Love is a burning thing.

Ved en tilfeldighet så jeg Sebbe forleden dag. Tematisk har filmen likheter med 8 Mile, men teknisk og estetisk (håndholdt kamera og ekte romklang) ligger Sebbe atskillig nærmere filmen Rosetta av brødrene Dardenne. Alle disse filmene handler om ensomme ungdommer som bruker store deler av fritiden på å rydde opp etter sine alkoholiserte mødre. Resten av tiden frykter de at familieforholdene skal bli kjent. Unger i slike familier gjør ofte det. Snarere enn å rope om hjelp, dekker de over. De tar på seg voksenrollen, og lar omverdenen tro at alt er som det skal.

Det var i slike baner jeg tenkte da jeg så Sebbe. Og likheter finnes så absolutt, men jo mer jeg tenker og jo mer jeg forsøker å skrive om filmen, jo mer mistenker jeg at jeg overdriver. Jeg var særlig vâr slike ting da jeg så Sebbe fordi jeg tidligere samme dag hadde hørt en radiodokumentar om en jentunge fra Trøndelag som sakte men sikkert (og uten at noen la merke til det) hadde glidd inn i morens rolle i familien da moren ble rammet av Huntingtons sykdom. Sannheten er at Sebbe har større vansker på utsiden enn på innsiden av hjemmets fire vegger. Han er venneløs, svak på skolen, klassens prügeknabe og store mobbeoffer. Moren er den eneste personen han har kontakt med -- ikke allverdens kontakt, riktignok: dette mor-sønn-forholdet er langt fra verdens beste --, men Sebbes mamma er i rettferdighetens navn på langt nær like selvopptatt og fraværende som mødrene i de andre filmene.

Riktignok er Sebbe den som står for all matlagingen, og det hender han må gå på jobb når moren trenger å sove ut rusen, men likegyldig eller kjærlighetsløs overfor sønnen er hun aldri. Ikke engang når hun kaster gutten på dør, kaller ham en uønsket graviditet og fråder at hun aldri vil se ham mer, er det et uttrykk for manglende kjærlighet. Snarere tvert imot -- resten av filmen hadde ikke "gått opp" hvis så var tilfellet. Utblåsningen er naturligvis ingenting "en god mor" ville gjort, men sinnet er ikke egentlig rettet mot sønnen, men først og fremst et uttrykk for hennes egne mindreverdighetsfølelser: Hun kjenner seg mislykket i det meste; hun er fattig, uutdannet og tjener til livets opphold (og knapt nok det) som nattlig avisbud, og hun lar frustrasjonen gå utover Sebbe fordi han gjør alt dette verre å bære for henne. Tidligere i filmen har hun sagt det rett ut, at Sebbe nok hadde hatt det bedre uten henne. Så når den råflotte bursdagsgaven hun gledet ham sånn med på 15 årsdagen avsløres som tyvegods, veller all skam og selvforakt opp og ut.

Hadde utbruddet vært ekte forakt, ikke fortvilelse og fordekt selvforakt, hadde ikke utkastelsesscenen betydd allverden for henne. Hvis hun virkelig ønsket sønnen vekk, burde hun vært glad over endelig å få det gjort, i stedet ser vi bilder av henne redusert i tårer og anger. Sebbe, som ikke har andre steder å gå, drives naturligvis til desperasjon. Filmen har flere ganger hintet i retning av selvmord. Nå som (han tror) moren ikke lenger vil vite av ham, virker han fast bestemt på å gjøre det slutt. Ikke av selvmedlidenhet, men som selvoppofrelse. Sebbe elsker moren sin, men nærer heller ikke han de høyeste tankene om seg selv, så hennes ord slo ned i ham som en slags knusende bekreftelse. Over telefon tar han farvel og gjengjelder morens ord om at hun vil få det så mye bedre når han er borte (skjønt måten han velger å gjøre moren denne "tjenesten" på tyder også på et hevn- og hatmotiv overfor skolen og mobberne: Sebbe lager en bombe som han planlegger å sprenge i første time).

Men Sebbe er ikke den voldelige typen. Skolemassakren blir aldri noe av. Filmen ender i stedet med Sebbe som forlater byen og alle bruene står i brann bak ham. Han vil ikke søke lykken et annet sted. Sebbe rømmer. Aller helst skulle han blitt hos moren sin, men hun har, siden hun støtte ham fra seg, bestemt seg for at hun ikke lenger er skikket til å ta vare på gutten. Tilskueren ser kanskje dette som en voksen, ja kanskje omtenksom og selvoppofrende innrømmelse fra moren (det er i alle fall den oppfatningen jeg, etterhvert som jeg har arbeidet med denne teksten, har nærmet meg), men ikke sønnen. Sebbe opplever det snarere som den endelige utkastelsen.

