Kroppens (eget) språk.

Boken What is My Cat Thinking? (som jeg bare har bladd i ved hjelp av Amazons Look inside!-funksjon) inneholder undertitler som ”Jeg er redd”, ”Jeg er sint”, "Jeg er trygg", "Hold avstand", "Kos med meg" osv. Katter kan naturligvis ikke snakke. Poenget er at dette er reaksjoner og sinnsstemninger man kan lese av kattens atferd, hvis man skjønner "språket" dens.

Mennesker og katter har mange likheter, så deres atferd er i noen grad åpen for oss. På den andre siden finnes det mange forskjeller også. Til dels store fysiske ulikheter kan gjøre deler av deres reaksjonsmønster obskure for oss. At vi mangler hale, gjør ikke nødvendigvis kattehalen fullstendig fremmed for oss, men det stiller visse krav til fantasi skal vi se likheten med oss mennesker, som når vi sier at også et menneske kan rømme med halen mellom beina. En annen utfordring er at ulike dyr naturligvis også skiller seg fra hverandre. En "hundeperson" som vet at hunder logrer i iver, kan for eksempel se på halen til en katt og tro at den logrer fornøyd; men katter logrer ikke, de vifter med halen, ofte i misnøye og irritasjon -- en feiltolkning som gjerne straffes med tenner og klo. Det er slik analfabetisme bøker av typen What is My Cat Thinking? er ment å bøte på.

Alt dette er i orden. Ikke minst uerfarne katteeiere kan ha behov for en slik "bruksanvisning". Instruksjonen er imidlertid potensielt villedende. Forfatteren beskriver dyrenes kroppsspråk som om dette språket var semantisk meningsfullt. Hvorvidt dette er hennes intensjoner, vites ikke, men leseren kan forledes til å tro at katter vifter med halen for å fortelle oss noe; at katten gestikulerer med halen; at den på denne måten for eksempel forsøker å advare oss; at den i sitt indre tenker "Pass deg, ellers klorer jeg!", men at den mangler talens gave og derfor må formulere budskapet ved hjelp av kroppslige signaler.

Dette vil sågar være en misforståelse av store deler av det menneskelig atferd. Med en viss forsiktighet kan man tolke et nedslått blikk som "Jeg er sjenert" eller "Jeg skammer meg", men å si at blikket bokstavelig talt betyr "Jeg er sjenert" vil (som hos katten) være overfortolket. Vedkommende kan jo være helt uvitende om at han aldri møter andres blikk, eller at han, ved å se ned, signaliserer noe som helst. Da kan det naturligvis ikke dreie seg om å si noe. Man kan jo ikke si noe meningsfullt (som "Jeg er sjenert") uten å vite at man snakker engang! Å tolke katters kroppsspråk som utsagn på denne måten, er likevel villedende i annen potens -- et menneske kan tross alt "snakke" med kroppen på denne måten. Jeg kan peke med fingeren og mene "Se der!" eller (hvis jeg peker på en stol) "Sitt!" eller (hvis jeg peker på noen) "Nå holder du munn!" og så videre.

Vi snakker om gestikulering. En gest er en meningsfull bevegelse, eller et kroppslig utsagn. At en bevegelse betyr noe -- at en bevegelse er en gest -- avhenger av at samme gest kan bety andre ting også. At jeg, bare ved å se strengt på deg og peke på en stol, kan beordre deg til å sitte, henger med andre ord sammen med det faktum at blikket og fingeren ikke nødvendigvis betyr akkurat dette. At jeg kan mene "Sitt!" henger sammen at jeg kunne ha ment noe annet. Jeg sier kanskje "Sitt!", men mener det ironisk; jeg er bare liksom-streng. Det er aldri et 1:1-forhold mellom en formulering og et utsagn. (Dette skyldes blant annet at kontekst er avgjørende for hva en formulering betyr.) Dette betyr naturligvis også at ting som kan sies kan sies på flere måter. Sagt på en annen måte: en mening kan uttrykkes på mange vis. Hvis du ikke forstår min første gest, kan jeg alltids prøve en ny, eller jeg kan rett og slett forklare deg hva jeg mener. Kort sagt: En forutsetning for at jeg (men ikke katten) med en viss bevegelse kan gi deg en advarsel, er at jeg (men ikke katten) ved behov -- om du ikke ser signalet mitt, for eksempel -- nettopp kan si "Nå passer du deg, ellers...!"

