskutert. Sørbø tegner et godt bilde av Skjervheims positivismekritikk -- og gir et godt bilde av hva som manglet i Hjernevask-serien og til dels i debatten om denne. Sørbø oppsummerer debatten med følgende ord: "Vi fekk stilt opp mot kvarandre harde, biologiske empirikarar og sterke konstruktivistar, som avviste empirien i utgangspunktet. Problemet i debatten var snarare for lite skjervheimske resonnement enn for mykje." -- Det var også mitt inntrykk.

Philosophy on Youtube.

Det finnes en rekke interessante intervjuer på Youtube. Intervjuene stammer fra BBC-serien kalt The Great Philosophers. Intervjuer er Bryan Magee, en britisk forfatter, TV-personlighet og journalist som først og fremst er kjent som en eminent formidler av filosofi til folket. Hvert program varer omlag en time. Intervjuobjekter er mange den gang fremstående filosofer. (Programmene ble laget på 80-tallet og bærer preg av det: Her er ikke noe teknisk mikkmakk, ingen musikkinnslag, fem på gaten, sketsjer eller den slags -- kun en times kontinuerlig fagprat om filosofi, samt farger, hår og klær av en forgangen tid.) Temaene varierer fra moderne språk- og vitenskapsfilosofi til antikkens filosofi, og der imellom finner vi Heidegger, Wittgenstein, Schopenhauer, Kant, Hume, Leibniz, Descartes, middelalderens filosofi og mye annet. En behøver ikke å være enig i alt som sies (tvert imot) for å ha det moro en time sammen med blant andre Bernard Williams, John Searle, Martha Nussbaum og Herbert Marcuse.