Slutten er åpen, med Sebbe som haiker langs motorveien; men gitt at dette ikke er Hollywood, men skandinavisk sosialrealisme, er det neppe noen grunn til å dikte videre på en happy ending....

Gammel vin i nye skinnsekker.

Som alle ser, har jeg gitt bloggen nye klær i et forsøk på å gli bedre inn i mitt nye lokalmiljø. Jeg vurderte å skifte navn i samme slengen. "Orienteringsforsøk" var noe jeg fant på i all hast fordi en blogg jo må ha et navn (og fordi jeg har sans for Wittgensteins beskrivelse av filosofiske problemer som orienteringsvansker), men jeg har aldri vært helt fornøyd med det valget. Alternativet jeg har tenkt på, er "Filosofiske smuler" etter Kierkegaards bok med samme navn. Jeg har alltid likt den tittelen; dens upretensiøse anslag hadde dessuten passet ambisjonsnivået for denne bloggen utmerket, men alle kjennetegn kan ikke forandres på én gang hvis den som kommer på besøk skal kjenne seg igjen. Så navnet får stå, inntil videre i alle fall. Innholdet skal uansett være omtrent som før.

Det nye mottoet lyder som noe reklamebransjen har funnet på -- men til forskjell fra Carlsberg ("Probably the Best Beer in the World"), har jeg probably dekning for mine ord.

Finding New Ways.

Nye steder byr alltid på overraskelser. En av overraskelsene Svalbard ga oss, var et amerikansk filmprosjekt. To unge amerikanske dokumentarister, David Osit og Caleb Heller, som tidligere har laget to filmer (oppdatering: flere kortfilmer her), kom til Svalbard omtrent samtidig som oss for å fortelle amerikanske kinogjengere om øygruppen og folkene som bor her. De bor i Longyearbyen, men reiser mye rundt, blant annet til Barentsburg og Pyramiden, og kommer tilbake i februar for å gjenta alt vinterstid. Filmen vil, så langt jeg forstår, krysse folkeopplysning -- svalbardhistorie og innblikk i klimaforskningen og frøhvelvet som finnes her -- med flotte naturbilder og intervjuer. Osit og Heller har snakket med folk som har bodd her lenge, og intervjuet folk som er på vei vekk. Vi er familien som nettopp har flyttet hit. I forgårs debuterte jeg foran kamera. Rart, men morsomt.

Terror og samfunn.

"22. juli-kommisjonens rapport som ble lagt fram i går slakter sentrale deler av regjeringens beredskapsarbeid i forkant av terrorangrepene i Oslo og på Utøya." Blant de mest graverende punktene er etter sigende den manglende sikkerheten i regjeringskvartalet. Mange lar seg opprøre av hvor enkelt det var for Anders Behring Breivik å plassere bombebilen i Grubbegata. Kåre Willoch mener "det er statsministeren som må ta ansvar for at regjeringskvartalet ikke var tilstrekkelig sikret." I kjølvannet av rapporten er det flere som krever med en særdeles dårlig valgt metafor at hoder må rulle.

Selvsagt gjør det vondt å høre at det har eksistert mer eller mindre konkrete planer om å stenge Grubbegata siden 2004, og at beslutningen om å stenge for all biltrafikk ble fattet hele ni måneder før bomben smalt: Hadde beslutningen blitt gjennomført hadde terroristen aldri kunnet gjennomføre planen sin! -- Dette er opplagt riktig, men kanskje er det en slags illusjon også.

Sett at Grubbegata hadde vært stengt og regjeringskvartalet tilstrekkelig sikret, hva da? Om alle sperringene hadde vært på plass, hadde vi unngått katastrofen da? Ingen kan vite. Akkurat dette scenarioet hadde selvsagt aldri blitt en realitet, men det virker på meg som om kritikerne glemmer alle Breiviks alternative bombemål. Hadde regjeringskvartalet vært stengt, hadde han kanskje virkeliggjort sine andre planer. Stengt Grubbegate hadde nyttet lite om bilbomben sto ved Slottet, på Youngstorget eller utenfor en SKUP-konferanse eller på et hvilket som helst annet sted i landet. (Eller kritikerne mener kanskje at styresmaktene bør underlegge et hvert mulig terrormål samme restriksjoner?)