Gestikulasjon ligner således mer på de døves tegnspråk enn på det vi vanligvis kaller "kroppsspråk". Med kroppsspråk mener vi som regel kroppslige uttrykk for sinnsstemninger som sorg, glede, usikkerhet, nervøsitet, uro, lyst, begjær og sjenanse, og kroppslige reaksjoner som frykt, ubehag, smerte, vemmelse, avsky og så videre. Dette kroppslige "signalsystemet" (i meget løs forstand) er mer eller mindre homogent på tvers av dyreriket, noe som gjør det mulig for oss i det hele tatt å kunne forstå andre arter. ("Kroppsspråk" inkluderer ikke spasmer, ticks, kramper og lignende. Også dette er fenomener vi deler med andre dyr, men slike "fargeløse" bevegelser uttrykker ingenting.) Tegn og gester hører ikke til dette "kroppens (eget) språk". Gestikulasjon og tegnspråk tilhører det verbale språket. Jeg kan gi beskjeden "Sånn gjør du ikke!" på utallige måter. Jeg kan tenke denne beskjeden og tenke på den beste måten å gi den på. Jeg kan snakke rett fra levra, finne en mildere formulering, eller jeg kan, som jeg av og til gjør med datteren min, se strengt på henne og kremte. En katt kan også signalisere (dvs: gi uttrykk for) mishag, som vi kan forstå og -- med forsiktighet -- utlegge som "Dette liker jeg ikke!". Men det er ikke dette katten sier. Katten sier ingenting. Katter gestikulerer ikke. De har ikke noe verbalt språk.

Better Angels of Our Nature.

Steven Pinker er et diskusjonstema i Norge. Pinker var nettopp i landet og foredro om boken The Better Angels of Our Nature. Mange er skeptiske til både metodene han bruker (tall og statistikk) og de konklusjonene han trekker (at verden blir mer og mer fredlig). Vold handler ikke bare om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, skrev historiker Hans Jacob Orning i Morgenbladet 17. november. Derfor holder det ikke å komme med tall:

Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begreper som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.

"Historikerens argument er [altså] at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk!," kommenterte Bjørn Vassnes i gårsdagens Klassekampen. Men hvordan kan Orning vite at folk opplevde det slik, og ikke bare var tvunget til å tilpasse seg en brutal virkelighet? Og mener Orning at samme argument kan brukes på konflikter i dag; at folk i Gaza er blitt så vant med bomber at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å tolke i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake fra subjektive eller ideologiske forestillinger.

Men kan vi skille mellom tolkning og telling på denne måten? Finnes det et objektivt tall på antall voldshandlinger uavhengig av hva vi tolker som vold? Er det mulig å avgjøre hva som har foregått -- hva folk faktisk har opplevd -- uten å spørre hvordan folk opplevde tingene? Er ikke dette bare en annen måte å spørre hvilken tolkning som er den rette? Vassnes synes å tro på en enkel og nøytral metode for å avgjøre det spørsmålet på. Det er en illusjon. Det får meg til å tenke på hva Lars Hertzberg skriver om "the how" og "the what" i en delt opplevelse. La oss anta at to personer opplever samme hendelse:

say, they were both robbed together (the same "what"). Even so, the way they experienced it may have been different: say, one of them was able to shrug off the event, for the other it became a life-shattering experience, leading to an awareness of vulnerability and lack of control, or to an awakened awareness of the social injustices driving young people to desperate actions. Etc. (A difference in the "how".)