"Nå må Stortinget raskt iverksette tiltak som hindrer at dette kan skje igjen. Pengene og tiltakene ligger der, det står bare på politisk vilje," hevder Siv Jensen til Klassekampen 14. august. Min reaksjon beror på hva Jensen mener med dette som vi må forhindre for fremtiden. Å hindre eventuelle nye terrorister i å plassere en bil full av sprengstoff midt i regjeringskvartalet, bør være en smal sak. Hvis Jensen derimot mener at Stortinget raskt må iverksette tiltak som gjør at terroranslag mot hovedstaden aldri kan skje igjen, deler jeg ikke optimismen. Ikke sånn å forstå at jeg tror noe slikt faktisk kommer til å ramme oss igjen, men jeg har ingen tro på at politiske tiltak kan forhindre det dersom noen virkelig ønsker ragnarok.

Hvilke tiltak måtte til bare for å umuliggjøre bilbomber i Oslo? Kanskje måtte sentrum stenges for all personbiltrafikk. Et slik tiltak hadde jeg støttet, blant annet av miljøhensyn, men hvis poenget var å stanse alle potensielt farlige biler, måtte man også føre streng kontroll med alle varebilene som tross alt må inn til sentrum hver eneste dag. For det første: Er det en slik hovedstad vi vil ha? For det andre: Hva med alle mulige terrorplaner som ikke involverer bilbruk? Naturligvis kunne man kontrollere alle personer som går inn og ut av Oslo sentrum også, men igjen, er det en slik hovedstad vi vil ha? Og hva med resten av landet?

Til dette finnes det kanskje to holdninger. Noen mener at slike problemstillinger ikke må hindre oss i å gjøre hva vi kan for å stoppe potensielle terrorister. Andre er skeptiske og frykter at slike tiltak, uansett hvor mange og omfattende de blir, ikke stopper terroristene, bare hindrer livsutfoldelsen til alle andre.

La meg illustrere. For noen år siden ble promillegrensen senket fra 0,5 til 0,2 promille. Fyllekjøring var et problem. Mange fant tiltaket helt tullete. Problemet var jo ikke alle de lovlydige sjåførene som blåste mellom 0,5 og 0,2. Problemet var de få som ikke engang overholdt den romsligere 0,5-grensen -- det var dem man skulle ta! Hvordan i alle dager var denne innstrammingen ment å bidra til dét? Tenk også på de nye væskerestriksjonene på flyreiser:

Hovedregelen er at det ikke er tillatt å ta med flytende væsker i håndbagasjen.

Det er likevel åpnet for å ta med små mengder væske så lenge:

• væskene er i beholdere på inntil 100 milliliter hver (beholdere som rommer mer enn 100 ml kastes uavhengig av hvor mye væske de inneholder)
• beholderne er plassert i en gjennomsiktig, gjenlukkbar ("zip-lock") plastpose med kapasitet på høyst 1 liter.
• det er kun tillatt med en 1- liters pose per reisende.

Hva regnes som væske? "Eksempelvis vann, brus, vin, smørepålegg, gelè, krem, deodorant, parfyme, lipgloss, mascara, tannkrem, barberskum, spraybokser, lighter og gjenstander med lignende konsistenser." Av og til (som regel når jeg står i innsjekkingskø og irriterer meg) tenker jeg at forklaringen må være at flyselskapene frykter pinlige avisoverskrifter som: "Mann kapret fly med smørepålegg." (For å være på den sikre siden må all smøreost deles opp i småporsjoner og forsvarlig stenges inne i en gjennomsiktig plastpose.) Ok -- kanskje, men bare kanskje, kan slike restriksjoner hindre terrorister fra å produsere flytende sprengstoff ombord, men for en flykaprer med litt fantasi, finnes det alltids en løsning....

Det politiske valget vi er stilt overfor er kanskje ikke hvor store resurser vi er villige til å bruke for å hindre at terror noensinne skal kunne ramme oss igjen (for hva kan vel stoppe en målbevisst terrorist, for ikke å si alle målbevisste terrorister, med allverdens ulike mål og motiver?), men hva slags samfunn vi vil ha? I dagene etter 22. juli i fjor var det mange som insisterte at vi ikke måtte la terroren forandre oss: Det var å la morderen vinne. Helt uberørt er det naturligvis umulig å være, men spørmålet er kanskje på hvilken måte og i hvor stor grad han skal få forandre oss.

Noe annet enn høflighet.

"Dannelse er noe helt annet enn høflighet," sier professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen i dette intervjuet. "Det er det motsatte av høflighet!," sier han, og knytter neven til slag. Kan det være riktig?

Et dannet selskap er kanskje ikke preget av hjertelighet. Men hjertelighet og høflighet er ikke samme sak. Et dannet selskap kan være nokså stivt og formelt, men er det noe helt annet enn høflighet? I mine ører låter det omtrent som synonymer. Motsetninger er det i alle fall ikke. Det motsatte av høflighet må vel være uhøflighet? Dét må kalles en selsom definisjon av dannelse, hvordan man enn snur og vender på det. Norske Wikipedia skriver:

Dannelse betyr vanligvis en persons sett av allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer som høyverdig og fint. Dannelse er et språklig, kulturelt og historisk betinget begrep med sammensatt betydning, men kan ofte erstattes med synonymer som «forfinethet», «kultur», «fostring» og «god oppdragelse».