Jo, jo, men det at deres subjektive opplevelser av ranet er forskjellige, forhindrer vel ikke at de i virkeligheten opplevde samme sak, nemlig å bli ranet! -- Nja, "the what" og "the how" er ikke uavhenigege av hverandre på denne måten. Min beskrivelse av hendelsen ("the what") vil være et uttrykk for hvordan jeg opplevde den. Det jeg opplevde og tolket som et (forsøk på) ran, opplevde du kanskje bare som et forsøk på å skremme:

Or maybe this would be a better way of putting it: what, for any given speaker, comes under the heading of "what" and what comes under the heading of "how" depends on what aspects of a situation he or she is able to see as open to question. Something becomes "a matter of how" when (roughly speaking) a person realizes that that is a perspective she might have missed.

Det er ved å få den andre til å se hendelsen på min måte (og anerkjenne denne som korrekt) at jeg kan få ham til å se at min beskrivelse stemmer. Vedkommende må selv tolke hendelsen på nytt. Det finnes ingen vitenskapelig og nøytral teknikk som kan frembringe dette skiftet -- it may happen or it may not. At Vassnes ønsker å skrote tolkning til fordel for telling virker altså en smule enkelt, skjønt jeg er usikker på i hvilken grad dette rammer Pinkers argumentasjon.

Å sammenligne Trond Berg Eriksen -- slik Vassnes også gjør -- med alle dyrene i eventyret om geitekillingen, som engstet seg for å bli tellet, virker en smule pussig i og med at Eriksen (i følge Vassnes) anklager Pinker for å ha glemt "seks millioner jøder som ble drept på intustrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen". For meg låter det snarere som om Eriksen synes Pinker teller for lite.... Likevel vil jeg gi Vassnes rett i at denne anklagen treffer dårlig. I foredraget på Blindern (jeg har ikke lest boken) brukte Pinker lang tid på nettopp disse tallene. Poenget hans var at vi likevel lever i en fredeligere verden en noensinne.

Det som bekymrer meg med dette, er Pinkers bruk av relative tall. Målt i absolutte tall døde flere mennesker i krig på 1900-tallet enn noen gang før, men i forhold til befolkningen var dette et mindre blodig århundre enn alle tidligere århundrer. Sannsynligheten for å dø i krig er lavere i dag enn noensinne. Jeg vet ikke om denne tenkemåten er gal, eller om jeg vil anføre dette som en innvending mot Pinker, men denne bruken av tall og statistikk gir meg en ubehagelig følelse av at Pinkers glade og optimistiske budskap hviler på den forutsetningen at menneskeverdet varierer med det totale antall mennesker på kloden. Jo flere mennesker vi blir, jo mindre betyr hver enkelt. Godt at de seks millioner jødene ble myrdet på 1900-tallet da verdensbefolkningen nærmet seg fire milliarder. Tenk om det samme hadde skjedd på 1300-tallet!

Determinisme og moralsk ansvar.

I et tidligere innlegg kalte jeg nevrodeterminismen en utilstrekkelig idé, men understreket samtidig at dette ikke gjør determinisme som sådan umulig. At menneskelig atferd ikke bestemmes av nevrologi alene utelukker ikke at en mer kompleks determinisme (som inkluderer nevrologi) styrer verden. Må ikke alt tross alt skje i henhold til naturlovene? I så fall burde det være nok å kjenne den nøyaktige posisjonen og bevegelsen til samtlige partikler i universet på ett tidspunkt for å kunne regne ut den nøyaktige tilstanden i universet på et hvert annnet tidspunkt i historien også. Dét mente i alle fall matematikeren Pierre-Simon Laplace. Vi mennesker vil naturligvis aldri beherske så mange variabler, så for oss vil fremtiden alltid virke åpen og (mer eller mindre) uforutsigelig. Men Laplaces berømte demon vet at det bare virker slik. Frihet er en illusjon. Universets historie (inkludert alt vi mennesker har gjort og kommer til å gjøre) utfolder seg med jernard nødvendighet, og ble i prinsipp bestemt allerede ved Big Bang!

Dette innlegget skal ikke handle om determinisme som sådan, men snarere lufte og drøfte en moralsk uro denne tanken kan inngi:

Er den frie viljen en illusjon, er ingen noensinne ansvarlig for sin atferd; og finnes ikke ansvar, må all vår moralske tenkning og hele straffesystemet reformeres!