Hvis noen omtaler en person som dannet og med det mener å si at vedkommende er uhøflig, grov, ubehøvlet og uten folkeskikk, så vet han ganske enkelt ikke hva "dannelse" betyr. Når jeg tenker på Trond Berg Eriksen som en mann med dannelse, er det slett ikke oppførselen hans jeg tenker på, men på det faktum at han er en meget belest og kunnskapsrik mann. Berg Eriksen synes selv å ha denne intellektuelle forståelsen av dannelse i tankene, og da ser jeg ikke hva høflighet har med saken å gjøre i det hele tatt.

"Dannelse er å yte motstand," fortsetter han, "det er å stille upassende og vanskelige spørsmål, å lage bråk, på vegne av en personlighet som vet hva den vil." Igjen, dette virker overdrevet. Berg Eriksen har sans for spissformuleringer og liker å tale i store bokstaver, noe som ofte gjør ham upresis. Kjerringa mot strømmen er neppe hans intellektuelt forbilde. Poenget er ikke at man skal yte motstand for enhver pris. Det han mener å si er at man heller ikke skal vike tilbake for upassende spørsmål. Skjønt "upassende spørsmål", det kan bety så mangt. Å utspørre fremmedfolk på gaten om deres seksualliv eller sykehistorie, er utvilsomt upassende, men neppe noe å oppfordre til. Berg Eriksen mener kanskje noe i retning av det jeg har bedrevet i dette innlegget? -- selv om jeg håper at spørsmålene mine ikke oppfattes som vrange og upassende. Hensikten har tvert imot vært å stille passende spørsmål, kritiske spørsmål som (håper jeg) har bidratt til å kaste lys over saken.

"Høflighet" betydde opprinnelig omgangsformen ved hoffet. Man skulle bukke og skrape og slett ikke stille spørsmål ved kongens ord. Antagelig er det dette Berg Eriksen tenker på når han oppfordrer oss til det motsatte av høflighet og til å upassende spørsmål.

Humanisters viktigste oppgave er tvert imot å gjøre ting mer kompliserte enn de synes å være. Stille spørsmål. Være vanskelig. Det er klart at i en tid som dyrker nyttehensyn og effektivitet framfor alt annet, er sånne holdninger lite populære, men desto mer nødvendige.

Hvorvidt dette har med dannelse å gjøre, er jeg usikker på, men det er i alle fall den intellektuelle kritikerens holdning (hvilket, i mine ører, vil si en sunn holdning) at frykt og respekt for autoriteter, skikk og bruk og holdningen om at "slik er det bare" aldri trumfer respekten for sannheten, i alle fall ikke i saker av stor betydning.

On Top of the Philosophy World?

Longyearbyen er blant verdens nordligste bosetninger og den aller nordligste av en viss størrelse. UNIS eller Universitetssenteret på Svalbard, som ligger for enden av gaten vår, er verdens nordligste utdanningsinstitusjon. I den andre enden ligger verdens nordligste skole, og omtrent midt imellom ligger Fruene Kaffe- og Vinbar, som kaller seg verdens nordligste café -- så kanskje jeg heretter kan skryte av å drive verdens nordligste filosofi-blogg?

Nyttig og unyttig forskning.

Før helgen kritiserte Høyres nestleder Jan Tore Sanner regjeringen for ikke å satse nok på forskning: Mange land bruker relativt (prosentvis andel av nasjonalproduktet) mer enn Norge. Vi burde minst opp på samme nivå som svenskene. Det er vanskelig å være uenig i dette.

Men hva slags forskning er det Sanner tenker på? Det vil han ikke mene noe om: Politikerne bør ikke -- de har heller ikke kompetanse til -- å bestemme hva det bør forskes på. Sanner mener dette bør avgjøres av forskerne selv. Dette er det også vanskelig å ære uenig i.

Imidlertid finnes det noe som heter å lese mellom linjene. I et NRK-intervju på Fredag understreket Sanner forskningens potensielle nytteverdi, som nyskapende produktutvikling, og påpeket hvor viktig slikt har vært for økonomien i andre land. Sanner ønsket også å åpne for en større grad av samarbeid mellom nasjonale forskningsinstitusjoner og næringslivet. Det er med andre ord mulig -- tross hans kledelige ydmykhet -- å ane hvilken forskning Sanner mener regjeringen satser for lite på: Det dreier seg neppe om samfunnsforskning, humaniora eller filosofi (ikke teoretisk fysikk og astronomi heller).