Hvor utbredt denne reaksjonen er, vet jeg ikke, men dette var mine første tanker da jeg hørte om Laplace og hans demon, så det finnes i alle fall én person som kunne trenge en gjennomgang.

Frihet og ansvar henger konseptuelt sammen. Er jeg underlagt tvang, er jeg i noen grad ufri og i noen grad fritatt for ansvar. Graden av ufrihet avhenger naturligvis av hva slags tvang vi snakker om. Kombinasjonen av sult og pengemangel kan sies å tvinge noen til tyveri, men dette er en annen tvang enn om noen holder en kniv til strupen din. Sult og fattigdom kan (under visse omstendigheter) være en formildende omstendighet; kniv på strupen vil vel alltid være det -- men selv i en slik situasjon finnes det (tenkelige) alternativer: Du kan sette deg til motverge; du må bare være modig nok. Men i følge deterministen finnes det aldri alternativer. Hvis du med kniven på strupen gjør motstand, er du ikke egentlig modig, for du kunne aldri ha valgt den feige løsningen. Valg (i den forstand) eksisterer ikke. En stein faller uvergerlig til jorden. Alt du gjør, gjør du med samme absolutte nødvendighet.

Hvis dette er riktig, må jo det være den ultimate ufrihet og dermed den ultimate formen for formildende omstendighet!

Dét var min reaksjon. Men nå mistenker jeg at reaksjonen verken er så innlysende, så logisk eller så konsistent som jeg først trodde.

Det første man legger merke til er den høyst ukonvensjonelle bruken av "omstendighet" her. Her snakker vi jo ikke om omstendighetene rundt en partikulær hendelse (som gjør at denne hendelsen skiller seg fra alle andre), men om omstendigheter som alltid gjelder. Vi snakker om hele universets beskaffenhet. Men å betrakte universets beskaffenhet som et grunnlag for ansvarsfritak, vil si å innføre et universelt fritak for ansvar. Spørsmålet er om man da kan snakke om ansvarsfritak i det hele tatt. Hvis alt kan unnskyldes på denne måten, kan man da unnskylde noe som helst? Det virker som om man i stedet for å vise at determinisme er den ultimate formildende omstendigheten, har oppfunnet en totalt meningsløs bruk av begrepet "formildende omstendighet".

Men hvis det er urimelig å holde én ufri person ansvarlig for sine gjerninger, slik gjeldende rettspraksis tilsier, da kan man vel aldri holde noen ansvarlig hvis alle er ufri? Må ikke dét være implikasjonene av Laplaces tankeeksperiment; at hvis Laplace har rett, så må vi radikalt endre vår moralske og legale tenkemåte? Nei. Jeg tror tvert imot at den som bruker determinismen som et argument for straffefritak på denne måten, gjør seg skyldig i rasjonell inkonsistens. Et eksempel. Sett at jeg stoppes i en trafikkontroll, men hevder at jeg bør slippe bot, ikke fordi jeg overholdt fartsgrensen, men med den begrunnelsen at jeg umulig kunne ha overholdt fartsgrensen. Ettersom fartsovertredelsen var determinert av tidligere årsaker, mener jeg det vil være galt av politimannen å bøtlegge meg for forseelsen. For å se inkonsistensen her, hjelper det å forestille seg politimannens svar. (En vanlig politimann hadde trolig avfeid appellen som galskap, men vi kan tenke oss en filosofisk anlagt politimann med sans for metafysisk konsistens.) Han ville svare som følger:

Selvfølgelig er det mulig at jeg måtte bryte fartsgrensen. Men i så fall (hvis alt virkelig er determinert på denne måten) er det heller ikke er opp til politimannen om han ilegger meg bot eller ei -- ikke fordi loven krever at han gjør det, men fordi også dette naturligvis vil være fullt og helt determinert av tidligere årsaker.

Å appellere til determinismen om ansvarsfritak er inkonsistent fordi en appell er ment å utrette noe. Men hvis grunnlaget for appellen -- altså determinismen -- er korrekt, så kan jo en appell aldri utrette noe som helst: alle eventuelle reaksjoner på appellen må jo også ha vært bestemt allerede ved Big Bang. Av samme logiske grunn kan det heller aldri være snakk om å reformere moral og rettsystem på dette grunnlaget. For hvis Laplace har rett, er også moralen og rettsystemet produkter av tidligere årsaker. Det eneste man kan gjøre er i så fall å krysse fingrene og håpe at kausalkreftene skal virke i "reformatorisk" retning....

Dette beviser naturligvis ikke at Laplace tok feil (jeg vet ikke riktig hvordan det skal kunne bevises eller motbevises), men det viser kanskje at selv det kan være eksistensielt ubehagelig å tenke at den frie viljen muligens er en illusjon, så ville det ikke betydd allverden -- moralsk og praktisk talt -- dersom Laplace faktisk hadde rett.

Ny blogg.

Lars Hertzberg har en engelskspråklig blogg, Language is things we do. Denne er mer akademisk enn Betänkligheter. Primært skal han her diskutere spørsmål om språkets kraft og kraftløshet. Planen var lenge -- altfor lenge? -- å skrive en bok. Nå har Hertzberg fulgt Pär Segerdahls oppfordring og opprettet en blogg i stedet.

Sigrid og apemannen.

Våren er for alvor kommet til Tøyen. Et sikkert vårtegn er at gatefeiemaskinene kommer ut av vinterdvalen. Å se denne doningen i sving i dag tidlig minnet meg om en hendelse i fjor vår.

På vei til barnehagen krysser vi daglig den samme åpne plassen på vei til t-banen. Sigrid var rundt to og et halvt år. Hun pekte på mannen oppå feiemaskinen og kalte ham ape. Hæ? Hadde jeg hørt riktig? Joda, apemannen! Hjerte sank i meg. Jeg kikket meg hastig rundt. Heldigvis ingen i nærheten. "Hysj, da," hvisket jeg, "sånn sier vi ikke!" Sigrid var for ung til å ha gjort seg skyldig i rasistiske stereotypier (hvor skulle hun dessuten ha fått dem fra!), men Tøyen er en bydel med mange innvandrere, så det kunne blitt utrivelig om noen hadde hørt oss. Hva hadde jeg da sagt for å (bort)forklare språkbruken?

Noen dager senere satt en ny mann oppå maskinen. Også dette en apemann. Jeg kunne ikke fatte hva Sigrid mente. Så vi stanset. Sigrid og jeg sto en stund og studerte feiemannen som sirklet rundt oss på plassen -- og så: Aureka! Var det ørene hans hun tenkte på, spurte jeg; mannen hadde et par digre øreklokker. "Ja, apemannen har apeører!" Da måtte jeg le, for i motlyset skimtet også jeg konturene av en sjimpanse bak rattet. (Nå gjør jeg alltid det.)

I dag var jeg spent på om Sigrid kunne huske mannen. "Apa," kom det med et lurt smil.

“I’m not in favour of infanticide. I’m just using logical arguments.”

I et innlegg på sin engelskspråklige blogg drøfter Pär Segerdahl -- i et litt annet men interessant og supplerende perspektiv -- mange av de samme bekymringene for den akademisk innadvendte og "rent rasjonelle etiske argumentasjonen" som jeg gav uttrykk for i "Elfenbenstårnet."

Politisk ansvarlighet.

I politikken betyr det "å ta ansvar" noe ganske annet enn i resten av verden.

Etter en lang periode med negativ omtale får Audun Lysbakken nå skryt av både journalister og andre politikere for å ha tatt ansvar for pengerotet i departementet og fratrådt stillingen som statsråd. "Jeg er tilhenger av at feil skal få konsekvenser," forklarer Lysbakken. "Jeg har ansvaret for de feil som er begått og jeg tar ansvar. Jeg har derfor orientert statsministeren om at jeg i dag går av som statsråd."

Jeg skulle likt å se ansiktet på konen min om jeg tok ansvar for rotet på kjøkkenet ved å forlate stedet og overlate oppryddingen til henne.